Klimabloggen.no

Førsteinntrykket av det arbeidet som Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF) har gjort når de har funnet 160 forslag til kutt i utslipp av klimagasser, er positivt. Det er godt at man nå går fra luftige ideer, til konkrete tiltak.

Skjønt, gjør man det? Dagens melding fra miljøvernminister er at forslagene nå skal ut på høring. Så skal man formodentlig pusle litt rundt med svarene i regjeringen, nedsette en komité eller to, og starte implementeringen neste år. Muligens.

Det endrer jo saken litt: bra av KLIF, håpløst av regjeringen. Og mens vi nå sikter mot 2020 – hvordan ligger vi egentlig an i forhold til målet for Kyoto-avtalen, altså 2008 – 2012?

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“…men det har ikke vært noe varmt!”, protesterer min åtte år gamle datter. Hun hører dermed blant de mange som ikke vet at vi nordmenn kun okkuperer 3 promille av jordkloden, og at vårt desembervær dermed er fullstendig irrelevant for den globale temperaturen. Men rett nok: Det har vært kaldt i store deler av Europa, Asia og USA også. Så er det lett å overse at det har vært uvanlig varmt mange andre steder…

Det gjør heldigvis ikke de tusenvis av målestasjoner over hele kloden, som samlet gir oss et langt bedre bilde enn våre personlige erfaringer. Da kan det i stedet se slik ut:

Kaldt hos oss, ja. Men varmt på Grønland og i det øvrige Arktis, i Alaska og Canada, i det aller meste av Asia, hele Afrika og Australia, og store deler av Sør-Amerika.

Jeg tar med dette bare for å vise (igjen) at temperaturen på et bestemt punkt (altså: det punktet man selv befinner seg på akkurat for øyeblikket) er irrelevant i den store sammenhengen.

Det neste jeg skal nevne er også langt på vei irrelevant. Derfor skal jeg først vise at jeg faktisk har fått med meg det viktige. For ikke bare har vi nå fått temperaturmålingene for desember, vi har dermed også både hele 2009 og 00-tallet komplett. Og det som betyr noe er dette:

• 1970 – 79: 0
• 1980 – 89: 18
• 1990 – 99: 32
• 2000 – 09: 51

Dette er gjennomsnittlig global temperatur per tiår, målt i hundredeler over normalen,  i henhold til målinger foretatt av NASA (GISS). Vi ser en temmelig jevn økning på 0,17 grader per tiår. Det er interessant å sammenligne dette med estimatet til James Hansen, leder for NASAs klimaforskning, kom med da han forklarte global oppvarming for den amerikanske kongressen i 1988. Det anslaget var på 0,2 grader per tiår.

Sammenlign gjerne dette med Onar Åms superpatetiske innlegg i det som også kaller seg klimabloggen her på VGB, hvor han virvler opp feilinformasjon fra den ultrakonservative bloggosfæren, og skriver om tidlig snø i London og snø i de forente arabiske emiratene, og dermed kortslutter at vi er på vei inn i en ny istid. Han distraherer med andre ord maksimalt med akkurat den type lokal informasjon man ikke skal ta til inntekt for globale endringer.

Klima defineres gjerne i et 30 års perspektiv, for at ikke den “støy” som ligger i tilfeldige årlige variasjoner skal lede oss på ville veier. Men så er det jo slik at vi mennesker lever korte, utålmodige liv. Greit nok, noe forståelse kan vi hente ut av kortere tidsserier også. Men da bør vi i det minste se på globale tall, og ikkje berre heimbygdi, og helst sette det i en større sammenheng. Slik som NASA nå har gjort med året 2009 her:

Konklusjonen er altså at 2009 ble det nest varmeste året i perioden som er målt, det vil si fra og med 1880. Det endte på 0,57 grader over basisperioden (1951-1980). Rangeringen for årene er nå: 2005 (0,63), 2009 (0,57), 1998 (0,57), 2007 (0,56), 2002 (0,56), 2003 (0,55), 2006 (0,54), 2004 (0,49), 2001 (0,48), 2008 (0,43). Alle de ti varmeste, så nær som 1998 (hjulpet av forrige århundres sterkeste El Niño) inntraff altså på 2000-tallet. Dermed kan vi fullstendig se bort fra dem som mener å se en kjølende trend; de overfortolker de tilfeldige kortsiktige endringene (”støyen i signalet”) slik det passer dem best, uten basis i virkeligheten.

Til slutt en liten unnskyldning for min sløve bloggoppdatering. Det har vært god og hyggelig oppmerksomhet rundt boken jeg lanserte i september, noe som har ført til at forlaget og jeg har blitt enige om en ny bok neste høst, dog med et helt annet tema. De kvelds- og nattestimer jeg normalt ville hatt til bloggen, går nå i stor grad med til research og skriving på dette nye prosjektet. Men jeg har tenkt å være litt flinkere på bloggfronten også, og da særlig i denne!

PS:

Jeg har ikke skrevet noe om København. Det var fordi det 1) gikk som jeg hadde trodd, og 2) det er jeg temmelig fornøyd med. Men det er et nytt innlegg…

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG kan i dag melde at statsminister Jens Stoltenberg er skuffet over USAs klimapolitikk. Jeg på min side har i mange år vært skuffet over klimapolitikken til Jens, eller rettere sagt over at noen slik politikk ikke finnes. Men det til side, så klinker kritikken fra Jens temmelig likt dopselgeren som mener at kunden bør slutte med stoff. Det er vi som selger dopet, remember?

Som for å illustrere mitt poeng kommer Jens selv med en salig smørje som handler om klima, eller julebord, eller salg av bonger, eller et eller annet:

- Vi ønsker å redusere drikkingen. Så på neste års julebord får alle bare to bonger hver. Da går drikkingen kraftig ned. Enkelte blir kanskje godt påseilet også da, men det skjer i så fall ved at de kjøper bonger av andre, som da drikker lite eller ingenting. Den samlede drikkingen har uansett gått ned. Dessuten har alle festdeltagerne nå fått et motiv til å drikke mindre, fordi kostnaden ved å drikke for mye har gått opp.

Den eneste mulige konsekvensen jeg kan se av dette, er litt kjedeligere julebord neste år. Utslippene av klimagasser, derimot, blir neppe redusert i 2010.

Vurdert til: av 50 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I natt vedtok Stortinget regjeringens forslag om innføring av en avgift på biodiesel. Det var uhyre uklokt. Ikke fordi biodiesel, slik produksjonen av den fremstår i dag, er noe spesielt godt klimatiltak. Det hefter mange problemer ved biodrivstoff som er fremstilt av for eksempel raps, soya eller mais. En side ved saken er at selve fremstillingen er energiintensiv, og dermed i mange tilfeller også gir betydelige utslipp av klimagasser. En annen er at man legger beslag på et jordbruksareal som, i hvert fall i en mer rettferdig verden, kunne vært brukt til å produsere mat til de som sulter.

Dette er helt greie innvendinger, selv om de fleste ekspertene er enige om at biodrivstoff tross alt gir en betydelig reduksjon i utslipp i forhold til bruk av fossilt brennstoff. I dag er det fortsatt slik at matmangel i første rekke er et fordelingsproblem, ikke reell knapphet. Dette vil nok endre seg på noen års sikt, siden kraftig befolkningsvekst er nesten sikkert og redusert matvareproduksjon sannsynlig.

Viktigere er dette: Nye generasjoner av biodrivstoff, for eksempel basert på cellulose, vil gi betydelig større reduksjon av utslipp, og det uten de etiske komplikasjonene som følger av redusert matproduksjon. Men innføringen av denne type klimavennlig drivstoff vil også bli forbindret, eller i det minste utsatt, som en følge av avgiftsøkning og bedriftsnedleggelser i bransjen. Både utbygging av distribusjonsapparat for nytt drivstoff og utvikling av motorer som bedre tåler det blir også hemmet. Det er først og fremst av disse grunnene at den nye avgiften er elendig miljøpolitikk.

Det som imidlertid overrasker meg, er hvordan man lar statsminister Jens Stoltenberg gang på gang slippe unna med direkte løgn. Et eksempel er den nærmest programforpliktede (og fullstendig latterlige) påstanden at et 7% fall på meningsmålingene er helt uten betydning. Verre er at han bevisst kommer med misvisende tall, og sier at det å ikke innføre avgiften vil koste 16 milliarder kroner. Ikke bare er dette fullstendig i strid med finansdepartementets egne tall (det forutsatte at alle øyeblikkelig skiftet til 100% biodiesel…), det er også en merksnodig måte å regne kostnader på. Han kunne like gjerne kommet med “kostnaden” ved at vi ikke har 40% moms i stedet for 25%, en avgift på skrukorker, eller 5% høyere marginalskatt. Etter Stoltenbergs metode er alle potensielle skatter og avgifter som ikke er innført det samme som kostnader.

Idiotiet krones ved at statsministeren hevder at en samlet regjering står bak avgiftsforslaget, samtidig med at sengekameratene i SV og SP er overalt i media med sterke markeringer av sin uenighet. Og alle satser de på at dette patetiske og uverdige spillet snart skal være glemt. Jeg har vanskelig for å tro at de får rett i dette.

Det bekymrer meg at vi for tiden fører en elendig miljøpolitikk, basert på knapper og glansbilder (les: usannsynlige teknofikser og høye mål så langt inn i fremtiden at ingen av dagens politikere behøver ta ansvar for dem). Men det spørs om det ikke bør være like egnet til bekymring at vår statsminister er en patologisk løgnhals.

Vurdert til: av 77 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mye tyder på det. Ihvertfall den undersøkelsen som er referert i Dagbladet i dag. Av den fremgår det at mens kun én av ti svensker, dansker og finner ikke har forstått at menneskeheten forårsaker vesentlige klimaendringer, så er det én av fem nordmenn som ikke har forstått det.

La meg velvillig få forklare hvor Klimabloggen står i dette spørsmålet. Hvis du fortsatt går i barneskolen, er det greit å tro at de store observerte klimaforandringene i vår tid bare er noe som skjer, sånn naturlig og helt av seg selv, uavhengig av at vi har pumpet milliarder av tonn med varmeabsorberende gasser ut i atmosfæren. Hvis du er voksen og tror det samme er du enten seriøst feilinformert – i den grad at du aktivt må ha gått inn for å bli det – eller det du er det vi pleide å kalle “kort innpå”. “Efterbliven”, sier forresten svenskene, og det synes jeg er et fint uttrykk. Men ja, altså, siden det ikke finnes noen særlig diplomatisk måte å si dette på: Du er dummere enn 90% av svenskene.

Det er håp, heldigvis. Slutt å tro at du har forstått klimavitenskap bedre enn alle klimaforskerne.

Det interessante er selvsagt hvorfor 20% av nordmennene er dumme, mens bare 10% av svenskene er det. Svenskenes tidligere statsminister, nå miljøforkjemper, Göran Persson, skylder på Fremskrittspartiet. Her er jeg til en viss grad enig: Det er definitivt noe undermåls ved et parti som foreslår en rekke tiltak for å bekjempe et problem de selv ikke tror eksisterer.

Men jeg tror ikke dette kan være hele forklaringen. Jeg tror i stedet vi må lete frem begrepet kognitiv dissonans. Nordmenn skylder sin rikdom, sin plass i verden, til utvinningen av den olje og gass som amerikanerne fant for oss i Nordsjøen i 1968. Per hode er vi blant de som er ansvarlig for de største utslippene av klimagasser i verden – når vi inkluderer verdien av eksporten av de varene vi faktisk lever av, og selvsagt må vi det. Vi har blitt de menneskene våre besteforeldre advarte oss mot: De som rensker hagen for epler mens naboen sover, driter på trappa hans og pisser i brønnen. Samtidig er vi de som snakker om bærekraftig utvikling, fornybar energi og viktigheten av kutt i de klimagassene vi stadig øker egne utslipp av.

Does not compute, sier hjernen da. Kognitiv dissonans. Vi er ikke de menneskene, den nasjonen, vi så gjerne vil tro vi er. Vi hører på Jensemann, og oppfatter bare lyden av luft som fisler ut av et hull i ballongen. Vi ser at Solheim vil, og ikke får det til. Men dette er da ikke oss? Dette kan da ikke være våre ledere?

Men det er det. Så da må det være noe galt med fysikken. Noe forskerne ikke har forstått.

Vurdert til: av 365 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En tverrfaglig gruppe bestående av klimaforskere fra Bjerknessenteret, havforskere fra Havforskningsinstituttet og ingeniører fra SWECO AS og Rambøll Norge AS har gått sammen om en meget interessant rapport om de utfordringer Bergen står overfor på grunn av forventet havstigning i inneværende århundre. Den kan lastes ned fra Havstigning.no.

Illustrasjon fra rapporten, Bergen 2100 uten tiltak

Det er utvilsomt at havet kommer til å stige. Den prosessen er allerede i gang, og skyldes to forhold: Havene ekspanderer som en følge av at de blir varmere, og de inneholder mer vann fordi landbasert is smelter. Denne smeltingen skjer for de aller fleste av verdens isbreer, og er størst fra Grønland og den antarktiske halvøy.

Rapporten har som beste anslag at vannstanden i Bergen ved slutten av dette århundret vil stå 75 cm høyere enn i dag. Det innebærer et nivå ved stormflo på 2,37 meter over normal vannstand. Det er da tatt hensyn til den (mye langsommere) landstigning som skjer i området.

Dersom man ikke gjør tiltak i forhold til dette, vil det blant annet medføre at:

• Bystasjonen, jernbanestasjonen og hele området rundt blir lagt under vann
• Nygårdshøydetunnelen blir fylt med vann
• Kloakksystemet vil bli overfylt og vil ikke fungere
• Strømnettet i sentrum vil bryte sammen
• Bryggen og Torget vil bli lagt under vann
• Nøsteområdet med veier og terminaler blir lagt under vann
• Sjøen vil dekke hele Sandvikstorget og blokkere Sjøgaten, som er hovedveien gjennom Sandviken.
• Skoltegrunnskaien, Slakthustomten og alle dagens kaier i Vågen vil bli oversvømmet.

Og man konkluderer: “Dette er ikke ”worst case”-scenarier, men noe som mest sannsynlig vil inntreffe regelmessig om ikke tiltak blir iverksatt.”

Bortsett fra at konsekvensene er såpass spesifikt oppgitt er det lite som er nytt i dette. Det mest spennende med rapporten er at den går videre til å vurdere hva som kan gjøres for å tilpasse seg denne nye situasjonen. En rekke tiltak vurderes, fra ytre stengsler i fjordmunningene, via sperring av Vågsområdet og Damsgårdssundet, til det å sikre særlig utsatte punkter, som Bryggen, Vågsområdet og Store Lungegårdsvann.

Kostnadene varierer vidt. Ytre sperringer i fjordarmene beregnes, dersom det i praksis lar seg gjøre, til over 30 milliarder kroner, og vurderes derfor som urealistisk. Indre sperringer kan man derimot få til under milliarden, men nytteverdien vil være begrenset da store områder faller utenfor. Gjenstående alternativ, som vurderes som det aktuelle, er:

• En indre barriere ved Strømmen, < 30 mill
• Spuntløsning for Gamle Bryggen, < 50 mill
• Skjerming av enkeltområder og bygg, <100.000 per løpemeter

Det siste synes jeg er enklest å omregne til 1 mill per 10 meter. Forutsatt at man bare behøver å sikre sjøsiden – det vil si at naboene gjør det samme – vil det altså koste ca. 22 mill å sikre det nye leilighetskomplekset på vestsiden av Nordnes. Det bør ikke være uoverkommelig. Verre er det kanskje om man er så heldig å ha privat bolig med 50 m strandlinje…

Det ser altså ut til å la seg gjøre å punktsikre sentrumsnær eiendom og infrastruktur til en overkommelig penge. Men hva med de mange mil med mer sparsomt bebygd strandlinje på fastlandssiden nord og sør for byen – hva med Sotra, Askøy, Osterøy, Lindås..? Rapportens konklusjon er klar: Verdien av eksisterende bygningsmasse kan ikke forsvare noen ytre barrierer. En får punktsikre det viktigste og mest verdifulle der det lar seg gjøre. Utover det må en regulere slik at det ikke bygges der hvor man er sårbar for havstigning. Et annet ord for dette: Tilbaketrekning. Løsningen er å la det som ligger ved havet gå til grunne i løpet av sin resterende brukstid, og ikke bygge nytt.

Så langt Bergen. En rent praktisk årsak til at man ikke kan regne med 30 milliarder til å sikre hele byen her, er at man samtidig vil måtte føre samme kamp i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Trondheim – og en rekke mindre byer.

Punktsikring og retrett til høyere land. Det er altså hva verdens rikeste land kan møte havstigningen med.

Vurdert til: av 93 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mer enn 100 land har tiltrådt målet om at vi skal unngå en global oppheting på mer enn 2 grader. Det er gode grunner for det, og i forrige innlegg fortalte jeg hva forskningen sier vil bli konsekvensene av å overskride dette målet. Nerdebladet New Scientist har en annen god beskrivelse av det, i en artikkel som heter “How to survive the coming century“. Der tar man utgangspunkt i at vi ender opp rundt 4 grader, noe stadig flere nå mener er realistisk – og svært lite ønskelig!

Bildet er hentet fra Failblog.org

Problemet med målet på maksimum 2 grader er at det ikke forteller noe om hva som skal til for å oppnå det. Dette er det nå forsket på. Denne forskningen er publisert i artikkelen “Greenhouse-gas emission targets for limiting global warming to 2°C” av Meinshausen et al i Nature, etter dette prestisjebladets sedvanlige halvårlige fagfellevurdering og kontroll. Det tar tid å være grundig.

Det forskerne finner er at for å ha en rimelig grad av sikkerhet – definert som 75% – for å komme inn under to grader, må utslipp av CO2 i årene 2000 – 2050 være under 1000 Gt (milliarder tonn). Av dette har vi allerede sluppet ut cirka 300 Gt i årene 2000 – 2008, og har dermed 700 Gt igjen. Det tilsvarer 20 år til med samme utslippsrate som vi har hatt så langt i dette årtusen. Ikke i praksis, selvsagt: Da måtte vi hatt null utslipp det resterende århundret, og det er en umulig tanke. Vi har med andre ord verken 10 eller 20 år på oss før utslippene må kraftig ned.

Personlig synes jeg for øvrig ikke at 75% sannsynlighet for å unngå en katastrofe er “rimelig grad av sikkerhet”. Jeg ville for eksempel ikke tatt en flytur hvis det gikk bra 3 av 4 ganger. Kall meg gjerne en risikoavers pudding, men slik er det. Hvis vi legger samme tankegang til grunn for CO2-utslipp betyr det at vi har betydelig mindre enn 700 Gt å gå på. Bare så det er sagt.

Interessant blir dette når vi setter det opp mot verdens kjente reserver av olje, gass og kull. Jeg skal ikke kjede dere med utregningene, men basert på bransjens egne tall, hentet fra WorldEnergy.org og omregnet til rent karbon, utgjør dette henholdsvis 98 Gt fra olje, 87 Gt fra gass og 633 Gt fra kull, totalt 818 Gt. Ved forbrenning gir karbon 3,7 ganger så mye CO2, og kjente reserver tilsvarer dermed litt over 3 000 Gt CO2. Det er mer enn fire ganger de 700 Gt vi har mulighet til å slippe ut om vi skal beholde verden tilnærmet slik vi kjenner den.

Det som er benyttet her er de kjente reservene av fossile energikilder. Det vil si det vi allerede i dag har på hånd og kan hente ut. De totale ressursene er mye større, men inneholder da forekomster som ikke lar seg utvinne med dagens teknologi, eller som ennå ikke er funnet. Og altså: Vi kan bare tillate oss å ta ut cirka 25% av allerede konstatert drivverdige funn.

Implikasjonene er vidtrekkende. Leting etter, og åpning av, nye områder for produksjon av olje og gass er meningsløs i en situasjon hvor vi allerede har langt mer enn vi kan tillate brukt. (Det samme gjelder i aller høyeste grad kull, men det har vært kjent lenge.) Hvorfor ta med olje her, når utslippene av kjente reserver av denne “bare” vil utgjøre 360 Gt CO2? Fordi mens det kan tenkes (og håpes) at vi vil få på plass effektive løsninger for CO2-rensing av gass og kull som brukes til elproduksjon, så finnes ingen slik mulighet for olje (eller gass) som benyttes i forbrenningsmotorer. For øvrig er det et spørsmål om ikke CO2-rensing uansett vil utgjøre for lite, for sent. Det er ihvertfall sikkert om det patetiske norske “månelandingsprosjektet” skal tjene som eksempel. Det har kun én funksjon: Soveputens.

Jeg hører og leser ofte dette at “steinalderen tok ikke slutt på grunn av mangel på stein”, og at “man sluttet ikke å bruke hest og kjerre av mangel på høy”. Det er riktig. Men har man forstått hva det innebærer? Overgangen fra fossilt brennstoff til fornybar kraft må skje mens det ennå er store reserver av fossilt brennstoff igjen. Faktisk rundt 75%, om man ikke finner mer fra i dag til evigheten, eller i løpet av bare noen få år er på banen med anvendt renseteknologi for gass og kull.

Samtidig er politikken både i Norge og de fleste andre land å hente ut mest mulig, raskest mulig. Men skal man ha noen mulighet til å unngå en katastrofal utvikling må man ha på plass internasjonale avtaler omkring hvilke reserver som skal forbli ubenyttet.

Spørsmålet er: Ligger det absolutt nødvendige innenfor det politisk mulige?

Vurdert til: av 101 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange av verdens industrialiserte land – blant disse USA, EU og Norge – har formulert et mål om at den globale opphetingen ikke må få overstige to grader i forhold til førindustriell tid. Av disse er cirka 0,8 allerede et faktum, og en halv grad til er opptatt i havet og vil ende i atmosfæren uansett hva vi gjør. Men mange klimaforskere har sagt at ved et raskt kutt i utslipp av CO2 og andre klimagasser vil vi kunne klare å holde oss innenfor 0,7 grader ekstra økning, og dermed 2 grader totalt.

Det vil si: De mente det. Men ettersom det nye årtusen bare har brakt tomt prat og stadig økende utslipp av klimagasser, er det nå stadig flere som sier at målet om mindre enn to graders økning er foreldet allerede før man har oppnådd enighet om det. Og mens politikerne har vært uhyre trege til å oppfatte forskernes advarsler, er de nå raske til å innrømme at målet kan være for tøft.

Det er mulig at dette er riktig. Men det som mangler i debatten er hva konsekvensene av mer enn to graders oppvarming er. Det høres jo ikke så mye ut. Mange vet nok ikke en gang at et snitt på to grader ikke vil fordele seg jevnt. Temperaturen vil øke mer over land enn vann, og mer jo lenger bort man kommer fra ekvator. To grader globalt betyr for eksempel cirka seks grader i Norge. Og Grønland, hvor seks meter havstigning ligger lagret i form av is.

Forfatteren Mark Lynas sammenfattet i sin bok “Six Degrees” den tilgjengelige forskning omkring hva ulike grader (bokstavelig talt) av oppheting ville innebære. Dette er kort gjengitt nedenfor, hentet fra et innlegg jeg skrev i 2007, og kan være greit å ha med seg for den som mener at for eksempel fire grader er et mer hensiktsmessig mål enn to. Og jeg repeterer: Dette er basert på hva forskerne i sine vitenskapelige publikasjoner sier vil skje, ikke klimafanatikeres spekulasjoner i hva som kanskje kan skje.

0-1 grad

Her er vi altså i dag, med 0,8 grader. Inntil én grads global oppvarming betyr langt større utslag på sørlige og nordlige breddegrader, da varme transporteres dit fra ekvatoriale områder. Kryosfæren smelter: Isen i Arktis skrumper inn på sommerstid, og på sikt kan den forsvinne helt. De fleste isbreene i Europa og Amerika (sør og nord) smelter bort. Mengden av is på Grønland minker, det samme i det vestlige Antarktis. Is reflekterer ca. 90% av solens energi: Uansett hva som kommer i stedet for den (åpent hav, stein, grønne sletter) vil det reflektere mindre og absorbere mer, noe som forsterker smeltingen. I sum bidrar smeltingen til at havet stiger, men ikke i et tempo som vil virke faretruende for de fleste.

En grads global oppvarming er nok til å utrydde tusenvis av arter av dyr og planter. Økosystemer som regnskoger og korallrev er tette og gjensidig avhengige, hvor en arts undergang kan dra med seg flere andre, og slik sprer det seg som ringer i vannet. Denne prosessen er for lengst i gang, med en utryddelsesrate mer enn tusen ganger over den naturlige.

Én grads global oppvarming innebærer mer energi til å drive været, og da ikke minst orkanene. Denne virkningen har vi sett allerede, og forskere har funnet at orkaner i dag har 40% mer energi enn for noen tiår siden. Orkaner av styrke 5 var tidligere ekstremt sjeldne: Ikke nå lenger, med to bare i 2007. Vi vil også se orkaner oppstå på nye steder hvor overflatevannet ikke tidligere holdt de nødvendige 26.5 grader.

Mellom 1 og 2 grader

Sommeren 2003 opplevde store deler av Europa en hetebølge. Den tok livet av mellom 22.000 og 35.000 mennesker. Nå vil dette representere en relativt normal sommer, mens enkelte somre vil være langt varmere. Middelhavet vil neppe være et intereressant reisemål om midtsommers: I stedet vil europeerne trekkes mot nordligere kyster og strøk.

To graders oppvarming innebærer at vann i jordsmonnet fordamper langt raskere. Det gir tørke og redusert plantevekst hvor avlinger kan svikte og svekke matproduksjonen. Store områder i det sørlige Europa vil bli enda mer utsatt for skogbranner. Disse brannene slipper store mengder CO2 opp i atmosfæren, og etterlater seg store sortbrente områder som absorberer hete.

Et sted mellom 1 og 2 grader forventer man at Amazonasjungelen vil miste evnen til å generere nok fuktighet til å opprettholde dagens nedbørrike klima. Jordsmonnet vil gradvis tørke ut og gi grunnlag for enorme skogbranner i et område som ikke er tilpasset dette. I stedet for å absorbere CO2 kan Amazonas da begynne å gi det tilbake. Enorme mengder, i en ond og selvforsterkende sirkel.

Flere hundre millioner mennesker i Asia er avhengige av vann fra Nepals isbreer, hvor smeltevann fyller de store elvene som renner gjennom mange land på vei mot havet. I dag smelter disse mer i sommerhalvåret enn de bygger seg opp vinterstid, noe som bidrar til god vannføring. Men på to grader vil nedsmeltingen ha kommet så langt at noen av verdens mest folkerike land står overfor en alvorlig vannmangel ettersom elvene tørker ut.

Ved 2 grader globalt har vi forlengst passert de 2.7 grader lokalt på Grønland som man forventer skal forårsake en irreversibel og nær total nedsmeltning, noe som vil bidra til å heve havnivået med 7 meter. Vi har ikke enda gode modeller for hvor raskt dette kan skje. Noen forskere mener at det vil ta noen tusen år. James Hansen, leder for NASAs klimaforskning og den mannen de fleste peker på når verdens fremste klimaforsker skal navngis, er blant de stadig flere som mener at vi allerede i inneværende århundre igjen kan komme i en situasjon hvor havet stiger med flere meter.

Mellom 2 og 3 grader

Intens hete og tørke sprer seg over deler av Afrika. Øynasjoner som Tuvalu, Tegua, Vanatu og Maldivene er allerede tapt til havet. Nå kan vi si farvel til den første nasjonen i Afrika: Botswana. Ørkenspredning vil drive halvannen million mennesker på flukt i et område som er svært ustabilt allerede, til land som selv vil ha store problemer både når det gjelder vann og mat.

Australia vil bli hjemsøkt av enorme skogbranner; “klimabomber” også her gjennom sin kombinasjon av CO2-utslipp og endret albedo. Langvarige tørkeperioder avløst av enorme regnskyll vil sterkt svekke evnen til å drive et effektivt landbruk (allerede i dag finnes betydelige problemer). Dagens hetebølger (ikke sjelden over 40 grader) vil bli vanligere, hetere og mer langvarige. Et stort antall av de gjenværende dyrearter vil gå under. Ironisk nok vil landet som sammen med USA lengst var å regne for “klimaskeptisk” selv bli blant de mest skadelidende.

Amazonasjungelen er nå drevet over kanten og har gått fra å være verdens lunge til å slippe løs enorme mengder klimagasser fra en brennende, døende ødemark. Bare bidraget fra denne skogen hever CO2-innholdet i atmosfæren med 250 ppm og øker den fremtidige globale oppvarmingen med 1.5 grader.

Elvene Indus, Ganges og Brahmaputra får nå så lite smeltevann fra Nepals (forsvunne) isbreer at de i deler av året ikke lenger når havet. Det samme gjelder Colorado river. Dette betyr katastrofe både for befolkning og matproduksjon som gjennom årtusener har basert seg på disse elvene, og kan meget vel også tenkes å bli kilde til konflikt mellom land. Allerede i dag saksøker stater i USA hverandre for å ha tappet for mye vann fra en felles ressurs. Hva da når det samme rammer erkefiendene India og Pakistan?

Nedsmeltningen på Grønland og Antarktis skjer nå i et forrykende tempo, og havet stiger ubønnhørlig. Arktis er isfritt på sommerstid, og bestandene av isbjørn og sel er desimert.

Mellom 3 og 4 grader

Vi har nå “forpliktet” oss til en havstigning på minst 25 meter. Det kan ta lang tid før vi kommer dit, men utviklingen går likevel så raskt i denne retningen at det er nytteløst å forsøke å verne om kystområdene. Byer som New York, London, Sidney og Hong Kong må oppgis – det samme må selvsagt Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø…

Ørkenen sprer seg i Spania, Italia, Frankrike og Hellas, som regelmessig opplever temperaturer minst på høyde med det vi ser i midtøsten i dag. Londons temperaturrekord på 38 grader (11. august 2003) har for lengst falt, og 45 grader ikke uvanlig midtsommers. Oslo har sommerdager med over 40 grader. Vannmangelen i Europa er prekær, da det ikke lenger finnes isbreer i Alpene som gir smeltevann gjennom sommeren. Landbruket har derfor lenge vist en nedadgående trend. Europas uttørkede jordskorpe klarer i liten grad å dra nytte av de fenomenale nedbørsmengdene som faller i løpet av kort tid i intense stormer, og som i stedet resulterer i store flommer som bærer jordsmonn med seg mot havet.

I Asia, Australia, Afrika, det sørlige USA og midtøsten er selve temperaturen nå et altoverskyggende problem sommerstid. Der er man nå langt utenfor den klimasonen mennesker er tilpasset til å leve i, og uten energikrevende aircondition presser man mot grensen av overlevelse.

I Sibir og Alaska har permafrosten lenge vært på vikende front. Allerede i dag kan man observere et landskap i endring, hvor frossen mark tiner og blir til metanboblende innsjøer, mens hus og veier synker i myrene som tidligere var som sement. Nå slipper permafrosten for alvor taket, og 500 milliarder tonn CO2 begynner sammen med enorme mengder metan å sive opp i atmosfæren. Med det har vi satt i gang en tilsvarende positiv feedback som ved Amazonasjungelen. Hvor mange grader med ekstra oppvarming dette innebærer vet vi ikke, og vi ønsker helt sikkert ikke å finne det ut.

4 til 6 grader

Dette er en helt annen klode enn den vi lever på i dag. Havet har erobret enorme landområder og tatt de fleste av våre store byer, men dette er en prosess som fortsetter over årtusener til all permanent landbasert is har smeltet bort og havet står over 70 meter høyrere enn i dag. Menneskeheten er desimert av vannmangel, matmangel, sykdommer og naturkatastrofer. Samfunnsstrukturer har gått i oppløsning. Artsmangfoldet er redusert til en brøkdel av dagens. Menneskene lever fortsatt, om i mindre antall, men sivilisasjonen er død.

Og nå får vi kanskje den verste overraskelsen av alle (skjønt vi lenge har sett den komme). Den varme, døde suppen vi pleide å kalle havet har sluttet å absorbere CO2, og i stedet begynt å avgi denne til atmosfæren. Nå begynner havet å “koke” etter som milliarder av tonn med nedfrosset metanhydrat på havets bunn begynner å frigjøres på grunn av oppvarmingen i vannet. Akkurat slik man regner med at det skjedde under PETM for 55 millioner år siden. Metan er en klimagass med mer enn 20 ganger effekten til CO2, dog over et mye kortere tidsrom. Dette fikk temperaturen i havet til å stige med 5-8 grader på noen få årtusen, noe som sannsynligvis betydde en enda større oppvarming i atmosfæren.

Og det, kjære leser, er slutten på verden slik vi kjenner den.

Vurdert til: av 128 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mye og mangt som kan provosere når det gjelder hvordan vi ikke gjør selv de enkleste ting for å vise at vi tar klimatrusselen på alvor. Men bare én ting gjør meg øyeblikkelig pisse sur og forbannet, og det er å bli servert vann fra et annet kontinent enn det jeg befinner meg på.

Som omreisende fant (en annen debatt) opplever jeg det ofte. Å sitte på restaurant i Bolivia og få vann fra Sveits, eller i Krakow og få vann fra Canada, eller i Miami og drikke den allestedsnærværende franske Perrier. Den får jeg også ofte i Norge, når jeg i vanvare glemmer å spesifisere at det er springvann jeg (selvsagt!) skal ha. Friskt springvann jeg allerede har betalt noen øre for gjennom skatter og avgifter, i stedet for månedsgammelt vann til 60 kroner literen. Jeg kan godt forstå at restauranten helst ønsker å selge meg det siste, men det er meg komplett ubegripelig hvorfor jeg skulle ønske å kjøpe det. Jeg vil ha norsk vann, på en lekker karaffel, klirrende med is.

Det samme på alle norske hoteller. Hvilke idioter er det som henter 20 cl gammelt fransk vann i minibaren og betaler en literpris på en god hundrelapp, når de kan helle i seg ubegrenset – gratis – fra springen? Noen steder må man kjøpe vann på flasker. Norge er ikke ett av dem. Enhver reisehåndbok kan fortelle hva som gjelder der man befinner seg. Hotellets resepsjon også.

Men så viser det seg selvsagt at det ikke egentlig er vann det handler om. Det er livsstil. Ved å drikke det rette vannet signaliserer man gruppetilhørighet og sosiale ambisjoner, om ikke til og med virkelighet. Sløser man bort penger på overhypede Voss kommer man visst nærmere Madonna og sosieteten i Hollywood, i det minste i sitt eget forvirrede hode. Eller man kan markere avstand til denslags forfengelighet ved å kjøpe et annet merke som signaliserer andre verdier. Abba-verdier? Eller “Dasani”, for eksempel. Dermed støtter man the Coca Cola Company i stedet, og det er jo litt av en protest. For øvrig måtte Coca Cola nylig innrømme at dette vannet bare var springvann fylt på flasker. Det er et vanlig triks som bidrar til å gjøre idiotiet komplett. Cirka 25% av flaskevannet som selges i USA kommer rett fra springen, eller “fra kommunale kilder”, som omskrivingen gjerne er. Det er ingen grunn til å tro at det er mindre andre steder.

Kaldt vann er godt, selv om noen foretrekker varmt flaskevann. Blindtest etter blindtest har vist at hva som står på etiketten ikke gjør utslag overhodet. Man smaker ikke forskjell. En god illustrasjon: I sitt program “Bullshit” demonstrerte komikerne Penn & Teller at restaurantgjester ikke kunne merke forskjell på flaskevann og vann fra restaurantens hageslange. Naturlig nok, siden det som oftest ikke er noen, og en eventuell forskjell like gjerne kan gå i flaskevannets disfavør. Her er videoen deres:

Markedet for flaskevann er estimert til rundt 500 milliarder kroner i året. Det meste av dette går til markedsføring (massiv merkevarebygging må til for å sikre at alle kundesegmenter får “sitt” vann), emballasje og transport. Selve vannet utgjør en svært liten prosent.

Hva er problemet? Milliarder av flasker produsert av plast, og dermed olje. En enorm og energikrevende transport på kryss og tvers av kontinenter, hvor vann fra Sveits går til Sør-Amerika, vann fra Canada til Europa, vann fra Norge til USA og vann fra Frankrike til overalt. Alt for å stille betalingsvillige dårers behov for å føle seg annerledes ved å konsumere det riktige vannet, tross at de  ikke kan kjenne forskjell. Det er så dumt at det må være sant.

Selvfølgelig behøver vi vann på flasker. Noen ganger, noen steder. Lokalt vann, ikke fra Fiji, Voss eller Grønland. Men dagens situasjon er et eksempel på en verden gått av hengslene. Det kan vi ikke regne med at verken myndigheter eller produsenter gjør noe med. Det burde de heller ikke behøve. Hver og en med en smule fornuft kan i stedet bruke sin egen forbrukermakt: Ikke kjøp flaskevann i Norge. Må du, så behold flasken for senere påfyll – det er bare en brøkdel som blir resirkulert, og også det er energikrevende. Er du på restaurant og kelneren kommer med en flaske fransk eller amerikansk skvip, så spør hva i all verden som er hensikten med det. Be om springvann i stedet. Kort sagt: Ikke kjøp det du kan få gratis.

Blir du mindre kul da? Mindre sofistikert? Noen vil kanskje synes det. Men helt sikkert er at du blir mindre lettlurt.

Vurdert til: av 166 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Solforskerne ved NOAAs ekspertgruppe regner nå med at desember 2008 markerte slutten på solsyklus 23 og begynnelsen på nummer 24. Lengden på syklus 23 ble dermed 12 år og 7 måneder. Det er betydelig lengre enn normalen på 11 år. Samtidig er denne normalen såpass variabel at det ikke er noe oppsiktsvekkende ved dette. Mer vitenskapelig formulert: Resultatet faller innenfor to ganger standardavviket. Noen grunn til de mange spådommene fra klimanekterne om at solen sto foran en varig svekkelse var det altså ikke. Men vi må tilbake til 1823 for å finne en lenger syklus, og 23 var den tredje lengste siden man begynte målingene i 1755.

Kan vi si dette med 100% sikkerhet? Selvsagt ikke. Men en klar og enkel indikasjon finner vi her: Desember var så godt som uten solflekker. 2009 begynte på samme måte. Men nå har antallet dager uten solflekker på kort tid falt til dagens 83% – regnet for hele 2009. Dette ifølge nettstedet SpaceWeather.com, hvor du selv kjapt og enkelt kan se hva solen har fore.

Den nevnte ekspertkomite anslår at solsyklus 24 vil nå sin topp i mai 2013, noe som er cirka ett år senere enn tidligere antatt og reflekterer det dype solminimum som nylig er passert. De forventer ved neste maksimum cirka 90 daglige solflekker. Det vil i så tilfelle innebære en ganske moderat topp – den svakeste siden 1928 – men igjen ikke noe oppsiktsvekkende.

En forskningsartikkel (Kamp & Tung, 2007) indikerer at forskjellen på solarmax og minimum utgjør cirka 0,18 grader på global temperatur. NASA har kommet frem til liknende resultater. Dette innebærer at vi kan forvente å oppleve en klode varmere enn noensinne tidligere målt rundt 2012 – 2014. Toppåret så langt var 2005 med 0,62 grader over snittet for 1951-80, mens 2008 var det niende varmeste med 0,44 (NASAs tall). Interessant (og  i stor grad tilfeldig) nok er differansen 0,18 grader. Legg til virkningen av nye, årlige utslipp av klimagasser og av balansering av energi mellom hav og atmosfære, og grunnlaget for nye rekorder er på plass. Men deretter kommer også nye, kaldere år, akkurat som denne gang. Og med det formodentlig nye fornektelser fra en stadig svinnende skare klimatullinger på vei inn i en ny istid.

To vanlige forbehold må med: En eller flere store vulkanutbrudd kan forsinke neste varmetopp noe. Det kan også en kraftig La Niña-episode, men her er nok sannsynligheten vel så stor for at en El Niño kan gi en tidligere rekord. Hvilket for øvrig ikke er noe å strebe etter, selv om vi ser ut til å gjøre vårt beste.

Vurdert til: av 181 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg begynner med digresjonen: Har jeg diktet opp et nytt ord? Jeg finner ikke “sensajournalisme” eller avledninger av ordet på Google eller Kvasir, men det betyr jo bare at det ikke er skrevet på nettet i en søkbar tekst. Hadde vært moro å vite. Men uansett:

Pål Prestrud, direktør for Cicero senter for klimaforskning, har i dag vært i nettmøte hos Dagbladet og besvart lesernes spørsmål. Det forløp helt udramatisk og skal ikke kommenteres nærmere her.

Det morsomme er at mens nettmøtet pågikk hadde Dagbladet.no dette som toppsak på sin forside. Det skjedde med et flott panoramabilde over et iskaldt arktisk landskap, under fete typer som proklamerte at “Ja, det blir kaldere“.

Under bilde og overskrift følger en saklig og grei artikkel hvor poenget er at vår klode blir varmere og havisen i Arktis stadig reduseres. Men dette er de langsiktige trendene. På kort sikt kan naturlige svingninger gi perioder med nedgang. I Dagbladets artikkel illustreres dette med perioden 2002-2008. Dette er altså den totalt misvisende “begrunnelsen” for Dagbladets sensajournalistiske overskrift.

Hva er så disse mystiske “naturlige svingningene”? Utvekslingen av varme mellom hav og atmosfære er én, eksemplifisert ved den viktige El Niño-effekten. Vulkanutbrudd er en annen, da de kan føre til rask men kortsiktig nedkjøling. Endring i solstyrke er en tredje. De er ikke mystiske i annen forstand enn at de er vanskelige å anslå i forkant, selv om de er målbare (og dermed kan korrigeres for) i etterkant.

Men vent nå litt… Hvordan vet vi at nedgangen fra 2002 til 2008 ikke er innledningen på en langvarig global nedkjøling? Isolert sett kan ingen si det sikkert. Men før du trekker kjappe kortslutninger kan det være greit å ha dette i mente: Trenden 2000 – 2006 er positiv. 2001 – 2007 også. Og 2000 – 2008. Og så videre. Nettstedet SkepticalScience har en god artikkel om dette: Is the climate warming or cooling? Den viser at selv i en periode med meget sterk økning, nemlig 1975 – 2009, så kan man finne en rekke korte intervaller med synkende global temperatur.

Dersom vi avslutter denne banale leken med tall og heller ser på de bakenforliggende årsaker, så måtte en langsiktig synkende global temperatur skyldes en endring i klodens energibalanse. Det krever enten permanent svakere sol og/eller lavere drivhuseffekt tross stadig stigende innhold av CO2 og andre klimagasser i atmosfæren. Det første er usannsynlig, det andre er umulig. Vi går derfor mot varmere tider.

Ah, du himler litt med øynene nå, min klimakompetente leser. Og du har helt rett, for alt jeg har skrevet så langt er førskolepensum i klimaskolen. Til det må jeg innvende: Les kommentarene under Dagbladets artikkel! Altså ikke selve diskusjonen med Prestrud, men det generelle ordgyteri i det frie forum. Jeg mangler ord på å beskrive hvor lavt kunnskapsnivået er der, og hvor dårlig argumentasjon som bedrives. Mange har åpenbart heller ikke kommet lenger enn til overskriften før de hev seg inn i diskusjonen, og tror dermed at de har journalisten med seg på laget.

Dette er altså en påminnelse. Aldri ta for gitt at den du diskuterer med har forstått selv de mest basale sammenhenger om klima. Mange har faktisk ikke det – ennå! Dersom man for eksempel ikke deler en felles forståelse om at CO2 og metan er drivhusgasser vil det meste av diskusjon på klimaområdet bli meningsløs.

PS:

Det siste året som med en viss rett kan kalles “kaldt”, det vil si under gjennomsnittet for NASAs 30-årige referanseperiode (1951-1980), er 1976.

Vurdert til: av 174 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke Antarktis jeg tenker på; det har i praksis alltid vært ubeboelig. Jeg tenker på Australia. En rik, industralisert nasjon med 22 millioner innbyggere. Nummer fire på FNs utviklingsindeks som omfatter alle verdens nasjoner. Et enormt land med 24 ganger Norges areal.

Tilfeldigvis er det også landet med klart høyest utslipp av CO2 per innbygger i verden. Grunnen til det er at de overveiende (84%) baserer seg på kullkraft for produksjon av sin elektrisitet. I tillegg er de fullstendig avhengige av sine biler, lastebiler og fly, både for person- og varetransport. Og paradoksalt: Landets politiske claim to fame er at det på få år gikk fra å være USAs eneste allierte utenfor Kyotoavtalen til å kaste en regjering nesten utelukkende fordi den var i utakt med folket i klimaspørsmålet. Aldri tidligere har klimaspørsmålet vært avgjørende for et regjeringsvalg.

Men å si det er lettere enn å gjøre det. For noen dager siden kom beskjeden fra statsminster Kevin Rudd om at man utsetter de planlagte klimatiltak med ett år på grunn av den økonomiske krisen som også rammer Australia.

Dette er i og for seg trist, men i en verden av sinker ikke noe jeg skal bekymre meg videre over her. Mer interessant er igjen paradoksene. Verdens første “klimaregjering” må nå tåle krass kritikk fra mange hold for sin klimapolitikk. Kritikk fra internasjonalt hold, enten den kommer fra andre lands politikere eller utenlandsk presse, kan av og til samle folket til støtte for eget styre. Men i denne saken må Rudd og hans regjering tåle kraftig motbør også fra egen presse og egne velgere. Nylig har også mange av landet fremste klimaforskere gått sammen om et brev som blant annet sier følgende:

Evidence is mounting that climate change is occurring faster than previously predicted and we are perilously close to a number of tipping points which, if passed, would amplify the effects of climate change and make it much more difficult to bring further warming under control. We cannot emphasize enough just how serious the situation has become.

Brevet konkluderer som følger:

It is our considered view that no new coal-fired power stations, except ones that have ZERO emissions, should be allowed to be commissioned in Australia. [...] Genuine action on climate change will mean that coal-fired power stations cease to operate in the near future.

Dette er omtrent som om norske forskere skulle anbefalt en øyeblikkelig stans av norsk kraft ved vannkraft, fordi man har forsket seg fram til at vannkraft har katastrofale langsiktige virkninger. En åpenbar politisk umulighet, ikke sant?

Saken er at vi ikke umiddelbart kan forstå Australias situasjon. Den er en helt annen enn vår. Australia har alltid vært et ekstremt sted å bo. Ekstremt stort. Ekstremt varmt. Ekstremt vått. Ekstremt tørt.

Men nå er det i ferd med å bli mer ekstremt, og det overraskende hurtig. I løpet av få tiår har klimaet endret seg betraktelig. At det har blitt varmere en bare én side av saken. Verre er den økte forekomsten av hetebølger, tørke og skogbranner i sør og flommer i nord. LA Times har en grundig artikkel som jeg bare skal sitere litt fra. Den heter ‘What will global warming look like? Scientists point to Australia‘, og er mildt sagt lesverdig i sin helhet.

Frank Eddy pulled off his dusty boots and slid into a chair, taking his place at the dining room table where most of the critical family issues are hashed out. Spreading hands as dry and cracked as the orchards he tends, the stout man his mates call Tank explained what damage a decade of drought has done .

“Suicide is high. Depression is huge. Families are breaking up. It’s devastation,” he said, shaking his head. “I’ve got a neighbor in terrible trouble. Found him in the paddock, sitting in his [truck], crying his eyes out. Grown men — big, strong grown men. We’re holding on by the skin of our teeth. It’s desperate times.”

A result of climate change?

“You’d have to have your head in the bloody sand to think otherwise,” Eddy said.

[...] With few skeptics among them, Australians appear to be coming to an awakening: Adapt to a rapidly shifting climate, and soon. Scientists here warn that the experience of this island continent is an early cautionary tale for the rest of the world.

“Australia is the harbinger of change,” said paleontologist Tim Flannery, Australia’s most vocal climate change prophet. “The problems for us are going to be greater. The cost to Australia from climate change is going to be greater than for any developed country. We are already starting to see it. It’s tearing apart the life-support system that gives us this world.”

[...] “We are already very flat and very dry as a continent,” Flannery said. “There is just this little margin that is inhabitable. We don’t have a lot of options.”

Most Australians live on the coast, where they are vulnerable to flooding because of rising sea levels, projected to increase by [up to] 6 1/2 feet this century.

“Some places are pretty close to being bloody unlivable anymore,” Cocklin said.

“When you start talking about places where 45 degrees is commonplace, that raises the question of ‘Can you really live in that?’ “

Av og til ikke i det hele tatt. Jeg leste nylig at australske myndigheter for første gang har stengt av en stor del av av sitt indre (et halvt Norge) for turister sommerstid, fordi de har en lei tendens til å dø av heteslag. Det er i og for seg ikke noe stort problem. Som nevnt har Australia et enormt areal (turister er det også mange å ta av). Men mange småsamfunn lever allerede på marginalen, og kan bli de første som fraflyttes rett og slett på grunn av hete.

Det setter storbyene under press. De ligger ved havet, og vil tåle temperaturøkning. Et større problem på lang sikt er havstigning, og på kort sikt mangel på ferskvann. Grunnvannet har sunket farlig lavt nær flere store australske byer, og å desalinere havvann er svært energikrevende. Dermed har konseptet “toilet to tap” begynt å bre om seg. Det er nemlig mye billigere å rense kloakk til drikkevann enn å ta det fra havet. Det samme er ventet å bli løsningen for statene sørvest i USA, hvor klimaforskere mener at situasjonen rundt 2040 vil likne på Australia i dag.

Australia står foran enorme utfordringer – rettere sagt problemer - i løpet av dette århundret. Det bringer meg tilbake til mitt spørsmål: Kan man tenke seg et Australia uten forurensende kullkraft, og det endatil i nær fremtid? Det er selvsagt fysisk mulig: Kontinentet har enorme “reserver” av blant annet sol- og vindkraft. Men politisk?

James Hansen har et råd når dette spørsmålet dukker opp (og det er ofte): Forskere bør aldri ta hensyn til hva som er “politisk mulig” når de kommer med sine anbefalinger. Det kan endre seg langt raskere enn hva som er fysisk mulig. Faktisk avhenger det kun av hva politikerne oppfatter at deres velgere ønsker, noe som gjør det til en ubrukelig målestokk. Australias klimaforskere har tydeligvis forstått dette, og fulgt Hansens råd.

Vurdert til: av 163 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klimarealistene er en organisasjon som ifølge sin nettside ble etablert 15. mai 2008 og konstituert 21. februar 2009. Det må sies å være en usedvanlig langt stiftelsesperiode for en så liten forening. Men som alle viktige organisasjoner har man et formål:

Formålet er å bidra med fakta om klimaet i media og være et forum for utveksling av kunnskaper i klimadebatten.

Det er et formål Klimabloggen kan støtte fullt ut. Er vi så klare for medlemskap? Kanskje ikke helt, og det skyldes det som står aller øverst på nettsiden, altså før formålet og med langt større bokstaver:

En organisasjon for deg som ikke tror på FNs klimapanel, IPCC, når de påstår at utslipp av CO₂ endrer klimaet dramatisk. CO₂ er derimot en ufarlig og livsviktig gass som er helt nødvendig for alt liv på jorda.

Vi har altså å gjøre med en organisasjon for fakta og utveksling av kunnskaper om klima som allerede i utgangspunktet avskriver de ledende klimaforskeres fakta og kunnskaper. Med andre ord et forum hvor amatører kan møtes over en klimapizza (neste gang på Peppes 29.4.) og utveksle synspunkter på andres fag.

Til neste møte på Peppes vil jeg foreslå at man setter oksygen (O) på diskusjonsplanen. O er en helt naturlig gass som er livsviktig for alt liv på jorden. Mennesker klarer seg faktisk bare noen få minutter uten. Men i likhet med CO2 er O dødelig om man får for mye av den, enten på grunn av høy konsentrasjon eller forhøyet partialtrykk. Altså: Passe mye oksygen er nødvendig for å leve, for mye dreper deg. Parallellen til CO2 er nær nok til at selv en klimarealist vil kunne snuble over den. Verken O eller CO2 er dermed “ufarlige” gasser, og såpass bør en organisasjon for utveksling av fakta og kunnskaper klare å få med seg. Jeg regner med at de retter opp denne feilen på nettsiden nå som dette er påpekt.

Jeg sakser videre:

Vi vil delta i klimadebatten hovedsakelig på tre områder:

1: I hvilken grad er klimaendringene naturlige eller menneskeskapte,
2: Hva er konsekvensene av klimaendringer, og
3: Hvordan møter vi dem.

Med å “delta i debatten” ser det ut til at klimarealistene mener å skrive fordummende kommentarer i forlengelsen av nettavisenes artikler. Det er der jeg som oftest støter på dem. Og svaret de har innenfor de tre områdene ser ut til å være 1: “De er naturlige”, 2: “Hvis det blir varmere vokser plantene bedre, men faktisk blir det kaldere!”, og 3) “Møter hva da?”.

Men nå er jeg litt urettferdig. For man forsøker, eller nærmest krever, å få trykket innlegg i avisene. Dersom dette ikke lykkes er man dypt forurettet. Det blir tatt som en bekreftelse på det synet man har om at alle som ikke er smittet av den nye klimareligionen har blitt fratatt sin rettmessige ytringsfrihet. Her er min alternative tolkning: Avisene foretrekker skribenter med kompetanse innenfor sitt tema. Det er derfor man heller ikke ser rørleggere skrive artikler om kreftforskning, selv om de nok har minst like godt grunnlag for dette som medlemmer av Klimarealistene har til å skrive om klima.

La oss uansett ikke glemme det komiske element. På Klimarealistenes nettside finnes mange gullkorn. La meg ta et par:

“Japanske forskere tror ikke lenger på “menneskeskapt” global oppvarming”

Her kan man lese at tre av fem japanske forskere avviser FNs klimapanel. Og da mener jeg bokstavelig talt tre av fem navngitte forskere, ikke 60% av japanske forskere generelt. Dette har for øvrig ikke fremkommet i noen vitenskapelig publisert artikkel, men i en rapport skrevet på vegne av en japansk støttegruppe for energi og ressurser. Undres hva andre av Japans mange tusen forskere synes om dette – og mer spesifikt, vil Japans klimaforskere ikke lenger delta i FNs klimapanel? Det ville vært noe mer oppsiktsvekkende…

“Global Cooling is Here.”

Klart det. 1980 – 89 var 0,18 grader over gjennomsnittet for 1950-1989, 1990 – 99 var 0,32 grader over, mens 2000 – 2009 så langt ligger på 0,5 over. Alle kan vel se at det bare blir kaldere og kaldere… (Tall fra NASA.)

“Er det farleg for isbjørnen med global oppvarming?”

Klimaforskere og biologer med isbjørner som fag sier ja og har gitt tydelig varsko. Amerikanske myndigheter, normalt ikke de mest klimavennlige, har akseptert problemet og setter i gang tiltak. Klimafar Per Engene (selv biolog og pensjonert rektor) svarer derimot nei, og linker til Frps nettsider. Ubetalelig!

“Kan utslepp av CO2 kan påverke klimaet?”

Kanskje ikke det best formulerte spørsmål, men Engene svarer uansett at nei, “det er fysisk umogleg”. Han viser her til en bok han har skrevet sammen med en Tullberg. Men skulle det, tross umuligheten, faktisk bli varmere, så er det slik at “høgare CO2-innhald i atmosfæren og eit varmere klima hadde vært gunstig for alt som veks”. Det er ganske fantastisk at ikke biologen Engene vet at “alt som veks” er nøye tilpasset sitt habitat, og bare enkelt går ut fra at varmere er bedre.

Jo da, Klimarealistene er verdt et innlegg, men neppe så mye mer. De er litt som “Flat Earth Society”, bare at humoren er ufrivillig…

Vurdert til: av 161 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forskere som overvåker Wilkinsisen i Antarktis melder at den siste, smale isbroen som holder den til festet til land på lørdag begynte å sprekke, og nå ser ut til å være i full oppløsning.

Noen av bruddene i Wilkinsisen. Kilde: ESA

Akkurat dette har vært rapportert i media over hele verden, og også her i Norge. Følger du alminnelig godt med har du sannsynligvis allerede ha fått det med deg. Dette er en kulminasjonen av en prosess som for alvor begynte i desember i fjor. Selve smeltingen går imidlertid tilbake til 1990-tallet. Før det regner man med at området har vært under kontinuerlig isdekke i minst 10.000 år. Artikkelen i Wikipedia er kort men gir både god bakgrunnsinformasjon og oversikt over den prosessen som nå er i gang.

Tidligere brudd i isen har ført til at den er redusert med ca. 2.000 km2. Det som gjenstår, og som nå ser ut til å kunne flyte fritt av gårde, er ca. 14.000 km2. At norske aviser får mye av sitt stoff ferdig pakket er tydelig når det overalt sammenlignes med størrelsen på Jamaica. For det første er det få nordmenn som vet noe særlig om hvor stort Jamaica er, og for det andre er det en dårlig sammenligning. Jamaica er bare 11.100 km2 stor. Mange norske fylker er imidlertid rundt 15.000 km2. For eksempel Hordaland, Buskerud og Møre og Romsdal.

Skulle dette skje – og slik ser det altså ut – så innebærer det et større isflak på avveie enn noensinne tidligere observert. Faktisk fire ganger større enn viden kjente Larsen B som forbløffet forskerne i 2002. Men isflak er feil betegnelse, siden det som gjerne skjer er en pulverisering, hvor tidligere faste ismasser bryter opp. Man forventer da at mye vil føres til havs med strømmen og smelte bort. En del vil nok fryse fast igjen, kanskje langt borte fra Wilkinssundet. Det går jo nå mot vinter i sør.

Et artikkel fra det vitenskapelige magasinet Nature i 1978 er verdt å nevne her. Der ble følgende sagt:

One warning sign that a dangerous warming is beginning in Antarctica, will be a breakup of ice shelves in the Antarctic Peninsula just south of the recent January 0C isotherm; the ice shelf in the Prince Gustav Channel on the east side of the peninsula, and the Wordie Ice Shelf; the ice shelf in George VI Sound, and the ice shelf in Wilkins Sound on the west side.

Hva med de andre som er nevnt? Alle er nå borte. Den siste som forsvant var Wordie. Den brakk løs i mars 2008. Ett år senere er det ikke noe igjen.

En viktig ting: Wilkinsisen er allerede flytende. Om den nå forsvinner bidrar ikke det direkte til at havene stiger. Men forskerne mener at den har fungert som hinder for den bakenforliggende isen, den som ligger på land. Det er grunn til å tro at denne nå vil flyte raskere mot havet.

Ikke noe av dette er nytt for den som følger litt med på klimafronten. Eller i denne bloggen. Det som fikk meg til å skrive dette innlegget er min private hoderysten etter å ha lest en del av innleggene i debatten etter Dagbladets artikkel, “Isflak så stort som Jamaica bryter seg løs på Sydpolen“. Journalisten er tydeligvis heller ikke helt på topp. Problemet med Jamaicas størrelse er nevnt. Dessuten er det mer enn 2.000 kilometer fra Wilkinsisen til Sydpolen. Og i motsetning til Nordpolen ligger Sydpolen på fast grunn. Det er lite trolig at havis skal drive av gårde derfra…

Men kommentarene! Uvitenheten er fantastisk. Innlegget med mest “tomler” sprer fullstendig gal informasjon om at selv om det smelter langs kantene øker isen totalt sett. Det er gammel tro som gjennom NASAs massemålinger er erstattet med ny viten: Det årlige massetapet fra Antarktis er nå i snitt et par hundre milliarder tonn is i  året. (Noen har påpekt feilen, men får langt mindre respons.)

Et annet innlegg trekker inn total utbredelse av havis i Antarktis. Den er for tiden 700.000 km2 i pluss. Så da må jo alt være bra? Bare for den som sjekker fjorårets værmelding før han drar på ski i påskefjellet. Den årlige variasjon i havis for kontinentet som helhet har fint lite å gjøre med at tusenvis av år gammel is forsvinner fra den antarktiske halvøy, og enda mindre med massetapet fra innlandsisen. Det er fullstendig bomskudd – men høres kanskje tilforlatelig ut. (Ingen forskere har sagt at Antarktis kommer til å mangle vinteris i dette århundret.)

Deretter går debatten fullstendig i oppløsning, og det langt raskere enn selv Wilkinsisen. Satelittbilder og rolige professorers uttalelser er helt glemt. Nå går det i kritikk av meningstyranni, klimapanelet, Frp, AP, AUF, Al Gore, klimaspøkelset, klimaindustrien, CO2-hypotesen…noe som besvares vekselvis med forskningsresultater, hets og latterliggjøring av konspiratørene. Noen hevder at Wilkinsisen er på størrelse med en av øyene i Oslofjorden, uten å bli arrestert på det. (Den er tre ganger større enn det samlede arealet til Oslo og Akershus.)

Det er ganske morsom lesning. Men det er bare uvitenheten og evnen til å absorbere eller resirkulere monumentale feilslutninger som er egnet til å imponere. Dersom det er dette som representerer “folk flest”, da er det virkelig grunn til å glede seg over at vi har politikere til å styre dette landet. Det skorter mye også der, men det er de færreste av dem som pranger med sin uvitenhet. Ett parti som vanlig unntatt.

Vurdert til: av 176 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I begynnelsen av hver måned bruker jeg to minutter på å besøke en nettside som viser vannstanden i Lake Mead og denne grafen:

Vannstanden i Lake Mead

Lake Mead er sikkert en ukjent plass for mange. Denne kunstige innsjøen er en meget populær plass for båtliv og rekreasjon. Samtidig er det USAs største vannreservoar, og forsyner ca. 22 millioner mennesker i Nevada og California. Det ligger ute i Nevadaørkenen nær Las Vegas, hvor den enorme Hooverdemningen holder tilbake Coloradoelven. Hooverdemningen er også svært viktig for produksjon av elektrisitet.

Normalt skal Lake Mead inneholde ca. 35 km3 med vann, og ha en kystlinje på ca. 88 mil. Men nå er det en god stund siden tilstanden har vært normal. Fra en topp ved årtusenskiftet har vannstanden sunket dramatisk. Definisjonen på tørke er for denne innsjøen satt ved et vannspeil på 1125 for over havnivå. Dette inntraff i april 2007, og har vedvart siden. Vannspeilet har falt med mer enn 30 meter, og reservoaret er nå mindre enn halvfullt. Lokalt har dette fått store konsekvenser, blant annet ved at mange marinaer har måttet flytte eller stenges ned.

Dette er den lengste tørken i reservoarets historie. Ved å se på grafen vil noen umiddelbart protestere på dette og peke på perioden 1955-58. Men periodene er ikke sammenlignbare på grunn av fyllingen av et høyereliggende reservoar kalt Lake Powell fra 1966 og 17 år fremover. I praksis er vi derfor inne i den første tørkeperioden siden dagens reservoar ble tatt i bruk.

Den direkte årsaken er naturligvis enkel å fastslå: For høyt uttak av vann i forhold til innsiget. Uttaket er direkte styrt av behovet til de millioner av mennesker som har sin primære (eller eneste) vannforsyning fra Lake Mead. Myndighetene har allerede knepet inn så mye som mulig på forbruket. En vanlig konsekvens er forbud mot vanning av plen og hage, men verre er problemene med å skaffe nok vann til jordbruket. Det er lite realistisk at man skal klare å redusere mye mer på behovet for vann. Det er tvert imot økende. Enda mer problematisk er at vannstanden er nær ved å synke under slusene, og dermed å gjøre hele reservoaret ubrukelig. Det som her henger høyt i luften er et slikt inntak:

Den lille røde flekken nede ved venstre fot er for øvrig en båt – så får man et inntrykk av størrelsen…

Mer spenning knytter seg til tilsiget av vann, som er nedadgående. Forskerne peker på særlig to årsaker til det. Den ene er mindre nedbør i tilfangsområdet, noe klimamodeller har vist er et forventet resultat av høyere temperaturer. Det andre er at mindre av nedbøren kommer som snø, samtidig som den snøen som kommer smelter tidligere, også det selvsagt knyttet til høyere temperaturer.

Hva vil så fremtiden bringe? Ingen vet. Både myndigheter, forskere og befolkningen generelt har blitt tatt på sengen. Under den forrige administrasjonen var det ikke klima for å ta situasjonen alvorlig, for å si det slik. Det beste man kan håpe på er at teorier og modeller vil vise seg ikke å stemme. Men å satse på dette vil innebære enorm risiko: En nylig publisert forskningsrapport konkluderer med at det er 50% sannsynlighet for at reservoaret vil være tomt innen 2021. En annen viser at muligheten til å produsere elektrisitet ved det gigantiske Hooveranlegget kan falle bort så tidlig som 2017. En tredje at vannspeilet kan falle under hovedslusen som forsyner Las Vegas allerede i 2010. I så tilfelle vil det sette de nærmere 2 millioner innbyggerne som sokner til byen i en fortvilet situasjon, for ingen av de planene man nå er i gang med er i stand til å bringe fram tilstrekkelig med vann fra alternative kilder på så kort varsel.

Vurdert til: av 361 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La meg begynne med å unnskylde mitt fravær. Jeg har verken mistet interesse eller skrivekløe. Begge deler har imidlertid rent midlertidig måtte styres i en annen retning, fullstendig uten klimarelevans. Resultatet av det er 272 sider i forlagets hender, senkede skuldre, og en (for meg!) etterlengtet hjemkomst til bloggen.

Imens har det vært økonomisk krise for alle penga (jeg må oppdatere metaforene mine) , og klimaet har havnet i bakleksa (seriøst, ingen vet hva bakleksa er lenger). Dessuten har det jo vært så gudsjammerlig kaldt. Snø i sjøkanten i Kroatia i februar var det som overrasket meg mest (og mine kjente der nede). Men det har vært rapportert om sprengkulde fra både Øst-Europa og deler av USA. Den globale oppvarmingen er på hold.

Jeg har jo følt det selv også. Det har vært kaldt til margen for en mann som sjelden har tid til å ta på seg jakke (og ikke liker å kjøre med en). Kulden er ingen venn, bortsett fra de altfor sjeldne anledninger hvor jeg snor meg ned Østerrikes fjellsider i alpedress. Ikke i år. Finanskrise. Kaldt.

Hetebølge i Australia, riktignok. Svære branner. Men der bor det nesten ikke folk. Ødemark. Who cares. I USA har man frosset, akkurat som jeg har.

Så kom jeg til å tenke på en ting, nemlig at verden er stor. Hvor stor? 510 millioner kilometer i areal, ifølge Wikipedia. Norge utgjør 323.800 km2 av dette. Det er 0,06%. Litt over en halv promille. Det slår meg da at ikke bare er min personlige oppfatning av denne vinteren fullstendig irrelevant, men i tillegg er hele Norge en fullstendig ubrukelig målestokk. I global sammenheng finnes vi nesten ikke.

Det kan man ikke si om amerikanerne. Selv i dagens reduserte tilstand er de verdens tyngdepunkt. Så når de har hatt det kaldt må det da bety noe? Nja. Som amerikanere flest kan fortelle deg er USA gigantisk. Men hvor gigantisk? 9.8 millioner km2. Under 2% av vår klodes areal. Eller sagt på en annen måte: 98% av verden ligger utenfor USA. I global sammenheng er erfaringene til en fysen mann i Vermont eller en småbannende Newyorker akkurat like irrelevante som mine.

Men der ligger altså hunden begravet, som man sa på 50-tallet. Vi bor alle lokalt. En kald februar på Røa er like betydningsløst som en hetebølge over Tullaloosa.

Derfor er det fint at vi har forskere som både klarer å lese av et termometer – tusenvis av termometere, faktisk, hver dag – og regne gjennomsnitt. Noen av disse jobber hos NASA, og kan fortelle oss at på vår store, lille klode var januar 0,51 grader over normalen fra 1951-1980, mens februar var 0,41 over. Det blir 0,46 over i snitt. Skulle det holde seg ut året vil 2009 ta fjorårets plass som det 9. varmeste siden målingene startet i 1880, og varmere enn noe år i det forrige århundre, unntatt ekstremåret 1998.

Ikke kaldt i det hele tatt, faktisk.

Vurdert til: av 153 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende