Si at en meget anerkjent svensk sveiseforsker forteller deg at ved sveising med acetylen er en temperatur på 3109 grader optimalt, og at flatenes RELT ikke bør overstige en vinkel på 110 grader. Eller at en forsker på bygningsakustikk gir deg det rådet – gratis – at du heller bør investere i en membran av isometrisk sukkulant enn antistatisk svelt.

Går du ut fra at de farer med løgn og bedrag? Regner du med at du er utsatt for et verdensomspennede komplott iverksatt av verdens sveiseforskere? At myndighetene betaler akkustikkingeniører underhånden for å pushe dårlige membraner?

Neppe.

Men når det gjelder klima er vi visst alle eksperter. Alt som kan krype og gå av klimaforskere sier nå at CO2 er en klimagass ("duh – det var en nyhet i 1896"), og at menneskene gjennom sine massive utslipp av denne gassen fra kull, olje og gass har forårsaket en global oppvarming ("case closed"). Dette har allerede ført til tap av mange arter av dyr og planter, og vil om det får fortsett få katastrofale følger for vår sivilisasjon. 

"Neppe", sier fortsatt en betydelig del av vår befolkning. Så henviser de til hva sveiseforskeren har å si. Om klima…

Det sørgelige faktum er at de fleste ikke kan forklare forskjellen på et molekyl og et atom, stratosfære og ionosfære, infrarødt og bredspektret lys, grader Kelvin og Fahrenheit, og så videre. Men selv uten grunnleggende innsikt i fysikk utgir vi oss -norsklærere, advokater, murere, økonomer, sykepleiere og revisorer – for å ha en inngående forståelse for klimaets fysikk. Så god, faktisk, at vi med største letthet kan avfeie klimaforskerne og insistere på at dette, det skjønner vi selv bedre.

Det står selvsagt ikke til troende overhodet. Men hvordan er det mulig å innbille seg selv slike tåpeligheter?

En interessant hypotese om dette har nå blitt fremsatt. Den går ut på at folk ikke tror klimakrisen er så alvorlig som forskerne hevder fordi de enkelt kan observere at våre politikere ikke tar den alvorlig. For hvis de vi har valgt til å styre faktisk trodde på det de selv sier, og viktigere, trodde på det klimaforskere som for eksempel James Hansen sier, så ville de straks ha satt i gang langt mer kraftfulle tiltak. Noe annet ville jo vært galskap!

Nettopp.

Jeg synes det er en interessant hypotese. Men den har sine åpenbare svakheter. Når var det for eksempel vi begynte å respektere våre politikeres meninger i den grad at det overskygget forskningsresultater? Og når begynte vi å tro at politikere er altruistiske mennesker som gladelig nedprioriterer sine muligheter for gjenvalg for å skape oppmerksomhet om en sak – til alles beste?

Jeg vet ikke svaret. For min del faller det helt naturlig å lytte til ekspertene når jeg beveger meg inn på et område hvor jeg selv har lite kunnskap. Da får jeg et grunnlag for egne meninger, men unngår at for eksempel min egen politiske oppfatning kommer i veien for fakta. Det burde være en helt naturlig tilnærming. Men om det var tilfelle burde vi unngått at de på venstresiden fornekter at de samfunn som ligger nærmest deres idealer ofte har vist seg å være de aller mest klimafiendtlige (slik AP og SV er i Norge), og at de på høyresiden fikk sin informasjon fra amerikanske bloggere i stedet for forskere.

En mulighet er selvsagt at mange egentlig har innsett problemet, men finner det opportunt å fornekte alvoret ut fra en tanke om at vi ikke behøver gjøre i dag det noen andre kan gjøre for oss i morgen. Det gir i så tilfelle et deprimerende innblikk i moralen til de det gjelder – ikke minst om de har barn – men det er jo ikke til hinder for at det kan være sant.

Hva mener du? Hvordan kan det ha seg at mens 96% av klimaforskerne støtter konklusjonene til FNs klimapanel – konklusjoner som viser at vi allerede er i deep shit og må handle straks om vi vil unngå økonomisk, sosial og miljømessig ruin – så diskuterer meningmann i stor grad om vi i det hele tatt har et problem?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Litt tidlig, synes du? Bare tilsynelatende, og det kommer jeg straks til. Men først bør jeg nevne at dette er en oppfølging til mitt tidligere innlegg "Klimabloggen spår 2008". Som nevnt der var det et "skudd fra hoften" og ikke noe forsøk på vitenskapelig analyse (hvilket jeg ikke er kompetent til). Men det var selvsagt heller ikke direkte ubegrunnet…

Min første spådom var denne:

"Vi vil se høyere positive avvik fra normale temperaturer
for de fleste av de resterende månedene i 2008. Dette vil
bringe året som helhet opp fra 19. plass ut mars og opp blant
de 5 varmeste som er målt. (Mer spesifikt og ute på
tynnere is vil jeg si at det blir det 3. varmeste, bak 2005 og
2007/1998.)"

Fasiten er denne: 2008 ligger nå an til å bli det 8. varmeste året som er målt. Dersom november og desember blir ekstremt kalde (altså som et hvilket som helst år før 1980…) kan året ende opp som nummer 9 i stedet, men det er lite sannsynlig. Enda mindre sannsynlig er det at vi får så ekstreme utslag på oppsiden at året blir 7. eller varmere. Som vanlig holder jeg meg til tall fra NASA.

Dermed er det fortsatt slik at alle de 10 varmeste årene som er målt har kommet etter 1997. 2008 ville vært det klart varmeste året i et hvilket som helst tiår siden 1880, unntatt de to siste. Den langsiktige og hurtig varmende trenden vil forbli intakt. Men jeg bommet med min spådom; året kommer ikke inn på topp 5.

Her er neste spådom:

"Vi vil oppleve en rask smelting av isen i Arktis som vil bringe
den ned under fjorårets oppsiktsvekkende minimumsrekord. (Mer
spesifikt: Ny rekord på 3.6 millioner kvadratkilometer mot
fjorårets 4.28)"

Vel, resultatet ble 4,67 millioner km2. Så hva kaller vi dette. Epic fail?

Tja, noen vil sikkert synes det. Greit nok, for jeg bommet med 1 mill km2. Det er ikke småplukk. Selv synes jeg nok først og fremst jeg valgte feil variabel. I stedet for isens utstrekning skulle jeg valgt det mer relevante: Isens areal. Den første variabelen tar nemlig ikke hensyn til at isen i år var lite konsentrert, dvs. med mye åpent vann. Arealet – hvor mye is som faktisk dekket havet – var nemlig like lavt som fjorårets rekord. 

Egentlig er det vel verken utstrekning eller areal som er aller mest interesant, men selve mengden av is? Altså isens masse. Den vil være en funksjon av areal multiplisert med tykkelse. Og hva skjedde med sistnevnte? Jo, den ble redusert med hele 10% i 2008 i forhold til de fem foregående vintre, ifølge en ny forskningsrapport. Årsaken er selvsagt at is som er ny av året blir tynnere enn den som er flerårig, og den flerårige blir stadig mer sjelden. Det betyr at isens masse i 2008 faktisk var lavere enn i rekordåret 2007.

Noen vil si at jeg fossror her. Det er jeg uenig i, men greit nok: Vi får i så fall være enige om at 2008 ble sommeren med nest minst is målt i Arktis, bak 2007, og at dette betyr at den allerede raskt nedadgående trenden ble ytterligere forsterket. 

Siste spådom:

"Vi får en orkansesong i USA og karibien som er mer aktiv
enn i 2006 (5 orkaner) og 2007 (6). (Men ikke like ille som
rekorden på 15 fra 2005. Jeg tipper 10.)"

Normalt sier man at orkansesongen i Karibien begynner i august og varer ut november. Det er ikke lenger sant, for med varmere hav blir det nå stadig mer vanlig med orkaner også i juli og desember. Den siste for 2005-sesongen varte faktisk inn i januar 2006!

Vi er altså fortsatt inne i orkansesongen, og må ta forbehold om at flere kan danne seg i løpet av de neste to månedene. Men allerede nå vet vi at sesongen 2008 i det minste blir den nest mest destruktive vi har opplevd noensinne, kun (eventuelt) slått av 2005, som inkluderte Katrina. Så langt i år er skadene estimert til 54 milliarder dollar. Dette er forårsaket av 8 orkaner. Og det er satt to nye rekorder: Aldri tidligere har man sett "major hurricanes" (styrke 3 eller høyere) forekomme i samtlige måneder fra juli til november, og aldri tidligere har man hatt så sterke, navngitte stormer allerde i mai to år på rad. I tillegg ble Paloma den nest sterkeste orkanen som er målt i november måned (styrke 4). I alle disse tilfellene er høy temperatur – særlig i havet – en antatt forklaringsvariabel.

Det ser altså ut som fullklaff på denne spådommen.

Hva så med 2009? Det kommer vi tilbake til i nytt innlegg i midten av januar…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 (Unnskyld om bildekvaliteten er dårlig – oppdateres etter hjemkomst fra Bolivia.)

Bustefaen romsterer altså rundt i Bolivia for tiden. Sammen med min bror har jeg ansvaret for 21 barnehjem og dagsentere her nede. Når jeg uten blygsel nevner det i enhver nesten passende sammenheng, så er det selvsagt fordi vi alltid har behov for nye faddere til våre nå 850 barn (200/md, 0% administrasjon, 100% videre til barna, fullt innsyn for faddere). Vi har en rundtur med faddere annethvert år for å følge opp at alt går som det skal, justere det som ikke er helt i henhold, samt å planlegge nye prosjekter.

Bolivia er et utrolig spennende land, og i løpet av noen hviledager i et ellers tettpakket program får vi med oss noen ganske eksepsjonelle opplevelser. Møte med sjefen for narkopolitiet i Chaparejungelen, for eksempel (og et besøk hos de norske jentene som sitter i et fengsel i Cochabamba hvor vi pleier å arrangere jul for barna). Rafting i (og rapellering over) avsides jungelelver. Bading i Titicacasjøen og overnatting på Soløya. En fire kilometers tur inn i gruvene i Cerro Rico, fjellet som gjennom 500 år har kostet millioner av menneskeliv, men samtidig var kanskje det viktigste bidraget til å gjøre Spania til en verdensmakt.

Men dette er Klimabloggen, og i den forbindelse vil jeg fortelle om turen vår opp på Chacaltayafjellet. Dette er et av de få steder i verden hvor nær sagt enhver som er i passe god form kan komme seg opp på en høyde av 5.300 meter over havet. Det er mer enn dobbelt så høyt som Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Man starter turen i buss ved hotellet, fortrinnsvis nede i La Paz, og på en god dag kan denne kjøre helt opp til bygget som er avbildet ovenfor. Så kan man, i teorien, sette utfor verdens høyest beliggende skibakke.

Så langt teorien. I praksis er det slutt på skikjøringen, dessverre. Det kommer vi tilbake til. Men heller ikke atkomsten var den enkleste for oss. Et sjeldent snøfall natten før gjorde at vi måtte parkere bussen på ca. 5.000 m.o.h. De siste 300 høydemeterne måtte dermed tas til fots. Det betydde noen kilometers vassing i snø med klær og sko bedre passende for en lett bytur. Dermed var det bare en tredel av oss som kom oss helt opp, den overambisiøse undertegnede selvsagt først – med fare for liv og helse allerede der. Å ta seg frem i denne høyden i lett trav og med blodsmaken i kjeften er en åpen invitasjon til høydesyke, som er en svært ubehagelig og potensielt dødelig tilstand. 

Vel fremme kunne jeg konstatere at skiheisen ikke lenger er i drift. Noen stor overraskelse var dette ikke, men jeg må jo innrømme at jeg hadde et ørlite håp om å få stått ned bakken, uansett hvor beskjeden den måtte være. Det gikk ikke. Men verre enn som så: Jeg kunne heller ikke se hvor eller hvordan det skulle være mulig å stå på ski i det hele tatt, skitrekk eller ikke. Og verst: Jeg klarte heller ikke å finne isbreen som løypa går over.

På spørsmål pekte en hjelpsom indianer den ut for meg. "Estava alli", sa han. Den var der borte. Nå var det bare en steinrøys med litt snø her og der.

Det var derfor vi hadde tatt turen. For et års tid siden så jeg et innslag på CNN om Chacaltaya og dens forsvinnende breer. Når vi nå selv skulle besøke Bolivia ville jeg inkluderer denne lille avstikkeren. Vi inviterte med sjefen for det meteorologiske instituttet i La Paz. Avreisedagen viste det seg at han måtte i møte med regjeringen (er været så viktig?), men han sendte med oss en ypperlig erstatning i form av en kvinnelig meteorolog og klimaekspert. Hun kunne fortelle at siden 1950 har isbreene i området skrumpet inn fra 350 km2 til 48 km2, altså med cirka 85%. En nylig publisert forskningsrapport viste at dette skyldtes tre faktorer: 1) En temperaturøkning på ca 1 grad, 2) endret nedbørsmønster (mer i lavlandet, mindre på Altiplano) og 3) økt opptak av solenergi på grunn av mindre skydekke. På spørsmål om hva som er den bakenforliggende årsaken svarte hun "menneskeskapt global oppvarming". Jeg fulgte opp med å spørre om dette var en oppfatning som ble delt av andre i hennes fagmiljø, inkludert hennes sjef – selve klimahøvdingen – som skulle vært med oss. Svaret var kort og greit: "Absolutt." Og hun la gladelig til for meningmann: "Disse isbreene har vært her i tusenvis av år. Så forsvinner de på noen tiår, samtidig med at temperaturen globalt og lokalt stiger raskere enn noen gang i kjent historie. Det er ikke tilfeldig."

Her tok historien en snodig liten svingom. I grunnen hadde vi leid privat buss med egen guide (og altså klimaekspert). Men vi hadde sagt ja til at en enslig amerikaner også kunne få bli med på turen. Han var fra Alaska, og nå viste deg seg at også han var meteorolog! Her så jeg muligheten for en interessant diskusjon med en stridbar motpart, og vi la derfor i vei sammen oppover fjellet. Men akk, mannen var hjertens enig og ville først og fremst på trykk i Klimabloggen med følgende melding på vegne av USAs meteorologer: "There is so much we know about climate change that it is not politically correct to say in public under the current administration. Fortunately that will change very soon when Obama is elected president, and the US can finally join the reality-based community in doing something about the largest crisis facing our world today!"

Men hva er så krisen her på Chacaltaya, og hvorfor bry seg om disse isbreene? Jo, her er saken: Isbreene er av helt avgjørende betydning for vannforsyningen til cirka to millioner overveiende svært fattige mennesker i tvillingbyene El Alto og La Paz, samt noen hundre tusen til ute på Altiplano. Den dagen breene er borte har de et gedigent problem. Når det vil skje? Vår lokale klimaekspert henviste til en ny studie hvor man har beregnet at det kun handler om 14 år. I så tilfelle er dette en forløper til de problemene man forventer i Pakistan og India når isbreene i Tibet forventes å ha smeltet bort i midten av dette århundret – men der handler det om mange titalls millioner mennesker.

Akkurat nå er verden opptatt av kommende knapphet på olje. Men den store historien for det 21. århundre blir mangelen på vann.

PS:

Å ja. Overskriften. Saken er at i over 5000 meters høyde er været ekstremt ustabilt. Man er for en stor del over skylaget, eller inne i det, og det kan skape overraskelser. Her er et bilde på det:

Dette bildet går nå spøkefullt under betegnelsen "Famous last picture", siden det er av typen som gjerne følger en avisreportasje av det dystrere slaget. For de som kjenner henne er det selvsagt ingen overraskelse at min gode venninne Maria står lett henslengt på en såpeglatt snedekket stein på kanten av et 100 meter høyt stup. Men sjekk håret hennes!

Jeg så det ikke selv når jeg tok bildet. Men sekunder etterpå merket jeg at det kom rare knitrelyder når jeg løftet hendene over hodet. Og så gnistret det av fingertuppene. Da så jeg også at håret til Maria sto rett til værs. Jeg ropte ut en advarsel, og vi rakk akkurat å løpe innomhus før det dundret løs med allerhelvetes lyn og torden. Jeg har blitt truffet av lynet én gang tidligere, og har overhodet ikke lyst til å gjenta den opplevelsen. Det var ekstremt ubehagelig (eller ærligere: jævlig vondt), og jeg var uggen i dagesvis etterpå. Om jeg fikk varige skader finnes det sikkert ulike syn på.

Litt lavere på fjellet opplevde min bror å få massive støt når han dro hendene gjennom håret. En annen venninne hylte til av samme grunn. En tredje opplevde at det begynte å gnistre rundt hele kanten på anorakken, og noterte at håret på en forbipasserende sto rett opp. Vi småløp det vi kunne ned mot bussen, men det var en ubehagelig lang og svært skremmende tur, fremragende motivert av noen skikkelige tordenskrall. Når noen senere spurte vår nye venn, meteorologen, om dette var farlig, hadde han følgende å si: "Absolutely life threatening. I was scared shitless."

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frem til 28. oktober er jeg på rundreise i Bolivia. Det er ikke det
optimale landet å blogge fra, så aktiviteten i dene bloggen vil nok
bære preg av det. Men det vil nok være mye å melde når jeg er tilbake, etter blant annet å ha besøkt den snart bortsmeltede Chacaltayabreen i et område hvor en million mennesker trues av vannmangel etter store klimaendringer de siste tiårene, samt Beniregionen som nylig sto under vann i ukesvis – sannsynligvis som en følge av La Niña…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om jeg ikke husker feil var det i 1998 at klimaforskeren Dr. Michael Mann sammen med et kobbel andre forskere publiserte den første undersøkelsen som ble stående igjen i historien med navnet "hockeykøllen". Den gikk cirka 400 år tilbake, og viste at temperaturen på den nordlige halvkule det siste tiåret hadde vært høyere enn noen gang tidligere i perioden.

Kort tid senere ble rapporten utvidet og publisert på nytt, denne gang med 1.000 års historikk og samme konklusjon. Både metode og resultat ble angrepet av en rekke klimanektere, blant dem Stephen McIntyre. De korrigerte gang på gang, påviste etter egen oppfatning feil på feil, og endte da opp med stadig…nye hockeykøllegrafer. Resultatene viste seg altså temmelig robuste i forhold til metodikk. Kontroversen gled etter hvert over, delvis som et resultat av støtte fra blytungt hold som National Academy of Sciences (NAS), men hovedsaklig som en følge av stadig nye undersøkelser fra andre forskere som ga samme resultat. Om du i dag leser i en blogg at "hockeygrafen er tilbakevist!" er det derfor en ren myte. Den er grundig gått til rette med andre steder, og ikke noe vi skal bruke tid på her.

Michael Mann har vært en aktiv krabat i tiåret som har gått, med en rekke vitenskapelige publikasjoner. Han er nå professor ved Penn State university. Nå har han og hans medforskere benyttet det rike tilfanget av nytt materiale til å gå enda lenger tilbake i tid. Rundt regnet 2.000 år, eller mer spesifikt fra år 200 e.v.t. og til i dag. Den nye undersøkelsen har blitt publisert i Proceedings of National Academy of Sciences (PNAS), hvilket er omtrent så fagfellevurdert og velansett som det er mulig å bli. 

Hele artikkelen kan lastes ned som pdf. Det er bra, for den som eventuelt ønsker å kritisere den bør nødvendigvis sørge for å ha lest og forstått den først.

Konklusjonen finner vi i de to grafene ovenfor, hvor den nederste er et utsnitt av den øverste. De fargede linjene er ulike måter å beregne temperaturen på den nordlige halvkule i det aktuelle tidsrommet. Det grå området utgjør usikkerhetsområdet, og er naturlig nok større jo lengre vi går tilbake i tid. Utviklingen for den sørlige halvkule er for øvrig den samme, men der er datagrunnlaget for lite til at det blir signifikant (statistisk sikkert). 

Kort oppsummert: Det er varmere nå enn noen gang de siste 1.800 år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For en god uke siden skrev klimanekteren Steve Goddard et underholdende blogginnlegg med tittelen "Arctic ice refuses to melt as ordered. There is something rotten North of Denmark". Der kommer han frem til at i stedet for et massivt istap har mengden av havis i nord økt med 30%, og at NSDICs grafe gjengitt nedenfor er feil:

Dessverre viste det seg at hans bastante konklusjoner var basert på fullstendig forvirret metodikk og logiske kortslutninger. Så langt er alt normalt. Men her kommer det unike: Konfrontert med dette av klimaforskerne snudde han 180 grader og publiserte straks en fullstendig tilbakekalling av sitt innlegg. Først forklarer han hvordan hans misforståelse oppsto, før han konkluderer:

"It is clear that the NSIDC graph is correct, and that 2008 Arctic ice
is barely 10% above last year – just as NSIDC had stated."

Dette gjør det hysterisk morsomt å lese alle "hahahaha – hva var det vi sa!"-meldingene fra klimanekterne nedover i bloggen, som kommenterte før forfatteren selv gjorde helomvending. Men selv om skadefryden er stor og ekte, så skal vi ikke glemme hovedsaken her: Å berømme en klimanekter som faktisk åpent og ærlig innrømmer egne feil og retter disse opp offentlig.

Et lite problem, dog: I gleden over endelig å ha fått rett i noe ble Goddards opprinnelige og feilaktige innlegg hyppig referert i klimanekternes blogger. Svært få av disse har fått med seg at han i etterkant snudde fullstendig. Her er imidlertid mitt ørlille bidrag til å kvele også denne myten i fødselen. (Hvilket forresten er en temmelig smakløs frase.) Andre har gjort det samme, selvsagt, som her: "An Olympic record for retraction of a denier talking point".

Hvordan det egentlig går med havisen i nord? Det viser grafen ovenfor. Rakt åt helvetet. Nå i august, og særlig den siste uken, så er den i full oppløsning, med smelting på linje med det man forbinder med sen juni/tidlig juli, når solen står på sitt høyeste. 121.000 km2 forsvant i går. 75.000 km2 per dag er snittet for august, mot 57.000 i fjor og 38.000 i 2006. Det er knapt til å tro. Og endelig begynner media å få dette med seg, etter tidligere fullstendig misvisende oppslag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For å være helt korrekt heter det El Niño – sørlig oscillasjon (ENSO). Wikipedia har en helt grei artikkel om hva dette er for noe, og det er ikke temaet her. Men kort sagt er El Niño en situasjon hvor overflatevannet i det østlige Stillehavet blir spesielt varmt. Dette begynner gjerne rundt juletider, og derav navnet, som betyr "guttebarnet" på spansk og henspiller på Jesus.

Det motsatte av gutt er jente, og dermed kalles situasjonen med uvanlig kaldt overflatevann i samme område for "La Niña". Piece of cake. Eller pedazo de torta, om du vil holde deg til den spanske lingo.

Dette overvåkes daglig med satellitter, og en god side for å følge med på utviklingen finner du på El Niño Watch. Grafen ovenfor er hentet derfra. Røde perioder er varme, blå er kalde, og for å definere dem som henholdsvis El Niño eller Niña kreves at de er 0.5 grader over eller under normalen tre måneder i strekk. Vi ser altså at vi hadde en ganske ynkelig liten El Niño det siste halvåret i 2006, som ble etterfulgt av en relativt kraftig La Niña i fra siste halvår 2007. Fra og med forsommeren i 2008 har vi hatt en normalsituasjon som muligens viser tegn til å gå over i en El Niño.

Men dette skulle handle om global temperatur…så hvorfor bry seg om en vannskvett i Stillehavet? Fordi havområdene vi her snakker om er temmelig store og svært varme, og dermed påvirker temperaturen i området direkte. I tillegg vil det under El Niño-episoder bli avgitt mye ekstra vanndamp. Dette er en mye kraftigere klimagass enn CO2, men med den vesentlige forskjell at den blir i atmosfæren kun i dager, mens CO2 blir der i hundrevis av år, og dermed bidrar mer over tid. (En annen forskjell: CO2 kan vi gjøre noe med…). Motsatt vil La Niña-episoder virke kjølende i forhold. Eksempler fra de senere år kan vi hente fra 1998, hvor en rekordkraftig El Niño sammen med den underliggende globale oppvarmingen ga oss det forrige årtusens varmeste år, mens den siste La Niña forårsaket en månedstemperatur for januar som bare var 16 hundredeler over gjennomsnitt. Det siste var nok til at enkelte "skeptikere" begynte å snakke om en trend mot global nedkjøling, hvilket må sies å være en svært lite skeptisk omgang med data…

Siden dette som vi ser er svingninger som forekommer temmelig ofte lager det altså litt kaos når en skal finne ut hvor mye varmere verden egentlig blir. Særlig fordi vi mennesker er utålmodige, og nødig vil forholde oss til tredve års trender hele tiden. Dette har skarpe hoder nå funnet en løsning på, i form av en metode for å ENSO-justere temperaturutviklingen. Noe voldsomt hokus-pokus er dette ikke, i og med at man har mange års historikk å undersøke samvariasjonen i. Men smart like fullt, og her er resultatet:

Kilde for grafen er RealClimate.org, som har en grundigere gjennomgang av metodikken med link til to relaterte forskningsartikler. For vår del holder det å vite at GISTEMP og HadCRUT er to alternative sammensatte måleserier for global temperatur – dog som en kan se med små forskjeller og svært lik utvikling. De stiplede linjene er ikke ENSO-korrigerte, mens de heltrukne er det.

Som forventet blir de årlige utslagene nå betydelig lavere. Dessuten ser vi at 1998 fortsatt er varmt, men at den ekstreme temperaturen vi da fikk hadde et betydelig bidrag i den tilsvarende ekstreme El Niño-situasjonen. Vi ser også at det varmeste året målt så langt, 2005, også fikk drahjelp av veslegutten, om ikke på langt nær i samme grad.

Jeg skal ikke bruke mer enn én setning på det åpenbare, nemlig at temperaturen i perioden er stigende. Interessant nok gjelder det også om man tar utgangspunkt i 1998 (slik klimanektere elsker å gjøre), men da er trenden for kort til å være statistisk sikker.

Hva så med de ekstreme fallene i temperatur som av og til oppstår? De sammenfaller med de store vulkanutbruddene Agung (1963), El Chichon (1982) og Pinatubo (1991). En kjent effekt av slik er at de sprer millioner av tonn med aerosoler ut i atmosfæren. Disse reflekterer solstrålende og kjøler ned kloden. Men virkningen er kortsiktig. Hvilket bringer neste spørsmål: Det skulle da ikke være noe problem å justere også for disse, og dermed få en enda bedre representasjon av den underliggende oppvarming?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er åpenbart en klimaskandale at et Norge som allerede ligger langt bakpå i forhold til de forpliktelser man frivillig har påtatt seg i henhold til Kyotoavtalen (kun å øke våre utslipp med 1%) velger å bygge gasskraftverk uten CO2-rensing. Men det er ikke det som er temaet her. Nå skal vi i stedet slå et slag for skadefryden, som jo etter onde tungers oppfatning den eneste sanne form for glede.

Det har seg nemlig slik at etter at vårt nye gasskraftverk i multimilliardklassen, beliggende på Kårstø, ble åpnet med brask og bram 1. november i fjor har det kun vært i produksjon i to uker. Det, kjære leser, er en økonomisk fadese av største format.

Hva har gått galt? Strømprisen. Her har vi nemlig et eksempel på at kraft basert på fossilt brennstoff ikke er i stand til å konkurrere med fornybar kraft. Vann vs gass er lett match, og det skal altså ikke mer til enn noen regnbyger over vårt langstrakte land for å skru av blusset på Kårstø.

Fra selskapet Naturkraft (hva – Bushspeak i Norge?) sine nettsider henter jeg følgende, som igjen er sakset fra TV2-nyhetene den 10. august:

Gasskraftverket har kapasitet til å levere strøm til hele 175.000 husstander, men i dag leverer anlegget, som kostet 2 mrd kr, ikke en eneste kwt. – Vi overtok gasskraftverket kommersielt 14. desember. Da kjørte vi én uke resten av året, og så kjørte vi én uke i 2008. Etter den tid har det ikke vært kommersielt grunnlag for drift, uttaler Dag Lygre, adm. dir. i Naturkraft AS.

Naturkraft eies av StatoilHydro og Statkraft og har 30 ansatte, som i løpet av våren har gjennomført ekstraordinære tiltak for å kunne holde anlegget stengt over en lengre periode. I dag var kun to driftsteknikere på vakt. – Vår oppgave nå er å finne alternative oppgaver til bemanningen og sørge for at de blir godt ivaretatt med andre oppgaver slik at vi til enhver tid kan være i stand til å starte opp igjen gasskraftverket når vi får ordre om det, sier Lygre.

Med de strøm- og gassprisen markedet forventer fremover, vil de ansatte måtte vente lenge. Sigbjørn Seland, senior kraftanalytiker i Nena, sier de forventede prisene i Sør-Norge er for lave til at driften på Kårstø vil kunne bli lønnsom.

Huff & huff. En ting er at 30 ansatte må fylle tiden med pingpong og Nintendo. Det koster neppe mer enn 15 millioner i året. Noe ganske annet er at to milliarder gir null avkastning. Hvis vi regner en alternativ avkastning på 10% på disse har vi bare her et tap på 200 millioner i året. Pluss på 5% årlig kapitalforringelse – alternativt vedlikehold og reinvesteringer for å unngå dette – og vi har 100 mill til. I sum sånn cirka 300 mill i årlige tap, eller 15% av investert kapital.

Regnestykket er åpenbart grovt forenklet. Men så spiller det da også svært liten rolle om jeg har bommet med 50 eller 100 mill. Mitt poeng er nemlig ikke at vi skal være glade for at Naturkraft og StatoilHydro taper en masse penger. Selv etter at jeg solgte min lille pott i StatoilHydro med pen gevinst i fjor er jeg jo i likhet med alle andre nordmenn eier av selskapet, akkurat som jeg er det i Naturkraft. Det er våre penger de har satt over styr, og det er ikke noe å glede seg over.

På den annen side: Enhver investor og selskap, inklusive de to ovennevnte, bør i all overskuelig fremtid snu seg og ta benene fatt om noen nevner mer utbygging av gasskraft. Det som skulle bli en teknologisk triumf har i stedet blitt en demonstrasjon av idiotiet med å bygge gasskraftverk i et land med ekstremt god tilgang på fornybar kraft fra vann (elver, bølger, strøm) og vind.

PS:

Hvor lenge vil strømprisen forhindre lønnsom produksjon av elektrisitet med gasskraft? Det bestemmer hver og en av oss. Spar strøm, spar penger, spar klimaet. Vinn, vinn, vinn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slik ser det ihvertfall ut på gårsdagens radarbilde:

Jeg har hentet dette fra overvåkningen i regi av universitetet i Bremen, og du finner siste oppdaterte grafe her. 

Kom forresten ikke å si at denne bloggen er kun for klimakompetente bedrevitere. Her legger vi listen slik at alle kan krype over. Derfor har jeg satt inn bokstavene A og B. Tanken er da som følger: Kan du finne en isfri sjøvei fra A til B, da er Nordvestpassasjen åpen. Og det er den, såvidt jeg kan se.

Flisespikkeri: Enkelte andre radar- og satelittbilder vil vise et litt annet bilde. Det er fordi en "issuppe" med 10 eller 20% konsentrasjon blir behandlet litt forskjellig. Det har ingen betydning i vår sammenheng, i og med at det ikke hindrer trafikken. Det skal vi ganske så snart få bekreftet: Minst fire seilbåter er nå på vei gjennom passasjen, og rapporterer utmerket fremdrift.

Neste spørsmål: Hva er så spesielt med dette? Egentlig bare at det ikke har skjedd før kjent historie, bortsett fra i fjor, som jo var et år som knuste alle rekorder for issmelting i Arktis. Over hele verden sitter nå transportører og sikler over muligheten til å spare noen tusen mil – eller en høy avgift til Panama – ved å kunne seile nord for Alaska når man skal fra USAs vestkyst til østkyst eller motsatt.

Ikke skjedd før, sier jeg, og føler en og annen klimanekter hoppe i stolen. Seilte ikke Roald Amundsen gjennom Nordvestpassasjen med sin Gjøa i 1903? Hæ? Hæ? Men nei, han gjorde ikke det. Han stakk riktignok av fra sine kreditorer, lot seg fryse fast i dette farvannet, satte barn på et antall eskimopiker (hvorfor er ikke det faktum om vår nasjonale helt mer kjent?) og drev med isen gjennom passasjen i løpet av tre år. Det er ikke seiling. Ekspedisjon for tøffe menn, absolutt, men ikke seiling. De som er på reise i dag ser ut til å klare turen på en uke eller to. Det skulle han visst, Sir John Franklin, som satte seg fore å komme gjennom passasjen i 1845. Han forsvant sporløst med sine to skip og 128 mann, helt til en av mange leteekspedisjoner 13 år senere fant noen lik og dokumenter. Det viste seg at alle hadde dødd, av årsaker som sult, skjørbuk, frost og, kuriøst nok, sannsynligvis blyforgiftning fra dårlig forseglet hermetikk. Hermetikk var forresten ikke det eneste man spiste; mot slutten spiste man også hverandre.

Men også vår tid har sitt drama. Det faktum at turen som tok livet av så mange harde menn nå snart er en enkel solskinnseilas er definitivt ett. Mer om det kan vi lese i en kanadisk avis og en artikkel publisert i går. Her kommer noen utdrag:

"The Arctic Ocean ice cover, which appeared earlier this summer to be
headed for a moderate recovery after last year’s record-setting
retreat, has begun disintegrating so rapidly in recent weeks that
experts now say the ice loss by mid-September could exceed even 2007’s
history-making meltdown.

The Canadian government’s chief observers of Arctic ice conditions are expressing amazement at the state of the Beaufort Sea.

"We’ve
never seen any kind of opening like this in history," senior ice
forecaster Luc Desjardins said of the Beaufort’s exceptional loss of
ice this summer. "It is not only record-setting, it’s unprecedented. It
doesn’t resemble anything that we’ve observed before."

The persistent retreat of polar sea ice in recent years has convinced
some researchers that the region is fast approaching a "tipping point"
that could see nearly the entire Arctic ice-free during the summer
months as early as 2013.

The melting Arctic ice has been dramatically highlighted in Canada in
recent days by the collapse of portions of the Ward Hunt Ice Shelf off
the north coast of Ellesmere Island and the evacuation of tourists from
Baffin Island’s Auyuittuq National Park — an Inuktitut name meaning
"Land that never melts" — after glacial runoff and slumping permafrost
created risks of flash flooding."

Skumle greier, så skal vi ikke avslutte med litt lett humor? Jeg tar den svart, fra en artikkel fra Reuters med headingen "U.S. ship heads for Arctic to define territory":

"A U.S. Coast Guard cutter will embark on an Arctic voyage this week to
determine the extent of the continental shelf north of Alaska and map
the ocean floor, data that could be used for oil and natural gas
exploration.

Larry Mayer, a university scientist, said melting sea ice, presumably
from global warming, helped last year’s mission. "It was bad for the
Arctic, but very very good for mapping.""

Man kan ikke dikte opp slikt. Virkeligheten toppe heile driden. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når dette er en gjenganger i Klimabloggen, så er det fordi utviklingen i klodens havis er kanskje den beste indikator vi har fra naturen selv for global klimaendring. Det er den berømte "canary in the coal mine" som bringer bud om hva som venter i mer bebodde områder.

Bildet ovenfor er dagens utbredelse av havis i nord, målt med radar. Du finner det daglig oppdatert her. Legg merke til "istungen" som stikker ut øverst til venstre. Mer om den nedenfor!

Aftenpostens klimajournalist Ole Mathismoen publiserte for fire dager siden en artikkel som kan komme til å bli den med dårligst timing i år. Tittelen er "Ingen rotur til Nordpolen". En mulig konkurrent er "Mer is i Arktis enn normalt" fra samme avis, publisert 21. juli. Den siste er for øvrig totalt misvisende i sin overskrift: Leser man hele NTBs ferdigproduserte snutt fremgår det at det bare handler om området rundt Svalbard, hvilket jo bare er en liten del av Arktis. På tidspunktet artikkelen kom på nett var 2008 året med nest minst havis i Arktis, kun slått av katastrofale 2007.

Hva nå? La alarmen gå. Vi er i fritt fall, folkens. Det "umulige" skjer, og du kan følge det real time. Men la meg introdusere virkeligheten slik du snart vil kjenne den…

De som har fulgt bloggen en stund vil kjenne igjen denne grafen:

Det vi ser er utbredelsen av havis i Arktis i år versus rekordåret 2007 og gjennomsnittet 1979-2000. Kilde er National Snow and Ice Data Center (NSDIC) i USA, og du kan følge utviklingen daglig her. Som du kan se er det noe veldig galt med utviklingenden siste uken eller så, og ting kan tyde på at vi stuper mot ny minimumsrekord. Her er forklaringen på at det kan skje så fort: Med "is" menes helt ned til 15% konsentrasjon, hvilket i praksis er mer suppe med is enn noe isbjørner kan vandre på. Grafen ovenfor skiller ikke mellom 3 meter tykk og mange år gammel is og dagsgammel is som dupper i sjøen. Det gjør derimot solen. Vi vet at det er mye tynn og ny is i Arktis; nå ser det ut til at vi får det demonstrert.

Min bekymring stikker dessverre mye dypere enn dette. Jeg gjør nemlig også en daglig to minutters sjekk av nettsiden "The Cryosphere Today". Her kan man finne daglig oppdaterte oversikter over hvor mye is det finnes i Arktis totalt, samt fordelt på hele 14 forskjellige områder: Nordpolbassenget, Beringhavet, St. Lawrence, Baffin/Newfoundlandbukten, Grønlandshavet, Barentshavet, Karahavet, Laptevhavet, havet i det østlige Sibir, Chuckchi, Beauforthavet, Canadas kyst, Hudsonbukta og havet ved Okthosk.

Det jeg her lenge har kunnet observere er at det i hovedsak er områdene ved Sibir som har utgjort forskjellen på 2008 og rekordåret 2007. (I mange andre områder har det stort sett vært mindre is enn i fjoråret.) Hvor det er? Det er istungen i bildet øverst som jeg lovte å komme tilbake til. En lang tarm, full av store hull hvor den allerede har smeltet og omringet av vann på alle kanter. Det er nå alt som skiller oss fra katastrofen i det klimanekterne mente skulle være det "unike" året 2007. Og akkurat nå smelter det som snøballer i helvete. På én uke er vi plutselig hakk i hæl på fjoråret. Vi kan selvsagt ikke vite at det fortsetter, men usikkerheten er stor, og det er mer enn en måned igjen av normal smeltesesong. Og spiller det egentlig så stor rolle? Det vi nå ser er uansett at tingene kan skje langt raskere enn forskerne og deres modeller ville antatt. I år som i fjor. En av de mest kjente forskerne på havis, professor Mark Serreze, sa det nylig slik i et intervju: "The Arctic is in a death spiral".

Ferdig nå? Snart, men vi rekker én virkelig dårlig nyhet til. For mens nesten alle klimafriker har sine øyne på Arktis, så har klimanektere gjerne fulgt med det langt mindre relevante Antarktis. Hvorfor det ikke er så relevant? Fordi det er vinter der nå, og ingen er bekymret for at vi skal miste vinterisen – særlig siden klimanekterne har likt å kommentere at det stadig blir mer av den. Bortsett fra at heller ikke det stemmer lenger. I løpet av den siste uken har vi også "mistet" cirka 1,5 millioner kvadratkilometer havis i sør. Nei, den har ikke smeltet – den har latt være å fryse slik den normalt skal i løpet av den sørlige vinter. Det betyr at vår klode som helhet plutselig mangler havis av samme areal som Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland og Tyskland til sammen.

Det er mye, det. Og vi står foran en altfor spennende måned i nord. Skremmende.

PS:

1. Mathismoen kan ha bommet med ovennevnte artikkel, men i rettferdighetens navn påpeker han at vi også i 2008 (for en uke siden) var langt under et gjennomsnittsår. Han har dessuten skrevet den så langt beste norske boken om klimaendringene ("Klima – hva skjer?")
2. Definisjonene av isareal er noe forskjellige hos NSDIC og Cryosphere Today. De viser dermed samme utvikling, men med litt forskjellige totaler. Ikke noe galt i det.
3. Jeg ble tipset om utviklingen i Antarktis av den gale professor Rabett i hans blogg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De aller fleste nordmenn, ifølge dagens undersøkelse fra NTB som er gjengitt i de fleste media, inkludert VG, Aftenposten og Sunnmørsposten. Totalt sett er 2 av 3 enige i utsagnet "Klimaendringene er i hovedsak menneskeskapte".

Undersøkelsen gikk på en skala fra 1 til 10, hvor 1 er helt uenig og 10 er helt enig. Går vi tettere på tallene viser det seg at forskjellen på menns og kvinners oppfatning i dette spørsmålet er liten. Kvinner scorer i snitt like over 7, menn like under. Foruten det gledelige i at et så stort flertall har innsett både at vi har et problem og at det er menneskeskapt, så støtter undersøkelsen opp under det mange allerede har gått ut fra: De gamle scorer lavere enn de unge, og de mindre utdannede lavere enn de med høy utdannelse. 

Politisk er det ingen overraskelse at et stort flertall av SVs velgere (92%) er enige i påstanden om menneskeskapte klimaendringer er et faktum. Sett i lys av det er det kanskje mer overraskende at de er så tannløse medlemmer av en svært lite klimavennlig regjering. I motsatt ende må man glede seg over at Frps velgere i sterk kontrast til sine partiledere er nesten delt på midten: 56% er skeptiske til menneskeskapte klimaendringer, mens 44% har innsett at de finner sted.

Noen journalister har bestemt seg for å være overrasket over at SPs velgere er minst like tvilende som Frps. Det er ikke jeg, siden jeg allerede i utgangspunktet ville antatt at disse velgerne i stor grad falt i kategoriene eldre menn med liten utdannelse…

Til slutt en liten betraktning. Klimaendringer har funnet sted til alle tider, hvilket nødvendigvis innebærer at de som observeres nå for tiden bare delvis kan skyldes menneskelig påvirkning. Det FNs klimapanel har sagt er at forskningen viser at det er minst 90% sannsynlighet for at det mesteparten av den temperaturøkningen vi har sett siden midten av forrige århundre er menneskeskapt. Vi skal derfor ikke legge for stor vekt på at mens minst 96% av norske klimaforskere støtter klimapanelet, så er resultatet blant folk flest i NTBs undersøkelse altså rundt 70%. Spørsmålet er ikke det samme. Personlig ville jeg gitt 10 til klimapanelets konklusjon, og 7 i NTBs undersøkelse nettopp for å markere at mens de siste tiårs oppheting utvilsomt er menneskeskapt og forårsaker klimaendringer, så ville vi også hatt (et mindre antall) forekomster av klimaendring uten denne påvirkningen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som høyrevridd siviløkonom ser jeg med stort misbehag på myndighetenes evige vilje og evne til å finne nye måter å tildra seg en stadig større del av samfunnets verdiskapning. Jeg er tilhenger av en liten, effektiv stat med klart definerte oppgaver innenfor helse, utdanning, infrastruktur og nasjonal sikkerhet. Litt underlig, derfor, at jeg her skal slå et slag for en ny avgift? Nei da. Men en forklaring kan sikkert være på sin plass.

Først litt om hvilke forutsetninger jeg bygger på. CO2 er en klimagass som er helt nødvendig for vårt liv på jorden. Dessverre er det ikke slik at mer er bedre, og menneskenes forbruk av fossilt brennstoff har allerede forårsaket en betydelig global temperaturøkning som gir destabilisering av vårt klima. Vi må derfor redusere vårt forbruk av karbonbasert energi. Og det må skje raskt. Verdens fremste klimaforsker, James Hansen, har sammen med andre forskere kommet frem til at 350 ppm er en langsiktig grenseverdi for kloden slik vi kjenner den. Den har vi allerede passert med god margin når vi nå nærmer oss 385 ppm. 

Mange forslag har fremkommet når det gjelder å redusere våre utslipp av klimagasser. Disse faller ofte innenfor kategoriene regulering eller teknologioptimisme, og samtidig langs politiske skillelinjer fra rødt til blått, typifisert med forbud, kvoter, rasjonering vs. karbonlagring og frivillige tiltak. Jeg er prinsipielt mot det første, og har liten tro på det siste. Men først og fremst er jeg sikker på dette: Vi må jobbe med markedet, ikke mot det.    

Det soleklart beste forslaget jeg har sett som tar hensyn til dette er en karbonskatt med 100% tilbakebetaling. Skatten bør ilegges ved første salg av kull, olje og gass. Inntekten fra den utbetales så månedlig til alle landets innbyggere, like mye til hver og en av oss. Rett inn på bankkontoen til alle som har personnummer.

Hvordan og hvorfor dette vil fungere illustreres best med et eksempel. La oss si at avgiften på bensin og diesel økes med (milde himmel!) ti kroner literen, og at dette resulterer i en samlet inntekt på 12 milliarder kroner. Det blir 2400 kroner til hver av oss. For de som bruker mye bensin eller diesel er ikke dette i nærheten av å dekke ekstraregningen som avgiftsøkningen medfører. For de som ikke kjører, kjører lite eller kjører elektrisk vil det i stor grad være ren netto. Vi har altså fått et sterkt incitament til å forbruke mindre bensin og diesel.

Tilsvarende løsninger må på plass for kull og gass. Det er ikke noe poeng i denne omgang å definere nøyaktig hvor høye disse avgiftene skal være, men de bør være høye nok til å gi et betydelig incitament til omlegging av forbruket. Vi kan for eksempel starte med det utgangspunkt at hver nordmann i begynnelsen skal kunne forvente å motta en tusenlapp i måneden som karboninntekt. 

Legg merke til hva vi ikke har gjort:

• Vi har ikke økt statens inntekter, bare omdistribuert penger fra borgere med et uønsket forbruksmønster til de med et som i større grad gavner samfunnet.
• Vi har ikke innført forbud, kvoter eller rasjonering. For eksempel vil enhver fortsatt kunne kjøre så mye han eller hun ønsker i akkurat det kjøretøy man ønsker. De som ønsker å bruke gasskomfyr vil fortsatt ha anledning til det. De som vil grille med ekte kull kan fortsatt gjøre det.
• Vi har ikke ødelagt markedet for fossile produkter. Derimot har vi justert for de eksterne virkninger som ikke tidligere var reflektert i prisene, og på den måten korrigert for en markedsfeil. Økonomer som husker sitt pensum i samfunnsøkonomi vil nikke gjenkjennede her, og det er vanskelig å tenke seg et bedre eksempel på en avgift i bedre samsvar med markedsøkonomisk teori.
• Vi har ikke gitt andre bransjer som baserer seg på ren og fornybar energi subsidier eller urettmessige fortrinn. I stedet har vi gitt de bedre konkurransemuligheter i et mer rettferdig marked.
• Vi har ikke skapt et nytt og omfattende byråkrati. Apparatet for innkreving av avgifter har vi allerede, utbetaling av en lik sum opp mot hvert personnummer er en bagatell i forhold til kompleksiteten i for eksempel skatteoppgjør, kontaktstøtte og barnetrygd.

Hva kan vi i praksis forvente ved innføringen av en slik avgift? De med lavere og midlere inntekter vil legge om sitt forbruk i mer klimavennlig retning. Mange velstående vil gjøre det samme, av sosiale om ikke økonomiske årsaker. Energiøkonomisering vil gripe om seg, og en større andel av det som forbrukes vil komme fra fornybare kilder. Dette bør følges opp med å øke CO2-avgiften etter hvert. Innovasjonen innen klimavennlig teknologi vil akselerere og kommersialiseringen øke for å tilfredsstille et hurtig voksende marked. Regn med å se en kraftig økning i investering i fornybar energi fra selskaper som BP, ExxonMobil, StatoilHydro – etter innledende ramaskrik og krisemaksimering, selvsagt.

Til slutt noen kvalifiseringer. Det er ekstremt viktig at prinsippet om 100% tilbakebetaling av innkrevd avgift ikke blir tuklet med, siden avgiften ellers vil miste det meste både av legitimitet og støtte. Dette vil representere en stor fristelse for klåfingrede politikere og må sikres etter modell av handlingsregelen for bruk av våre oljeinntekter. Og for ikke å oppmuntre til økt befolkningsvekst bør utbetaling per familie begrenses til fire andeler. 

Utopi, sier du? Ikke for de millioner av kanadiere som nylig mottok sin første sjekk.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går holdt James (Jim) Hansen foredrag for USAs kongress, slik han gjorde det for akkurat 20 år siden. Den gang skapte det stor oppmerksomhet og mange kontroverser. For mange var det første gang man hørte om global oppheting, og både politiske og økonomiske interesser følte seg truet av at slangen så til de grader hadde invadert paradiset. Greit nok med en løs kanon som Al Gore, han er jo bare en politiker. Men en bona fide forsker?

Hvem er denne Hansen? Bachelor i matematikk og fysikk, master i astronomi, doktor i fysikk. Topp karakterer, noe som er en forutsetning for å bli trainee hos NASA, slik han var fra 1962 til 1966. Nå har han i mange år vært sjef for NASAs institutt for klimaforskning. Han er også professor ved Columbia University. Han har publisert en rekke forskningsartikler gjennom de siste 30 år, og er fortsatt aktiv på dette feltet.

Hansen er, kort oppsummert, verdens fremste klimaforsker. Eller i det minste den 9 av 10 vil peke på om en slik underlig tittel skulle deles ut.

Så hva er det han har å si? Det kan og bør du lese her, hvor gårsdagens foredrag er gjengitt. Medfølgende presentasjon (PowerPoint eller pdf) er meget god og samler trådene fra en rekke felt og forskere. Med seg i baggasjen har Hansen vissheten om at hans foredrag av 1988 – av mange ansett som ren science ficton på det tidspunktet – har vist seg å stemme nesten på ethvert punkt. Blant annet gjelder det de klimamodeller han presenterte som viste hva man kunne forvente av stigende temperaturer de neste årtiene.

Tok han feil i noe av det han sa i 1988? Nei, men her er det han selv mener han burde gitt større oppmerksomhet den gang:

• Forskjellen på værmessig kaos på kort sikt og klimatrenden på lengre.
• Hvordan små endringer i det globale gjennomsnitt innebærer store endringer i klimaet.
• Hvordan global oppvarming endrer begge ender av vannsyklusen: På den ene siden mer intens tørke, hetebølger og skogbranner. På den annen side mer styrtregn, flere flommer og sterkere stormer (tropiske orkaner, tordenstormer, tornadoer).

Hva har forandret seg på 20 år? Ikke stort, bortsett fra at vi har fått det varmere, har flere hetebølger, flere sterke orkaner, mer tørke, flere flommer, mindre havis i Arktis og smeltende isbreer. Man har fått en langt større avstand mellom hva forskerne vet, og hva folk flest tror man vet. Politisk har det gått med museskritt frem til i fjor.

Uavhengig av sin forskning har Hansen noen forbilledlige personlige egenskaper. Han virker helt fryktløs i forhold til å sette sin karriere på spill, som da han gikk offentlig ut som en følge av Bushregjeringens forsøk på å sensurere ham (han var også kritisk til Clinton pga manglende handlekraft). Og han legger null vekt på det politisk mulige når han kommer med sine anbefalinger, men forholder seg utelukkende til forskningen. Hans enkle begrunnelse for det: Den politiske virkelighet kan forandre seg langt raskere enn den fysiske.

Det siste har ført til at mens man for tiden diskuterer om 450 eller 550 ppm CO2 i atmosfæren skal være vårt fremtidige "mål", så henviser Hansen til forskning som sier at 350 ppm er den øvre grense som er forenlig med en verden slik vi kjenner den. Høyere enn det vil innebære, blant annet, nedsmelting av Grønland og flere meter høyere havnivå. Dette hevder han tross at vi allerede har passert 385 ppm, og altså befinner oss over det kritiske nivå. Hvilket ikke innebærer at vi er dømt til undergangen – men det haster med å komme seg på rett side.

Hvordan vi gjør det? Vel, det finner du i foredraget. Det er i første rekke to ting som skal til. Den ene er at mesteparten av verdens gjenværende kullreserver (samt olje fra tjæresand) må forbli ubenyttet eller bli CO2-renset. Den andre er så omfattende, kreativ og spennende at vi sparer det til et eget innlegg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Akkurat i dag fikk vi se det skje som mange mente ikke kunne eller ville hende i år: Omfanget av havis i Arktis gikk under fjoråret på samme tidspunkt. Hvorfor det ikke skulle skje? Fordi, som mange klimasinker påpekte for få måneder siden, det faktisk har vært mye is der denne vinteren. Med "mye" mente de da antakelig "mer enn i fjor". Noe som er fett nok og hyggelig det, men temmelig uten betydning. Vel, nå:

(Kilde: NSIDC)

Årsaken til at dette følges med argusøyne av mange flere enn meg er at fjoråret innebar en oppsiktsvekkende rekord i det at man aldri har observert så lite havis. Ikke i nærheten faktisk. Dermed knytter det seg stor spenning til hva som vil skje i år. I fjor så det slik ut:

Som vi ser var smeltingen fra slutten av juni og ut august eksterm i fjor. Det er på ingen måte sikkert at det samme vil skje i år. Vi får håpe – og det gjør jeg så til de grader – at det ikke gjør det, og at det går mange år til vi ser en ny minimumsrekord. Noen mener jo å ha belegg for å hevde det. Jeg har dog spådd noe annet, så dette er et nytt tilfelle av å tro det motsatte av hva man håper. Jeg er ofte i den situasjonen.

Hvorfor bry seg? Det handler bare i liten grad om å synes synd på isbjørner, og i langt større om at vi behøver havisen der oppe for å reflektere solenergi, stabilisere klimaet og forhindre en enda raskere smelting av Grønlandsisen.

Det blir ikke noen ukentlig føljetong om dette, men jeg vil selvsagt skrive om det dersom oppsiktsvekkende ting skjer. Du kan selv finne en daglig oppdatert grafe her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flyselskapene er blant de aller største miljøsynderne. At det er slik er ikke umiddelbart lett å forstå, siden de bare står for ca. 3% av de menneskelige utslipp av CO2. Dessverre viser forskning at den totale effekten av å fly er 2-5 ganger verre enn hva CO2-utslippet skulle tilsi. Det skyldes blant annet utslippet av vanndamp som danner kondensstriper og skyer som øker drivhuseffekten, samt NOx som bidrar til det samme ved å påvirke ozonlaget.

Forretningsreisende utgjør en stor andel av de som flyr. Av egen erfaring vet jeg at kun en liten andel av businessturene faktisk er nødvendige. Svært ofte kunne man klart seg utmerket med telekonferanser eller andre moderne løsninger for kommunikasjon. Faks, for eksempel.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du har kanskje også fått denne eposten?

Det er så mye idioti rundt denne aksjonen at det er vanskelig å vite hva man skal gripe fatt i først. Men vi kan jo begynne med at "oppropet" som nå sendes rundt på epost har overskriften "Bensinpris". Det er faktisk dieselprisene som har steget mest og som nå ligger høyest. Jo da, man fyller begge deler på tanken, men det blir ikke det samme for det. For eksempel kan man jo ha en viss sympati med alle de som de siste årene har kjøpt dieselbiler fordi de regnet med at det skulle gi bedre drivstofføkonomi. På den annen side: Alle disse nye dieselbilene har bidratt til å øke etterspørselen etter diesel og presset dermed presset prisene opp over nivået på bensin. Hvem sin feil er så det? 

Men er det nå slik at bensinprisene er så høye her i Norge? I rene kroner, ja. Men det gir jo liten mening uten at vi vurderer kjøpekraften vår. Gjør vi det finner vi ut at man for eksempel i England, med priser på ca. 11.50 for bensin og 12.76 for diesel i forhold skulle tilsvare ca. kr 17,80 og 19,77 her i Norge. Man vil finne samme resultat ved å kalkulere for nær sagt ethvert land i Europa. Nordmenn er blant de som behøver avse aller minst av sin inntekt på drivstoff, og skulle dermed ha mindre å klage over enn andre. 

Og nei, det er faktisk ikke slik at vi burde hatt billig drivstoff i Norge fordi vi er en oljeprodusent. Vår raffineringskapasitet er temmelig beskjeden, så drivstoffet kjøper vi i stor grad fra utlandet. Og viktigere: Hver krone vi subsidierer olje- eller drivstoffprisen med er en krone i tapt inntekt. Det finnes ingen gratis olje når hele verden skriker etter å få kjøpe. Må man virkelig være økonom for å forstå det? 

Men greit nok, la oss ta det lavpannede utgangspunkt, late som om økonomi og inntekt ikke betyr noe, og bare se på prisen per liter. Hvorfor er den høyere i Norge enn i andre land? Jo, fordi staten beregner en avgift på ca. 5 kroner pr. liter, og så legger moms på toppen av denne avgiften. Av en pris i dag på ca. 13,25 er derfor ca. 8 kroner avgifter, mens produktprisen er noe over 5 kroner. Disse 5 kronene skal dekke hele prosessen fra leteboring via råoljeproduksjon til raffinering og distribusjon ut til forbruker. Drivstoff handles internasjonalt, og prisene i Norge er ikke høyere fordi fortjenesten er bedre her; den er det på grunn av høyere avgifter. Med dette som utgangspunkt velger altså norske forbrukere å gå til angrep på oljeselskapene.

Eller rettere sagt: Man går til angrep på bensinstasjonene. Mange av disse er drevet av private innehavere, og har bare avtale med oljeselskapene om levering av drivstoff, profilering og markedsføring. Det vil i første rekke være disse man rammer. En vellykket aksjon vil kunne føre til konkurser og nedleggelse blant bensinstasjonene, noe som gir lavere tilgjengelighet. Hva pleier det å innebære for prisene? 

Men det blir verre. Man har valgt kun å fokusere på to av bensinstasjonkjedene, nemlig Shell og Statoil. De andre selskapene er formodentlig mindre griske, siden de fortjener all den ekstra omsetningen. Eller man har en naiv forestilling om lavere priser på grunn av priskrig mellom kjedene. Som om ikke prisene straks ville gå tilbake til normalen når man begynte å fylle hos Statoil og Shell igjen.

Med utgangspunkt i feil produkt og gale forutsetninger går man altså til et på forhånd mislykket angrep på feil motpart. Fullkomment idiotisk fra begynnelse til slutt. Men lykke til med aksjonen!

For den som ønsker en realitetsorientering: Drivstoffprisene er høye fordi etterspørselen øker raskere enn tilbudet. Lagrene i verden er fallende, og produksjonen går for fullt. Råoljeprisen er høy, ikke på grunn av spekulasjon, men fordi etterspørselen etter drivstoff naturligvis forplanter seg over til råvaren, og man sliter med å pumpe mer olje opp av bakken og ut til kundene enn man i dag gjør. Stadig mer marginale felt vil innebære stadig høyere utvinningskostnader, og vil dermed ikke bli satt i gang uten tilstrekkelig høye oljepriser.

I årene som kommer vil vi ha perioder med lavere priser innenfor en generelt stigende trend. Vi vil se prisene på bensin og diesel passere 17 kroner, som det trues med i epostaksonen, men også 20 kroner, 25 kroner, 30 kroner. Og dette er en god ting. Det sikrer at i stedet for en økonomisk bråstopp med katastrofale følger, slik peak oil-tilhengerne frykter, vil vi få en gradvis overgang til alternative energikilder. Det er dårlig nytt for de som tror at verden vil gå til helvete – og for de som tror at bensin til 10 kroner literen er en del av fremtiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En av de store mytene om klimakrisen er at privatbilismen er hovedproblemet. Det er feil av flere grunner, og den første er andelen av totale utslipp den representerer. I Norge slapp vi ut 43,3 millioner tonn CO2 i 2006. Av dette kom 5.3 millioner tonn fra de private husholdningene, inklusive veitransport på ca. 4,6. Det er 10,6% av totalen. Ikke ubetydelig, men langt mindre enn man får inntrykk av fra politikere og media.

Jeg burde vite litt om dette. Kvasse tunger kaller meg en en klimapredikant. De kan jo ikke vite at jeg er dypt forelsket i mine to BMW’er, og ikke så lite glad i motorsykkelen også. Og verre: At jeg har en drivstoffregning på over 70.000 kroner i måneden. (Ja, du leste riktig…og nei, jeg klarer ikke kjøre så mye helt alene. Men jeg er ansvarlig.) Så da singler det vel skikkelig i glasshus? Tja, la oss se.

Hvorfor all denne støyen omkring privatbilismen? Jeg kan tenke meg to viktige årsaker. Den ene er politikernes behov for å fokusere bort fra det egentlige problemet, som altså er de 89,4% av utslippene som kommer fra andre kilder. Her er det i enda større grad de som har ansvaret. Politiske beslutninger ligger til grunn for hvordan industrien får sin kraft, for eksempel, og for utslippene fra produkson av olje og gass, og for landbruket – for å ta de store utslippskildene.

Det andre er medias vinkling. Igjen: Du som privatperson kan ikke gjøre noe med gassutslippene på kontinentalsokkelen. Det har heller ingen direkte påvirkning av din hverdag. Bilen din, derimot, den er du kanskje helt avhengig av. Da fokuserer man på den, og krisemaksimerer.

Fritt frem, bånn gass og no worries, altså? Neida. Det beste du kan gjøre med bilen er å la den stå; sannsynligvis er det noe av det beste du kan gjøre for helsa også. For her er en tanke: Å produsere en ny og “miljøvennlig” bil er i seg selv en stor kilde til utslipp. Hvis du så selger din gamle bensinsluker til noen som kjører mer enn deg, så er det tap på tap. Eneste pluss er en bedre samvittighet, og den har du kun fordi du ikke vet bedre…

Noe bedre blir det selvsagt om du skroter den gamle, og da bidrar du også til en sikrere bilpark. Det miljøriktige valg kan altså godt være å beholde en bil som forurenser mye så lenge du kan, men kjøre den minst mulig – og så bytte den i en mer miljøvennlig bil når det er tid for å vrake den. Våre to biler går ca. 15.000 km pr. år til sammen. Og ja, jeg kjøper CO2-kvoter for de utslippene det innebærer, som for alt annet. Det blir ikke mange kronene.

Hva er så en “miljøvennlig” bil? Først og fremst en elektrisk bil, selvsagt. Her i Norge betyr det fortsatt at du i hovedsak kjører på fornybar vannkraft. Men per i dag finnes det ikke særlig inspirerende elbiler i en fornuftig prisklasse. Derimot noen helt greie bybiler, som Think og Reva. En stor mangel per i dag: Elbiler med fem seter. De er imidlertid like om hjørnet.

Hva med hybrid? Tja. Hvis det innebærer et vesentlig lavere forbruk enn vanlige bensinbiler er det selvsagt en god ting. Toyota Prius er den mest kjente, og opererer med relativt imponerende 0.43 liter per mil ved blandet kjøring. Intet dumt valg. Å “investere” i en Lexus GS 450h som tross hybriddrift bruker 1.16 l/mil er derimot helt meningsløst fra et klimasynspunkt. Min 5-serie BMW bruker 0.9 ved hovedsaklig bykjøring og 0.72 på langtur, uten annen miljøvennlig teknologi enn en flink sjåfør ved rattet…

Diesel? Ikke så mye å skryte av. Partikkelfilter hjelper. Men først og fremst er det viktig at den kan gå på biodiesel – og at du får tak i biodiesel som ikke er produsert ved å fortrenge matproduksjon. Ingen enkel sak per i dag, men bedre løsninger kommer.

Hydrogenbil? Bare tull. Det vet oljeselskapene, og “forsker” derfor ivrig på denne løsningen. Det er helt riktig at man kan få en bil til å gå på hydrogen og kun få vann som utslipp. Men det krever mye energi å produsere hydrogen, og vinningen går som oftest opp i spinningen. Kanskje en gang.

Hva er så løsningen på sikt? Ikke noe hokus pokus, bare bedre utnyttelse av den teknologien vi allerede har. Det vil si hybridbiler som kan lades slik elektriske biler gjør i dag: Ved å plugge i nærmeste kontakt. Dermed får man en bil som i hovedsak går på elektrisitet, hvilket man vil forvente er produsert fra fornybare kilder. Samtidig vil bilen ha en hjelpemotor som kan gå på biofuel. Dermed får man den rekkevidden man trenger og er ikke lenger prisgitt batteriet. Men siden de fleste av oss kjører betydelig mindre enn 20 mil per dag vil man bare unntaksvis behøve å fyre opp forbrenningsmotoren. Skal vi gjette på et gjennomsnittlig forbruk gjennom året på under desiliteren per mil?

Dette er ingen langsiktig fremtidsvisjon: Slike biler er for lengst på tegnebordet og vel så det. Forvent å se de første i salg i løpet av de neste tre årene.

Blir dette privatbilismens død? Selvsagt ikke. Vil alle bilene plutselig bli dørgende kjedelige å kjøre? Se denne videoen og si hva du tror… Men det er fortsatt BMW som vil lage the ultimate driving machines…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ah, where to begin…

Med en illustrasjon som ikke har noe med klima å gjøre, kanskje. Regjeringen gir oss nå et "løft" innenfor høyere utdanning. Det betyr at høyskoler og universiteter får tilbake halvparten av de 300 millionene Djupedal kuttet bort i 2006. Hurra. Hvilket løft.

Men husker dere de 3 milliardene i årlig støtte til forhindring av avskoging som Stoltenberg kuppet klimakonferansen på Bali med? Det var i desember i fjor, hvilket vel er lenge nok til at regjeringen nå regner med at vi alle har glemt saken. Det har de ihvertfall gjort selv: Regnskogen dukker opp i revidert statsbudsjett med 400 millioner, hvorav 225 er friske penger. Til stor skuffelse for naturvernerne, selvsagt.

Å gi 7,5% av lovet beløp er vel noe i nærheten av rekord i smålighet. En kan jo tenke seg harmen og forurettelsen om en krøsus som Fredriksen gikk ut i media og lovet å støtte Rikshospitalet med 100 mill, og så sendte en sjekk på 7,5 i stedet. Men når det er staten som gjør dette, så er det altså helt i orden?

Nei, det er ikke det. En kan ikke gjøre slikt, og så forvente å bli tatt alvorlig i andre sammenhenger. En trenger heller ikke lure på hvor politikerforakten kommer fra, når en med slike blatante løftebrudd gjør det ytterste for å vise seg forakten fortjent. 

Fra finansministeren (hvor ble det av miljøvernministeren og statsministeren som solte seg i glansen på Bali?) lyder forklaringen at man ikke har funnet noe fornuftig å bruke pengene på. Den er syltynn, og tyder på at myndighetene legger listen høyere for bruken av disse midlene enn nær sagt noen andre. Det pleier ellers ikke å være noe vanlig problem at man ikke klarer å bruke opp de offentlige budsjetter.

Men hva om det skulle være tilfelle at man tross et godt dokumentert problem, velkjent gjennom mange år og ivaretatt av en rekke frivillige organisasjoner, ikke har klart å finne noe å bruke pengene på? Da er selvsagt ikke løsningen å kutte den støtte man har lovet å gi. Da beholder man bevilgningen og setter pengene i fond, slik at de er klare til disposisjon når man har somlet seg frem til brukbare prosjekter. Problemet er jo ikke borte; det vokser og blir mer prekært dag for dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har nå statistikk for de fleste relevante felt for de første tre måneder i 2008. Kort oppsummert har året så langt "bare" vært det 19. varmeste siden 1880 globalt sett (NASA), havisen i Artis har hatt relativt god utbredelse, Stillehavstemperaturene ser ut til å normalisere seg, og orkanen Nargis er den eneste større naturkatastrofen så langt i år.

(Globale temperaturmålinger siden 1880, NASAs Goddard Institute for Space Studies)

La meg først si at det ikke er prediksjoner jeg skal komme med her. Slike baserer man jo på et vitenskapelig grunnlag, fortrinnsvis modellering. Men nei, her skal jeg kun skyte fra hoften, og så oppsummere ved utgangen av året hvordan det har gått. Nå som dette er sagt, here goes:

1. Vi vil se høyere positive avvik fra normale temperaturer for de fleste av de resterende månedene i 2008. Dette vil bringe året som helhet opp fra 19. plass ut mars og opp blant de 5 varmeste som er målt. (Mer spesifikt og ute på tynnere is vil jeg si at det blir det 3. varmeste, bak 2005 og 2007/1998.)
2. Vi vil oppleve en rask smelting av isen i Arktis som vil bringe den ned under fjorårets oppsiktsvekkende minimumsrekord. (Mer spesifikt: Ny rekord på 3.6 millioner kvadratkilometer mot fjorårets 4.28)
3. Vi får en orkansesong i USA og karibien som er mer aktiv enn i 2006 (5 orkaner) og 2007 (6). (Men ikke like ille som rekorden på 15 fra 2005. Jeg tipper 10.)

Som det vil fremgå er jeg ganske sikker på det som står først, mens parentesen er en (ukvalifisert?) gjetning. Og selvsagt er det mye og mangt man ellers kunne ha tatt for seg (hetebølger? flommer? skogbranner? isbreene? Grønland? tørke?), men de tre ovennevnte har den fordelen at de får en god del oppmerksomhet i media, og at vi slipper å vente lenge på data etter utgangen av 2008.

Et par kjappe begrunnelser, for de som bryr seg om slikt:

1. Drivhuseffekten øker med klimagassutslippene, energibalansen er fortsatt ute av lage, og bakgrunnstrenden med oppvarming er intakt. La Niña er i ferd med å svekkes, og den midlertidige nedkjølingen vi har sett som en følge av en kald overflate i Stillehavet er i ferd med å gi seg. Solen er fortsatt i en svak periode, men bør så smått begynne å øke i effekt igjen ihht. sin 11-års syklus.
2. Jo da, det har vært brukbart med is nå i vinter. Men rekordmye av den er fersk og tynn, og smelter mye raskere bort enn flerårig is. Resultatet kan faktisk bli betydelig verre enn spådd ovenfor.
3. Fraværet av La Niña vil varme området rundt ekvator også på Atlanterhavssiden. Samtidig går vi sannsynligvis ikke rett over i El Niño, som på grunn av jetstrømmer som blir generert i området har det med å dempe orkanaktiviteten. Høy (hav)temperatur uten El Niño er optimale forhold for orkaner: Det oppstår ikke nødvendigvis flere lavtrykk totalt sett, men en større andel av disse utvikler seg til orkaner, som igjen blir sterkere enn de ellers ville ha vært.

Et ørlite forbehold: Dersom en stor meteoritt treffer jorden eller vi får store vulkanutbrudd (større enn det vi så langt har sett i Peru) vil det ha en kjølende effekt som kan motvirke det som er skrevet ovenfor. Mulig, men ikke sannsynlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er bare vær, ikke sant?

Jeg skal gladelig innrømme at som værfrik hadde jeg et øye med orkanen Nargis i flere dager før den traff Burma. Den fikk bred dekning på CNN, og i Google Earth var det lett å se både at den hadde enorme dimensjoner og at den kom til å treffe svært, svært uheldig. Så når CNN nå kjører enda større sak og kaller det “shocking and surprising news”, så er jeg faktisk verken shocked eller surprised. Dette var en varslet katastrofe.

I morges var det 351 døde. Midt på dagen i dag passerte man 4.000, og nå anslås det til over 10.000. Flere hundre tusen har mistet sine hjem. Vann og mat er mangelvare. Det lukkede regimet har erklært katastrofetilstand og slipper nå til internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Jeg tenker tilbake til en annen varslet katastrofe, nemlig da Katrina nesten traff New Orleans i 2005. Jeg sier nesten: Mange tror jo at årsaken til at over 1.800 mennesker døde og mer enn en halv million mennesker permanent er borte fra byen var at en monsterorkan fikk inn en fulltreffer. I virkeligheten hadde Katrina blitt redusert fra kategori 5 (sterkeste) til 3 før den traff land, noe den gjorde et godt stykke fra New Orleans. Det kunne altså gått betydelig verre. Og det vil det, siden New Orleans nå engang ligger der den gjør, og man ikke er i nærheten av å sikre byen. Faktisk er man nå bare tilbake til situasjonen før Katrina traff rent sikringsmessig, noe som hjelper mindre år for år på grunn av tre kombinerte, dødelige effekter: 1) Jorderosjon som skyldes at menneskene har endres Mississipis løp, 2) at landet synker og 3) havet stiger. Resultatet er at havet hvert år rykker nærmere en by som ligger under havnivå. New Orleans er dødsdømt, men vet det bare ikke selv ennå.

2005 var året som sprengte alle rekorder i orkansammenheng, både i antall, styrke, mennesker drept og verdier tapt. Det var også det varmeste året som er målt på kloden. Underlig nok er det ikke mange som setter disse to tingene i sammenheng. Eller riktigere: Media gjør det ikke. En rekke publiserte forskningsartikler har derimot gjort det. Sammenhengen er dokumentert og velkjent: Tropiske orkaner henter sin energi fra havet. Jo varmere vann og jo dypere denne varmen går, jo mer energi er tilgjengelig. Det gir ikke nødvendigvis flere stormer, men det gjør at flere av dem blir virkelig farlige orkaner. Velkjent, som sagt, men likevel benektet av den politisk oppnevnte sjefen for USAs National Hurricane Center – til beskjemmet hoderysten blant mange av hans ansatte forskere.

Om Nargis vet vi dette: Den inntraff uvanlig tidlig i den asiatiske orkansesongen, kom i etterkant av en langvarig hetebølge i området, dannet seg over unormalt varmt hav og endte som den største naturkatastrofen i Burma i moderne tid.

Det er fortsatt riktig at vi ikke kan tillegge den globale opphetingen skylden for hver enkelt orkan. Det vi derimot kan si, er at flere sterke orkaner, mer flom, mer tørke, flere og større skogbranner m.m. er helt i tråd med det forskerne forventer av en varmere klode.

Oppdatering kl 0200:

First lady Laura Bush er nå på TV og skjeller ut regimet i Burma for at man ikke advarte befolkningen tilstrekkelig før Nargis traff. Hvilken herlig ironi. Hennes mann lot være å avbryte sin ferie mens mer enn tusen amerikanere døde i New Orleans’ flomvann. I årevis hadde ekspertene advart om at dikene ikke ville tåle en orkan. Det ble produsert avisartikler, offentlige rapporter, forskningsartikler, dokumentarfilmer og bøker. Og hva sa Bush rett etter at katastrofen var et faktum? Jo: “I don’t think anybody could have foreseen that the levees would break…”

Oppdatering 6.5. kl 1600:

Jeg så det gikk galt, men resultatet er verre enn jeg ville trodd. Per nå er anslaget over døde oppe i 22.000, og det kan stige videre. Særlig siden hele 41.000 er savnet. Eller det kan falle, for som så ofte i slike situasjonen er oversikten liten og kaoset hersker. Det er uansett en enorm katastrofe vi her er vitne til.

Et moment har så smått kommet frem det siste døgnet: På grunn av befolkningsvekst har de mangroveskogene som tidligere vernet Rangoon mot havet blitt hugget ned. Dette er en interessant parallell til hva som har skjedd med våtmarksområdene som pleide å beskytte New Orleans. Årsaken bak er en annen, men effekten den samme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…er klimaforskerne. Hele den vitenskapelige metode oser av skepsis: Finn noe som må forklares, fremsett en hypotese for forklarer det, test om denne fungerer. Gjør den det er hypotesen styrket, men ikke bekreftet. Gjør den det ikke forkastes hypotesen, og man søker en ny. Dersom hypotesen tåler tidens tann, i betydningen en rekke uavhengige angrep, så forfremmes den til en teori. Teorier er sterke, gode forklaringsmodeller, men det ligger i navnet at de aldri kan anses for å være fullstendige.

Vi kan ta evolusjonsteorien som eksempel. Ingen biologer (og kun få andre, amerikanere unntatt) tviler på at den er riktig. Men vi vet fortsatt ikke hvor langt tilbake vi må for å finne sjimpansenes og menneskenes felles stamfar. (Og nei, vi stammer ikke fra apene: Apene og vi har felles opphav. Det er ikke det samme.)

Teorien om at menneskelige utslipp av klimagasser på grunn av økt drivhuseffekt øker den globale temperaturen er sterk. Den gir oss en forklaringsmodell som er bekreftet gjennom tusenvis av vitenskapelige publikasjoner, men ikke en eneste gang tilbakevist. I dagligtale sier vi at "det er bevist" at det er slik. Men et slikt utsagn hører ikke hjemme i vitenskapslæren.

Husk da også at når du i dagligtale sier at "jeg har en teori om at…", så er dette et helt annet begrep enn en vitenskapelig teori. Sannsynligvis har du knapt nok en dårlig formulert hypotese…

Dette leder oss til neste spørsmål: Hvis klimaforskerne er de egentlige klimaskeptikerne, hva skal vi kalle de som i dag kalles klimaskeptikere? Jeg vil foreslå følgende begreper og definisjoner:

Klimanektere: De som benekter det sterke konsensus man i dag har blant klimaforskere om at det skjer en global oppheting og at denne i hovedsak skyldes menneskelige utslipp av klimagasser.

Klimasinker: Klimanektere og andre som motarbeider de nødvendige tiltak som må settes i gang for å begrense skadevirkningene av den globale opphetingen.

Tro mot min egen overbevisning er dette de begrepene jeg fremover kommer til å bruke. Ser du meg skrive "klimaskeptiker", arrester meg…

Hva så med begrepet klimatulling? Det er ikke veldig pent å kalle noen dette. Men de finnes jo, og jeg har skrevet om dem tidligere. Fra nå av kommer jeg bare til å bruke dette unntaksvis, og da om slike som fortsatt kommer med forlengst tilbakeviste klimamyter, som for eksempel:

• "Den globale oppvarmingen skyldes solen/kosmisk stråling"
• "De er ikke CO2 som har skylden, for det er så bittelite av den i atmosfæren"
• "Klimaforskerne hakke peiling. De spådde en ny istid på 70-tallet."
• "Det finnes ikke noe konsensus."

Som påpekt nedenfor har noen klimanektere, -sinker og -tullinger i det siste begynt å kalle seg "klimarealister". Det er morsomt, og får meg til å tenke på de nykonservative i USA og deres forsøk på latterliggjøring av "the so-called reality-based community". Dette har heldigvis slått fryktelig tilbake på dem selv, og mang en demokrat bekjenner seg nå med dårlig skjult skadefryd til det virkelighetsbaserte samfunn…

Det er altså slik at realisme bør og skal være solid fundert i virkeligheten. Derav begrepet. Og realitetene finner vi best beskrevet gjennom vitenskapen, som nettopp sysler med å fortelle oss hvordan tingene er, ikke hvordan det hadde vært politisk fordelaktig at de var. Det er med andre ord klimaforskerne, og vi som "tror" på vitenskapen, som er klimarealistene. 

Hva sier du – er jeg inne på noe?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lesere med god langtidshukommelse vil huske at en del (nett)aviser og klimaskeptiske bloggere i januar gikk ut og sa at den globale oppvarminen nå hadde stoppet opp. Onar Åm frydet seg i det noen kaller klimabloggen her på VG og mente at det nå kunne bli "veldig, veldig kaldt på jorden". Professor Ole Humlum satte krokfot på seg selv uten helt å vite det ennå. Shooked her i bloggen frydet seg med. Jeg på min side klarte i kjent stil ikke la være å harselere over saken. Vel:

Takk til professor og klimaforsker Helge Drange ved Nansensenteret i Bergen som, i et svar på noe helt annet, mailet meg grafen ovenfor. Det skjedde rett etter at jeg hadde gravd meg ned i det langt mindre brukervennlige datasettet grafen baserer seg på.

Det vi ser er NASAs målinger (GISS) over global temperatur så langt i år, samt i fjor og 2005, som formodentlig er med fordi det så langt er det varmeste året noensinne målt i en serie som går tilbake til 1880. Y-aksen viser temperatur over baseperioden 1951-1980. Selv "iskalde" januar i år var altså over normalen, men bare med 0.1 grad. Februar var 0.26 over, og mars…

Oppsiktsvekkende er ikke et for sterkt ord. Plutselig er vi tilbake blant de høyeste målinger som noen gang er sett. Med 0.67 over normalen var mars 2008 var faktisk den tredje varmeste siden 1880, bak 2002 (0.84) og 2005 (0.70). Dessuten: I løpet av de 1.539 måneder som har gått siden 1880 har man bare én gang tidligere opplevd en så rask temperaturøkning fra en måned til den neste.

Dersom noen skulle synes at dette høres lite ut – "0.7 grader til eller fra…" – så husk at dette er et globalt gjennomsnitt av temperaturavviket for land og hav. Vi vet at temperaturen øker raskere på land enn i havet, raskere jo lenger bort man kommer fra ekvator, og raskere på den nordlige halvkule (som har mindre hav) enn den sørlige. Regionalt vil altså forskjellene være mye større.

Et meget interessant spørsmål er hvor mange måneder som totalt sett har vært varmere enn mars i år. Svaret er 8 av 1.539. Disse fordeler seg slik: Februar 1995, februar og juli 1998, februar og mars 2002, samt mars, september og oktober 2005. I de 115 årene mellom 1880 og 1995 fantes altså ingen så varme måneder.

Det globale oppvarmingen er altså uomtvistelig og i aller beste behold, om man kan bruke et slikt uttrykk. Det er heller ikke vanskelig å forklare de relativt sett lave målingene i januar og februar (og bare da). De har sammenheng med fenomenet La Niña, en oppvelling av kaldt vann fra dypet i Stillehavet som er sterk nok til å påvirke temperaturen globalt. Nå slipper denne taket, og vi går tilbake til "normale" – det vil si skremmende høye – observasjoner. Når vi i nær fremtid går over i det motsatte og langt mer vanlige fenomenet El Niño vil vi se temperaturene skyte ytterligere i været. Dette er ikke et "kanskje", det er en naturlig følge av fenomenet. Da vil den varmeste måneden noensinne målt være et faktum.

Alt dette skjer mens solen er på sitt svakeste:

Så nei, kjære skeptiker: Vi går ikke mot kaldere tider. De har vi nettopp hatt – i to måneder.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sjansen er god for at du ikke har merket det ennå. Det er fordi du som jeg er en overpriviligert nordboer og kunde av en matindustri hvor råvarepris på langt nær er viktigste komponent. Men ute i verden er det annerledes, og det vil du få høre mye mer om i året som kommer. Men først en liten introduksjon:

Jeg synes dette sitatet forteller det meste: "Most simply cannot afford to live". Du kjenner sikkert alternativet, og akkurat det perspektivet fremkaller gjerne en viss desperasjon.

For en stor del av verdens befolkning er råvareprisen på varer som ris, hvete og mais av stor betydning, da det er dette som er basis for kostholdet. Prisen på kjøtt, fisk og fugl er av mindre interesse, da dette i første rekke inngår i kostholdet til verdens priviligerte overklasse. Her er det som har skjedd nå i det siste:

• Prisen på mais har økt til over 6 dollar per bushel. Det er opp fra en pris rundt 3.30 i 2007 og mer normale 2.30 i 2006.
• Prisen på hvete har det siste året doblet seg til over 10 dollar per bushel.
• Prisen på ris har steget med 50% på to uker! fra et allerede høyt nivå.

Hva er det som skjer? En kombinasjon av større etterspørsel fra en stadig økende befolkning og nye produkter som biodrivstoff og fallende produksjon på grunn av klimatiske forhold. En stund ble dette absorbert av tidligere tiders store lagre av disse råvarene. For hvete har det for eksempel vært vanlig at man har brukt statlige subsidier til å lagre overproduksjon og på den måten holde prisene oppe. Nå har man plutselig blitt klar over at disse lagrene er på et historisk lavt nivå. Det gjelder både mais, hvete og ris. De siste årene har man altså ikke bare brukt opp det som produseres, man har nesten tømt de lagrene som ble bygget opp i tider med høyere produksjon og lavere etterspørsel. Det er dette som ligger bak prissjokket vi nå opplever.

Det dette gjelder er ikke at prisen på Grandiosa vil gå opp (det vil den). Men vi snakker altså om at selve grunnlaget for ernæringen av kanskje 4 av verdens 6 milliarder mennesker plutselig har blitt radikalt dyrere. Alvorligheten i dette kan ikke overdrives. Vi er i ukjent territorium. Når selv mennesker som er i jobb ikke kan tjene nok til å mette familien får det følger for hele samfunnsstrukturen. Sultne mennesker er desperate mennesker. Allerede i artiklene jeg har linket til ovenfor nevnes opptøyer, demonstrasjoner og protester.

Hva er koblingene til klima, vil noen kanskje spørre. De er mange. Befolkningseksplosjonen er et viktig element, endringen fra skog til jordbruksarealer likeså. Lite gjennomtenkt satsning på biofuel. Avhengigheten av fossilt drivstoff som nå radikalt øker transportkostnadene. Klodens endrede klimas betydning for evnen til å produsere nok mat til å brødfø oss alle. Det vi ser, akkurat nå, er en forsmak på hva klimaforskerne har sagt vi kunne vente oss i 2020 eller senere.

Til slutt noen ord fra en epost jeg mottok fra Bolivia for noen dager siden i forbindelse med hjelpearbeid vi driver der nede:

"Priserna på alla matvaror har gått upp i pris betydligt. Tex, tidigare fick man 4 semlor (brödstycken) för 1 Bol. Nu kostar en semla 60 centavo! Det är brist på ris i Bolivia, Argentina har erbjudit att sälja till oss. Man har demonsterat har i Cochabamba mot prisförhöjningen."

Brødprisene har altså steget med 140%. I et lutfattig land hvor en stor del av barna allerede er underernærte.

Rundt regnet halvparten av verdens befolkning lever på under 2 dollar dagen. Og jeg får ikke reporterens ord ut av hodet. "They simply cannot afford to live."

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forbindelse med en debatt om klimatullingene i Frp/Fpu i en annen blogg har jeg blitt spurt om hva jeg synes om forslaget om en spørreundersøkelse blant klimaforskere om dagens tilstand. Partiets synspunkt synes å være at mange klimaforskere er uenige med de flere tusen klimaforskere som har vært involvert i arbeidet til FNs klimapanel. Som sannhetsvitne for dette har formann Siv Jensen brukt solforsker Pål Brekke. Brekke aksepterer at menneskenes utslipp av klimagasser har ført til global oppvarming, men mener at solen har en større betydning enn klimaforskerne (og mange andre solforskere) tillegger den.

Tja, hva mener jeg om dette? Jeg er for, men la meg haste til med hva dette innebærer. Ethvert parti står fritt til å spørreundersøke akkurat hva de måtte ønske. Og de gjør det. De kjøper undersøkelser til stadighet fra leverandører som Opinion og Gallup. Det er ikke noe kontroversielt eller uvanlig i dette. Så hvis Frp er interessert i å kartlegge hva klimaforskerne mener, så synes jeg at de skal gjøre akkurat det. De har rikelig med erfaring gjennom tilsvarende arbeid med å kartlegge hva deres velgere mener.

For de fleste utenfor Frp er det imidlertid slik at dette spørsmålet allerede er avgjort. FNs klimapanel er bredt sammensatt av forskere med ulik kompetanse fra forskjellige organisasjoner over hele verden. De har konkludert med at den globale oppheting er et faktum, og at det er mer enn 90% sikkert at menneskelige utslipp av klimagasser er hovedårsaken bak dette. De aller fleste mennesker, partier og andre organisasjoner oppfatter ikke lenger dette som kontroversielt, men som konsensus blant klimaforskerne.

Frp ønsker med andre ord omkamp i en avgjort match. De vil få frem at klimaforskerne ikke mente det de sa, og ikke sa det de mente. De samarbeidet ikke, de ble kneblet. Dette er oppsiktsvekkende påstander som krever oppsiktsvekkende bevis. Det minste Frp burde gjøre i en slik sammenheng er å bakke seg opp med en grundig spørreundersøkelse. Gjort uavhengig av en organisasjon som Opinion eller Gallup, med spørsmål, anonymiserte svar og statistikk på vanlig måte gjort tilgjengelig for alle, kan jeg ikke skjønne at noen skulle ha noe imot dette. Jeg er også sikker på at norske klimaforskere gladelig vil svare, så lenge de vet at undersøkelsen er i profesjonelle og uavhengige hender både med hensyn til formulering av spørsmål og behandling av svar.

En slik undersøkelse koster maksimalt et par hundre tusen kroner. Frp mottar mange millioner i statsstøtte hvert år – våre skattepenger, må vite – så dersom dette er en prioritert sak skulle det ikke være noe problem å skaffe til veie midler. Alternativt kan man alliere seg med den tabolide pressen, som er stor kjøper av alle typer spørreundersøkelser. Dersom andre deler Frps tankegang internasjonalt burde det ikke være noe problem å få finansiert og gjennomført slike undersøkelser også i utlandet. Det finnes rikelig med midler i den klimaskeptiske lobbyen. Bank på hos Exxon, der blir knapt noen klimatulling avvist.

Det man selvsagt ikke kan forvente er at vi alle skal være interessert i å bruke tid og penger på det vi anser for å være tullete påstander fra en dårlig taper i klimadebatten. Heller ikke Rosenborg spiller på nytt en kamp på søndag etter å ha vunnet den på lørdag. De forbereder seg i stedet på kommende oppgaver. Vi utenfor Frp gjør det samme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har jo nettopp skrevet om Frp og klima og hadde ingen planer om å gjøre det igjen så snart. Men helgens begivenhet levner meg ingen mulighet til å la være.

Frp har nemlig arrangert klimakonferanse. Uten klimaforskere. Men med en forsker i sveiseteknologi som hovedtaler.

Den svenske sveiseforskeren har i irritasjon over at svenskene innfører CO2-avgifter blitt klimaanalytiker. Gjennom sine analyser har han funnet ut at det er statistisk umulig at menneskene har påvirket klimaet, og at den globale oppvarmingen skyldes mer sol og mindre skyer. Derfor tar klimaforskerne feil, FNs klimapanel tar feil, og Al Gore er en bløffmaker siden han viderebringer deres budskap.

Det underlige med dette er at det strider også mot Frps vedtatte politikk, hvor man ønsker å redusere CO2-utslipp gjennom internasjonale avtaler (bare ikke Kyoto), vil ha en aktiv statlig politikk for fangst og lagring av CO2 og ønsker økt utvikling av ren kraft som ikke produserer klimagassutslipp. Dette har åpenbart ingen hensikt dersom klimaforskerne tar feil og deres sveiseforsker har rett.

Hensikten med konferansen? På den ene siden å være en motvekt til "klimahysteriet", altså FNs klimapanel sitt sobre og konservative syn. På den annen side:

‘ – Målet er å spre kunnskap og kompetanse til våre tillits- og folkevalgte, stille spørsmål, men også å lære, sa Jensen.’

Og det målet skal man nå ved hjelp av svensk sveiseteknologi heller enn de som har klima som fag.

Man kan ikke dikte opp slikt som dette. Da blir man slaktet for fullstendig å ha mistet bakkekontakten. Dette kunne faktisk bare skjedd i virkeligheten. En parallell, virkelighetsfjern og idiotisk virkelighet, riktignok. Men dog.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For det første: Dette lukter det selvsagt ønsket polarisering og merkevarebygging av lang vei. Jeg har tidligere uttalt at jeg sterkt tviler på at Siv Jensen og ledelsen i Frp er så uintelligente som de liker å fremstå som. Min teori er at de fisker i grumsete vann for å få de dummeste fiskene på kroken. Og hvorfor ikke? De lykkes jo med det. Partiet for "folk flest" er partiet for de lavest lønnede, minst utdannede og minst kulturelt interesserte og informerte. Det er ikke min mening, men resultatet av segmenteringsanalyser som ledelsen selvsagt kjenner bedre enn noen andre.

Nå skal altså Siv Jensen ut og ta klimabløfferne og deres fem største bløffer. Etter Frps markedsførte oppfatning (som sagt, jeg tror dem ikke) er jeg en slik bløffer. Det vil si at jeg føler meg hjemme i det amerikanerne kaller "the reality-based community" og tror at klimaforskerne er de som vet mest om klima, og at vi derfor bør høre på dem. Derfor var jeg interessert i å finne ut hva som er de fem største bløffene. Her kommer de:

1) Klimadebatten er avsluttet

Jeg er enig i at dette er en bløff. Aktiviteten her på klimabloggen.no viser jo tydelig det. Det som derimot er over er diskusjonen klimaforskere imellom om hvorvidt det skjer en global oppvarming som i hovedsak skyldes menneskelige utslipp av klimagasser. Den diskusjonen har vært over lenge og er sementert gjennom konklusjonene til FNs klimapanel. Tusenvis av forskere ha konkludert, og diskusjonen er avsluttet blant dem som har klima som fag.

At det finnes en håndfull dissidenter er ingen debatt. Et lag av lobbyister er ikke forskning. Debatten går nå mellom fotfolket: De som har fått med seg klimaforskernes hovedkonklusjoner og de som har falt for kampanjene med desinformasjon. De fleste Frp’ere ser ut til å befinne seg i sistnevnte kategori, og kan anse seg selv som bløffet.

2) Klimaavgifter er bra for miljøet

Hallo! Er dette den nest største klimabløffen? Snakk om at luften fisler ut av ballongen allerede!

Sannheten er at vi knappest har miljøavgifter i Norge. Vi har fiskalavgifter med miljø som påskudd. Pengene går rett i statskassen og benyttes ikke til miljøtiltak. Vi har med andre ord knapt noen erfaring med miljøavgifter slik vi økonomer og miljøvernerne definerer dem.

3) Norge må kutte mye CO2 på hjemmebane

Selvsagt må vi det. I kraft av å være en av verdens største produsenter av olje og gass er vi ikke bare på topp som klimaverstinger hver for oss, men med i den eksklusive klubben av klimaverstinger i global sammenheng. 

Svensker behøver ikke kutte hjemme. Ikke islendinger heller. Men de gjør det likevel. Norge, derimot, har langt større grunn til å kutte, og vi gjør det ikke. Hvordan står det seg moralsk? Ikke.

4) Klimatiltak skal merkes på kroppen

Ikke noe poeng i seg selv, selvsagt. Og jo før vi gjør noe, jo mindre drastisk behøver vi å gå til verks, og jo mindre vil klimaendringene merkes på kroppen. Sjansen er dessverre stor for at disse vil ha betydelig større konsekvenser enn tiltakene.

5) Rensing av gasskraftverket på Kårstø

Når dette havner på listen over de fem mest alvorlige klimabløffene kan en ikke konkludere med annet enn at klimabløffene ikke er særlig alvorlige. Det vil bli investert over 130 milliarder i olje- og gassektoren bare i 2008. Hvorvidt dette prosjektet til 17 mrd er en god investering strides de lærde om. Det som er sikkert er at gasskraftverket på Melkøya allerede har blitt en skandale og klart vist at tiden for gasskraft uten rensing må være forbi. Enten rensing, eller ikke gasskraft i det hele – da kan vi i stedet bruke pengene på fornybar kraft. For eksempel StatoilHydros vindmølleparker til havs som er beregnet å enkelt kunne forsyne hele Norge med energi.

Så dette er ifølge Siv Jensen og Frp våre største klimabløffer? Jeg er ikke imponert. Derimot er jeg bittelitt oppmuntret, for hva er den grunnleggende forutsetningen som ligger i Frps politikk slik Siv Jensen her presenterer den? Jo, utslippene av klimagassene skal reduseres. Ute, riktignok, ikke hjemme. Men det vil koste, og Frp vil selvsagt ikke kaste bort penger på tiltak som ikke har noen som helst hensikt. Dette kan ikke forstås på noen annen måte enn at Frp nå ser utslipp av klimagasser som et problem, og den eneste årsaken til at det kan være det er at utslippene bidrar til global oppvarming.

Ledelsen har altså skjønt det. Har deres velgere? 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For å ta det første først. De smelter. Og nå har vi nettopp fått nye tall for hvor mye. Her er en grafe som dekker peroden fra 1980 til og med 2006:

(Kilde: World Glacier Monitoring Service i Sveits)

Det vi ser er et gjennomsnitt av totalt tapt masse i ca. 30 representative isbreer over hele verden, målt i millimeter vann. Det er tydelig at isbreene har minket gjennom hele perioden, men at denne utviklingen nå akselererer. Det fremkommer enda tydeligere på en oversikt som denne:

(Kilde: World Glacier Monitoring Service i Sveits)

Nedsmeltingen i 2006 er massive 130 cm og sammen med 2003 langt høyere enn snittet for de siste 26 årene, hvor tapet av masse til sammen tilsvarer nærmere 11 meter. Jeg skriver "tilsvarer", fordi tap av masse selvsagt kan skyldes at isbreene har blitt tynnere, mindre i areal eller sannsynligvis oftest begge deler.

Legg også merke til at det kun er tre år i denne perioden som har hatt vekst i ismassen, og at denne veksten da har vært svært beskjeden. Fra klimaskeptisk hold får man jo ofte høre at "mange isbreer vokser". Disse målingene viser at det er feil, men noen vokser fortsatt. Går vi inn i bakgrunnsmaterialet ser vi at i 2004 og 2005 var andelen voksende isbreer henholdsvis 20% og 28%. I 2006? Kun 4%.

Hvor ligger så disse smeltende isbreene? I Antarktis, Argentina, Østterike, Bolivia, Canada, Kina, Ecuador, Frankrike, Grønland, Island, Italia, Japan, Kazakhstan, Norge, Russland, Spania, Sverige, Sveits, USA. Overalt, med andre ord. Skjønt isbreen på New Zealand vokser, mens den i Chile i 2006 hentet tilbake 40% av det den hadde tapt de to foregående år.

Hva så med våre norske isbreer? De er blant de i verden som smelter raskest. Det gjelder både her på fastlandet og Svalbard. Her er tallene for de tre siste årene som er målt:

For moro skyld (som det heter) beregnet jeg gjennomsnittet for hvert av årene. De er som følger:

2004: -554 mm

2005: -121 mm

2006: -1701 mm

Isbreene smelter altså i alle disse årene, men smeltingen i 2006 er to og en halv gang de to foregående år til sammen. NVE melder at dette for mange breers vedkommende er det største tapet av ismasse som noensinne er målt. Som du skjønner, kjære leser, er jeg ikke videre tabloid anlagt i denne bloggen. Jeg kunne brukt overskriften "Katastrofal nedsmelting av norske isbreer" uten å ha tatt munnen for full…

Men så er da dette oppfyllelsen av en kjent profeti. Det var ved sist opptelling 1627 isbreer i Norge. Mange av disse er små og meget sårbare. Til sammen tilsvarer de mindre enn det som smelter bort fra Grønland i løpet av ett eneste år. Klimaforskere har spådd at 98% av våre isbreer kan være borte i løpet av dette århundret.

Hvorfor skal vi bry oss?

De færreste av oss driver med brevandring. Og i et land med halvannet tusen isbreer er det fortsatt nok av dem som aldri har sett en. Er det da så nøye om de forsvinner?

Det første vi kan si er at isbreer er en ypperlig klimaindikator i seg selv. Akkurat som økende temperatur i permafrosten gir de oss et innblikk i trender, uten at vi behøver gå veien om temperaturmålinger, justeringer, snitt og matematiske modeller. Jo mer komplisert det blir, jo flere faller av lasset, og jo lettere blir det for de gjenværende klimatullinger å skape forvirring. Men det at isbreer smelter på alle kontinenter er et ubestridelig faktum, og nok et bevis på at den globale opphetingen er det samme.

Men viktigere er at isbreene representerer vår viktigste ferskvannskilde. Milliarder av mennesker bor ved elver som har sitt utspring ved isbreene. Særlig gjelder dette i Asia, hvor den raskt observerte smeltingen av isbreer kan få katastrofale følger. Først øker jo vannføringen som en følge av smeltingen og gir med det gode år. Men uten den reguleringen som isbreene gir vil elvene i mange av årets måneder neppe nå havet, en situasjon som kan bli fulgt av flom og oversvømmelser når regnet kommer. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilke følger dette vil få for matproduksjon og selve evnen til livsopphold i disse folkerike områdene. For ikke å snakke om den politiske stabiliteten, som det er så som så med allerede i utgangspunktet…

Isbreenes nedsmelting bidrar også til å heve havnivået. Dette er ikke til videre bekymring med tanke på isbreene for eksempel i Europa, Asia og Amerika. Men på Grønland ligger nok is til å heve verdenshavene med 7 meter, og i det vestlige Antarktis minst 5 meter til. En økt temperatur (lokalt, ikke globalt!) på 2.7 grader er beregnet å sette i gang en irreversibel nedsmelting av Grønlandsisen. Og i likhet med Svalbard vil man her ha en selvforsterkende effekt, ved at bakken som dukker opp under isen absorberer mye mer solenergi enn den reflekterende isen.

Konklusjonen så langt? Utviklingen de siste tiårene er nedstemmende, og de siste årene direkte skremmende, da det ser ut til at smeltingen akselererer. Det blir intenst spennende å se hva 2007 har brakt, men dets plassering som det nest varmeste året noensinne og rapporter om uvanlig høye temperaturer i nordområdene gir ikke grunnlag for store forhåpninger. Dessverre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norge har gjennom Kyotoavtalen forpliktet seg til å redusere våre CO2-utslipp slik at de ved utgangen av 2012 er bare er 1% høyere enn i 1990. Akkurat. Jeg skriver det slik fordi vi pr. i dag ligger på en økning på ca. 8%, og er i rute til å bomme med mer enn 20%. Men dette er ikke hele sannheten, for gjennom det brede klimaforliket i stortinget (med kun Frp på gangen) har vi lovet å overoppfylle vår forpliktelse med 10%. Hvilket altså vil si at vi faktisk skal redusere våre utslipp kraftig i forhold til i dag, og litt i forhold til 1990. I løpet av de neste fire årene.

Blant annet på grunn av at vi snurrer i gang noen gassverk her i landet kan vi bare glemme å få til dette med innenlandsk reduksjon. Hvis vi i det hele tatt har forsøkt å få til en innenlandsk reduksjon siden vi forpliktet oss til å gjøre akkurat det, så har allerede vi mislyktes monumentalt. Vi må derfor kjøpe oss ut av problemet, eller jukse, som det også kalles. Det kan skje på en av to måter: Vi kan kjøpe ubrukte kvoter fra andre i-land, eller vi kan støtte klimaprosjekter i u-land. 

Problemet med det første alternativet er at det blir dyrt. Ettersom flere land innser at de får problemer med å møte sine forpliktelser er det begrenset med kvoter tilgjengelig, noe som selvsagt presser prisene. Det er meningen, for på denne måten skaper man et incentiv til å kutte egne utslipp. Men når våre utslipp øker uforutsett mye blir også den potensielle regningen uforutsett stor. Auda.

Derfor over til den andre muligheten: Å støtte klimaprosjekter i u-land. Dette klinger jo veldig bra. Her kan man plutselig slå flere fluer i en smekk: Økonomisk bistand, teknologioverføring, utvikling. Og flere budsjetter selvsagt, ved å omfordele midler fra bistandsbudsjettet. Mon tro om den tanken har slått noen?

Norge var blant landene som ivret aller mest for denne muligheten når Kyotoavtalen skulle fremforhandles. Det var i 1997. Men så snart avtalen var i boks gjorde vi ikke noe mer. Før nå. I mellomtiden har mange andre i-land brukt tiden mye bedre, og er godt i gang med sine prosjekter. Faktisk i den grad at det nå er knapphet på muligheter. Det er, kort og godt, vanskelig å finne gode prosjekter å bruke pengene på.

En viktig grunn til dette er at tiltakene må være godkjent av FN. De sertifiserer prosjektene, noe som er helt avgjørende for at kvotene skal ha en legitimitet. I denne forbindelse er det et ord man må merke seg: Addisjonalitet. Det innebærer at prosjektet kun kan godkjennes som kvoteprosjekt og kvalifisere for støtte dersom det ellers ikke hadde blitt gjennomført. Det kommer altså i tillegg.

Og det er her hunden ligger begravet. Norge skal nå, omsider, ut og kjøpe sin første kvote. At den vil koste 100 millioner kroner anser jeg for helt uproblematisk; det er lommerusk på statsbudsjettet. At 20 eller 30 av disse millionene blir fortjeneste til sleske rådgivere i London liker jeg derimot svært dårlig. Slike tradere behøves nok i dette markedet som i nær sagt alle andre, men de bør da og leve på tilsvarende marginer. En halv prosent, kanskje. Eller to, eller tre. Men med 20 – 30% gebyr til rådgiverne skal man være rimelig naiv for å skjønne at man ikke er i ferd med å bli lurt.

Men det blir faktisk enda verre. Det viser seg at Norge har rotet seg borti et prosjekt som ikke er godkjent av FN, og som absolutt ikke bør bli det. En kinesisk vannkraftutbygging, Dahuashui, planlagt siden 1989, i praksis fullfinansert av kineserne selv med myndighetene som viktigste eier, og så godt som ferdig bygget. Det er åpenbart at prosjektet ikke tilfredsstiller kravet til addisjonalitet og dermed ikke skal inn under FNs kvotesystem. Dette forsøker man å omgå ved å påstå at det mangler 26 millioner kroner for å sluttføre prosjektet, av total byggekostnad på over 800 mill. Dette samtidig med at investeringer strømmer inn i Kina og de opplever en økonomisk vekst uten sidestykke. Det oser kreativ bokføring og humbug lang vei.

Norges første kvotekjøp er altså i ferd med å bli en skandale. En skandale som bare forverres dersom prosjektet faktisk blir godkjent. 

Hva skal vi så gjøre nå? Først og fremst trekke oss fra denne handelen. Så får vi finne noe bedre, noe som virkelig er addisjonelt, fortjener FNs godkjennelse og bidrar til å senke CO2-utslipp, og som er formidlet av langt mindre grådige rådgivere. Klarer vi ikke det får vi selv gå i gang med planleggingen sammen med myndighetene i passende u-land. Vi mangler såvisst ikke kompetansen, verken på vannkraft eller sol (REC…). Fører ikke dette frem gjenstår fortsatt to muligheter. Vi kan kjøpe dyre i-landskvoter, og kanskje lære av det at vi bør være mindre sidrumpa og raskere nede fra gjerdet neste gang. Eller vi kan gjøre det moralsk riktige, som er å kutte våre egne utslipp. På sikt vil vi som den klimaverstingen vi er måtte benytte oss av alle disse virkemidlene.

Men kom ikke og klag på reglene. Det var vi som ville ha dem slik.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Argus er en av Norges mest populære bloggere, og med god grunn. En usedvanlig aktiv kar med meninger om mye og mangt, og ikke så rent lite fornuft i banken.

Men av en eller annen grunn klarer jeg ikke få ham til å innse at vi har et problem i forbindelse med menneskeskapt global oppheting. Dette er noe vi har diskutert mange ganger, og sist under mitt innlegg "Det guddommelige, ufeilbarlige IPCC" (#11 og #23). Kort sagt går argumentet hans ut på at verden er stor og menneskene små, og derfor kan vi ikke påvirke klimaet. Han er ikke alene om å tenke i de baner. Magefølelsen, intuisjonen, noen kaller det "sunn fornuft", kommer i veien for vitenskapen…

Jeg kan fortelle CO2 er en klimagass (det har vi visst siden Svante Arrhenius dokumenterte sammenhengen i 1896), og at vi ved å brenne fossilt brennstoff (kull, olje, gass) har økt konsentrasjonen av denne gassen har økt fra 280 ppm (deler per million) før den industrielle revolusjon til noe over 380 ppm i dag. Det er en 35% økning. Men hva så? Hva betyr det?

Så jeg tenkte jeg skulle konkretisere dette. La oss begynne med en kjent sammenheng: 1 ppm CO2 i atmosfæren tilsvarer 2.13 milliarder tonn kølsvart karbon (C). De 100 ppm vi har flyttet fra jordens lagre og opp i atmosfæren siden den industrielle revolusjon tilsvarer altså 213 milliarder tonn med karbon. Bare tenk på det som et stort tall, foreløpig.

Se i stedet for deg en kubikkmeter (1 x 1 x 1m, eller 1.000 liter, om du vil) med grafitt, som er en av formene for karbon. Den veier 2.26 tonn. Nå gjør vi en liten forenkling, og kaller dette for "kull". Nærmere bestemt antrasitt, som er opp til 98% rent karbon og veldig rentbrennende (vanlig grillkull inneholder ca. 80% karbon). Jeg ser altså bort fra at dette innebærer en liten økning i volum i forhold til rent karbon. Våre utslipp har altså vært cirka 94 milliarder slike klosser (213/2.26). Nok et stort tall.

Vår klode har et areal på 510 millioner kvadratkilometer, hvorav 360 mill. km2 er hav. Det vil si at utslippene våre har vært 184 meterstore kullklosser for hver eneste kvadratkilometer. Land og hav. Vi kan konvertere det tilbake om du vil: 184 x 2.26 = 415 tonn karbon per kvadratkilometer. Et stort tall, men vi begynner kanskje å komme ned i mer håndterbare størrelser?

Havet slipper imidlertid ikke ut karbon. Det fungerer i stedet som lager. Ikke bor det mennesker der heller, selv om en ørliten brøkdel av oss jobber der ute. Så vi tar bort dette arealet, og står i gjen med 150 millioner kvadratkilometer med landjord. Det er der utslippene har sitt utspring. Hvor mye? Jo (94/0.150=) 626 kubikkmeter per kvadratkilometer, eller (626 x 2.26 =) 1.414 tonn.  

Norge har et areal på 386.433 km2. Siden det i praksis ikke spiller noen rolle hvor i verden karbonutslipp forekommer (det fordeler seg i atmosfæren) kan vi beregne "norske" utslipp til 386.433 x 626 m3 karbon = 241.907.058. Altså rundt 242 millioner kubikkmeter rent karbon i fast form.

Vi er i dag cirka 4.74 millioner nordmenn. Om vi fordeler våre 242 millioner kubikkmeter karbon får vi 51 kubikkmeter hver, eller 115 tonn med kull. Se nå for deg at StatoilHydro dumper dette utenfor dørstokken din. Vekten tatt i betraktning snakker vi om 11 fulle lastebillass (10 tonns lasteevne med litt overvekt). Per person altså, så dersom dere er fire i husstanden sender de 44 lastebiler og litt over 200 kubikkmeter.

Jeg vet selvsagt ikke hvor stort gårdsrom, eventuelt garasje, du har, men dette vil gi de fleste av oss et betydelig plassproblem. Særlig med tanke på at alle naboene dine har mottatt tilsvarende mengder. Hvor i helsike skal vi gjøre av alt dette kullet? Et helt lite berg utenfor døren? Det må vekk! Og det er da vi finner på den glupe løsningen: Vi setter fyr på skiten!

Så alle 4.74 millioner nordmenn setter fyr på 51 kubikkmeter kull, 115 tonn, hver. På en gang. Det blir en helvetes stor grill: 12 feite kullberg i brann på hver eneste kvadratkilometer by og land, fjell og vidde over hele landet vårt, Svalbard inkludert. Jeg tror med sikkerhet jeg kan si at vi verken overlever heten eller oksygenmangelen. For der kommer den siste godbiten, skjønner dere: I forbrenningsprosessen binder hvert karbonatom seg til to oksygenatomer, og øker med det sin vekt 3.66 ganger. Ditt personlige utslipp på 115 tonn karbon blir altså til 115 x 3.66 = 420 tonn CO2 i atmosfæren.

Samtidig skjer det samme over hele kloden, og vi bytter med det ut 213 milliarder tonn karbon i bakken med (213 x 3.66 = ) 780 milliarder tonn CO2 oppe i atmosfæren. 120 tonn CO2 for hvert eneste av jordens 6.5 milliarder mennesker. Det er det forskjellen på 280 og 380 ppm egentlig betyr.

Forskerne har for lengst påvist at dette forandrer jordens klima. Kan du nå også intuitivt forstå at det er tilfelle, og at slike massive utslipp som det her er snakk om nødvendigvis har en effekt?

PS:

Jeg er økonom, ikke fysiker, og ser svært gjerne at noen med den type kompetanse ettergår hele min beregning med tanke på å påvise eventuelle feil, slik at jeg kan få korrigert disse.

Oppdatering 16.03.08 kl 1645:

Jeg har etter nærmere ettertanke gjort noen endringer i regnestykkene, ved at jeg i stedet for å gi nordmenn ansvar for et visst havområde regnet om hele klodens utslipp til mengde pr. kvadratkilometer landareal. Dette får selvsagt ingen effekt på totalene, men gjør at vi nordmenn kommer gunstigere ut enn i mitt første eksempel. Poenget var jo å relatere globale utslipp ned til vårt lille land. Isolert sett er Norges utslipp mye høyere enn det som fremkommer her, med ca. 11 tonn CO2 pr innbygger pr år (NTNU 2006). I global sammenheng nyter vi altså godt av at mange lands innbyggere slipper ut svært mye mindre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har fremkommet kritikk mot meg om at jeg anser FNs klimapanel for å være guddommelig og ufeilbarlig. Er det berettiget, mon tro? Jeg synes uansett at dette var en god anledning til å skrive litt om klimapanelet, og også klargjøre mitt syn på det.

The Intergovernmental Panel on Climate Change ble etablert i 1988 av de to FN-organisasjonene World Meterological Organization (WMO) og United Nations Environment Programme (UNEP). Mandatet er som følger:

"The IPCC was established to provide the decision-makers and others interested in climate change with an objective source of information about climate change. The IPCC does not conduct any research nor does it monitor climate related data or parameters. Its role is to assess on a comprehensive, objective, open and transparent basis the latest scientific, technical and socio-economic literature produced worldwide relevant to the understanding of the risk of human-induced climate change, its observed and projected impacts and options for adaptation and mitigation. IPCC reports should be neutral with respect to policy, although they need to deal objectively with policy relevant scientific, technical and socio economic factors. They should be of high scientific and technical standards, and aim to reflect a range of views, expertise and wide geographical coverage."

IPCC har så langt kommet med fire rapporter: I 1990, 1995, 2001 og 2007. Rapportene har i økende grad konkludert med 1) at det skjer en global oppheting og 2) at menneskeskapte klimautslipp er en viktig årsak til dette. I den fjerde rapporten (2007) angir man at dette er mer enn 90% sikkert, hvilket i vitenskapelig sammenheng er svært høyt. I dagligtale vil man typisk si at "det er bevist", hvilket også tydelig fremgår av uttalelser fra klimapanelets leder, dr. Rajendra Pachauri, som har sagt at debatten i så måte er over. Det er dette konsensus det ofte blir referert til, noe som ikke må misforstås som at man nå har oppnådd full enighet om alle spørsmål omkring global oppvarming. Det er selvsagt langt fra tilfelle.

På tross av det mange tror bedriver altså ikke IPCC egen forskning. Det er en organisasjon som i hovedsak baserer seg på vitenskapelige publikasjoner, altså fagfellevurderte og kvalitetssikrede dokumenter som har blitt antatt og utgitt. Dette arbeidet er svært omfattende og foregår i flere trinn. Kort oppsummert for rapporten fra 2007:

1. Det vitenskapelige grunnlag for rapporten ble forfattet av cirka 600 klimaforskere fra 40 land. Deres rapport ble så gjennomgått først av 600 vitenskapelige eksperter, deretter av representanter fra 113 land. Blant deres viktigste konklusjoner var at 1) den globale oppvarmingen er et ubestridelig faktum og 2) det er svært sannsynlig at det meste av oppvarmingen som har kommet etter 1950 skyldes oss mennesker.
2. Gjennom en tilsvarende prosess vurderte man så de potensielle skadevirkningene av klimaendringene og hvordan man kan tilpasse seg disse. Blant annet konkluderte man at det var høy sannsynlighet for at dette århundret vil gi fortsatt oppvarming, noe som vil bringe mer tørke, mer flom, stigende havnivå, kysterosjon, m.v.
3. Arbeidsgruppe 3 besto av mer enn 400 forskere fra 120 land, lagt fram for en delegasjon på mer enn 2.000. Denne delrapporten handler om hvordan man kan motvirke den globale oppvarmingen. Konklusjonen var at det bør være mulig å stabilisere innholdet av CO2 i atmosfæren på et nivå mellom 445 og 535 deler pr. million uten at kostnaden overstiger 3% av BNP. Noen av virkemidlene er mindre bruk av fossilt brennstoff og mer energi fra fornybare kilder, mer energieffektive transportmidler, energikonservering blant annet i nye bygninger, energigjenvinning i industrien m.v.
4. Den fjerde delrapporten er en oppsummering av de foregående, og således et godt sted å begynne for dem som ønsker å gjøre seg kjent med det vitenskapelige grunnlag for den observerte globale oppvarmingen, hvilke følger den kan få, og hva vi kan gjøre for å minimere disse.

Totalt omfatter altså arbeidet flere tusen forskere, eksperter og offisielle delegater som har jobbet med denne rapporten i seks år. Det representerer en vitenskapelig innsats som aldri har sett sin like. Men hvem er så disse menneskene? Det kan man faktisk finne publisert på nettet. En liten men ikke uvesenlig detalj som går tilbake til et tidligere innlegg jeg har skrevet om "de rike klimaforskerne": Alle disse forskerne hever sin lønn fra de forskningsinstitusjoner m.v. som de er ansatt i. De er ikke lønnet fra IPCC.

KRITIKK AV IPCC

Som nevnt innledningsvis har jeg blitt kritisert for å anse IPCC for å være guddommelig og ufeilbarlig. Når sant skal sies er det min oppfatning som ateist og lekmann at begge deler er feil.

Når det gjelder selve hovedkonklusjonen, at global oppheting er et faktum og i det vesentlige skyldes menneskelige utslipp av klimagasser, så er det ikke lenger noen grunn til å tvile på dette. Min kritikk mot IPCC går i hovedsak på måten klimaforskernes rapporter først blir revidert av eksperter. Disse har ofte, men ikke alltid, relevant vitenskapelig kompetanse. Verre er det at det også foregår en politisk revisjon og tilpasning. Dette har det gode formål å skape rapporter som alle deltakerland stiller seg bak. Men samtidig er det egnet til å tone ned forskernes konklusjoner og gjøre disse mer politisk akseptable. Rapporter som har kommet ut fra sluttføringen av rapportene tyder nettopp på at dette ofte har skjedd: Viktige land som USA og Kina har insistert på endringer som har gjort rapportene mer tannløse og mindre politisk kontroversielle.

En annen innvendig går på det rent vitenskapelige. I en del tilfeller har man behandlet usikkerhet ved rett og slett å se bort fra problemet. Det kanskje verste eksempelet på dette er den hurtige nedsmeltingen av is som nå skjer på Grønland og det vestlige Antarktis. Begge deler er godt kjent og bidrar allerede til havstigningen. Men fordi man enn så lenge ikke har gode modeller for dette velger IPCC å se bort fra dette bidraget. Når de så lander på en forventet havstninging på 18 – 59 cm for dette århundret er det noe mange av klimaforskerne mener er altfor lavt. Særlig tatt i betraktning at den raskt har økt de siste tiårene, og i dag er på ca. 3.1 mm pr. år, hvilket altså uten ytterligere akselerasjon skulle tilsi minimum 28 cm. I den andre enden er det ikke få som mener at det kan bli snakk om metre snarere enn centimetre. Uheldigvis inkluderer dette mannen som av mange anses som verdens fremste klimaforsker, dr. James Hansen, leder for NASAs klimaforskning. Andre, som dr. James Lovelock, er betydelig mer pessimistiske enn Hansen igjen.

Jeg deler ikke Lovelocks pessimisme, men mener at James Hansen nok er en mann å låne øre til. Han har i det minste hatt veldig rett så langt, mens IPCC stort sett har vist seg å underestimere utviklingen – noe som nok er en naturlig følge av organiseringen. Men en åpenbar fordel er det dog med dette: Man kan på ingen måte beskylde IPCC for å svartmale situasjonen når det gjelder den globale opphetingen og de klimaendringene det innebærer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke til å komme fra at det er noe koselig med den globale oppvarmingen. Det høres ihvertfall slik ut, ikke sant? Litt varmere på våre kanter, det skulle da ikke spille noen rolle…

Akkurat det samme har blitt påpekt på engelsk. USA er jo stort nok til å ha allslags vær på en gang. Men slik er det jo ikke i det lille, selvhøytidelige landet rett over Nordsjøen. De har mye godt vestlandsvær, med 11 måneder høst ispedd enkelte sommer og vintersdager. Slik kan det ihvertfall føles. Derfor har man diskutert om ikke "global heating" er et bedre uttrykk. Ved siden av "disaster", "catastrophe" og "the end of the world as we know it", selvsagt.

Nå har man for så vidt også kommet lenger enn til diskusjonen. Dersom en googler "global heating" akkurat i dag får en 45.100 treff. Det er kuriøst nok 1 promille av de 41.5 millioner treff en får på "global warming". Ikke mye, men jeg treffer på uttrykket stadig oftere. Det norske "global oppheting" forekommer hele 53 ganger, som er for mye til at jeg kan ta en eventuell ære for å lansere uttrykket. Fanken. Mitt claim to fame må altså komme annetsteds. For eksempel

Skriv en bok som alla läser,
ge pengar till ett institut.
Gör en sång som barnen sjunger,
när terminen tagit slut.
Sy upp en kollektion med kläder,
ge ditt namn åt ett gevär.
Va det extra i parfymen,
den som vackra kvinnor bär.
Säg ett ord som blir bevingat,
sätt en flagga på en topp.
Spring på under tre minuter,
ett 1500 meters lopp.
Korsa apor med kaniner,
få ett pris ur kungens hand.
Se till att skaffa några ungar,
eller sätt en värld i brand.

(Bo Kaspers orkester, "Vi kommer aldrig at dö")

Det var en digresjon. Men kanskje ikke så veldig, for det er jo klanger vi snakker om her. "Oppvarming" klinger fristende, med smak av sommer og late dager. "Oppheting" er en motor som går kaputt, en landevei uten vann i sikte, et rom uten aircondition hvor du bader i egen svette.

Det er bare språk, men språk er aldri bare. Jeg mener at "global oppheting" er et langt bedre og mer beskrivende uttrykk, selv om det tar noen ganger å venne seg til. Hva synes du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg må innrømme at jeg lengter litt etter gode nyheter, folkens. Dagens artikkel hos Meterologisk institutt gir dessverre ikke rom for det. Men la oss nå se litt på dette likevel:

Klimaforsker Ketil Isaksen har boret seg ett 100 meter dypt hull i permafrosten på Svalbard og målt temperaturen i det gjennom de siste ti år. Det høres jo ikke ut til å være mye til tidsserie. Men det tar lang tid for endringer i lufttemperatur å spre seg så langt ned i bakken. Dermed får man en naturlig utjevning og kan observere trender naturlig i stedet for den “normale” måten, som vil være ulike former for gjennomsnitt eller regresjon. Her gjør naturen den jobben.

Det første vi ser er at trenden er udiskutabel. Svalbard varmes opp, selv 30 meter under jordoverflaten.

Ser vi på et annet målepunkt, 9 meter, er svingningene mye større. I motsetning til dypere nede kan vi her se resultatet av de tre siste årenes ekstremt høye lufttemperatur:

Her er endringene ca. tre ganger større i løpet av samme tidsperiode: Ca 1.2 grader. Det er ekstremt mye, men som man ser ikke like entydig som den mer “langsiktige” endringen lenger nede. Det betyr mer samvariasjon med lufttemperaturen og de kortsiktige endringene. De ser for øvrig slik ut:

Jeg tar med denne for å illustrere et poeng: Ved å se på de to sistnevnte grafene kan de grafisk eller matematisk utfordrede blant oss finne på å s at det ikke er noen klar utvikling. Målingen fra 30 meter er minimalt påvirket av de årlige svingninger, og gir ikke slik rom for tvil. Svalbard gjennomgår en rask oppvarming.

Neste spørsmål: “Er’e så nøye’a?”. Ja, dessverre. At permafrosten skal tine er et av verdens virkelige skrekkscenarier, i den grad at konservative IPCC knapt har våget å ta det innover seg i sine scenarier. Permafrosten i arktiske områder i blant annet Russland (Sibir) og Alaska fungerer som lager for enorme mengder CO2 og metan. Metan er en klimagass som på kort sikt har mer enn 20 ganger effekten til CO2. Gjennom positiv feedback regner man med at metanutslipp fra nordområdene har potensiale til å øke den globale temperaturen med flere grader. Raskt. Det er ikke sikkert at du ønsker å vite mer om hva det innebærer. Men det bør du uansett, og jeg har skrevet om det tidligere.

Et apropos til dette: Denne uken åpnet man den internasjonale frøbanken på Svalbard. Etter modell fra Noahs ark (og tilsvarende myter i andre religioner) skal man lagre millioner av frøtyper for fremtiden, vernet mot klimaendringer, atomkrig, asteroidetreff eller andre katastrofer. Lokasjonen er valgt med omhu: 120 meter over havet, 150 meter inne i fjellet. Der har man i dag en permafrost som sikrer 18 minusgrader, og dermed skal frøene klare seg også gjennom en strømsvikt som lammer kjøleanlegget. Tanken er god. Men stedet er valgt med milleniumene som tidshorisont. Hvor lenge er man sikret permafrostens beskyttelse?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tja, vi står på ski, kan en jo si. Som den eldste jenta til Bustefaen nedenfor, dag 1 på skikurs i St. Anton:

Men bildet lyver. Mye av snøen lager man selv på nattestid, når det er kaldt nok, så utenfor løypene er det mest barmark. Og selv i februar er dette slushy påskesnø, ikke pudder. 

Vi bor hos Rita og Anton som har seks gjesterom i sitt store, tradisjonelle alpehus. Sistnevnte har vært skilærer i 55 år, og har fortsatt Norge – vår flotte natur og vakre kvinner! – friskt i minne fra da han tjenestegjorde her under krigen. Vi har så langt ikke kommet til å spørre om hvor gammel han faktisk er. Men han kan neppe ha vært yngre enn 20 år når krigen sluttet i 1945, og er dermed minst 82 år gammel i dag. Inntrykket han gir er ikke en dag over 60. De siste par årene har han brukt til å forbedre engelsken sin kraftig.

Anton skjønner ikke dette rare været som nå hjemsøker hans kjære dal. I fjor kom ikke snøen før ved nyttårstider, en måned etter at sesongen skulle vært i full gang. I år kom den som normalt, men nå dette merkelige omslaget i februar, med dagtemperaturer som av og til når opp i over ti varmegrader! Midtvinters. Snøen renner bort, dag for dag, og nettene er ikke kalde nok til å lage ny. Nullgrensen, som skulle vært på 500 meter eller deromkring, er i dagens varsel flyttet opp til 2.600 meter over havet. Det er høyere enn toppene hvor de fleste løypene begynner. "It’s not normal", sukker Anton, og skulle vite det bedre enn noen.

Temperaturmålinger over tid gir tørre tall til utviklingen. Det som fremkommer er at mens den globale oppvarmingen de siste 100 årene er beregnet til 0.74 grader, så har temperaturene i alpene økt med omtrent det dobbelte:

(Kilde: Rimfrost.no)

Skulle denne utviklingen fortsette (åpenbart det mest sannsynlige scenario gitt IPCCs prediksjoner) så er det svært alvorlig ikke bare for St. Anton, men generelt for alpenes vintersportsteder. Det er stort sett snøen de lever av, slik det ligger i slagordet for en festival i St. Anton denne vinteren: "The snow must go on". Vintersport er grunnlaget for hele regionen. For livsgrunnlag og livskvalitet, for tomte- og boligverdier som også der utgjør det meste av den enkeltes formue, for kultur og identitet. 

St. Anton og dets løypesystem ligger ganske høyt, og jeg håper og tror at vi vil kunne fortsette vår tradisjon med å reise dit i mange år til. Men i lavereliggende områder er det på det nærmeste kroken på døren allerede. Det er umulig å få finansiering i bank for å investere i den nødvendige infrastruktur, umulig å forsikre seg mot tap som følge av manglende snøfall, og uten slike muligheter sakker man ubønnhørlig akterut i konkurransen, snø eller ikke snø.  

En hjemlig parallell finner vi blant annet i Sirdalen. Dette er et populært utfartsområde for hele Stavangerregionen, og hytteprisene har skutt i været de senere år. Men nylig meldte høyst edruelige Stavanger Aftenblad over det meste av forsiden at man kan stå foran en halvering av hytteprisene dersom klimaforskerne får rett og snøen etterhvert uteblir. Sirdalen er ikke et område jeg i dag ville investert i, verken i fritidsbolig eller vinterturisme…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I en som vanlig balansert og avdempet kommentar til mitt forrige innlegg (#3 og #4) bringer liberalisten og antidemokraten Onar Åm opp myten om at forskning som er i tråd med konsensus, dvs. FNs klimapanel (IPCC) belønnes rikelig, mens de få og modige forskerne som går mot strømmen nektes finansiering. Dette er en påstand som ofte blir gjentatt fra klimaspektisk hold. Men hvor riktig er det?

Interessant nok har RealClimate.org nylig skrevet om dette i et fornøyelig innlegg med tittelen "What if you held a conference, and no (real) scientists came?" Det er anbefalt lesning i sin helhet, men kort oppsummert gjelder dette at Heartland Institute, en konservativ tenketank med sterke bånd til oljeindustrien, har innkalt til en klimakonferanse. Skjønt det er visst ikke forskning som står i sentrum, da det i invitasjonen står at:

"The purpose of the conference is to generate international media attention to the fact that many scientists believe forecasts of rapid warming and catastrophic events are not supported by sound science, and that expensive campaigns to reduce greenhouse gas emissions are not necessary or cost-effective."

Det er altså en PR-happening. Hva får så de forskerne som kan tenke seg å delta? Jo, en all expenses paid helg på Manhattans luksushotell Mariott Marquis, samt $1.000 til hver foredragsholder. Interessant nok er det sponsorene som får velge hvem som skal tale…

Kontrasten er stor til vitenskapelige konferanser, hvor deltakerne selv må betale reise og opphold, hvor foredragsholderne er valgt på vitenskapelig basis og som regel ikke får betalt (de får kanskje påmeldingsavgiften dekket).

Hva så med publikasjon? Her må vel en klimaforsker kunne tjene seg fet? Dessverre. Også her viser det seg at honorarene er lave eller ikke-eksisterende, og på ingen måte i klasse med de $10.000 som ExxonMobil via American Enterprise Institute, en annen høyreorientert tenketank, betaler for klimakritiske artikler.

Det fremstilles gjerne også som om det er karrierremessig selvmord å være uenig med konsensus. Den som tror noe slikt kan ikke ha gjort seg mye kjent med forskningens karakter: Den stortrives med kontroverser og er grunnlagt på uenighet. Det er rikelig med diskusjon også innenfor "konvensjonell" klimaforskning. Den som mener noe annet har ikke lest debattene etter hvert innlegg på RealClimate.org. Men når man kombinerer tvilsomme metoder med kontroversielle resultater og lar olje- eller kullbransjen finansiere det hele, da kan man forvente kritikk. Og det får man.

Ja vel. Men så er det vel slik at det betaler seg mye bedre å være enig med nesten alle andre? Ikke ifølge meterologiprofessor Sigbjørn Grønås, som på Forskning.no sier at

"Etter mitt syn har han [Richard Lindzen] overhodet ikke belegg for det han skriver. Jeg kjenner mange forskere som får avslag på sine søknader om forskningsmidler, selv er jeg blant dem. Det eksisterer selvsagt ulike meninger om hvor vidt forskningsmidler blir brukt på en fornuftig måte, men jeg kjenner ikke et eneste eksempel på at enkeltpersoner eller grupper har fått forskningsmidler fordi de støtter opp om IPCCs resultater om global oppvarming."

Virkeligheten er altså den motsatte av den myten Onar Åm og andre klimaskeptikere bringer til torgs: Det ligger lite penger i vanlig klimaforskning som bekrefter konsensus, mens de som bringer et budskap som ligger Big Business’ hjerte nær kan bli rikelig belønnet. Og hvem er egentlig overrasket over det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eller: Tar du den, så tar du den…og den. Det er det som er temaet i dag, som en naturlig videreføring av det forrige jeg skrev om de store omveltninger jordens klima har gjennomgått opp gjennom tidene. (Tilbakekobling er forresten det norske ordet, men jeg liker feedback, jeg.)

Konsensus blant klimaforskere slik det fremkommer hos IPCC anslår at vi mennesker så langt er ansvarlige for ca. 0.74 graders global oppvarming. Det høres ikke mye ut, og sant å si er det jo først nå de siste to tiårene vi har begynt å merke noe til dette, slik at det ikke lenger bare er teori. Dessverre er det slik at man regner med at uansett hva vi gjør akkurat nå, så har vi minst én grad til i vente i løpet av dette århundret. Mer CO2 i atmosfæren representerer et pådriv, men det tar lang tid før dette er balansert ut i høyere temperaturer. Det er ikke varmt i stua to minutter etter at du fyrte opp ovnen heller…

Én grad er nok til å leve med, selv om det som globalt gjennomsnitt innebærer større konsekvenser enn du i første omgang ville ha trodd. Det kommer vi tilbake til. Problemet er at dette forutsetter at vi straks slutter å øke mengden av CO2 i atmosfæren, og så snart kommer oss ned fra dagens 380 ppm til ca. 350. Mer realistisk i dag er EUs mål om at vi ved å gå ganske hardt til verks kan stabilisere vår utslipp innen 2050 og på nivået 550 ppm. De har også et mål om å begrense den globale temperaturøkningen til maksimalt to grader, noe som stemmer dårlig med førstnevnte mål, siden 550 ppm er forventet å gi en global temperaturøkning på ca. 4 grader. IPCCs scenario for "business as usual", dvs. ingen betydelige kutt, gir mer enn 5 graders forventet oppvarming.

Hva betyr alle disse tallene? Forfatteren Mark Lynas har i sin bok "Six Degrees" sammenfattet mye av det forskere har publisert av undersøkelser (under "peer review"). Det er en sober bok som ikke sensasjonaliserer forskningsresultatene, men forklarer dem på en god måle for meningmann. Den anbefales. Her skal jeg bare kort gjengi noen av kjernepunktene, det vil si hva forskerne forventer vil skje, med vekt på dette med positiv feedback.

1 grad

Inntil én grads global oppvarming betyr langt større utslag på sørlige og nordlige breddegrader, ca varme transporteres dit fra ekvatoriale områder. Kryosfæren smelter: Isen i Arktis skrumper inn på sommerstid, og på sikt kan den forsvinne helt. De fleste isbreene i Europa og Amerika (sør og nord) smelter bort. Mengden av is på Grønland minker, det samme i det vestlige Antarktis. Is reflekterer ca. 90% av solens energi: Uansett hva som kommer i stedet for den (åpent hav, stein, grønne sletter) vil det reflektere mindre og absorbere mer, noe som forsterker smeltingen. I sum bidrar smeltingen til at havet stiger, men ikke i et tempo som vil virke faretruende for de fleste.

En grads global oppvarming er nok til å utrydde tusenvis av arter av dyr og planter. Økosystemer som regnskoger og korallrev er tette og gjensidig avhengige, hvor en arts undergang kan dra med seg flere andre, og slik sprer det seg som ringer i vannet.

Én grads global oppvarming innebærer mer energi til å drive været, og da ikke minst orkanene. Denne virkningen har vi sett allerede, og forskere har funnet at orkaner i dag har 40% mer energi enn for noen tiår siden. Orkaner av styrke 5 var tidligere ekstremt sjeldne: Ikke nå lenger, med to bare i 2007. Vi vil også se orkaner oppstå på nye steder hvor overflatevannet ikke tidligere holdt de nødvendige 26.5 grader.

Mellom 1 og 2 grader

Sommeren 2003 opplevde store deler av Europa en hetebølge. Den tok livet av mellom 22.000 og 35.000 mennesker. Nå vil dette representere en relativt normal sommer, mens enkelte somre vil være langt varmere. Middelhavet vil neppe være et intereressant reisemål om midtsommers: I stedet vil europeerne trekkes mot nordligere kyster og strøk.

To graders oppvarming innebærer at vann i jordsmonnet fordamper langt raskere. Det gir tørke og redusert plantevekst hvor avlinger kan svikte og svekke matproduksjonen. Store områder i det sørlige Europa vil bli enda mer utsatt for skogbranner. Disse brannene slipper store mengder CO2 opp i atmosfæren, og etterlater seg store sortbrente områder som absorberer hete.

Et sted mellom 1 og 2 grader forventer man at Amazonasjungelen vil miste evnen til å generere nok fuktighet til å opprettholde dagens nedbørrike klima. Jordsmonnet vil gradvis tørke ut og gi grunnlag for enorme skogbranner i et område som ikke er tilpasset dette. I stedet for å absorbere CO2 kan Amazonas da begynne å gi det tilbake. Enorme mengder, i en ond og selvforsterkende sirkel.

Flere hundre millioner mennesker i Asia er avhengige av vann fra Nepals isbreer, hvor smeltevann fyller de store elvene som renner gjennom mange land på vei mot havet. I dag smelter disse mer i sommerhalvåret enn de bygger seg opp vinterstid, noe som bidrar til god vannføring. Men på to grader vil nedsmeltingen ha kommet så langt at noen av verdens mest folkerike land står overfor en alvorlig vannmangel ettersom elvene tørker ut.

Ved 2 grader globalt har vi forlengst passert de 2.7 grader lokalt på Grønland som man forventer skal forårsake en irreversibel og nær total nedsmeltning, noe som vil bidra til å heve havnivået med 7 meter. Vi har ikke enda gode modeller for hvor raskt dette kan skje. Noen forskere mener at det vil ta noen tusen år. James Hansen, leder for NASAs klimaforskning og den mannen de fleste peker på når verdens fremste klimaforsker skal navngis, er blant de stadig flere som mener at vi allerede i inneværende århundre igjen kan komme i en situasjon hvor havet stiger med flere meter.

Mellom 2 og 3 grader

Intens hete og tørke sprer seg over deler av Afrika. Øynasjoner som Tuvalu, Tegua, Vanatu og Maldivene er allerede tapt til havet. Nå kan vi si farvel til den første nasjonen i Afrika: Botswana. Ørkenspredning vil drive halvannen million mennesker på flukt i et område som er svært ustabilt allerede, til land som selv vil ha store problemer både når det gjelder vann og mat.

Australia vil bli hjemsøkt av enorme skogbranner; "klimabomber" også her gjennom sin kombinasjon av CO2-utslipp og endret albedo. Langvarige tørkeperioder avløst av enorme regnskyll vil sterkt svekke evnen til å drive et effektivt landbruk (allerede i dag finnes betydelige problemer). Dagens hetebølger (ikke sjelden over 40 grader) vil bli vanligere, hetere og mer langvarige. Et stort antall av de gjenværende dyrearter vil gå under. Ironisk nok vil landet som sammen med USA lengst var å regne for "klimaskeptisk" selv bli blant de mest skadelidende.

Amazonasjungelen er nå drevet over kanten og har gått fra å være verdens lunge til å slippe løs enorme mengder klimagasser fra en brennende, døende ødemark. Bare bidraget fra denne skogen hever CO2-innholdet i atmosfæren med 250 ppm og øker den fremtidige globale oppvarmingen med 1.5 grader.

Elvene Indus, Ganges og Brahmaputra får nå så lite smeltevann fra Nepals (forsvunne) isbreer at de i deler av året ikke lenger når havet. Det samme gjelder Colorado river. Dette betyr katastrofe både for befolkning og matproduksjon som gjennom årtusener har basert seg på disse elvene, og kan meget vel også tenkes å bli kilde til konflikt mellom land. Allerede i dag saksøker stater i USA hverandre for å ha tappet for mye vann fra en felles ressurs. Hva da når det samme rammer erkefiendene India og Pakistan?

Nedsmeltningen på Grønland og Antarktis skjer nå i et forrykende tempo, og havet stiger ubønnhørlig. Arktis er isfritt på sommerstid, og bestandene av isbjørn og sel er desimert.

Mellom 3 og 4 grader

Vi har nå "forpliktet" oss til en havstigning på minst 25 meter. Det kan ta lang tid før vi kommer dit, men utviklingen går likevel så raskt i denne retningen at det er nytteløst å forsøke å verne om kystområdene. Byer som New York, London, Sidney og Hong Kong må oppgis – det samme må selvsagt Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø…

Ørkenen sprer seg i Spania, Italia, Frankrike og Hellas, som regelmessig opplever temperaturer minst på høyde med det vi ser i midtøsten i dag. Londons temperaturrekord på 38 grader (11. august 2003) har for lengst falt, og 45 grader ikke uvanlig midtsommers. Vannmangelen er prekær, da det ikke lenger finnes isbreer i Alpene som gir smeltevann gjennom sommeren. Landbruket har derfor lenge vist en nedadgående trend. Europas uttørkede jordskorpe klarer i liten grad å dra nytte av de fenomenale nedbørsmengdene som faller i løpet av kort tid i intense stormer, og som i stedet resulterer i store flommer som bærer jordsmonn med seg mot havet.

I Asia, Australia, Afrika, det sørlige USA og midtøsten er selve temperaturen nå et altoverskyggende problem sommerstid. Der er man nå langt utenfor den klimasonen mennesker er tilpasset til å leve i, og uten energikrevende aircondition presser man mot grensen av overlevelse.

I Sibir og Alaska har permafrosten lenge vært på vikende front. Allerede i dag kan man observere et landskap i endring, hvor frossen mark tiner og blir til metanboblende innsjøer, mens hus og veier synker i myrene som tidligere var som sement. Nå slipper permafrosten for alvor taket, og 500 milliarder tonn CO2 begynner sammen med enorme mengder metan å sive opp i atmosfæren. Med det har vi satt i gang en tilsvarende positiv feedback som ved Amazonasjungelen. Hvor mange grader med ekstra oppvarming dette innebærer vet vi ikke, og vi ønsker helt sikkert ikke å finne det ut.

4 til 6 grader

Dette er en helt annen klode enn den vi lever på i dag. Havet har erobret enorme landområder og tatt de fleste av våre store byer, men dette er en prosess som fortsetter over årtusener til all permanent landbasert is har smeltet bort og havet står over 70 meter høyrere enn i dag. Menneskeheten er desimert av vannmangel, matmangel, sykdommer og naturkatastrofer. Samfunnsstrukturer har gått i oppløsning. Artsmangfoldet er redusert til en brøkdel av dagens. Menneskene lever fortsatt, om i mindre antall, men sivilisasjonen er død.

Og nå får vi kanskje den verste overraskelsen av alle (skjønt vi lenge har sett den komme). Den varme, døde suppen vi pleide å kalle havet har sluttet å absorbere CO2, og i stedet begynt å avgi denne til atmosfæren. Nå begynner havet å "koke" etter som milliarder av tonn med nedfrosset metanhydrat på havets bunn begynner å frigjøres på grunn av oppvarmingen i vannet. Akkurat slik man regner med at det skjedde under PETM for 55 millioner år siden. Metan er en klimagass med mer enn 20 ganger effekten til CO2, dog over et mye kortere tidsrom. Dette fikk temperaturen i havet til å stige med 5-8 grader på noen få årtusen, noe som sannsynligvis betydde en enda større oppvarming i atmosfæren.

Og det, kjære leser, er slutten på verden slik vi kjenner den.

Epilog

Det er selvsagt fristende å avskrive det som er gjengitt her som vill spekulasjon. Dessverre er det ikke det: Det er en sammenfatning av det beste tilgjengelige forskning og basert på sannsynlige scenarier, ikke "worst case". For den som er interessert i å gå til kildene anbefaler jeg Mark Lynas bok "Six Degrees", hvor man finner 41 sider med kildehenvisninger. Dette er "mainstream" forskning, ikke ville hypoteser. Mye av det inngår i IPCCs eget datagrunnlag.

Hvor går så ferden? IPCC opererer med en rekke scenarier og anslag. Et realistisk anslag – dog langt bedre enn dagens utvikling – (A1T/B2) basert på gir en forventet global oppvarming innen utgangen av dette århundret på 1.4 til 3.8 grader, med 2.4 grader som det mest sannsynlige.

Jeg kan selvsagt ikke gå god for de scenarier som er angitt ovenfor. Men jeg synes at det er greit å ha i mente at når noen sier at vi skal vente og se, så kan det meget godt være dette vi venter på. Når noen sier at vi må ha "bevis" for å endre vår atferd, så ligger det i sakens natur at når du har beviset kan det være for sent. Og når noen sier at det vil koste, så kan du spørre om det vil koste mer å unngå enn å kjenne på kroppen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi åpner med en grafe. Ikke bekymre deg om du ikke forstår den nå, for det blir klart etter hvert!

Det første du kan merke deg er at vi er i den venstre kanten nå. Kanskje vil dette forbause mange, for da fremgår det jo at vi har bak oss en lang periode med global nedkjøling. Men slik er det altså. Verden var ubetinget MYE varmere for 65 – 35 millioner år siden enn i dag. Faktisk, under perioden som er merket Eocene Optimum, var det så varmt at det ikke fantes permanent is ved noen av polene våre. Noen vil sikkert finne trøst i dette, og at det var liv på jorden også for 50 millioner år siden. Gjerne det. Men menneskehetens historie er bare ca. 200.000 år, så hele vår histore får plass i de siste få millimeterne av grafens ytterste venstrekant.

Det neste du bør ha i mente er at mens et mindretall klimaskeptikere skriker høylydt om "hockeykøllegrafen" som viser de globale temperaturendringene de siste 1000 år, så er det liten debatt omkring grafen ovenfor. Det har med skala å gjøre. Det er vanskeligere å anslå en variasjon på noen få tideler av en grad enn en variasjon på (opp til) titalls grader. Det siste etterlater seg selvsagt langt tydeligere og mindre diskutable spor.

La oss nå gå tilbake til Eocene. Ser du den kvasse toppen som er merket PETM? Det står for Paleo-Eocene Thermal Maximum og inntraff for ca. 55 millioner år siden. Dette er perioden med den raskeste globale oppvarmingen vi kjenner til: I løpet av noen få tusen år steg havtemperaturen globalt med 5-8 grader. Ved nordpolen var utslaget enda mer ekstremt, med en finfin badetemperatur på 23 varmegrader. Dette førte til global massedød og tap av mye av jordens artsmangfold. Så stupte temperaturen ned igjen, omtrent like mye.

Hva var årsaken? Ikke solen, som var svakere da enn i dag. Neppe CO2. Den sannsynlige synderen er metan, en klimagass med ca 22 ganger høyere effekt enn CO2, men mye kortere levetid i atmosfæren (omtrent 12 år). Det gjør den til en ideell kandidat for å gi store svingninger på kort tid.

Hvor kom den fra? Igjen finnes flere alternativer, men det mest sannsynlige er utslipp fra de enorme lagrene av metanhydrater som ligger lagret på havenes bunn. Dette er et stoff som ligner på is, og som lagres stabilt under kombinasjonen av høyt trykk og kulde. Oppvarming kan føre til at disse løsner og kommer til overflaten. Der går de i oppløsning (gjerne akkompagnert av branner og eksplosjoner) og metan frigjøres til atmosfæren. En real kjempefjert fra havets bunn, altså, utløst av den stigende havtemperaturen, eller kanskje et enormt jordskjelv.

Dette er den sannsynlige forklaringen, men det spiller liten rolle for dette innlegget om det er den riktige. Poenget er at vår klode er i stand til å gå gjennom enorme klimaendringer over kort tid. PETM er det beste eksemplet på det vi kjenner i dag, men langtfra det eneste. Se hva som skjer for 35 millioner år siden. Plutselig stuper temperaturene og jorden går inn i en kuldeperiode på mer enn ti millioner år, før temperaturen plutselig stiger brått igjen. Igjen er ikke årsaken det viktigste.

Hva så når vi begynner å nærme oss vår tid? Jo, se her:

(NB! Skalaen endres ytterst til høyre, med år i stedet for tusener av år. Kilde: NASA/James Hansen et. al)

Det vi ser er at det hele tiden går i rykk og napp. Store, raske endringer over kort tid. Endringer på opp til fire grader er vanlig. Dette er sjøtemperaturer ved ekvator, og svingningene på land i nordområdene er opp til tre ganger så store. Det betyr at i øvre del av grafen har vi et Norge som ligner dagens, mens i den nedre delen er hele landet dekket med is opp til flere kilometer tykk. Den siste store endringen var ved utgangen av forrige istid for ca. 18.000 år siden. Da steg temperaturen raskt med ca. 3 grader.

Legg for øvrig merke til hvor vi befinner oss nå: På det høyeste nivået de siste 400.000 år eller så. Med andre ord den varmeste tid i menneskehetens historie. Én grad høyere, og vi vil være på det varmeste de siste 1.35 millioner år. IPCC predikerer at vi minimum vil oppleve en økning på mer enn dette i inneværende århundre. (NB! I motsetning til det meste som er skrevet i dette innlegget er dette avsnittet kontroversielt. Vi er nå tilbake til en diskusjon om tidels grader og en vil ikke kunne føre sannhetsbevis for denne påstanden. I praksis holder det selvsagt å vite at vi er i det høyeste temperaturområdet med ytterligere temperaturøkning som det mest sannsynlige scenario.)

Hva skjedde da med havnivået? Det steg, naturligvis, ettersom mye av den landfaste isen smeltet. Men hvor mye? Svaret er…

…at det steg med ca. 125 meter. I den raskeste delen av denne perioden (kjent som Meltwater Pulse 1A) var økningen ca. 25 meter på 500 år, altså 5 meter i århundret eller 1 meter hvert 20. år. Og på dette tidspunktet, kjære leser, var jorden befolket.

Dette innlegget begynner å bli langt. Jeg håper å ha fått illustrert mitt poeng: Jordens klima har ikke tradisjon for rolige overganger, men for bråe, kaotiske omveltninger med katastrofale følger. I neste innlegg skal jeg ta for meg årsakene bak dette, og stikkord er da positiv feedback.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis du har fulgt med bittelitt i timen har du fått med deg ordet "albedo". Det angir en flates eller legemes refleksjonsevne. Ved 100% albedo reflekteres alt lys, ved 0% absorberes det fullstendig. Siden lys er energi handler dette også om hvorvidt energi reflekteres eller absorberes. Illustrasjon: Hvis du går barbent i solsteken i syden, går du da helst på den mørke asfalten eller de hvitmalte feltene? OK, du har skjønt dette.

Med satellitter kan man måle jordens albedo, og den er i dag et sted mellom 37 og 39%. Problemet er at den for tiden er synker, slik at mer energi absorberes. En årsak til dette er at utbredelsen kryosfæren minker. Et fint ord til, men det handler om snø og is. Havisen i Arktis minker, og det er av stor betydning. Is har en albedo på ca. 90%, åpent hav kun ca. 5%. Grøndlandsisen smelter også og blottlegger grønne områder som reflekter mindre energi. Isbreene minker også i utstrekning, og bidrar til det samme, om enn i mindre skala. Verre da at utbredelsen av snø vil være mindre i en varmere verden.

Andre årsaker: Regnskogen har lavere albedo enn åpne marker, og mye lavere enn skog som er "ryddet" ved nedbrenning. Det samme gjelder for annen skog versus jordbruksarealer, og by versus land. Her ser vi et av problemene ved befolkningsvekst: Den tvinger oss til å endre våre omgivelser fra reflekterende til absorberende, og bidrar med det til å øke den globale oppvarmingen – uavhengig av hvor mye klimagasser vi slipper ut. Den effekten av økende befolkning kommer i tillegg.

Men det blir verre. Når jordsmonnet blir varmere fordamper vannet i det mye raskere. Over et visst nivå er det dårlig nytt for vår evne til å dyrke mat. Dessuten er vanndamp en meget sterk drivhusgass, så fordampning bidrar til økt oppvarming. La oss heller ikke glemme at varmere jord raskt mister evnen til å lagre CO2 og metan, som dermed slipper opp i atmosfæren, og øker… Ja, du tar den også. Vi får en positiv feedback av det usunne slaget.

Inn kommer så oppfinneren Torfinn Johnsen med en lys idé: La oss male jorden hvit! Vi hadde gleden av å ha et foredrag av Johnsen i kveld i en forening jeg er med i, og jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om dette mens jeg har alt ferskt i minne.

Det er selvsagt en forenkling at man skal male jorden hvit. Det han og hans selskap Albedo Tech har utviklet er prototyper på en biomembran som kan spres over store områder og øke deres refleksjonsevne. Det er under utvikling membraner som kan spres for eksempel med fly eller vanningsanlegg, og som kan ha varighet på alt fra noen uker til kanskje fem år. De kortvarige kan for eksempel brukes på pløyd jord. Straks avlingen her vokser opp øker jo albedoen, og membranen er mindre nødvendig. Mens over en by eller en ørken ønsker man kanskje en langvarig kjølende effekt.

Med en slik biomembran får man en rekke positive effekter. Med høyere albedo blir fordampingen av vann mindre, og mer blir tilgengelig for plantevekst. Mindre vanndamp slipper ut, og jordens lagringsevne for CO2 og metan øker. Økt produktivitet, lavere utslipp av klimagasser, og en lokal nedkjøling som blir global om bruken er stor nok, altså.

Vips, problemet løst?

Uheldigvis ikke. Johnsens tanker er spennende. Nok til at mange partnere har meldt sin støtte og interesse, blant annet Cicero, planteforsk, miljøverndepartementet, olje- og energidepartementet her hjemme, og både NASA og amerikanske myndigheter. Men mye er uavklart. Hvor stor er egentlig refleksjonsevnen i praksis? En kvadratkilometer i Marokko er nå behandlet og under måling av Cicero. Dette vil etter hvert gi oss en pekepinn på hvor store arealer som eventuelt må behandles for å gi en global effekt.

Det er også verdt å merke seg at det man så langt kan måle er hvor mye av solenergien som reflekteres fra jorden. Det er ikke det samme som at den forsvinner, for drivhuseffekten som øker med våre utslipp av blant annet CO2 og metan innebærer nettopp at denne energien hindres i å slippe ut igjen fra atmosfæren.

Hva med havet? Det dekker 71% av jordens overflate, og kan neppe behandles med noen biomembran. Kun 5% av energien som treffer havet reflekteres, resten absorberes. Kaldt hav er næringsrikt og yrer av liv, men når temperaturen kommer over ca. 10 grader er den å sammenligne med en ørken. Og hvordan vil eksperimenter som det å spre biomembraner i stor (nok) skala påvirke regnmønster: Asias monsuner, regnskogenes vannforsyning, elvenes vannføring i ulike områder, passatvindene..?

Oppfinner Johnsen er den første til å fortelle at dette vet man ikke noe om enda. Han er klar på at ukontrollert bruk av biomembraner kan medføre ukjente og potensielt katastrofale konsekvenser. På spørsmål om hvem som da kan forventes å bistå med den nødvendig styring og kontroll av slike membraner, peker han selv på IPCC som mest nærliggende.

Spennende altså, dette. Og som økonom/investor er min første tanke at her vil jeg ha aksjer (ikke en mulighet per i dag, så er det sagt). Men dette er åpenbart et "wild card" i klimaproblemene vi står ovenfor. Dersom vi skal inn å gjøre den jobben kloden så langt selv har gjort og styre dens klima, så er det bioengineering på aller høyeste nivå, og overraskelser på det nærmeste garantert. Et utrolig ansvar påhviler den som skal bruke dette i stor skala.

Og selvsagt: Det endrer ikke behovet for å gjøre noe med våre utslipp av klimagasser. Men kanskje kan det bidra til å motvirke noen av de kortsiktige konsekvensene av de feil vi allerede har gjort. La oss håpe det, men ikke bruke dette eller andre kanskje som sovepute og unnskyldning til ikke å handle. Å satse fremtiden på wildcards er ingen god idé.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er ihvertfall overskriften som møter meg på VGs forside i dag, og jeg blir naturlig nok interessert i hvor man har denne gladnyheten fra. I artikkelen leser jeg så at det er den norske forskeren Ole Humlum som sier dette. Nå er han riktignok dansk og har sin doktorgrad i geografi, men ingen av delene er jo til hinder for at han kan ha rett. Så hva er det han sier?

Jo, at kloden ikke har blitt varmere siden 1998. Derfor må klimamodellene være feil, siden vi skulle ha hatt en oppvarming på 0.2-0.3 grader det siste tiåret om de var korrekte. Dermed er det motbevist at mer CO2 i atmosfæren gir økt drivhuseffekt. Og, sier professoren, nå kan tre ting skje: Temperaturen kan begynne å synke igjen, den kan holde seg stabil, eller den kan gå opp. Jeg undres om man kunne tenkt seg frem til det samme, selv uten doktorgrad?

Det er universelt kjent at 1998 er det varmeste året som noensinne er målt. Årsaken er kombinasjonen av sterkt solpådriv (se grafe nedenfor) kombinert med århundrets sterkeste El Niño. Dette fenomenet hindrer oppvellingen av kaldt vann utenfor Sør-Amerika og bidrar til høyere overflatetemperaturer og et varmere klima, med høyere global temperatur som følge.

Ser vi på 2007 og inn i 2008 er forholdene akkurat de motsatte. Vi har en La Niña som bidrar til kald havoverflate og kaldere klima, og vi er inne i en periode med svak sol. Det er derfor oppsiktsvekkende når 2007 ifølge NASA ble det nest varmeste året som er målt (sammen med 1998 og bak 2005). Det gir ikke gode perspektiver når vi om noen få år (3-5) igjen kan få et sammenfall av sterk sol og El Niño. Det er da vi får et brukbart sammenligningsgrunnlag, og ikke i to år med vidt forskjellige forutsetninger.

Det er påpekt ad nauseam hvor uredelig det er å ta utgangspunkt i 1998 – sannsynligvis det varmeste året i det forrige årtusen – når en skal si noe om trenden i global oppvarming. En behøver selvsagt mye lengre tidsserier enn som så for å glatte ut de betydelige svingningene som inntreffer fra år til år. Slik det er gjort i denne tidsserien fra NASA som går tilbake til 1880:

Hva skal vi så si om geografiprofessor Ole Humlums innsats ved denne anledning? Det synes jeg at jeg skal overlate til mer kompetent hold. For eksempel en annen danske, nemlig professor i metorologi Eigil Kaas. Han sier at dette er "grov vildledning" og "fullstendig utroverdig". Han elaborerer: "Den af Humlum valgte metode er netop datafiskeri af allerværste skuffe
uden forståelse af fysikken bag de mange andre klimaprocesser, der gør,
at det globale klima varierer af sig selv fra dag til dag, fra år til
år og fra årti til årti…" Tilsvarende kommentarer, men i mildere ordelag, kommer fra CICERO senter for klimaforskning og Nansen- og Bjerknessenteret for klimaforskning her i Norge.

Men gjett om ikke klimatullingene får vann på mølla nå, med en professor (om enn i geografi) med på laget. Det i gården tar man sluker man som regel hva det måtte være – selv åpenbart tullball og resirkulert gammelt nytt som dette. Og media går på limpinnen som vanlig. Det er litt morsomt, men man må jo gremmes også…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For en uke siden hadde vi sterk storm her i Rogaland, faktisk helt opp til orkan i korte perioder. Jeg måtte ut og sikre båt og møbler, men alt gikk bra. I dag ble det bare en helt alminnelig kuling, for ekstremværet "Sondre" traff lenger nord på kysten, og herjer akkurat nå Sogn og Fjordane, Mørefylkene og Trøndelag. Det mest spesielle med været i dag er at det sammenfaller med en springflo. Sammen med effekten av at vinden presser havet mot land gir det rekordhøy vannstand: ca. 60 – 75 cm over normalt høyvann. Ikke så mye her hos meg, men nok til at vannet sto langt oppetter veggen på kontoret og flere brygger i området sto under vann.

Hvilke konsekvenser har dette været? Ikke all verden. Noen vannfylte kjellere, noen tak som blåser av, noen naust som ryker på sjøen, noen båter som går i steinene. Noen butikker og restauranter med vannskader. Men dette handler om millioner, ikke milliarder, og dekkes i stor grad av forsikringen. Mer koster det når bølger på opp til 25 meter nå gjør at produksjonen i deler av Nordsjøen er stengt ned og hundrevis av mennesker er evakuert land. Men bare på grunn av vår merkelige tendens til å dele alt inn i år: Oljen forsvinner jo ikke. Vi pumper den bare opp litt senere, så inntekten kommer i et annet år. Og Statoilhydro med partnere har råd til å fly sine arbeidere både ut og tilbake uten at det sliter på bånnlinjen. Pyttsann.

La gå også at veiene over Dovrefjell, Strynefjell og Filefjell stengt. Ferjer innstilt. Noen øyer og avsides bygder isolert. Det er helg, så de fleste av oss skal ikke på jobben. Kommer man ikke hjem i dag kan man overnatte på hotell og komme hjem i morgen, eller senest søndag siden stormen visstnok skal herje også mye av morgendagen. Det har de fleste av oss råd til, eller reiseforsikring som dekker. Pyttsann.

Vi er hardføre her på vår kalde knaus langt mot nord. Og stolte av det. Jeg også, som har seilt noen stormer og stått han av. Det er sant å si kjekkere å snakke om når man er trygt i land enn midt ute på havet. Men været fascinerer, og aller mest når det er ekstremt. Det blir bra bilder av sånt.

Hvis vi tar på oss de litt mer realistiske brillene, så ser vi imidlertid dette: En sterk storm er nok til å lamme selv den mest hardføre delen av landet vårt. Nok til å stenge ned vår viktigste inntektskilde (olje og gass), og ofte til å gjøre stor skade også på vår nest største eksportnæring: Eksport av oppdrettsfisk. Og selv om mange av skadene som nå oppstår dekkes av forsikring, så betyr ikke det annet enn at vi som er kunder betaler for dette. Jo mer skader, jo høyere regning dumper ned i postkassen. Og hvor lenge er det greit at man forsikrer seg mot flomskader? Skal man få lov til å få utbetaling to, tre eller fem ganger før en nektes forsikring?

Akkurat det har nå skjedd langs store deler av USAs kyst: Man må gjerne bygge. Men man får ikke tegnet forsikring mot flomskader. Tar havet ditt flotte strandhus er det tough luck, og du står bokstavelig talt på bar bakke. Kan det skje hos oss? U bet.

"Sondre" er bare vær. Det er ikke den slemme globale oppvarmingen som plutselig har kommet for å ta oss. Men det vi vet er at vær som dette vil bli vanligere i fremtiden. En varmere og fuktigere atmosfære gir mer energi tilgjengelig, og det betyr sterkere stormer og mer flom, en tøff kombinasjon. Kombinert med høyere vannstand øyer skadepotensialet eksponensielt, ikke lineært. Vi står an av en gang iblant. Det vi ikke behøver er mer av samme sorten. Dessverre er det det vi har fått, og vil få.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Media kan i dag melde om at det brede klimaforliket i Stortinget (kun Frp står utenfor) er i havn. Veldig kort oppsummert:

• Norge skal bli klimanøytralt innen 2030
• Offentlig bilpark skal være klimanøytral innen 2020
• Hydrogenbiler fritas for bompenger, får gratis parkering
• 2/3 av utslippsreduksjonene skal tas innenlands
• Vi skal overoppfylle våre Kyotoforpliktelser med 10%
• Mer forskningsmidler til fornybar energi
• Norge skal bidra med opp til tre milliarder kroner i året til bevaring av regnskog
• Den norske klimaforskningen skal styrkes, og mer midler stilles til disposisjon for spredning av kunnskap
• Jernbane og kollektivtrafikk skal styrkes
• Bistandsmidler skal kobles til miljøtiltak
• …og ja, jo, bensinavgiften øker med 5 øre og dieselavgiften med 10 øre pr. liter

Vel og bra dette, og jeg applauderer at man omsider har kommet frem til en enighet. Men det beste som kan sies om dette forliket er nok at man har skapt et grunnlag for handling. Alle unntatt et mindretall av klimatullinger har innsett at debatten ikke lenger handler om hvorvidt mennskeskapte klimaforandringer er en realitet, men hva vil skal gjøre med det. Som Winston Churchill har sagt (og Al Gore gjentatt): "We are entering a time of consequences".

Sant å si er også konsekvensenes tid et faktum, selv om det vil bli langt mer åpenbart i årene fremover. Det vi bør gå inn i er derfor handlingens tid. Og der er nok dette forliket bare en ørliten forløper. Jeg konstaterer nemlig at man som vanlig har valgt å konsentrere seg om symbolpolitikk, hvor biler og bilkjøring vektlegges. Men 5 eller 10 øre i økt avgift per liter er musepiss i havet når oljeprisens svingninger fort gir et utslag på en krone eller to.

Hvor er tiltakene som går direkte på de største synderne når det gjelder våre klimagassutslipp: Olje- og gassindustrien, kraftkrevende industri og landbruk? Og hva forteller det når støtte til forskning på fornybar energi skal økes fra 70 mill i år til 300 mill i 2009 og 600 mill i 2010, slik at den fra 2010 minst blir på nivå med støtten til forskning på olje og gass? Det burde være åpenbart at støtten til fornybar energi så raskt som mulig langt burde overgå støtten til forskning på fossile brennstoff. Det første er en del av løsningen, det andre en del av problemet…

Andre "tiltak", som å overoppfylle Kyotoavtalen, betyr jo ikke annet enn å betale seg ut av skvisen vi har satt oss selv i, i og med at vi i dag ligger håpløst bak skjema i så måte. Men greit nok: En konsekvens av vår rikdom er jo at vi kan betale andre for å hjelpe oss å rydde opp for oss. Bedre det enn ikke å gjøre noe.

Det er også gledelig å se VGs uformelle lille spørreundersøkelse som viser at kun 1 av 5 ikke ønsker å gjøre noe med klimakrisen. 4 av 5 ønsker handling. En god del av disse ønsker selvsagt at enten det offentlige eller næringslivet skal betale for tiltakene, men dette er en tåpelig problemstilling. Staten og næringslivet, det er oss, det.

Jeg skal altså ikke klage for mye. Dette er en begynnelse, basert på hva som er politisk mulig i dag. Det er selvsagt alt for lite og alt for veikt. Men etter hvert som konsekvensene blir tydeligere vil også handlingene tvinge seg frem. Det blir mye dyrere på den måten enn om vi hadde gjort de rette tingene allerede nå. Men det blir også mulig, gitt at vi ikke har politiske ledere i dag som er oppgaven voksen. Faktisk virker det i dag som om våre politikere er bremseklosser enn pådrivere, og at folkeviljen for en stor del er at man kan gå lenger. I så tilfelle er dette en viktig mulighet som her blir forspilt.

Men i det store og hele har vi nå kommet et lite skritt til på riktig vei. Så da er vel dette en slags gledens dag, da…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du er selvsagt ikke dummere enn at du syntes det luktet svidd av den overskriften. Men ren humbug er det altså ikke. For du kjenner sikkert til programmet Google Earth, ikke sant? Et lappeteppe av fly- og satelittfoto som dekker hele kloden.

Det mange ikke vet er at Google Earth også inneholder en flysimulator. Ikke av det råfancy slaget, men du kan velge mellom et propellfly og et F16. Fem minutters øving bør være nok til at du klarer å holde deg i luften. Du får tilgang til denne skjulte funksjonen ved å laste ned programmet (gratis), kjøre det og trykke Ctrla + Alt + A. Etter å ha "åpnet" programmet på denne måten finner du senere flysimulatoren som et menyvalg.

Poenget med dette er selvsagt at du kan ta deg en flytur hvor som helst på kloden. Fantastisk moro, spør du meg. Etter en tur til Afghanistan i høst har jeg flydd en god del over Kabul (en skikkelig hårete innflyging!). Jeg mimrer om forrige tur til Bolivia (og gleder meg til den neste) ved å fly over kjente byer som Cochabamba og La Paz, og selvsagt ved å cruise over Titicacasjøen. Oppløsningen på bildene varierer fra brukbar til fantastisk, og det er aldri vanskelig å kjenne seg igjen. Og viktig i vår sammenheng: Det du flyr over er ikke bare en dataanimasjon, men fotografier.

Etter innlegget mitt om den rekordraske isbresmeltingen som nå skjer på Grønland hev jeg meg derfor i flyet for å se om disse endringene kunne spores med det nakne øye. Helt uvitenskapelig og kun for "moro", selvsagt. For eksempel vil nødvendigvis bildene arte seg helt annerledes om de er tatt sommer eller midtvinters. Men hva fant jeg ut?

Bildet øverst gir en pekepinn, i og med at man ser hvordan isbreene "renner" ned fra det høyere platået og ned mot sjøen, akkurat som en sakteflytende elv. I et lengre perspektiv er jo ikke is en fast masse; den er seig, tyktflytende. Det forskerne har målt er nettopp at den nå flyter mye raskere enn tidligere. En annen illustrasjon på denne prosessen fant jeg på en liten flytur nær byen Nuuk:

Havet skimtes her i det fjerne. Hva skjer så når isbreen nærmer seg dette. Jo:

I møtet med det varmere vannet og de generelt høyere temperaturene i lavlandet brytes isen opp. Breen kalver, og isfjell og isflak driver med smeltevannet ut fjorden. Slik som dette:

Med mitt private F16, som har en topphastighet på 2.414 km/t og som tilsynelatende aldri går tomt for fuel, har jeg kunnet konstatere at denne prosessen foregår i fjord etter fjord langs store deler av Grønlands kyst. Millioner av tonn med is (vel, egentlig 153 milliarder tonn, netto) som møter havet – og smelter. Det er sant å si både et skremmende, mektig og fascinerende syn – selv formidlet på en PC-skjerm. Her får en virkelig illustrert forskernes tørre tall…

Og for de som måtte tro at Grønland nesten bare er dekket av is kan jeg bringe et ganske så typisk bilde fra kystområdene i sør:

Vi ønsker ikke at resten av Grønland skal bli seende ut som dette, for å si det forsiktig. Da står bryggen i Bergen under 7 meter med vann…

For å komme eventuelle kritikere som mener at dette er en temmelig uvitenskapelig fremstilling i forkjøpet: Det er meningen. Dette innlegget er en illustrasjon blott til (u)lyst, slik at hver og en kan få et mer praktisk innblikk i hva diskusjonen om Grønland egentlig går i.

Ha en fin tur!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vær og klima? Ja, som nevnt tidligere er været det du ser utenfor vinduet eller kjenner på kroppen. Klimaet er gjennomsnittet, de lange linjene, utviklingen over tid. Koblingen mellom dem er åpenbar, men ikke på kort sikt. Det er ikke global oppvarming som gjorde at vi hadde 6-7 varmegrader her hele romjulen, og problemet er ikke borte nå som vi faktisk har 2 kuldegrader og jeg for andre gang denne vinteren har skrudd på gassovnen.

Statistikk for året 2007 begynner nå å tikke inn fra mange kanter. En man med fordel kan få med seg er World Meterological Organization, en FN-organisasjon med 188 medlemsland. I en pressemelding opplyser de blant annet om følgende:

• Januar og april var de varmeste månedene som er målt globalt så langt tilbake man har data (1880), med henholdsvis 1.89 og 1.37 grader (C) over gjennomsnittet for disse månedene
• Monsunsesongen brakte med seg dobbelt så mange store lavtrykk som vanlig, og det rekordartede regnet ga storflom i det sørlige Asia (India, Pakistan, Bangladesh). Mer enn 500 mennesker mistet livet, mer enn 10 millioner ble drevet på flukt, og store landbruksområdet ble satt under vann og ødelagt. I tillegg ble Kina hardt rammet av flom.
• I England og Wales hadde man den våteste sommer siden man begynte å samle data i 1776. Store flommer ødela eiendom og avlinger til en estimert verdi av 30 milliarder kroner. 9 mennesker mistet livet.
• Det var også store flommer blant annet i Mosambik, Uruguay

Når det gjelder orkaner og annet uvær:

• En sterk storm over det nordlige Europa og Skandinavia i januar forårsaket også skader for ca. 30 milliarder kroner. Man vi kanskje huske at mange svensker måtte klare seg i dager (og noen i uker) uten strøm.
• I en for øvrig normal orkansesong i karibien (14 navngitte stormer, 6 orkaner) opplevde man for første gang siden man begynte å samle data i 1851 at to orkaner, Dean og Felix, traff land som orkaner av styrke 5, som er høyeste kategori.
• I juni observerte man for første gang at det dannet seg en tropisk syklon i det arabiske hav. Den fikk navnet Gonu drepte over 50 mennesker ved landfall i Oman (23 i Iran), forårsaket skader for ca. 20 milliarder kroner, og tok rankingen som den verste naturkatastrofen som har rammet dette landet.

Temperaturmessig:

• Januar var rekordvarm over store deler av Europa. Også i april ble det satt mange "all time" temperaturrekorder i Europa, flere steder med en gjennomsnittstemperatur mer enn 4 grader over gjennomsnittet for måneden.
• Russland opplevde en hetebølge allerede i mai, med rekordartede 32.9 grader i Moskva den 28.
• En hetebølge i India i samme måned ga temperaturer opp mot 50 grader
• Det sørøstlige Europa opplevde to ekstreme hetebølger i juni og juli, med temperaturer over 40 grader mange steder. Bulgaria satte ny rekord noensinne med 45 grader. De høye temperaturene forårsaket et betydelig antall dødsfall og bidro til store skogbranner i Hellas og Kroatia.

Alt dette er vær, ikke klima. Men det er også eksempler på hendelser som FNs klimapanel har sagt vil bli vanligere på en varmere klode. Hetebølger, naturligvis. Større regnfall som en følge av en varmere atmosfære som kan holde mer vanndamp, noe som gir flere flommer. Orkaner som ikke nødvendigvis forekommer hyppigere, men med større styrke (høyere vanntemperatur = mer energi) og på uventede steder, noe som gir større tap av liv og verdier.

Til slutt, derfor, noe ord om klima. Klimaforsker James E. Hansen har gjennomgått globale temperaturmålinger for de første 11 måneder i 2007. Konklusjonen er at det blir det nest varmeste året siden målingene begynte i 1880, kun slått av 2005. Temperaturen ligger 0.6 grader over snittet for perioden 1951-1980. Det er lite sannsynlig at dette endres etter desember. Dette betyr at trenden mot en varmere verden er målbar, og at den fortsetter. De seks varmeste årene som er målt har alle inntruffet etter 1998, og alle de femten varmeste etter 1988.

Det er spesielt verdt å merke seg at dette skjer i et år som burde vært relativt kjølig med tanke på syklusen El niño/La niña, og mens solens innflytelse er på et minimum. Dette er vist i grafen nedenfor:

At kloden oppnår rekordnivå også i et slikt år innebærer at vi kan forvente enda høyere temperaturer når disse dempende faktorer er tilbake på normalen. For solens vedkommende er det sannsynlig (men ikke sikkert) at den igjen snart vil vise en økende effekt, i tråd med den typiske syklus på 10-11 år som også fremgår ovenfor. Sagt på en annen måte tyder dette på at en del av effekten av den globale oppvarmingen de siste årene er maskert av lavere output fra solen. Det er en situasjon som neppe vil vedvare, og vi vil da få "ekstra betalt" når solen vender tilbake først mot gjennomsnittlig og så mot høy output innenfor sitt normale variasjonsområde.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Isen i arktis smelter i stadig økende hastighet. Når det gjelder havisen, så er det trist for den fauna som finnes der, så som isbjørn og sel. Men det påvirker ikke havnivået, siden isen allerede er flytende. Annerledes er det med isen på Grønland. Den ligger på land, er opp til tre kilometer tykk, og en nedsmelting her vil heve verdenshavene mer enn syv meter.

NASAs forskningsprogram GRACE har nå vært i luften med sine to satellitter i fem år. Dette er to satelitter som måler jordens gravitasjonskraft. Siden vann har masse skaper den også gravitasjon, og ved å måle endringer i gravitasjonen kan en bedømme endringer i massen. Finurlig, men logisk nok, og perfekt for oppgaver som å måle ismassene blant annet på Grønland og i Antarktis. 

Nå er tallene inne for sommerhalvåret 2007, og resultatet er oppsiktsvekkende. Isen på Grønland satte ny smelterekord, og slo den forrige med nesten 19 milliarder tonn. Total nedsmelting var 552 milliarder tonn. Det er 12% mer enn i forrige rekordår, som var så nylig som 2005. Det er også en firedobling av normal smelting for 15 år siden.

Dette bekrefter det som blir observert på Grønland. En is som legger seg stadig senere og forsvinner stadig tidligere, og som er for tynn til at inuittene kan opprettholde sin tradisjonelle fangst. Fjorder som er fullere av drivis på sommerstid enn de noen gang har vært. Breer som har firedoblet sin hastighet mot havet, og som kalver som aldri før. Jordskjelv som en følge av isbreenes bevegelse over grunnen. 

Grafene ovenfor viser trendene. Over 2000 meters høyde legger Grønlandsisen på seg, i snitt med 123 milliarder tonn pr år. Under 2000 meter smelter 276 milliarder tonn bort i året. Netto blir det et tap på 153 milliarder tonn. Av den årlige observerte stigningen i havnivået på 3.1 mm utgjør dette 0.5 mm. Ikke all verden, kan du si, men egentlig er det en eksplosiv utvikling. Si at det fortsatte med en tilsvarende takt i årene fremover. Da vil bare Grønlandsisen bidra til å heve havets nivå med 1 cm innen 2021, 2 cm i 2028, 3 cm i 2034, 4 cm i 2038, 5 cm i 2040, 10 cm i 2050, 20 cm i 2059, 30 cm i 2065, 40 cm i 2069, 50 cm i 2072 – og en meter i 2082…

Urealistisk, sier du? Tja, jorden har vist ved tidligere anledninger at havet kan stige enda raskere enn dette, og da uten at vi mennesker gir den "hjelpende" hånd vi nå gjør med våre utslipp av klimagasser. 

Det behøver ikke gå så ille. Men det kan godt gå verre. Dette er ikke worst case, og ingen vet i dag hva fasiten vil bli. Dessverre er det en tendens til å fokusere på det verst tenkelige alternativ (7 meter! dommedag!), avskrive det som absurd og se bort fra problemet i det store og hele. Men hva hvis 10% av isen på Grønland smelter i dette århundre? Det betyr 70 cm havstigning, bare det. Mer enn nok til å skape katastrofe i Florida og USAs kystområder, Nederland, Danmark, for ikke å si Bangladesh, Indonesia, Maldivene, Seychellene, Tuvalu. Mange av verdens mest folkerike områder (og byer) ligger ved kysten. Slik alle norske "storbyer" gjør det, selvsagt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På det som kalles “Klimabloggen” her på VGB har VG hentet inn bloggeren Onar Åm for å være skeptisk, og dermed gi Bellona, Framtiden i våre hender, Norges Naturvernforbund m.fl. den motvekt VG tydeligvis synes de behøver. Eller for å gi høyere reklameinntekter. Hans kredentialer for å gjøre det ser ut til å være en bok han selv nylig har utgitt, og som plugges ivrig i hvert innlegg. Dessuten har han et proklamert ønske om å redde menneskeheten, tilsynelatende fra overivrige klimavenner. Han har så langt ikke ville svare på om han har noe faglig kompetanse på klima, og jeg antar derfor foreløpig at han som meg bare er en interessert synser.

I et innlegg kalt “Knust klimakonsensus” går Åm høyt ut på banen, både i tittel og tekst. Han er åpenbart ikke klar over at det han refererer til som en senatsrapport fra USA bare er et klipp-og-lim-produkt fra to kjente klimatullinger, den høyrevridde journalisten Marc Morano fra propagandafabrikken Cybercast News Service, samt den skandaliserte republikanske senatoren James Inhofe. Sistnevnte får sine største valgkampbidrag fra selskaper i energisektoren og har tidligere sammenlignet det amerikanske miljøverndepartementet (EPA, Environment Protection Agency) med Gestapo.

Åm hevder at 400 klimaforskere har “stilt seg bak en felles uttalelse” i rapporten, datert 20. desember, som dermed “knuser” det klimakonsensus som IPCC, Al Gore og andre så ofte refererer til. Tross mine oppfordringer har han imidlertid ikke klart å finne denne fellesuttalelsen. Det er ikke så rart, siden “rapporten” bare er sammenraskede sitater, løsrevet fra sin sammenheng og gjengitt uten at “klimaforskerne” (mange av dem er ikke det) engang er gjort kjent med det. Det fremgår av rapportens første side, men kan være litt vanskeligere å dedusere fra Marc Moranos noe villedende innledning. Jeg antar at Onar Åm tross sin proklamerte skepsis aldri kom lenger enn til denne. Se for øvrig også omtale av “rapporten” på DeSmogBlog.com.

I stedet tror Åm at rapportens 400 “forskere” er identisk med de 100 som en uke før rapporten (13. desember) skrev brev til FNs generalsekretær om at global oppvarming er et faktum, men at innsatsen bør rettes mot tilpasning, ikke bekjempelse. Det vil si: Han hevder å tro dette. Men jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig. Det er en helt annen sak, fra en annen avsender og til en annen mottaker…

Årsaken til spørsmålet i overskriften min er dette: Det må være åpenbart for Åm at han her har gått fryktelig i baret ved å stille seg bak et rent propagandamakkverk fra to profesjonelle og betalte klimanektere. Men i stedet for å konkludere med at dette var en tabbe, så ror og sykler han ufortrødent videre, svarer på andre spørsmål enn de han blir stilt, og later som om “rapporten” likevel kan ha gydlighet.

Det hadde ikke jeg klart. Hvis jeg hadde blitt fersket i å bli rundlurt på denne måten, så hadde jeg syntes det var mildt sagt pinlig, og pent måttet innrømme at “sorry folkens, her gikk jeg visst litt på trynet, så glem det jeg skrev”. Det handler om redelighet, føler jeg.

I stedet sanker skeptiske (men tydeligvis lettlurte) Åm tomler fra klimatullinger som åpenbart overhodet ikke har satt seg inn i saken. Jeg antar at de bare leser overskrifter.

—

Jeg hadde tenkt å gi meg der, men kom over en herlig godbit som bare må gjengis. Nå som listen av “prominente klimaforskere” er offentliggjort begynner selvsagt mange å undersøke litt omkring hvem disse er. Ikke overraskende viser mange seg å ikke ha noe som helst med klima å gjøre. Ta han her som eksempel:

“Another “prominent scientist” is “Retired Air Force atmospheric
scientist Dr. Edward F Blick, Professor of Meteorology and Engineering
at University of Oklahoma” who published his anti-global warming tract
on the website of the Twin Cities Creation Science website. Dr. Blick’s
current book on sale at Amazon is the Scientific Analysis of Genesis in
which he “concludes that scientific evidence supports the Genesis
account of special creation.” Oh, and he’s also listed elsewhere as:
Edward F. Blick, Ph.D., Professor of Petroleum and Geological
Engineering, Retired, University of Oklahoma. So he’s an oilman and a
creationist. Neat!”

Tydeligvis en kreativ kar som kan kombinere vitenskapelige “bevis” for at jorden ble skapt på 6 dager og er 6000 år gammel med ekspertise på fossile brennstoff!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG har en klimablogg. NRK har en klimablogg. Bergens Tidende har en klimablogg, og da må selvsagt Bergen Arbeiderblad ha det også. Meterologiforeningen har en klimablogg. Og passende i disse tider: Nisselue har en klimablogg her på VGB. Og alt dette, folkens, er helt utmerket. Storartet, faktisk, for det viser at oppmerksomheten stiger i takt med havet. Eller mer.

Men bare Bustefaen har Klimabloggen.no!  

Sant å si ble jeg temmelig overrasket over at ingen andre hadde lagt beslag på dette domenet. 175 kroner står ikke som den helt store investeringen om man har et snev av interesse for temaet. Og det er jo unektelig lettere å huske dette domenet enn http://www.vgb.no/20036. For eksempel.

Når det er sagt, så er navnet bare en samling bokstaver. Skal det være noe poeng i å stikke innom må det jo være innhold av interesse. Det skal jeg forsette å bidra etter beste evne, og da fra ståstedet sunn fornuft basert på en lekmanns forståelse. Her blir det ikke høyttravende teori eller dommedagsscenarier (virkeligheten bringer sine egne uten mine overdrivelser, se nedenfor).

Alle er hjertelig velkomne med kommentarer (it’s a blog, for chrissakes). Men aller mest glad er jeg i kommentarer, innspill (og selvsagt hets og latterliggjøring) fra såkalte klimaskeptikere (samt -nektere og -tullinger). Jeg er en blodhund etter god argumentasjon, og stortrives med å bli satt på prøve. Av og til tar jeg  litt feil og trenger korreksjon og ny lærdom. Ikke nok med det: En gang i 1983 tok jeg faktisk helt feil! Så jeg er intet om ikke ydmyk.

For øvrig holder jeg alltid gamle innlegg åpen for kommentar, så finner du noe av interesse, fyr løs. Vi snakkes! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Året går mot sin slutt mens klimaskeptiktere, -nektere og -tullinger tar samling i bånn her på VGB. Siden det nå begynner å bli svært tynt med forskere i den leiren har de nå fått sin egen sjefsideolog Onar Åm i klimabloggen her. Morsomt.

I mens, tilbake i den virkelig verden, har NASA nå fått gjennomgått sine satelittmålinger for den nordlige halvkules smeltesesong 2007 og kommet med en rapport i den forbindelse. Det var denne Al Gore henviste til i sin tale når han mottok Nobels fredspris.

Dette er ille nok til å legge bort adjektivene å la tallene tale for seg selv. Polisen i nord satte ny minimumsrekord som var 23% lavere enn forrige rekord. Den var fra 2005. Arealet som har blitt borte på to år er på 1,29 millioner kvadratkilometer. Det tilsvarer arealet av Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. Hele Norden smeltet bort på to år…

Dette forteller bare halve historien. En viktig årsak til at isen nå smelter raskere er at den er tynnere enn tidligere. Hvor mye? Her har vi ikke data som går langt tilbake i tid, men NASAs tall indikerer at i volum har nordområdenes havis på sommerstid blitt halvert siden 2004.

For ikke lenge siden advarte klimaforskerne mot at polisen kunne være borte om sommeren innen utgangen av dette århundret. Så ble det 2060. Så 2040, 2030 og 2020. Nå er det noen som hevder at den kan være borte sommeren 2014. Eller 2012. Så ille behøver det ikke gå: Det er forhåpentligvis innenfor tilfeldighetenes spill å gi oss noen kalde år som forsinker prosessen. La oss håpe det!

Men utviklingen illustrerer et viktig poeng. Det er at de klimaforskerne som på basis av sine matematiske modeller har kommet med advarsler og på bakgrunn av disse blitt stemplet som svartmalere…de har nesten konsekvent bommet kraftig. Dessverre til liten trøst: Modellene deres har vist seg for konservative, og utviklingen i feil retning har gått langt raskere enn deres spådommer tilsa.

Og så skal det være svartmaling å si fra?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vanligvis bekymrer jeg meg for at noen har kuppet en videosnutt og lagt den ut på VGB før meg. I dette tilfellet håper jeg at noen har gjort det, og at flere kommer etter…

Fysikklærer "Geeky" Gregs første video er vist 2.7 millioner ganger så langt. Nå har han laget en oppfølger hvor han viderefører sitt sjarmerende enkle konsept, og samtidig gir kritikerne en sylkvass tilbakemelding.

Noen liker å slå om seg om gammel kunnskap og sier at det han presenterer "bare" er Pascals veddemål. Det er litt riktig, litt feil, og temmelig uvesentlig. Derimot vil jeg som økonom si at han gir en glimrende innføring i risikoanalyse, hvor det er langt mer enn den enkeltes sjel (hvis slikt fantes) det står om.

Se denne, og diskuter så med deg selv eller andre: Uavhengig av om det de fleste mener å vite og det klimatullingene sterkt betviler er riktig eller ikke, hvordan kan det forsvares å ikke gjøre noe?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi må ihvertfall først definere dem:

En klimatulling er en som tror at en global oppvarming ikke finner sted, eller at oppvarmingen er et faktum, men ikke skyldes menneskelig påvirkning.

Deretter må vi dele dem inn. Grovt sett finnes to hovedkategorier:

1. De som foretrekker å være uvitende (og svært gjerne gir uttrykk for det). De mener at det er åpenbart at vi små mennesker ikke kan påvirke klimaet. Kall de gjerne "min-båt-er-så-liten-og-havet-så-stort"-varianten. De vet selvsagt ikke at verdens befolkning har økt fra 1 milliard rundt år 1800 til ca. 7 milliarder i dag – de går inn for ikke å vite slikt – men om de hadde visst det hadde det ikke spilt noen rolle. De vet jo hvordan alt henger sammen i virkeligheten, og da er det ingen grunn til å la fakta komme i veien.
2. De som mener at det er åpenbart at flertallet tar feil. De har gjerne funnet en ekspert på internett (dog ofte i et helt irrelevant fag) eller sett "The Great Global Warming Swindle", uten å få med seg at de selv blir svindlet. Du vil også høre dem si slike ting som at fredsprisvinner Al Gores film har blitt dømt for å inneholde 9 feil, når det riktige er at dommeren ikke fant en eneste. Noen av disse, på engelsk treffende kalt "contrarians", kan begrunne sine oppfatninger med en mengde data og statistikk, for eksempel om solaktivitet, utbredelse av isbreer og temperaturmålinger fra stratosfæren, som har til felles at de overhodet ikke beviser det de hevder det gjør. De vil også presentere selektiv informasjon, som at "det har vært varmere tidligere enn i dag", uten å nevne at havet da sto opp til 120 meter høyere, noe som i dag ville vært upraktisk…

En ikke ubetydelig undergruppe av kategori to er konspirasjonsteoretikerne, som tror at global oppvarming er et skalkeskjul for myndighetenes eller (helst) Illuminatis manipulasjon av de uvitende massende. Dette tenker de samtidig som de gladelig selv lar seg manipulere av oljefinansierte tenketankers propaganda.

Det er vanskelig å anslå hvor mange klimatullinger som finnes. I tabloidavisenes diskusjonfora ser de ut til å være temmelig mange, og sannsynligvis i flertall. I en avstemning i Aftenposten her om dagen virket de derimot der å være ca. 1 av 3. I New Orleans vil jeg tro at det er ganske få, og i øynasjonenene Tuvalu og Maldivene nesten ingen; de har i stor grad allerede fått merke en av den globale oppvarmingens bieffekter, nemlig et stigende hav som truer disse nasjonenes eksistens.

I Norge har klimatullingene sitt eget parti, Fremskrittspartiet. Ledelsen i partiet er relativt oppegående mennesker som selvsagt vet at menneskeskapt global oppvarming er et faktum. Men for å tiltrekke seg stemmene til enda flere lavtlønte, lavt utdannede og lite samfunnsorienterte velgere velger man å fremstå som om man fortsatt sitter og venter på at forskerne (hvilke?) skal komme med de konklusjonene de kom med for 15 år siden. Og akkurat her får vi kanskje et hint til hvordan klimatullingene best kan håndteres. Nå jobbes det i Stortinget for å få til et bredt forlik i klimapolitikken, og i denne prosessen velger man rett og slett å se helt bort fra klimatullingene, og med det hele Frp. I stedet for å latterliggjøre dem, eller å forsøke å forklare dem det ledelsen selvsagt allerede vet, så parkeres rett og slett partiet utenfor hele forhandlingene.

Det samme kan man si når regjeringen nå ha bestemt seg for å gi 9 milliarder til å bevare regnskogene, hvilket er et meget effektivt når det gjelder å begrense mengdenav CO2 som går ut i atmosfæren. Man henter støtte og handlingskraft fra den informerte majoritet, og ser helt bort fra hva klimatullingene måtte mene om en slik pengebruk.

Bra! Klimatullinger er jo uansett en utryddningstruet art som ikke behøver vern…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1. søndag i advent er nettopp passert, og behørig feiret med åpne kjøpesentre landet rundt. Gatene står i juleskrud, takket være handelsnæringen. Julenissene går i gatene, betalt av lokale forretningsdrivende. Jule marsipan har allerede vært til salgs på REMA i en måned.

Hvor mye skal du bruke på presanger i år? Hvor mange bøker/skjorter/slips/CD’er skal du bytte?

I vår familie sluttet vi med julegaver for tre år siden. Ikke helt og fullt, selvfølgelig: Barna finner sine gaver under treet nå som før. Og har de laget noe i barnehagen til oss, så er vi selvsagt glade for det! Men vi voksne gir ikke til hverandre. Alle i omgangskretsen er orientert: Ingen presanger til oss. Og gir dere likevel, så får dere ikke noe igjen – og vi skjems ikke!

Reaksjonen? "Nei, så herlig!", "For en lettelse!", "Så heldige dere er!"…det er gjennomgangstonen. Inntrykket er også at dette er en tanke som har gjennomslagskraft og som sprer seg. Det er flere enn oss som er lei av at juletid har blitt julestrid, og at det nå i første rekke er handelsstanden som feires.

Poenget er selvsagt ikke å være kjip, og heller ikke å spare penger (de fordufter uansett, gaver eller ikke). Det handler om å ta julen tilbake. Ta det rolig og kose seg med familien i stedet for å kave rundt i stim på kjøpesentrene i et meningsløst kjøpe- og bytterituale. Å slippe å delta i det sirkuset er virkelig en lettelse.

Har du et gi-bort-gen som uansett tvinger deg til å gi? Så gi til noen som trenger det. Ikke til meg.

PS: Takk for at du kom helt hit i teksten. Da kan jeg nevne at i beste ånd er dette innlegget resirkulert. Det ble første gang publisert 1. advent i 2006.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fra Urbandictionary.com: "Fuck-you money: An amount of wealth that enables an individual to reject traditional social behavior and niceties of conduct without fear of consequences."

Jeg tok med forklaringen ovenfor i tilfelle noen skulle tro at jeg er ute i uanstendig ærend her. Det er ikke tilfelle. Fuck-you money, som jeg har norskifisert, er et legitimt økonomisk begrep om en deilig tilstand hvor man har økonomisk frihet slik at man – dersom man ønsker det – kan frigjøre seg fra konvensjoner og tradisjoner.

Som privatpersoner er ikke de fleste av oss i nærheten av å ha fuckyoukapital. Dersom du for eksempel er avhengig av en lønn til livets opphold, så er en slik frihet bare en fjern drøm. Hvis du i det hele tatt har tenkt tanken. Men har du fuck-you money om du er en velholden bedriftseier? Tja, kanskje, men ikke om du står i et avhengighetsforhold til dine kunder eller aksjonærer. Røkkes fuckyoukapital er altså fortsatt begrenset. Thons også. Og Petter Stordalens. De fronter alle store, suksessfulle virksomheter og har enorme formuer. Men akkurat det at de fronter noe begrenser deres handlingsrom. Kjendiser har liten fuckyoukapital. Liten frihet også, kan det virke som. Jeg har alltid vært strålende fornøyd med ikke å sortere i den kategorien.

Bak i kulissene, derimot. Der finnes store formuer hos anonyme investorer. Hundrevis av millioner i hendene på mennesker som aldri er i media, og som du sannsynligvis aldri har hørt om. Det er skikkelig, ekte fuckyoukapital…

Fint for dem, tenker du kanskje med det samme snev av misunnelse som jeg. Jo da. Men mitt poeng er at Norge som nasjon er i den uvanlige (men ikke helt unike) situasjon at vi har fuckyoukapital så det holder. Noe av dette består av oljefondets tusen milliarder, mye mer ligger fortsatt i Nordsjøen. Mye finnes i form av kompetanse og infrastruktur, tross at vi økonomisk sett er en bananrepublikk med enkel, råvarebasert eksport.

Hvordan bruker så Norge sin fuckyoukapital? Dårlig, vil jeg mene. Vi bruker den til å holde oss utenfor EU. Vi vet jo at deres avhengighet av olje og gass er mye større enn vårt behov for å delta i et felleseuropeisk prosjekt for økonomisk utvikling og fredsbygging. Så tross mange og klare fordeler ved å være med velger vi utenforskapet og sier fuck you, EU. Eller som Pink så bittersøtt synger det:

You don’t
Have to
Like me
Anymore
I’ve got money now
I don’t care
What you say
About me
Anymore
I’ve got money now

Kunne vi i stedet brukt vår fuckyoukapital på noe mer nyttig? Jeg synes det. Vi kunne for eksempel sagt at vi gladelig bidrar med kompetanse og kapital til Shtokmanutbyggingen i Barentshavet, men bare dersom Russlands myndigheter slutter å kneble, forfølge og av og til myrde sine journalister. Vi kunne brukt seks milliarder fuckyoukroner til å nullifisere hele vårt årlige CO2-utslipp ved å verne urskogen i Amazonas. Hvorfor fuckyoukroner? Fordi vi kan bruke dem etter eget forgodtbefinnende, uten å måtte gå veien om en ny Kyotoavtale. Vi kunne investert 10 milliarder fuckyoukroner i palestinske produksjonsbedrifter, og dermed bygget fred gjennom å løfte dem fra slum og fattigdom. Ville det vært god business? Kanskje. Kanskje ikke. Men god fredsbygging? U bet!

Dette er selvsagt bare eksempler. Poenget er at vi kan bruke noe av vår fuckyoukapital til å lede veien, til å være kontroversielle, til og med visjonære, i stedet for å dilte etter. Vi kunne gjort dette uten overhodet å merke det på pungen hos hver og en av oss.

Kommer vi til å gjøre det? Med dagens ledende, kontroversielle, visjonære norske politikere? Du spøker…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende