Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da president Franklin D. Roosevelt sa dette i en tale i 1942, var det uten snev av ironi. Hans poeng var  at Norge var en liten nasjon, men en stormakt på havet. Norsk tonnasje hadde stor betydning for de alliertes forsyning gjennom hele 2. verdenskrig, og med det gjenvant vi vår stolthet, etter forsmedelsen ved først å ha latt oss overrumple av et varslet overfall.

Norge er fortsatt et lite land, men i dag er vi både en atmosfærisk og en finansiell stormakt, begge deler som en direkte effekt av våre reserver av fossil energi. I dag vil jeg skrive litt om den førstnevnte rollen, i morgen følger jeg opp om mulighetene våre finansielle muskler gir.

Vi er i dag verdens tredje største eksportør av gass, og den femte største på olje. I tillegg eksporterer vi kull fra ellers stort sett vernede Svalbard, ironisk nok et av de stedene i verden som opplever de største klimaendringene.

Ifølge FootPrintStandards.org har vår klode en biokapasitet på 1,8 hektar per person. Nordmenn legger beslag på cirka 4,2. Ganske breialt, men takket være vannkraften ikke horribelt. Dersom vi inkluderer effekten av vår eksport av fossil energi, øker imidlertid vårt karbonavtrykk per nordmann til over 17. Det er altså denne som gjør oss til en av verdens desiderte klimaverstinger, og til en atmosfærisk stormakt. Er det så riktig å inkludere effekten av eksporten vår? Svaret på det ligger i disse to spørsmålene: 1) Hvem bestemmer over disse ressursene, og 2) hvem sitter igjen med pengene? Riktig, det er oss. Nok sagt.

Spiller det så noen rolle hva vi gjør? Jens Stoltenberg liker å argumentere for at vår olje og gass er renere enn tyskernes kull, slik at nettoeffekten er positiv. Han glemmer da for det første å nevne at Norge også eksporterer cirka 2,5 millioner tonn kull av temmelig luguber kvalitet, hovedsaklig til Tyskland. Hensynet til vår territoriale tilstedeværelse på Svalbard går her udiskutabelt foran ethvert miljøhensyn, både lokalt og globalt. For det andre velger han å se bort fra at vår fossile eksport også fortrenger fornybar energi, som jo generelt er noe dyrere. Det er altså her som så ofte ellers med vår statsminister: Det han sier høres plausibelt ut i forbifarten, men beholder troverdigheten bare til du får tenkt deg om.

Oljeprisen er nå høy, og stigende. Jo høyere den blir, jo mer konkurransedyktige blir de fornybare alternativene. Dette betyr at for hvert fat med olje, hver kubikkmeter med gass og hvert tonn med kull Norge velger ikke å produsere, reduserer vi ikke bare de utslippene som følger med utvinning og forbruk: Vi bidrar også til å gjøre fornybar kraft mer attraktiv.

Politikerne vil gjerne fokusere på bilkjøring og tetting av vinduslister. Det er helt riktig at vi alle kan bidra på mange små og enkle vis. Men det er ikke der nøkkelen til Norges bidrag i klimakampen ligger, og fokuset er en politisk ansvarsfraskrivelse av dimensjoner. I stedet kan vi ta til oss det James Hansen har sagt: Det er helt avgjørende at en stor del av allerede påviste reserver av fossil energi blir værende under jorden, og at vi ikke går løs på de ukonvensjonelle kildene.

Dette leder meg naturlig til de store, viktige og umiddelbare tiltakene Norge kan bidra med i klimakampen: Sørg for varig vern fra utvinning først av Lofoten, Vesterålen og Senja, deretter også for den norske delen av Barentshavet. Bruk eiermakt til å trekke Statoil permanent ut av tjæresand, flytt en betydelig del av egenkapitalen over i fornybare virksomheter, og la selskapet fullføre sin virksomhet i Nordsjøen på best mulig måte. Dessuten – og dette er så selvsagt at det er en skam å måtte komme med det – legg ned den bare marginalt lønnsomme gruvedriften på Svalbard. Tilstedeværelsen der kan vi ivareta ved en kraftig styrking av universitetet, og ved å legge til rette for at Svalbard blir et internasjonalt senter for klimaforskning.

Hvis dette høres radikalt ut, så er det bare fordi man sjelden tenker over at det uansett går i denne retningen. Norsk oljeproduksjon fra Nordsjøen er allerede  raskt dalende, og med bakgrunn i manglende nye gassfunn har Gassnova denne uken meldt at det ikke er hold i statens planer om kraftig økt gassproduksjon. Vern av nordområdene er fornuftig, også ut fra andre hensyn enn klimaet. Poenget er at vi kan planlegge og til en viss grad ta kontroll over situasjonen, heller enn igjen å la oss overrumple av en varslet overraskelse.

Klimatoppmøtet som akkurat nå pågår i Cancun viser hvor sårt verden trenger noen som går foran. Det er vanskelig å tenke seg en kandidat som er bedre egnet enn oss. Så kan vi omsider igjen med rette slå oss på brystet og si: Look to Norway!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter endelig å ha gjenfunnet mitt passord til denne bloggen, legger jeg nå ut noen innlegg som jeg nylig har hatt på Klimanettverkets blogg.

—

Takk for maten, den var god, jeg betaler ikke no …? Søndagens første post er skrevet av Frode Fanebust, siviløkonom, og forfatter av «Selvbedraget. Norge og klimakrisen»

—

Det er i Mexico det skjer for tiden: en orgie i initialord og en omgang med store bokstaver som savner sidestykke i sin løsaktighet. COP16 er i gang, i regi av UNFCCC. Håpet er å videreføre CMP, og i den forbindelse deltar også SBI og SBSTA. Dessuten AWG-KP og AWG-LCA, men med en framdrift i revers etter COP15 sannsynligvis mest som supperåd. Det er likevel et visst håp om fremgang innen REDD+, mens vi inderlig får håpe at Norge og Saudi-Arabia ikke lykkes med å lure CCS inn i CDM. Du kan lese mer om om dette i FCCC/CP/2010/1, forutsatt at du har Paracet innen rekkevidde.

Dette er ikke en prosess, folkens. Langt mindre er det veien til en fornybar fremtid på en klode som ikke har blitt mer enn to grader varmere. Det er en forbannet labberundt. A fucking train wreck. Un tren de mierda y un maldito desastre, for å legge ordene i munnen på en meksikansk delegat som er like frustrert som han er imaginær. Det er veien til helvete, minus de gode intensjonene. De falt av toget da det sporet av i København. Nå er det grådigheten som rår, i alles kamp mot alle. Og følelsen det gir meg er perfekt beskrevet av et klokere hode enn mitt, med en enda sintere penn:

Og jeg som skulle være som en pil!
Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!
De som vet veien, ofrer ikke med.

(Jens Bjørneboe, Ynglingen)

Ikke alle føler det slik, og dere har min fulle støtte, alle dere unge og engasjerte miljøaktivister som deltar på klimatoppmøtet. Det er på ingen måte dere det står på, og jeg oppmuntres når dere kan feire små seire, selv når de er så små at jeg ikke skjønner hva de går ut på. Men dere er ingen match for pengene og makten. Ingen match for et Japan som fornekter sitt Kyoto, et Canada som har kjent den rike eimen av tjæresand og et Norge som sikkert igjen vil kjøpe seg klimaglorie med oljepenger.

Hvor dysfunksjonelt er klimatoppmøtet? Det vil verden oppdage etter hvert, så jeg vil sammenligne det med en annen oppdagelsesreise til Sør-Amerika. Nemlig den til Cristobal Colón, som hos oss går under et navn han selv ikke ville ha kjent igjen: Christofer Columbus. Da han dro ut, visste han ikke hvor han skulle. Da han kom frem, visste han ikke hvor han var. Og da han kom tilbake, visste han ikke hvor han hadde vært. Jeg føler meg usedvanlig sikker på at dette vil være en passende parabel for kalkunen fra Cancun.

Problemet er ikke bare at man ikke ser ut til å komme frem til noen enighet, men at den enigheten man eventuelt en gang kommer frem til, vil være fundamentert på leirgrunn. Ta Kyotoavtalen som eksempel: Den var svært lite ambisiøs. Kun et forsiktig skritt i riktig retning, ment å følges av større kutt i flere land. Men dersom Kyotoavtalen i 2012 innfris totalt sett (mange land vil bryte den, deriblant Norge), så skyldes det i hovedsak to slumpetreff: Et økonomisk sammenbrudd i den forhenværende østblokken og en uventet global økonomisk krise, med den reduksjon i produksjon og utslipp som nødvendigvis fulgte. Dessuten ett triks i ludo: muligheten til å skape klimakvoter av tynn luft i utviklingslandene. Dette siste betyr i praksis at man kan øke utslippene både lokalt og globalt, men likevel kjøpe seg inn under de utslippsgrensene man har forpliktet seg til. Altså kreativ bokføring, slik vi økonomer godt kjenner til. En løgn bygget på en god tanke.

OK, nok elendighet. Den eneste grunnen til å marinere dere i den, er å komme med en bedre løsning. Utgangspunktet for den er G20. Altså verdens 19 største økonomier, pluss EU. Dermed er også Norge med, gjennom et pseudomedlemskap (EØS) hvor vi både betaler mer og følger EUs regler bedre enn de fleste som er innenfor, men frivillig har avstått fra å ha stemmerett.

G20 inneholder både de landene som i hovedsak har skapt klimakrisen (USA, EU), de viktigste nåværende og fremtidige leverandørene av det fossile dopet verden er avhengig av (Saudi-Arabia, Brasil, Canada, Russland, Australia) og de med den største avhengigheten (USA, EU, Kina, India). Dessuten de landene som har det vesentligste av regnskogene som i dag er truet (Brasil, Indonesia). Dette betyr at alle de viktigste grupperingene er med, men med 20 delegasjoner som virkelig betyr noe, ikke en salig smørje av stort og smått.

Jeg forutsetter selvsagt at foregangsnasjonen Norge frivillig vil innordne seg et slikt regime under EØS. Det som da hovedsaklig vil mangle, er små land og fattige land med lave utslipp. Det er mindre viktig, men viktig nok til at FNs gigantmøter fortsatt vil ha en hensikt: Å sørge for en best mulig tilpasning  mellom G20s samkjørte klimapolitikk og de øvrige landene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

This is what Global Warming looks like from NRDC Broadcast Videos on Vimeo.

Tabloid? Helt klart. Men det er jo det aller meste av mediavinklingen for tiden, særlig den som faktisk blir lest, hørt og sett. Spørsmålet er nok heller: Virker det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1. Hva kan og bør vi gjøre når vi nå står overfor klimakrisen?

Vi bør alle fortsette å fokusere på de små tingene: Kjøre og fly mindre, kaste mindre mat, kjøpe færre ting vi ikke behøver, generelt velge de miljøvennlige løsningene. Når mange nok gjør dette, er klart at det i sum vil ha praktisk betydning. Men samtidig gir det oss større bevissthet om vår egen rolle. Det er noe vi har et sterkt behov for!

Likevel er det som må skje innenfor politikken langt viktigere. Nå for tiden har vi politikere som er flinkere til å dilte etter, enn til å lede. De er redde for at hvis de gjør noe som faktisk er til nytte for miljøet, så vil de ikke bli gjenvalgt. Derfor er det viktig at vi engasjerer oss også politisk. Da blir vi ikke så lett ofre for bedrag – eller selvbedrag. I dag tror mange på illusjonen av Norge som en miljønasjon. I virkeligheten er vi verdens tredje største eksportør av gass, den femte største innenfor olje, og vi utvinner kull fra gruver som ligger mellom naturreservatene på Svalbard. Vi er først og fremst en langer av det fossile dopet som verden er så avhengig av – men vi bruker litt av pengene vi får fra dette salget til å kjøpe oss et bedre image.

Vi må akseptere at vi ikke skal ha opp den siste dråpen av olje, det siste pffft! av gass, det siste kilo av Svalbardkull. Greit nok at det ikke er realistisk å stoppe utvinningen der den allerede er satt i gang. Men nordområdene må fredes for utvinning av olje og gass; det gjelder både Lofoten, Vesterålen og Barentshavet. Det er dette, og ikke teknologiske månelandinger eller penger til å redde andre lands skoger, som vil være det viktigste norske bidraget for å redusere de fremtidige klimaendringene: At vi helhjertet går inn for å skifte fra fossil til fornybar energi, ikke fordi vi har gått lens, men fordi det er nødvendig at noen går foran og gjør det riktige.

Det viktigste tiltaket som kan gjøre dette mulig, i Norge og alle andre land, er å få en riktigere pris på olje, gass og kull, siden det er disse energikildene som skaper farlige klimaendringer. Det betyr priser som ikke bare inkluderer effekten av forurensning, men også de langsiktige virkningene på klimaet. Vi må derfor legge en temmelig høy skatt på olje, gass og kull. Men folk liker ikke skatter, forståelig nok. Så for å få aksept for denne karbonskatten er det viktig at den tilbakebetales helt og fullt til hver enkelt av oss. Rett inn på konto, hver måned: Vær så god, her er din karboninntekt! Den kan du bruke på hva du vil, og da er det ikke mange av oss som vil være så dumme at vi kjøper olje, gass eller kull for pengene. Når noe blir mye dyrere, da kjøper vi mindre av det, ikke sant? Og så er det jo millioner av andre ting å bruke pengene på, hvor nesten er alle et bedre valg for klimaet. En slik karbonskatt vil altså verken gjøre oss fattigere eller rikere, men den vil gjøre det fornuftig å velge de klimavennlige løsningene, også økonomisk sett.

Har du ikke hørt om denne løsningen før? Det er nok fordi den er så effektiv at Norge helt sikkert vil selge mindre olje, kull og gass når den blir innført…

2. Hvordan skal vi unngå å bli klimadeppa?

Det første vi kan gjøre, er å fire på kravet om konstant lykke. Det er ikke noen naturlig tilstand. Heller ikke er det et krav, og jeg tror ikke en gang det bør være et ønske eller mål. Å leve kun for sin egen lykkes skyld, det står for meg som et temmelig meningsløst liv.

Prøv heller å være til nytte. Gjøre en forskjell. Forlat plassen litt bedre enn den var da du fant den, enten det er en leirplass i skogen eller plassen din i livet. Det er hundre tusen måter å gjøre det på, og du har muligheten hver dag.

Klarer du det, da vil du oppnå mer enn de fleste. Du slipper nok likevel ikke unna en del depping på veien – men jeg kan garantere at du vil få smake litt ekte lykke også! Ikke sånn kortsiktig kjøpelykke som tilbys overalt, med rabatt og bytterett til nye garanterte skuffelser. Men den fortjente sorten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kommer snart til å følge opp med en oppsummering av hva som har skjedd med havisen i nord i 2010, siden bunnen passeres i disse dager.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Derfor er det godt at noen tenker store tanker, slik vår klimaprofessor Jørgen Randers og klimaaktivisten Paul Gilding gjør i videoklippet nedenfor. De har innsett at folk per i dag ikke er klare for den store omleggingen som må komme. Men ikke desto mindre, argumenterer de, må vi begynne planleggingen av en rask og effektiv – mange vil si brutal – overgang til en mer klimavennlig tilværelse.

Randers og Gilding ser for seg at selve implementeringen vil kunne begynne rundt 2018; først da vil vi oppleve “the Great Awakening” – altså at befolkningen blir tilstrekkelig overbevist – og skremt – til ikke bare å godta den nødvendige omleggingen, men til å ønske den ut fra sunn egeninteresse. Det vil ifølge Randers og Gilding altså skje lenge før vi nærmer oss det togradersmålet for global oppvarming verden så frimodig – og uansvarlig – har satt per i dag. Og som vi er på god vei til å overskride, gitt dagens mangel på handling. Randers og Gilding mener at vi må begrense oss til maksimalt én grads oppvarming, derav overskriften, og planlegger altså for hvordan dette skal kunne være mulig.

En lenger og mer dyptpløyende versjon av intervjuet finnes også. Jeg har nettopp kommet over dette, takket være Aleksander Melli i Norsk klimanettverk, og har verken tenkt gjennom det skikkelig eller vurdert realismen i forslagene. Det jeg derimot vil si, er at det er prisverdig at noen våger å tenke utenfor boksen. Dessuten er det, ett år etter at intervjuet ble tatt opp, gledelig at det på noen fronter faktisk går raskere enn hva Randers og Gilding ser ut til å tenke seg. For eksempel når det gjelder overgangen til biler som enten er helt elektriske eller ladbare hybrider. Mer om det kan du lese her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne uken har Ryanairs toppsjef og bajas Michael O’Leary gitt verden en ny påminnelse om regelen som sier at enhver sjef forfremmes til sitt inkompetansenivå. I et intervju med The Independent klarer han å lire av seg en god del underholdende sitater. Som disse:

“Do I believe there is global warming? No, I believe it’s all a load of bullshit. But it’s amazing the way the whole fucking eco-warriors and the media have changed. It used to be global warming, but now, when global temperatures haven’t risen in the past 12 years, they say ‘climate change’.”

(En gammel myte, se http://www.skepticalscience.com/global-warming-stopped-in-1998.htm )

“Scientists argue there is global warming because they wouldn’t get half of the funding they get now if it turns out to be completely bogus.”

(Så eksportører av fossil energi, som Norge, Venezuela og Australia, ville ikke vært interessert i å finansiere forskning som viser at eksporten er uproblematisk – og ingen kull- eller oljeselskaper ville betalt for forskning som viser at deres utslipp ikke bidrar til global oppvarming? Ingen flyselskaper ville støttet forskning som frikjente deres virksomhet i miljøsammenheng? Hm… )

“The scientific community has nearly always been wrong in history anyway. In the Middle Ages, they were going to excommunicate Galileo because the entire scientific community said the Earth was flat…”

(En myte. Folk i middelalderen visste godt at jorden er rund, se http://en.wikipedia.org/wiki/Flat_Earth_myth )

“I mean, it is absolutely bizarre that the people who can’t tell us what the fucking weather is next Tuesday can predict with absolute precision what the fucking global temperatures will be in 100 years’ time. It’s horseshit.”

(En vanlig misforståelse. Å forutse været på en liten flekk på kloden om en uke er en helt annen øvelse enn å modellere global gjennomsnittstemperatur om 100 år. Hvis du ikke forstår hvorfor, så tenk over dette: I dag er den globale gjennomsnittstemperaturen cirka 14 grader. Det vil den også være neste tirsdag. Men om utviklingen fra de siste tiårene fortsetter, vil den være cirka 0,2 grader høyere i 2020. Værmelding har ikke noe med saken å gjøre.)

Bare tullball fra O’Leary, altså. Men det er jo alltid fint når noen vil stå frem og gi uvitenheten et ansikt. I The Independents artikkel blir han forøvrig også enkelt og greit satt på plass av en klimaforsker.

Det som faktisk er interessant i denne sammenhengen, er tanken om at flybransjen selv kan regulere sine utslipp, uten pålegg fra myndighetene. Med Ryanair som Europas tredje største flyselskap vet vi nå hvor realistisk det er.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er ute av trening. Da jeg solgte stiler på ungdomsskolen og videregående likte jeg å velge det motsatte synspunkt av det jeg selv hadde, og så skrive så overbevisende jeg kunne ut fra en vinkel som slett ikke var min. Men etter mange år med å blogge klare meninger, og to bøker rett fra eget hjerte, er ikke dette lenger noe som faller meg naturlig. Jepp: Jeg har blitt for lat. Dessuten er det en bedre øvelse for en ung provokatør enn for en nesten voksen mann.

Saken er at det er lite i Mellis artikkel “Ut av klimapassivismen” jeg er uenig i. Brendan O’Neill er rabiat veiviser til helvete, og det er det viktig å gjøre synlig. Aslak Sira Myhre har valgt en (litt for) snedig vinkling – “perspektiv”, ville han sikkert kalt det – og så vandret ut på retorikkens ville veier med akademikerspråket som en blytung klamp om foten. Men Aleksander Melli virker å være en fornuftig fyr. Han er dessuten forfatter, og kan skrive sine meninger langt bedre enn jeg kan gjenta dem. Oppfordringen blir derfor ganske enkelt å lese hva han skriver. Ikke minst fordi Melli i motsetning til sine to forgjengere kan by på ren leseglede.

På ett punkt skiller jeg lag med Melli. I sin fremstilling av fornuft og moderasjon både hos seg selv og miljøbevegelsen, snakker han varmt om de små vaktmestergrepene: den viktige summen av alle de hverdagslige tingene vi alle kan gjøre for å bidra i en mer klimavennlig retning. Det er et forståelig valg. Men forskningen han selv støtter seg på, tyder på at dette på langt nær vil være nok. Det store dilemmaet er at moderasjon sannsynligvis er det eneste det kan være stemning for i folket, samtidig som virkeligheten kaller på de store, politiske grepene – på karbonskatten, vernet av nordområdene og en global overgang til fornybar energi som i første omgang koster mer enn den smaker.

Jeg ser uansett poenget med å lirke, heller enn å dytte. Det er en følge av at vi i dag ikke har politikere med den overbevisning, karisma og integritet som behøves for å lede. Dermed er det opp til folket å gå foran, med en temmelig uglesett miljøbevegelsen både som stifinnere og pådrivere. Fortsatt er det altfor få som klarer å se en katastrofe i emning, og for mange som foretrekker å flire av “dommedagsprofetene”.

Fort kommer det ikke til å gå, men håpet til Melli er altså at vi stort sett vil bevege oss i riktig retning. Får vi bare folket til å rusle ut på den samme veien, vil det kanskje også lære å løpe etter hvert.

Jeg ville ikke veddet på det. Men det er akkurat det vi gjør.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende