Klimabloggen.no

“…men det har ikke vært noe varmt!”, protesterer min åtte år gamle datter. Hun hører dermed blant de mange som ikke vet at vi nordmenn kun okkuperer 3 promille av jordkloden, og at vårt desembervær dermed er fullstendig irrelevant for den globale temperaturen. Men rett nok: Det har vært kaldt i store deler av Europa, Asia og USA også. Så er det lett å overse at det har vært uvanlig varmt mange andre steder…

Det gjør heldigvis ikke de tusenvis av målestasjoner over hele kloden, som samlet gir oss et langt bedre bilde enn våre personlige erfaringer. Da kan det i stedet se slik ut:

Kaldt hos oss, ja. Men varmt på Grønland og i det øvrige Arktis, i Alaska og Canada, i det aller meste av Asia, hele Afrika og Australia, og store deler av Sør-Amerika.

Jeg tar med dette bare for å vise (igjen) at temperaturen på et bestemt punkt (altså: det punktet man selv befinner seg på akkurat for øyeblikket) er irrelevant i den store sammenhengen.

Det neste jeg skal nevne er også langt på vei irrelevant. Derfor skal jeg først vise at jeg faktisk har fått med meg det viktige. For ikke bare har vi nå fått temperaturmålingene for desember, vi har dermed også både hele 2009 og 00-tallet komplett. Og det som betyr noe er dette:

• 1970 – 79: 0
• 1980 – 89: 18
• 1990 – 99: 32
• 2000 – 09: 51

Dette er gjennomsnittlig global temperatur per tiår, målt i hundredeler over normalen,  i henhold til målinger foretatt av NASA (GISS). Vi ser en temmelig jevn økning på 0,17 grader per tiår. Det er interessant å sammenligne dette med estimatet til James Hansen, leder for NASAs klimaforskning, kom med da han forklarte global oppvarming for den amerikanske kongressen i 1988. Det anslaget var på 0,2 grader per tiår.

Sammenlign gjerne dette med Onar Åms superpatetiske innlegg i det som også kaller seg klimabloggen her på VGB, hvor han virvler opp feilinformasjon fra den ultrakonservative bloggosfæren, og skriver om tidlig snø i London og snø i de forente arabiske emiratene, og dermed kortslutter at vi er på vei inn i en ny istid. Han distraherer med andre ord maksimalt med akkurat den type lokal informasjon man ikke skal ta til inntekt for globale endringer.

Klima defineres gjerne i et 30 års perspektiv, for at ikke den “støy” som ligger i tilfeldige årlige variasjoner skal lede oss på ville veier. Men så er det jo slik at vi mennesker lever korte, utålmodige liv. Greit nok, noe forståelse kan vi hente ut av kortere tidsserier også. Men da bør vi i det minste se på globale tall, og ikkje berre heimbygdi, og helst sette det i en større sammenheng. Slik som NASA nå har gjort med året 2009 her:

Konklusjonen er altså at 2009 ble det nest varmeste året i perioden som er målt, det vil si fra og med 1880. Det endte på 0,57 grader over basisperioden (1951-1980). Rangeringen for årene er nå: 2005 (0,63), 2009 (0,57), 1998 (0,57), 2007 (0,56), 2002 (0,56), 2003 (0,55), 2006 (0,54), 2004 (0,49), 2001 (0,48), 2008 (0,43). Alle de ti varmeste, så nær som 1998 (hjulpet av forrige århundres sterkeste El Niño) inntraff altså på 2000-tallet. Dermed kan vi fullstendig se bort fra dem som mener å se en kjølende trend; de overfortolker de tilfeldige kortsiktige endringene (”støyen i signalet”) slik det passer dem best, uten basis i virkeligheten.

Til slutt en liten unnskyldning for min sløve bloggoppdatering. Det har vært god og hyggelig oppmerksomhet rundt boken jeg lanserte i september, noe som har ført til at forlaget og jeg har blitt enige om en ny bok neste høst, dog med et helt annet tema. De kvelds- og nattestimer jeg normalt ville hatt til bloggen, går nå i stor grad med til research og skriving på dette nye prosjektet. Men jeg har tenkt å være litt flinkere på bloggfronten også, og da særlig i denne!

PS:

Jeg har ikke skrevet noe om København. Det var fordi det 1) gikk som jeg hadde trodd, og 2) det er jeg temmelig fornøyd med. Men det er et nytt innlegg…

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke Antarktis jeg tenker på; det har i praksis alltid vært ubeboelig. Jeg tenker på Australia. En rik, industralisert nasjon med 22 millioner innbyggere. Nummer fire på FNs utviklingsindeks som omfatter alle verdens nasjoner. Et enormt land med 24 ganger Norges areal.

Tilfeldigvis er det også landet med klart høyest utslipp av CO2 per innbygger i verden. Grunnen til det er at de overveiende (84%) baserer seg på kullkraft for produksjon av sin elektrisitet. I tillegg er de fullstendig avhengige av sine biler, lastebiler og fly, både for person- og varetransport. Og paradoksalt: Landets politiske claim to fame er at det på få år gikk fra å være USAs eneste allierte utenfor Kyotoavtalen til å kaste en regjering nesten utelukkende fordi den var i utakt med folket i klimaspørsmålet. Aldri tidligere har klimaspørsmålet vært avgjørende for et regjeringsvalg.

Men å si det er lettere enn å gjøre det. For noen dager siden kom beskjeden fra statsminster Kevin Rudd om at man utsetter de planlagte klimatiltak med ett år på grunn av den økonomiske krisen som også rammer Australia.

Dette er i og for seg trist, men i en verden av sinker ikke noe jeg skal bekymre meg videre over her. Mer interessant er igjen paradoksene. Verdens første “klimaregjering” må nå tåle krass kritikk fra mange hold for sin klimapolitikk. Kritikk fra internasjonalt hold, enten den kommer fra andre lands politikere eller utenlandsk presse, kan av og til samle folket til støtte for eget styre. Men i denne saken må Rudd og hans regjering tåle kraftig motbør også fra egen presse og egne velgere. Nylig har også mange av landet fremste klimaforskere gått sammen om et brev som blant annet sier følgende:

Evidence is mounting that climate change is occurring faster than previously predicted and we are perilously close to a number of tipping points which, if passed, would amplify the effects of climate change and make it much more difficult to bring further warming under control. We cannot emphasize enough just how serious the situation has become.

Brevet konkluderer som følger:

It is our considered view that no new coal-fired power stations, except ones that have ZERO emissions, should be allowed to be commissioned in Australia. [...] Genuine action on climate change will mean that coal-fired power stations cease to operate in the near future.

Dette er omtrent som om norske forskere skulle anbefalt en øyeblikkelig stans av norsk kraft ved vannkraft, fordi man har forsket seg fram til at vannkraft har katastrofale langsiktige virkninger. En åpenbar politisk umulighet, ikke sant?

Saken er at vi ikke umiddelbart kan forstå Australias situasjon. Den er en helt annen enn vår. Australia har alltid vært et ekstremt sted å bo. Ekstremt stort. Ekstremt varmt. Ekstremt vått. Ekstremt tørt.

Men nå er det i ferd med å bli mer ekstremt, og det overraskende hurtig. I løpet av få tiår har klimaet endret seg betraktelig. At det har blitt varmere en bare én side av saken. Verre er den økte forekomsten av hetebølger, tørke og skogbranner i sør og flommer i nord. LA Times har en grundig artikkel som jeg bare skal sitere litt fra. Den heter ‘What will global warming look like? Scientists point to Australia‘, og er mildt sagt lesverdig i sin helhet.

Frank Eddy pulled off his dusty boots and slid into a chair, taking his place at the dining room table where most of the critical family issues are hashed out. Spreading hands as dry and cracked as the orchards he tends, the stout man his mates call Tank explained what damage a decade of drought has done .

“Suicide is high. Depression is huge. Families are breaking up. It’s devastation,” he said, shaking his head. “I’ve got a neighbor in terrible trouble. Found him in the paddock, sitting in his [truck], crying his eyes out. Grown men — big, strong grown men. We’re holding on by the skin of our teeth. It’s desperate times.”

A result of climate change?

“You’d have to have your head in the bloody sand to think otherwise,” Eddy said.

[...] With few skeptics among them, Australians appear to be coming to an awakening: Adapt to a rapidly shifting climate, and soon. Scientists here warn that the experience of this island continent is an early cautionary tale for the rest of the world.

“Australia is the harbinger of change,” said paleontologist Tim Flannery, Australia’s most vocal climate change prophet. “The problems for us are going to be greater. The cost to Australia from climate change is going to be greater than for any developed country. We are already starting to see it. It’s tearing apart the life-support system that gives us this world.”

[...] “We are already very flat and very dry as a continent,” Flannery said. “There is just this little margin that is inhabitable. We don’t have a lot of options.”

Most Australians live on the coast, where they are vulnerable to flooding because of rising sea levels, projected to increase by [up to] 6 1/2 feet this century.

“Some places are pretty close to being bloody unlivable anymore,” Cocklin said.

“When you start talking about places where 45 degrees is commonplace, that raises the question of ‘Can you really live in that?’ “

Av og til ikke i det hele tatt. Jeg leste nylig at australske myndigheter for første gang har stengt av en stor del av av sitt indre (et halvt Norge) for turister sommerstid, fordi de har en lei tendens til å dø av heteslag. Det er i og for seg ikke noe stort problem. Som nevnt har Australia et enormt areal (turister er det også mange å ta av). Men mange småsamfunn lever allerede på marginalen, og kan bli de første som fraflyttes rett og slett på grunn av hete.

Det setter storbyene under press. De ligger ved havet, og vil tåle temperaturøkning. Et større problem på lang sikt er havstigning, og på kort sikt mangel på ferskvann. Grunnvannet har sunket farlig lavt nær flere store australske byer, og å desalinere havvann er svært energikrevende. Dermed har konseptet “toilet to tap” begynt å bre om seg. Det er nemlig mye billigere å rense kloakk til drikkevann enn å ta det fra havet. Det samme er ventet å bli løsningen for statene sørvest i USA, hvor klimaforskere mener at situasjonen rundt 2040 vil likne på Australia i dag.

Australia står foran enorme utfordringer – rettere sagt problemer - i løpet av dette århundret. Det bringer meg tilbake til mitt spørsmål: Kan man tenke seg et Australia uten forurensende kullkraft, og det endatil i nær fremtid? Det er selvsagt fysisk mulig: Kontinentet har enorme “reserver” av blant annet sol- og vindkraft. Men politisk?

James Hansen har et råd når dette spørsmålet dukker opp (og det er ofte): Forskere bør aldri ta hensyn til hva som er “politisk mulig” når de kommer med sine anbefalinger. Det kan endre seg langt raskere enn hva som er fysisk mulig. Faktisk avhenger det kun av hva politikerne oppfatter at deres velgere ønsker, noe som gjør det til en ubrukelig målestokk. Australias klimaforskere har tydeligvis forstått dette, og fulgt Hansens råd.

Vurdert til: av 163 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De aller fleste nordmenn, ifølge dagens undersøkelse fra NTB som er gjengitt i de fleste media, inkludert VG, Aftenposten og Sunnmørsposten. Totalt sett er 2 av 3 enige i utsagnet "Klimaendringene er i hovedsak menneskeskapte".

Undersøkelsen gikk på en skala fra 1 til 10, hvor 1 er helt uenig og 10 er helt enig. Går vi tettere på tallene viser det seg at forskjellen på menns og kvinners oppfatning i dette spørsmålet er liten. Kvinner scorer i snitt like over 7, menn like under. Foruten det gledelige i at et så stort flertall har innsett både at vi har et problem og at det er menneskeskapt, så støtter undersøkelsen opp under det mange allerede har gått ut fra: De gamle scorer lavere enn de unge, og de mindre utdannede lavere enn de med høy utdannelse. 

Politisk er det ingen overraskelse at et stort flertall av SVs velgere (92%) er enige i påstanden om menneskeskapte klimaendringer er et faktum. Sett i lys av det er det kanskje mer overraskende at de er så tannløse medlemmer av en svært lite klimavennlig regjering. I motsatt ende må man glede seg over at Frps velgere i sterk kontrast til sine partiledere er nesten delt på midten: 56% er skeptiske til menneskeskapte klimaendringer, mens 44% har innsett at de finner sted.

Noen journalister har bestemt seg for å være overrasket over at SPs velgere er minst like tvilende som Frps. Det er ikke jeg, siden jeg allerede i utgangspunktet ville antatt at disse velgerne i stor grad falt i kategoriene eldre menn med liten utdannelse…

Til slutt en liten betraktning. Klimaendringer har funnet sted til alle tider, hvilket nødvendigvis innebærer at de som observeres nå for tiden bare delvis kan skyldes menneskelig påvirkning. Det FNs klimapanel har sagt er at forskningen viser at det er minst 90% sannsynlighet for at det mesteparten av den temperaturøkningen vi har sett siden midten av forrige århundre er menneskeskapt. Vi skal derfor ikke legge for stor vekt på at mens minst 96% av norske klimaforskere støtter klimapanelet, så er resultatet blant folk flest i NTBs undersøkelse altså rundt 70%. Spørsmålet er ikke det samme. Personlig ville jeg gitt 10 til klimapanelets konklusjon, og 7 i NTBs undersøkelse nettopp for å markere at mens de siste tiårs oppheting utvilsomt er menneskeskapt og forårsaker klimaendringer, så ville vi også hatt (et mindre antall) forekomster av klimaendring uten denne påvirkningen.

Vurdert til: av 152 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er og har lenge vært en klimafrik, og ikke blant de få tullingene som enda ikke har fått med seg at det er i endring, og at endringene i første rekke er menneskeskapte. Det er skremmende at det nå skjer så hurtig at vi ikke lenger må stole på forskernes statistikk og forskning, men kan se med egne øyne og føle det rett på kroppen. Som denne høstens rekordtemperaturer i Norge gjengitt i denne grafen (og mange som den):
Men akkurat nå er jeg en smule forbannet. Jeg har skrevet tidligere på WorldAtRisk.org om vår tafatte miljøvernminister Helen Bjørnøy og den stusselige utviklingen Norge har hatt på sin miljøsatsning i tiåret etter Mor Norge, også kjent som Gro. Når vi nå også har vedtatt gassverkutbygging uten CO2-rensing er det all grunn til rett og slett å skamme seg.

Her er det som akkurat nå har gjort meg sur og gretten: I enhver sammenheng legger politikerne vekt på hva den enkelte av oss kan gjøre for å redusere våre klimautslipp. Og det er en fin ting. Bra er det også at bilavgiftene nå blir endret slik at miljøvennlige biler blir rimeligere. Men det de kanskje burde konsentrere seg om er hva DE kan gjøre. Politikerne selv. Det burde være ganske mye, siden kun 5,8 millioner tonn av de totale norske utslippene på 55 millioner tonn er knyttet til husholdningssektoren. Dette inkluderer biltrafikken!

17 millioner tonn stammer fra olje- og gassindustrien. 11 millioner tonn er knyttet til de usle 20.000 arbeidsplassene vi har igjen i vår tungt subsidierte kraftkrevende industri. Landbruket 4,8 millioner tonn (mest kufjert).

Cirka 33 millioner tonn bare fra disse tre næringene. Og så skal vi fokusere maks på hvilken bil vi kjører, å etterisolere boligen og huske å skru av standbyknappen på TV’n? Svaret er at ja, det skal vi, men se til helvete å gjør noe med det som virkelig monner!

Snakk om politisk ansvarsfraskrivelse. Jeg gremmes. Og skjemmes.

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende