Skjønt, gjør man det? Dagens melding fra miljøvernminister er at forslagene nå skal ut på høring. Så skal man formodentlig pusle litt rundt med svarene i regjeringen, nedsette en komité eller to, og starte implementeringen neste år. Muligens.

Det endrer jo saken litt: bra av KLIF, håpløst av regjeringen. Og mens vi nå sikter mot 2020 – hvordan ligger vi egentlig an i forhold til målet for Kyoto-avtalen, altså 2008 – 2012?

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det gjør heldigvis ikke de tusenvis av målestasjoner over hele kloden, som samlet gir oss et langt bedre bilde enn våre personlige erfaringer. Da kan det i stedet se slik ut:

Kaldt hos oss, ja. Men varmt på Grønland og i det øvrige Arktis, i Alaska og Canada, i det aller meste av Asia, hele Afrika og Australia, og store deler av Sør-Amerika.

Jeg tar med dette bare for å vise (igjen) at temperaturen på et bestemt punkt (altså: det punktet man selv befinner seg på akkurat for øyeblikket) er irrelevant i den store sammenhengen.

Det neste jeg skal nevne er også langt på vei irrelevant. Derfor skal jeg først vise at jeg faktisk har fått med meg det viktige. For ikke bare har vi nå fått temperaturmålingene for desember, vi har dermed også både hele 2009 og 00-tallet komplett. Og det som betyr noe er dette:

• 1970 – 79: 0
• 1980 – 89: 18
• 1990 – 99: 32
• 2000 – 09: 51

Dette er gjennomsnittlig global temperatur per tiår, målt i hundredeler over normalen,  i henhold til målinger foretatt av NASA (GISS). Vi ser en temmelig jevn økning på 0,17 grader per tiår. Det er interessant å sammenligne dette med estimatet til James Hansen, leder for NASAs klimaforskning, kom med da han forklarte global oppvarming for den amerikanske kongressen i 1988. Det anslaget var på 0,2 grader per tiår.

Sammenlign gjerne dette med Onar Åms superpatetiske innlegg i det som også kaller seg klimabloggen her på VGB, hvor han virvler opp feilinformasjon fra den ultrakonservative bloggosfæren, og skriver om tidlig snø i London og snø i de forente arabiske emiratene, og dermed kortslutter at vi er på vei inn i en ny istid. Han distraherer med andre ord maksimalt med akkurat den type lokal informasjon man ikke skal ta til inntekt for globale endringer.

Klima defineres gjerne i et 30 års perspektiv, for at ikke den “støy” som ligger i tilfeldige årlige variasjoner skal lede oss på ville veier. Men så er det jo slik at vi mennesker lever korte, utålmodige liv. Greit nok, noe forståelse kan vi hente ut av kortere tidsserier også. Men da bør vi i det minste se på globale tall, og ikkje berre heimbygdi, og helst sette det i en større sammenheng. Slik som NASA nå har gjort med året 2009 her:

Konklusjonen er altså at 2009 ble det nest varmeste året i perioden som er målt, det vil si fra og med 1880. Det endte på 0,57 grader over basisperioden (1951-1980). Rangeringen for årene er nå: 2005 (0,63), 2009 (0,57), 1998 (0,57), 2007 (0,56), 2002 (0,56), 2003 (0,55), 2006 (0,54), 2004 (0,49), 2001 (0,48), 2008 (0,43). Alle de ti varmeste, så nær som 1998 (hjulpet av forrige århundres sterkeste El Niño) inntraff altså på 2000-tallet. Dermed kan vi fullstendig se bort fra dem som mener å se en kjølende trend; de overfortolker de tilfeldige kortsiktige endringene (”støyen i signalet”) slik det passer dem best, uten basis i virkeligheten.

Til slutt en liten unnskyldning for min sløve bloggoppdatering. Det har vært god og hyggelig oppmerksomhet rundt boken jeg lanserte i september, noe som har ført til at forlaget og jeg har blitt enige om en ny bok neste høst, dog med et helt annet tema. De kvelds- og nattestimer jeg normalt ville hatt til bloggen, går nå i stor grad med til research og skriving på dette nye prosjektet. Men jeg har tenkt å være litt flinkere på bloggfronten også, og da særlig i denne!

PS:

Jeg har ikke skrevet noe om København. Det var fordi det 1) gikk som jeg hadde trodd, og 2) det er jeg temmelig fornøyd med. Men det er et nytt innlegg…

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som for å illustrere mitt poeng kommer Jens selv med en salig smørje som handler om klima, eller julebord, eller salg av bonger, eller et eller annet:

- Vi ønsker å redusere drikkingen. Så på neste års julebord får alle bare to bonger hver. Da går drikkingen kraftig ned. Enkelte blir kanskje godt påseilet også da, men det skjer i så fall ved at de kjøper bonger av andre, som da drikker lite eller ingenting. Den samlede drikkingen har uansett gått ned. Dessuten har alle festdeltagerne nå fått et motiv til å drikke mindre, fordi kostnaden ved å drikke for mye har gått opp.

Den eneste mulige konsekvensen jeg kan se av dette, er litt kjedeligere julebord neste år. Utslippene av klimagasser, derimot, blir neppe redusert i 2010.

Vurdert til: av 50 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er helt greie innvendinger, selv om de fleste ekspertene er enige om at biodrivstoff tross alt gir en betydelig reduksjon i utslipp i forhold til bruk av fossilt brennstoff. I dag er det fortsatt slik at matmangel i første rekke er et fordelingsproblem, ikke reell knapphet. Dette vil nok endre seg på noen års sikt, siden kraftig befolkningsvekst er nesten sikkert og redusert matvareproduksjon sannsynlig.

Viktigere er dette: Nye generasjoner av biodrivstoff, for eksempel basert på cellulose, vil gi betydelig større reduksjon av utslipp, og det uten de etiske komplikasjonene som følger av redusert matproduksjon. Men innføringen av denne type klimavennlig drivstoff vil også bli forbindret, eller i det minste utsatt, som en følge av avgiftsøkning og bedriftsnedleggelser i bransjen. Både utbygging av distribusjonsapparat for nytt drivstoff og utvikling av motorer som bedre tåler det blir også hemmet. Det er først og fremst av disse grunnene at den nye avgiften er elendig miljøpolitikk.

Det som imidlertid overrasker meg, er hvordan man lar statsminister Jens Stoltenberg gang på gang slippe unna med direkte løgn. Et eksempel er den nærmest programforpliktede (og fullstendig latterlige) påstanden at et 7% fall på meningsmålingene er helt uten betydning. Verre er at han bevisst kommer med misvisende tall, og sier at det å ikke innføre avgiften vil koste 16 milliarder kroner. Ikke bare er dette fullstendig i strid med finansdepartementets egne tall (det forutsatte at alle øyeblikkelig skiftet til 100% biodiesel…), det er også en merksnodig måte å regne kostnader på. Han kunne like gjerne kommet med “kostnaden” ved at vi ikke har 40% moms i stedet for 25%, en avgift på skrukorker, eller 5% høyere marginalskatt. Etter Stoltenbergs metode er alle potensielle skatter og avgifter som ikke er innført det samme som kostnader.

Idiotiet krones ved at statsministeren hevder at en samlet regjering står bak avgiftsforslaget, samtidig med at sengekameratene i SV og SP er overalt i media med sterke markeringer av sin uenighet. Og alle satser de på at dette patetiske og uverdige spillet snart skal være glemt. Jeg har vanskelig for å tro at de får rett i dette.

Det bekymrer meg at vi for tiden fører en elendig miljøpolitikk, basert på knapper og glansbilder (les: usannsynlige teknofikser og høye mål så langt inn i fremtiden at ingen av dagens politikere behøver ta ansvar for dem). Men det spørs om det ikke bør være like egnet til bekymring at vår statsminister er en patologisk løgnhals.

Vurdert til: av 77 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La meg velvillig få forklare hvor Klimabloggen står i dette spørsmålet. Hvis du fortsatt går i barneskolen, er det greit å tro at de store observerte klimaforandringene i vår tid bare er noe som skjer, sånn naturlig og helt av seg selv, uavhengig av at vi har pumpet milliarder av tonn med varmeabsorberende gasser ut i atmosfæren. Hvis du er voksen og tror det samme er du enten seriøst feilinformert – i den grad at du aktivt må ha gått inn for å bli det – eller det du er det vi pleide å kalle “kort innpå”. “Efterbliven”, sier forresten svenskene, og det synes jeg er et fint uttrykk. Men ja, altså, siden det ikke finnes noen særlig diplomatisk måte å si dette på: Du er dummere enn 90% av svenskene.

Det er håp, heldigvis. Slutt å tro at du har forstått klimavitenskap bedre enn alle klimaforskerne.

Det interessante er selvsagt hvorfor 20% av nordmennene er dumme, mens bare 10% av svenskene er det. Svenskenes tidligere statsminister, nå miljøforkjemper, Göran Persson, skylder på Fremskrittspartiet. Her er jeg til en viss grad enig: Det er definitivt noe undermåls ved et parti som foreslår en rekke tiltak for å bekjempe et problem de selv ikke tror eksisterer.

Men jeg tror ikke dette kan være hele forklaringen. Jeg tror i stedet vi må lete frem begrepet kognitiv dissonans. Nordmenn skylder sin rikdom, sin plass i verden, til utvinningen av den olje og gass som amerikanerne fant for oss i Nordsjøen i 1968. Per hode er vi blant de som er ansvarlig for de største utslippene av klimagasser i verden – når vi inkluderer verdien av eksporten av de varene vi faktisk lever av, og selvsagt må vi det. Vi har blitt de menneskene våre besteforeldre advarte oss mot: De som rensker hagen for epler mens naboen sover, driter på trappa hans og pisser i brønnen. Samtidig er vi de som snakker om bærekraftig utvikling, fornybar energi og viktigheten av kutt i de klimagassene vi stadig øker egne utslipp av.

Does not compute, sier hjernen da. Kognitiv dissonans. Vi er ikke de menneskene, den nasjonen, vi så gjerne vil tro vi er. Vi hører på Jensemann, og oppfatter bare lyden av luft som fisler ut av et hull i ballongen. Vi ser at Solheim vil, og ikke får det til. Men dette er da ikke oss? Dette kan da ikke være våre ledere?

Men det er det. Så da må det være noe galt med fysikken. Noe forskerne ikke har forstått.

Vurdert til: av 365 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har en ny rekord falt: To tyske lasteskip har seilt gjennom Nordøstpassasjen, uten at det var nødvendig å gjøre bruk av isbrytere. Det representerer åpningen av kommersiell transport mellom Europa og Asia via polare strøk, og rederiet, Beluga Shipping, planlegger nye seilinger i 2010. Med dette sparer man tusenvis av nautiske mil, og dermed store kostnader. Det er takket være den globale oppvarmingen dette er mulig, melder den stolte sjefen for rederiet, Niels Stolberg.

All grunn til å juble, altså.

Vurdert til: av 112 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Illustrasjon fra rapporten, Bergen 2100 uten tiltak

Det er utvilsomt at havet kommer til å stige. Den prosessen er allerede i gang, og skyldes to forhold: Havene ekspanderer som en følge av at de blir varmere, og de inneholder mer vann fordi landbasert is smelter. Denne smeltingen skjer for de aller fleste av verdens isbreer, og er størst fra Grønland og den antarktiske halvøy.

Rapporten har som beste anslag at vannstanden i Bergen ved slutten av dette århundret vil stå 75 cm høyere enn i dag. Det innebærer et nivå ved stormflo på 2,37 meter over normal vannstand. Det er da tatt hensyn til den (mye langsommere) landstigning som skjer i området.

Dersom man ikke gjør tiltak i forhold til dette, vil det blant annet medføre at:

• Bystasjonen, jernbanestasjonen og hele området rundt blir lagt under vann
• Nygårdshøydetunnelen blir fylt med vann
• Kloakksystemet vil bli overfylt og vil ikke fungere
• Strømnettet i sentrum vil bryte sammen
• Bryggen og Torget vil bli lagt under vann
• Nøsteområdet med veier og terminaler blir lagt under vann
• Sjøen vil dekke hele Sandvikstorget og blokkere Sjøgaten, som er hovedveien gjennom Sandviken.
• Skoltegrunnskaien, Slakthustomten og alle dagens kaier i Vågen vil bli oversvømmet.

Og man konkluderer: “Dette er ikke ”worst case”-scenarier, men noe som mest sannsynlig vil inntreffe regelmessig om ikke tiltak blir iverksatt.”

Bortsett fra at konsekvensene er såpass spesifikt oppgitt er det lite som er nytt i dette. Det mest spennende med rapporten er at den går videre til å vurdere hva som kan gjøres for å tilpasse seg denne nye situasjonen. En rekke tiltak vurderes, fra ytre stengsler i fjordmunningene, via sperring av Vågsområdet og Damsgårdssundet, til det å sikre særlig utsatte punkter, som Bryggen, Vågsområdet og Store Lungegårdsvann.

Kostnadene varierer vidt. Ytre sperringer i fjordarmene beregnes, dersom det i praksis lar seg gjøre, til over 30 milliarder kroner, og vurderes derfor som urealistisk. Indre sperringer kan man derimot få til under milliarden, men nytteverdien vil være begrenset da store områder faller utenfor. Gjenstående alternativ, som vurderes som det aktuelle, er:

• En indre barriere ved Strømmen, < 30 mill
• Spuntløsning for Gamle Bryggen, < 50 mill
• Skjerming av enkeltområder og bygg, <100.000 per løpemeter

Det siste synes jeg er enklest å omregne til 1 mill per 10 meter. Forutsatt at man bare behøver å sikre sjøsiden – det vil si at naboene gjør det samme – vil det altså koste ca. 22 mill å sikre det nye leilighetskomplekset på vestsiden av Nordnes. Det bør ikke være uoverkommelig. Verre er det kanskje om man er så heldig å ha privat bolig med 50 m strandlinje…

Det ser altså ut til å la seg gjøre å punktsikre sentrumsnær eiendom og infrastruktur til en overkommelig penge. Men hva med de mange mil med mer sparsomt bebygd strandlinje på fastlandssiden nord og sør for byen – hva med Sotra, Askøy, Osterøy, Lindås..? Rapportens konklusjon er klar: Verdien av eksisterende bygningsmasse kan ikke forsvare noen ytre barrierer. En får punktsikre det viktigste og mest verdifulle der det lar seg gjøre. Utover det må en regulere slik at det ikke bygges der hvor man er sårbar for havstigning. Et annet ord for dette: Tilbaketrekning. Løsningen er å la det som ligger ved havet gå til grunne i løpet av sin resterende brukstid, og ikke bygge nytt.

Så langt Bergen. En rent praktisk årsak til at man ikke kan regne med 30 milliarder til å sikre hele byen her, er at man samtidig vil måtte føre samme kamp i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Trondheim – og en rekke mindre byer.

Punktsikring og retrett til høyere land. Det er altså hva verdens rikeste land kan møte havstigningen med.

Vurdert til: av 93 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bildet er hentet fra Failblog.org

Problemet med målet på maksimum 2 grader er at det ikke forteller noe om hva som skal til for å oppnå det. Dette er det nå forsket på. Denne forskningen er publisert i artikkelen “Greenhouse-gas emission targets for limiting global warming to 2°C” av Meinshausen et al i Nature, etter dette prestisjebladets sedvanlige halvårlige fagfellevurdering og kontroll. Det tar tid å være grundig.

Det forskerne finner er at for å ha en rimelig grad av sikkerhet – definert som 75% – for å komme inn under to grader, må utslipp av CO2 i årene 2000 – 2050 være under 1000 Gt (milliarder tonn). Av dette har vi allerede sluppet ut cirka 300 Gt i årene 2000 – 2008, og har dermed 700 Gt igjen. Det tilsvarer 20 år til med samme utslippsrate som vi har hatt så langt i dette årtusen. Ikke i praksis, selvsagt: Da måtte vi hatt null utslipp det resterende århundret, og det er en umulig tanke. Vi har med andre ord verken 10 eller 20 år på oss før utslippene må kraftig ned.

Personlig synes jeg for øvrig ikke at 75% sannsynlighet for å unngå en katastrofe er “rimelig grad av sikkerhet”. Jeg ville for eksempel ikke tatt en flytur hvis det gikk bra 3 av 4 ganger. Kall meg gjerne en risikoavers pudding, men slik er det. Hvis vi legger samme tankegang til grunn for CO2-utslipp betyr det at vi har betydelig mindre enn 700 Gt å gå på. Bare så det er sagt.

Interessant blir dette når vi setter det opp mot verdens kjente reserver av olje, gass og kull. Jeg skal ikke kjede dere med utregningene, men basert på bransjens egne tall, hentet fra WorldEnergy.org og omregnet til rent karbon, utgjør dette henholdsvis 98 Gt fra olje, 87 Gt fra gass og 633 Gt fra kull, totalt 818 Gt. Ved forbrenning gir karbon 3,7 ganger så mye CO2, og kjente reserver tilsvarer dermed litt over 3 000 Gt CO2. Det er mer enn fire ganger de 700 Gt vi har mulighet til å slippe ut om vi skal beholde verden tilnærmet slik vi kjenner den.

Det som er benyttet her er de kjente reservene av fossile energikilder. Det vil si det vi allerede i dag har på hånd og kan hente ut. De totale ressursene er mye større, men inneholder da forekomster som ikke lar seg utvinne med dagens teknologi, eller som ennå ikke er funnet. Og altså: Vi kan bare tillate oss å ta ut cirka 25% av allerede konstatert drivverdige funn.

Implikasjonene er vidtrekkende. Leting etter, og åpning av, nye områder for produksjon av olje og gass er meningsløs i en situasjon hvor vi allerede har langt mer enn vi kan tillate brukt. (Det samme gjelder i aller høyeste grad kull, men det har vært kjent lenge.) Hvorfor ta med olje her, når utslippene av kjente reserver av denne “bare” vil utgjøre 360 Gt CO2? Fordi mens det kan tenkes (og håpes) at vi vil få på plass effektive løsninger for CO2-rensing av gass og kull som brukes til elproduksjon, så finnes ingen slik mulighet for olje (eller gass) som benyttes i forbrenningsmotorer. For øvrig er det et spørsmål om ikke CO2-rensing uansett vil utgjøre for lite, for sent. Det er ihvertfall sikkert om det patetiske norske “månelandingsprosjektet” skal tjene som eksempel. Det har kun én funksjon: Soveputens.

Jeg hører og leser ofte dette at “steinalderen tok ikke slutt på grunn av mangel på stein”, og at “man sluttet ikke å bruke hest og kjerre av mangel på høy”. Det er riktig. Men har man forstått hva det innebærer? Overgangen fra fossilt brennstoff til fornybar kraft må skje mens det ennå er store reserver av fossilt brennstoff igjen. Faktisk rundt 75%, om man ikke finner mer fra i dag til evigheten, eller i løpet av bare noen få år er på banen med anvendt renseteknologi for gass og kull.

Samtidig er politikken både i Norge og de fleste andre land å hente ut mest mulig, raskest mulig. Men skal man ha noen mulighet til å unngå en katastrofal utvikling må man ha på plass internasjonale avtaler omkring hvilke reserver som skal forbli ubenyttet.

Spørsmålet er: Ligger det absolutt nødvendige innenfor det politisk mulige?

Vurdert til: av 101 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det vil si: De mente det. Men ettersom det nye årtusen bare har brakt tomt prat og stadig økende utslipp av klimagasser, er det nå stadig flere som sier at målet om mindre enn to graders økning er foreldet allerede før man har oppnådd enighet om det. Og mens politikerne har vært uhyre trege til å oppfatte forskernes advarsler, er de nå raske til å innrømme at målet kan være for tøft.

Det er mulig at dette er riktig. Men det som mangler i debatten er hva konsekvensene av mer enn to graders oppvarming er. Det høres jo ikke så mye ut. Mange vet nok ikke en gang at et snitt på to grader ikke vil fordele seg jevnt. Temperaturen vil øke mer over land enn vann, og mer jo lenger bort man kommer fra ekvator. To grader globalt betyr for eksempel cirka seks grader i Norge. Og Grønland, hvor seks meter havstigning ligger lagret i form av is.

Forfatteren Mark Lynas sammenfattet i sin bok “Six Degrees” den tilgjengelige forskning omkring hva ulike grader (bokstavelig talt) av oppheting ville innebære. Dette er kort gjengitt nedenfor, hentet fra et innlegg jeg skrev i 2007, og kan være greit å ha med seg for den som mener at for eksempel fire grader er et mer hensiktsmessig mål enn to. Og jeg repeterer: Dette er basert på hva forskerne i sine vitenskapelige publikasjoner sier vil skje, ikke klimafanatikeres spekulasjoner i hva som kanskje kan skje.

0-1 grad

Her er vi altså i dag, med 0,8 grader. Inntil én grads global oppvarming betyr langt større utslag på sørlige og nordlige breddegrader, da varme transporteres dit fra ekvatoriale områder. Kryosfæren smelter: Isen i Arktis skrumper inn på sommerstid, og på sikt kan den forsvinne helt. De fleste isbreene i Europa og Amerika (sør og nord) smelter bort. Mengden av is på Grønland minker, det samme i det vestlige Antarktis. Is reflekterer ca. 90% av solens energi: Uansett hva som kommer i stedet for den (åpent hav, stein, grønne sletter) vil det reflektere mindre og absorbere mer, noe som forsterker smeltingen. I sum bidrar smeltingen til at havet stiger, men ikke i et tempo som vil virke faretruende for de fleste.

En grads global oppvarming er nok til å utrydde tusenvis av arter av dyr og planter. Økosystemer som regnskoger og korallrev er tette og gjensidig avhengige, hvor en arts undergang kan dra med seg flere andre, og slik sprer det seg som ringer i vannet. Denne prosessen er for lengst i gang, med en utryddelsesrate mer enn tusen ganger over den naturlige.

Én grads global oppvarming innebærer mer energi til å drive været, og da ikke minst orkanene. Denne virkningen har vi sett allerede, og forskere har funnet at orkaner i dag har 40% mer energi enn for noen tiår siden. Orkaner av styrke 5 var tidligere ekstremt sjeldne: Ikke nå lenger, med to bare i 2007. Vi vil også se orkaner oppstå på nye steder hvor overflatevannet ikke tidligere holdt de nødvendige 26.5 grader.

Mellom 1 og 2 grader

Sommeren 2003 opplevde store deler av Europa en hetebølge. Den tok livet av mellom 22.000 og 35.000 mennesker. Nå vil dette representere en relativt normal sommer, mens enkelte somre vil være langt varmere. Middelhavet vil neppe være et intereressant reisemål om midtsommers: I stedet vil europeerne trekkes mot nordligere kyster og strøk.

To graders oppvarming innebærer at vann i jordsmonnet fordamper langt raskere. Det gir tørke og redusert plantevekst hvor avlinger kan svikte og svekke matproduksjonen. Store områder i det sørlige Europa vil bli enda mer utsatt for skogbranner. Disse brannene slipper store mengder CO2 opp i atmosfæren, og etterlater seg store sortbrente områder som absorberer hete.

Et sted mellom 1 og 2 grader forventer man at Amazonasjungelen vil miste evnen til å generere nok fuktighet til å opprettholde dagens nedbørrike klima. Jordsmonnet vil gradvis tørke ut og gi grunnlag for enorme skogbranner i et område som ikke er tilpasset dette. I stedet for å absorbere CO2 kan Amazonas da begynne å gi det tilbake. Enorme mengder, i en ond og selvforsterkende sirkel.

Flere hundre millioner mennesker i Asia er avhengige av vann fra Nepals isbreer, hvor smeltevann fyller de store elvene som renner gjennom mange land på vei mot havet. I dag smelter disse mer i sommerhalvåret enn de bygger seg opp vinterstid, noe som bidrar til god vannføring. Men på to grader vil nedsmeltingen ha kommet så langt at noen av verdens mest folkerike land står overfor en alvorlig vannmangel ettersom elvene tørker ut.

Ved 2 grader globalt har vi forlengst passert de 2.7 grader lokalt på Grønland som man forventer skal forårsake en irreversibel og nær total nedsmeltning, noe som vil bidra til å heve havnivået med 7 meter. Vi har ikke enda gode modeller for hvor raskt dette kan skje. Noen forskere mener at det vil ta noen tusen år. James Hansen, leder for NASAs klimaforskning og den mannen de fleste peker på når verdens fremste klimaforsker skal navngis, er blant de stadig flere som mener at vi allerede i inneværende århundre igjen kan komme i en situasjon hvor havet stiger med flere meter.

Mellom 2 og 3 grader

Intens hete og tørke sprer seg over deler av Afrika. Øynasjoner som Tuvalu, Tegua, Vanatu og Maldivene er allerede tapt til havet. Nå kan vi si farvel til den første nasjonen i Afrika: Botswana. Ørkenspredning vil drive halvannen million mennesker på flukt i et område som er svært ustabilt allerede, til land som selv vil ha store problemer både når det gjelder vann og mat.

Australia vil bli hjemsøkt av enorme skogbranner; “klimabomber” også her gjennom sin kombinasjon av CO2-utslipp og endret albedo. Langvarige tørkeperioder avløst av enorme regnskyll vil sterkt svekke evnen til å drive et effektivt landbruk (allerede i dag finnes betydelige problemer). Dagens hetebølger (ikke sjelden over 40 grader) vil bli vanligere, hetere og mer langvarige. Et stort antall av de gjenværende dyrearter vil gå under. Ironisk nok vil landet som sammen med USA lengst var å regne for “klimaskeptisk” selv bli blant de mest skadelidende.

Amazonasjungelen er nå drevet over kanten og har gått fra å være verdens lunge til å slippe løs enorme mengder klimagasser fra en brennende, døende ødemark. Bare bidraget fra denne skogen hever CO2-innholdet i atmosfæren med 250 ppm og øker den fremtidige globale oppvarmingen med 1.5 grader.

Elvene Indus, Ganges og Brahmaputra får nå så lite smeltevann fra Nepals (forsvunne) isbreer at de i deler av året ikke lenger når havet. Det samme gjelder Colorado river. Dette betyr katastrofe både for befolkning og matproduksjon som gjennom årtusener har basert seg på disse elvene, og kan meget vel også tenkes å bli kilde til konflikt mellom land. Allerede i dag saksøker stater i USA hverandre for å ha tappet for mye vann fra en felles ressurs. Hva da når det samme rammer erkefiendene India og Pakistan?

Nedsmeltningen på Grønland og Antarktis skjer nå i et forrykende tempo, og havet stiger ubønnhørlig. Arktis er isfritt på sommerstid, og bestandene av isbjørn og sel er desimert.

Mellom 3 og 4 grader

Vi har nå “forpliktet” oss til en havstigning på minst 25 meter. Det kan ta lang tid før vi kommer dit, men utviklingen går likevel så raskt i denne retningen at det er nytteløst å forsøke å verne om kystområdene. Byer som New York, London, Sidney og Hong Kong må oppgis – det samme må selvsagt Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø…

Ørkenen sprer seg i Spania, Italia, Frankrike og Hellas, som regelmessig opplever temperaturer minst på høyde med det vi ser i midtøsten i dag. Londons temperaturrekord på 38 grader (11. august 2003) har for lengst falt, og 45 grader ikke uvanlig midtsommers. Oslo har sommerdager med over 40 grader. Vannmangelen i Europa er prekær, da det ikke lenger finnes isbreer i Alpene som gir smeltevann gjennom sommeren. Landbruket har derfor lenge vist en nedadgående trend. Europas uttørkede jordskorpe klarer i liten grad å dra nytte av de fenomenale nedbørsmengdene som faller i løpet av kort tid i intense stormer, og som i stedet resulterer i store flommer som bærer jordsmonn med seg mot havet.

I Asia, Australia, Afrika, det sørlige USA og midtøsten er selve temperaturen nå et altoverskyggende problem sommerstid. Der er man nå langt utenfor den klimasonen mennesker er tilpasset til å leve i, og uten energikrevende aircondition presser man mot grensen av overlevelse.

I Sibir og Alaska har permafrosten lenge vært på vikende front. Allerede i dag kan man observere et landskap i endring, hvor frossen mark tiner og blir til metanboblende innsjøer, mens hus og veier synker i myrene som tidligere var som sement. Nå slipper permafrosten for alvor taket, og 500 milliarder tonn CO2 begynner sammen med enorme mengder metan å sive opp i atmosfæren. Med det har vi satt i gang en tilsvarende positiv feedback som ved Amazonasjungelen. Hvor mange grader med ekstra oppvarming dette innebærer vet vi ikke, og vi ønsker helt sikkert ikke å finne det ut.

4 til 6 grader

Dette er en helt annen klode enn den vi lever på i dag. Havet har erobret enorme landområder og tatt de fleste av våre store byer, men dette er en prosess som fortsetter over årtusener til all permanent landbasert is har smeltet bort og havet står over 70 meter høyrere enn i dag. Menneskeheten er desimert av vannmangel, matmangel, sykdommer og naturkatastrofer. Samfunnsstrukturer har gått i oppløsning. Artsmangfoldet er redusert til en brøkdel av dagens. Menneskene lever fortsatt, om i mindre antall, men sivilisasjonen er død.

Og nå får vi kanskje den verste overraskelsen av alle (skjønt vi lenge har sett den komme). Den varme, døde suppen vi pleide å kalle havet har sluttet å absorbere CO2, og i stedet begynt å avgi denne til atmosfæren. Nå begynner havet å “koke” etter som milliarder av tonn med nedfrosset metanhydrat på havets bunn begynner å frigjøres på grunn av oppvarmingen i vannet. Akkurat slik man regner med at det skjedde under PETM for 55 millioner år siden. Metan er en klimagass med mer enn 20 ganger effekten til CO2, dog over et mye kortere tidsrom. Dette fikk temperaturen i havet til å stige med 5-8 grader på noen få årtusen, noe som sannsynligvis betydde en enda større oppvarming i atmosfæren.

Og det, kjære leser, er slutten på verden slik vi kjenner den.

Vurdert til: av 128 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det passer derfor godt med en liten oppsummering. Klimabloggen har jo en liten spådom gående for året 2009. Den ligger her.

Global temperatur

Amerikanske myndigheter har en god tjeneste for overvåkning av klimaet gjennom National Oceanic and Atmospheric Organization, NOAA. Deres siste månedsrapport inkluderer perioden fra januar til og med juli. I grafisk presentasjon ser det slik ut (klikk for større):

Blått er kaldere enn gjennomsnitt for 1961-1990, rødt er varmere, og størrelsen på prikkene angir avvik fra snittet. Vi ser raskt at av landområder er stort sett alle land unntatt Canada varmere enn normalen. Av havområdene er også de aller fleste varmere enn normalt, unntatt Sørishavet og Stillehavet langs USAs og Canadas vestkyst.

Over til tallenes tale: Globalt er 2009 så langt det 6. varmeste året siden 1880, + 0,54 C over gjennomsnittet for 1961 – 1990. Dette altså ifølge NOAA, brukt her fordi jeg ville gjøre bloggens lesere oppmerksomme på den glimrende “samlesiden” de har for klimaovervåkning. Men normalt er det jo NASAs måleserie GISS jeg bruker. Den viser at vi så langt er +0,53 over basisperioden 1951-1980, og syvende varmest siden 1880 – én hundredels grad under 2003 og 2006 (+0,54), som deler femteplassen. Fjerde varmest er 2002 (+0,55). 2007 og 1998 deler på andreplassen (+0,56), mens 2005 er det varmeste året som er målt, +0,62 over snittet.

En interessant ting er at temperaturen har økt betydelig de siste tre månedene. Forklaringen er grei nok: El Niño begynner å få tak igjen. En varmere havoverflate i Stillehavet betyr økt varmeutveksling mot atmosfæren og høyere global temperatur. GISS har følgende måleserie fra januar til juli: +53, +43, +47, +46, +56, +64, +60 (alt i hundredeler over snitt). Hvis resten av året holder samme snitt som mai – juli vil 2009 ende opp som det nest varmeste året som er målt. Dette avhenger i stor grad av El Niño. Den tidligere globale temperaturrekorden fra 1998 ble satt i en El Niño-episode av av gedigent format – den sterkeste som er målt. Noe slikt er neppe i vente nå, men med 11 nye års utslipp av klimagasser er det heller ikke nødvendig. NOAA er inne på dette når de i sin månedsrapport for juli skriver at “if El Niño conditions continue to mature as projected by NOAA, global temperatures are likely to continue to threaten previous record highs.”

Oppsummert: 2009 er så langt marginalt varmere enn spådd av Klimabloggen. Fortsatt er det en mulighet for at jeg treffer, men faktisk ligger året nå an til å bli betydelig varmere. Ikke 7. varmest som spådd, men 5. eller til og med nest varmest. Jeg er konservativ og antar 5. varmest.

Sommeris i Arktis

Første del av spådommen er allerede i boks: Vi er allerede under gjennomsnittlig bunnotering fra årene 1979-2000, og det med mer enn en måned igjen av den forventede smeltesesongen.

At vi skal tangere eller gå under fjorårets areal på 3 mill. km2 virker derimot stadig mindre sannsynlig. Det blir neppe noen ny minimumsnotering verken for arealet (som følges på Cryosphere Today og denne grafen) eller utstrekningen. Derimot tror jeg årets volum blir det minste noensinne, men det får vi ikke vite noe om før utpå nyåret. Får jeg rett i dette er det klart at den nedadgående trenden for sommeris i Arktis fortsetter – det vet vi allerede nå – men det er for tidlig å si om den forsterkes.

Noen klikk på de ulike områder, slik man kan gjøre på Cryosphere Today, vil avsløre en annerledes og meget spesiell smeltesesong. Langs hele Russlands enorme nordområde har isen smeltet tidlig og markant. I stor grad forsvant den bare, lenge før normalt i smeltesesongen. Men dette har til en viss grad blitt kompensert av mer is i selve det arktiske bassenget – ikke i forhold til et normalår, men i forhold til 2007 og 2008.

Nå gjenstår en spennende måned, for som en kan se her (16.08.09) er det mye “råtten” is som fort kan smelte. Eller kanskje ikke. Men under 2007 ser vi heldigvis ikke ut til å komme.

Vurdert til: av 158 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende