Det er bare vær, ikke sant?

Jeg skal gladelig innrømme at som værfrik hadde jeg et øye med orkanen Nargis i flere dager før den traff Burma. Den fikk bred dekning på CNN, og i Google Earth var det lett å se både at den hadde enorme dimensjoner og at den kom til å treffe svært, svært uheldig. Så når CNN nå kjører enda større sak og kaller det “shocking and surprising news”, så er jeg faktisk verken shocked eller surprised. Dette var en varslet katastrofe.

I morges var det 351 døde. Midt på dagen i dag passerte man 4.000, og nå anslås det til over 10.000. Flere hundre tusen har mistet sine hjem. Vann og mat er mangelvare. Det lukkede regimet har erklært katastrofetilstand og slipper nå til internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Jeg tenker tilbake til en annen varslet katastrofe, nemlig da Katrina nesten traff New Orleans i 2005. Jeg sier nesten: Mange tror jo at årsaken til at over 1.800 mennesker døde og mer enn en halv million mennesker permanent er borte fra byen var at en monsterorkan fikk inn en fulltreffer. I virkeligheten hadde Katrina blitt redusert fra kategori 5 (sterkeste) til 3 før den traff land, noe den gjorde et godt stykke fra New Orleans. Det kunne altså gått betydelig verre. Og det vil det, siden New Orleans nå engang ligger der den gjør, og man ikke er i nærheten av å sikre byen. Faktisk er man nå bare tilbake til situasjonen før Katrina traff rent sikringsmessig, noe som hjelper mindre år for år på grunn av tre kombinerte, dødelige effekter: 1) Jorderosjon som skyldes at menneskene har endres Mississipis løp, 2) at landet synker og 3) havet stiger. Resultatet er at havet hvert år rykker nærmere en by som ligger under havnivå. New Orleans er dødsdømt, men vet det bare ikke selv ennå.

2005 var året som sprengte alle rekorder i orkansammenheng, både i antall, styrke, mennesker drept og verdier tapt. Det var også det varmeste året som er målt på kloden. Underlig nok er det ikke mange som setter disse to tingene i sammenheng. Eller riktigere: Media gjør det ikke. En rekke publiserte forskningsartikler har derimot gjort det. Sammenhengen er dokumentert og velkjent: Tropiske orkaner henter sin energi fra havet. Jo varmere vann og jo dypere denne varmen går, jo mer energi er tilgjengelig. Det gir ikke nødvendigvis flere stormer, men det gjør at flere av dem blir virkelig farlige orkaner. Velkjent, som sagt, men likevel benektet av den politisk oppnevnte sjefen for USAs National Hurricane Center – til beskjemmet hoderysten blant mange av hans ansatte forskere.

Om Nargis vet vi dette: Den inntraff uvanlig tidlig i den asiatiske orkansesongen, kom i etterkant av en langvarig hetebølge i området, dannet seg over unormalt varmt hav og endte som den største naturkatastrofen i Burma i moderne tid.

Det er fortsatt riktig at vi ikke kan tillegge den globale opphetingen skylden for hver enkelt orkan. Det vi derimot kan si, er at flere sterke orkaner, mer flom, mer tørke, flere og større skogbranner m.m. er helt i tråd med det forskerne forventer av en varmere klode.

Oppdatering kl 0200:

First lady Laura Bush er nå på TV og skjeller ut regimet i Burma for at man ikke advarte befolkningen tilstrekkelig før Nargis traff. Hvilken herlig ironi. Hennes mann lot være å avbryte sin ferie mens mer enn tusen amerikanere døde i New Orleans’ flomvann. I årevis hadde ekspertene advart om at dikene ikke ville tåle en orkan. Det ble produsert avisartikler, offentlige rapporter, forskningsartikler, dokumentarfilmer og bøker. Og hva sa Bush rett etter at katastrofen var et faktum? Jo: “I don’t think anybody could have foreseen that the levees would break…”

Oppdatering 6.5. kl 1600:

Jeg så det gikk galt, men resultatet er verre enn jeg ville trodd. Per nå er anslaget over døde oppe i 22.000, og det kan stige videre. Særlig siden hele 41.000 er savnet. Eller det kan falle, for som så ofte i slike situasjonen er oversikten liten og kaoset hersker. Det er uansett en enorm katastrofe vi her er vitne til.

Et moment har så smått kommet frem det siste døgnet: På grunn av befolkningsvekst har de mangroveskogene som tidligere vernet Rangoon mot havet blitt hugget ned. Dette er en interessant parallell til hva som har skjedd med våtmarksområdene som pleide å beskytte New Orleans. Årsaken bak er en annen, men effekten den samme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…vil jeg slå et slag for det andre landet du kan feriere i. Utlandet.

Du er kanskje blant de tullingene som har falt for propagandaen om “Norge, ditt nærmeste ferieland”? Da er det vel mulig at du ikke føler deg helt lur, der du sitter til knes i gjørme og ser hagemøblene ta avgårde nedover en flomstor elv. Jo da, Norge er unektelig ditt nærmeste ferieland. Og det våteste, dyreste, gråeste. Kjedeligste.

På en tur med hurtigruten i fjor kom jeg i snakk med en hyggelig amerikaner. “How bjuuuuutiful!”, kom det eksaltert fra ham i Geirangerfjorden. “Oh, it’s another fjord” var tonen dagen etter, hundre mil lenger nord. For det er sant som det er sagt: Har du sett én, har du sett dem alle. De fleste, ihvertfall.

Jeg ruslet rundt Vågen i Stavanger i dag, i en ledig halvtime mellom to møter. Jeg så 427 ledige bord stå ute i regnet, men ikke en eneste gjest. Det var deprimerende. Det har vært slik i ukevis. Langs brygga lå båter med kalesjen godt trukket over. Et par av seilbåtene var fra Tyskland, og en fra Finland. Smart valg, folkens! Jeg elsker å seile. Men jeg gidder knapt å pusle rundt i Ryfylke lenger, for jeg liker å seile på vannet, ikke i det. Hva er en seiltur i Norge i forhold til en seiltur i Hellas, Kroatia, Karibien? En blass etterligning. En sørgelig unnskyldning.

For den saks skyld: Hva er en vasstrukken øl til 69 kroner ved et dryppvått bord i Stavangers 17 varmegrader, mot en duggfrisk og kald en på en solstekt taverna i Kroatia til kr 6,90? En dårlig spøk. En personlig fornærmelse.

Tør jeg minne om at dette er fremtiden her på våre breddegrader? Våte vintre uten snø, våte somre uten sol. En trend som vil forsterke seg med den globale oppvarmingen.

Ja, jeg vet. Solen har blitt sett langt nord i landet. Fint for dem som bor der. Det er ikke mange!

Nei, lykke til i steinrøysa. Nyt fellesregnet, for snart er det høst. Men om en uke setter jeg kursen mot sør. Først på fire hjul og med god tid gjennom Danmark, Tyskland, Østerrike og Slovenia. Så i to uker under hvite seil i Kroatia.

Jeg skal sende en tanke hjem. Kanskje. Eller nei, forresten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Briksdalsbreen, rettere sagt, som er en del av Jostedalsbreen. Den smelter så fort, til og med nå i november, at de britiske forskerne både har måttet rømme stedet og har fått deler av sitt tekniske måleutstyr ødelagt. Forskerteamet har nå forlatt området for å oppsøke andre mer stabile isbreer, formodentlig lenger nord. Heldigvis har man to års måledata allerede som kan være til nytte.

Poenget med denne forskningen er å finne ut hva global oppvarming kommer til å gjøre med de langt større ismengdene i arktis, på Grønland og i antarktis. Et første hint: Smeltingen skjer mye raskere enn tidligere antatt. Eller som en av breforskerne så kjølig formulerte det når de nå kom tilbake til Briksdalsbreen: “Oh my God, it’s all gone!”.

Tidligere denne høsten har vi fått kunnskap om at isen i arktis har blitt redusert i rekordfart de siste årene, både ved at den har minket i utstrekning og at den har blitt tynnere. Dette bidrar ikke til stigende havnivå, siden denne isen allerede flyter. Derimot vil mindre is bidra til høyere temperatur i nordområdene, siden åpent hav absorberer mye mer solenergi (og dermed varme) enn is, som reflekterer solstrålene.

Skumlere enn dette: Smeltingen på Grønland har virkelig skutt fart. Ferske satelittmålinger fra NASA viser at gjennomsnittlig netto smelting de siste tre årene er på 101 milliarder tonn årlig – og økende. Men det er nok vann igjen. Nok bare på Grønland, faktisk, til å få havnivået verden over til å stige med 7 meter. Tidligere har man trodd at noe slikt bare kunne skje over laaaaang tid. Men ny teori som stemmer bedre med det man faktisk observerer tyder på at når man når et “tipping point”, for eksempel at temperaturen overstiger et gitt punkt, så akselererer utviklingen. For Norges vedkommende kan det se ut som om vi allerede har nådd dette punktet.

Skummelt? You bet! Mer om dette og mye annet innen klima finner du på min blogg WorldAtRisk.org.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende