Fornybare Norge
desember 14th, 2010
Mitt tredje og siste innlegg fra KlimaOppmøte:
Har Stoltenberg fått deg til å miste troen på siviløkonomer? Frode Fanebust gjenreiser fagets verdighet. Møt ham og andre i morgen kl 15.30 i KlimaOppmøte-debatt om Statoil og tjæresand. Klimaforsker James Hansen stiller på videolink fra USA, og Statoil stiller til åpen debatt om spørsmålet for første gang.
I går skrev jeg om landet vårt som en atmosfærisk stormakt som er i den heldige situasjonen at vi kan yte et stort bidrag mot klimakrisen ved å la være å gjøre noe. Mer spesifikt ved å la være å åpne nordområdene våre for utvinning av olje og gass, la være å eksportere kull fra Svalbard, og la være å involvere vårt statseide oljeselskap i tjæresand. Det er selvsagt ikke alt vi kan gjøre, og heller ikke alt vi behøver gjøre. Men det vil være en meget god start.
I en undersøkelse som ble gjengitt i Finansavisen denne uken, er det Statoil de fleste nevner som Norges mest bærekraftige selskap. På ramme alvor! Dette viser at uttrykket bærekraft nå ikke bare er kidnappet av oss blårusser, men også torturert og maltraktert til det ugjenkjennelige. Bærekraft er knyttet til fornybarhet og fornuftig måtehold; et generasjonsregnskap hvor vi i dag ikke stjeler fra våre barn og barnebarn. (Noen sier riktignok «låne» i stedet for stjele, men jeg har aldri sett noen tilbakebetalingsavtale, og det som er forbrukt, kan man ikke arve.) Statoils oppgave er å pumpe opp og selge mest mulig av ikke-fornybare ressurser, og de har satt seg fore å gjøre det så raskt som mulig. Det finnes ikke det minste snev av mulighet for at deres virksomhet kan fortjene betegnelsen bærekraftig. Men tross at selve begrepet har norsk opprinnelse, kan mange så lite om det at man lar Statoil vinne en konkurranse hvor de ikke en gang er kvalifisert til å delta.
Jeg tror forvirringen skyldes oljefondet. For vi har da ikke brukt alle oljepengene, vi har investert en stor andel av dem i utenlandske aksjer og obligasjoner? Det er riktig. Men det er fortsatt hakkende galt å forveksle økologisk bærekraft med finansiell sparing. Du kan ikke spise Exxonaksjer eller Repsolobligasjoner. Heller ikke bygge, fyre eller gjødsle med dem. I vår tidsalder har de faktisk ingen fysikk overhodet; de eksisterer kun som digitale konsepter. Langt på vei har det gått samme vei med penger, hvor verdien av gullmyntens vekt nå er erstattet av den kollektive troen på pengenes bytteverdi.
Oljefondet er et godt eksempel på fornuftig sparing, ikke på bærekraft. Men det er i dag verdens tredje største investor, noe som gir enorme muligheter. Ikke minst gir det anledning til å investere i en fornybar fremtid – og til å definere ut selskaper som har fremtiden bak seg. Det er ikke sløsing, men en fornuftig investeringsstrategi. Og det er ikke slik at vi over natten må gjøre hele fondet «fornybart». Begynn gjerne med 25% og trapp opp med 5% i året. 750 milliarder kroner er også penger…
For en ukes tid siden solte regjeringen seg i mediaglansen etter å ha gitt Statkraft 18 milliarder kroner. Det var en gledelig investering, men det kom kanskje ikke så tydelig frem at det egentlig handlet om tilbakebetaling av noen av de titalls milliarder kronene staten har tatt i utbytte fra selskapet gjennom årene. Samtidig får Statoil ufortrødent bygge opp sin egenkapital, som nå er på godt over 200 milliarder. Det er langt mer enn selskapet klarer å finne noen fornuftig anvendelse for på norsk sokkel, og en viktig årsak til at man roter rundt i kanadisk tjæresand og amerikansk skifergass. Løsningen på det er like enkel og kurant for Statoil som for Frontline; en tilbakebetaling til aksjonærene som virkelig monner. Den norske staten er en utmerket kapitalist i det internasjonale markedet, og da kan man like gjerne lære av John Fredriksen hvordan man flytter pengene dit de gjør mest nytte for seg – og vips har man mange titalls milliarder til som kan investeres fornybart.
Pengene har vi altså. Dessuten betydelig kompetanse, både innenfor forskningsmiljøer, allerede etablerte selskaper i fornybar sektor – og ikke minst som et konvertibelt gode etter 40 år med olje og gass.
Spørsmålet er om vi kan finne den nødvendige kombinasjonen av visjoner og vilje.
Look to Norway!
desember 13th, 2010
Her kommer blogg 2 av 3 fra min deltakelse i Klimanettverkets bloggemaraton.
Da president Franklin D. Roosevelt sa dette i en tale i 1942, var det uten snev av ironi. Hans poeng var at Norge var en liten nasjon, men en stormakt på havet. Norsk tonnasje hadde stor betydning for de alliertes forsyning gjennom hele 2. verdenskrig, og med det gjenvant vi vår stolthet, etter forsmedelsen ved først å ha latt oss overrumple av et varslet overfall.
Norge er fortsatt et lite land, men i dag er vi både en atmosfærisk og en finansiell stormakt, begge deler som en direkte effekt av våre reserver av fossil energi. I dag vil jeg skrive litt om den førstnevnte rollen, i morgen følger jeg opp om mulighetene våre finansielle muskler gir.
Vi er i dag verdens tredje største eksportør av gass, og den femte største på olje. I tillegg eksporterer vi kull fra ellers stort sett vernede Svalbard, ironisk nok et av de stedene i verden som opplever de største klimaendringene.
Ifølge FootPrintStandards.org har vår klode en biokapasitet på 1,8 hektar per person. Nordmenn legger beslag på cirka 4,2. Ganske breialt, men takket være vannkraften ikke horribelt. Dersom vi inkluderer effekten av vår eksport av fossil energi, øker imidlertid vårt karbonavtrykk per nordmann til over 17. Det er altså denne som gjør oss til en av verdens desiderte klimaverstinger, og til en atmosfærisk stormakt. Er det så riktig å inkludere effekten av eksporten vår? Svaret på det ligger i disse to spørsmålene: 1) Hvem bestemmer over disse ressursene, og 2) hvem sitter igjen med pengene? Riktig, det er oss. Nok sagt.
Spiller det så noen rolle hva vi gjør? Jens Stoltenberg liker å argumentere for at vår olje og gass er renere enn tyskernes kull, slik at nettoeffekten er positiv. Han glemmer da for det første å nevne at Norge også eksporterer cirka 2,5 millioner tonn kull av temmelig luguber kvalitet, hovedsaklig til Tyskland. Hensynet til vår territoriale tilstedeværelse på Svalbard går her udiskutabelt foran ethvert miljøhensyn, både lokalt og globalt. For det andre velger han å se bort fra at vår fossile eksport også fortrenger fornybar energi, som jo generelt er noe dyrere. Det er altså her som så ofte ellers med vår statsminister: Det han sier høres plausibelt ut i forbifarten, men beholder troverdigheten bare til du får tenkt deg om.
Oljeprisen er nå høy, og stigende. Jo høyere den blir, jo mer konkurransedyktige blir de fornybare alternativene. Dette betyr at for hvert fat med olje, hver kubikkmeter med gass og hvert tonn med kull Norge velger ikke å produsere, reduserer vi ikke bare de utslippene som følger med utvinning og forbruk: Vi bidrar også til å gjøre fornybar kraft mer attraktiv.
Politikerne vil gjerne fokusere på bilkjøring og tetting av vinduslister. Det er helt riktig at vi alle kan bidra på mange små og enkle vis. Men det er ikke der nøkkelen til Norges bidrag i klimakampen ligger, og fokuset er en politisk ansvarsfraskrivelse av dimensjoner. I stedet kan vi ta til oss det James Hansen har sagt: Det er helt avgjørende at en stor del av allerede påviste reserver av fossil energi blir værende under jorden, og at vi ikke går løs på de ukonvensjonelle kildene.
Dette leder meg naturlig til de store, viktige og umiddelbare tiltakene Norge kan bidra med i klimakampen: Sørg for varig vern fra utvinning først av Lofoten, Vesterålen og Senja, deretter også for den norske delen av Barentshavet. Bruk eiermakt til å trekke Statoil permanent ut av tjæresand, flytt en betydelig del av egenkapitalen over i fornybare virksomheter, og la selskapet fullføre sin virksomhet i Nordsjøen på best mulig måte. Dessuten – og dette er så selvsagt at det er en skam å måtte komme med det – legg ned den bare marginalt lønnsomme gruvedriften på Svalbard. Tilstedeværelsen der kan vi ivareta ved en kraftig styrking av universitetet, og ved å legge til rette for at Svalbard blir et internasjonalt senter for klimaforskning.
Hvis dette høres radikalt ut, så er det bare fordi man sjelden tenker over at det uansett går i denne retningen. Norsk oljeproduksjon fra Nordsjøen er allerede raskt dalende, og med bakgrunn i manglende nye gassfunn har Gassnova denne uken meldt at det ikke er hold i statens planer om kraftig økt gassproduksjon. Vern av nordområdene er fornuftig, også ut fra andre hensyn enn klimaet. Poenget er at vi kan planlegge og til en viss grad ta kontroll over situasjonen, heller enn igjen å la oss overrumple av en varslet overraskelse.
Klimatoppmøtet som akkurat nå pågår i Cancun viser hvor sårt verden trenger noen som går foran. Det er vanskelig å tenke seg en kandidat som er bedre egnet enn oss. Så kan vi omsider igjen med rette slå oss på brystet og si: Look to Norway!
Klimakalkunen fra Cancun
desember 13th, 2010
Etter endelig å ha gjenfunnet mitt passord til denne bloggen, legger jeg nå ut noen innlegg som jeg nylig har hatt på Klimanettverkets blogg. 
—
Takk for maten, den var god, jeg betaler ikke no …? Søndagens første post er skrevet av Frode Fanebust, siviløkonom, og forfatter av «Selvbedraget. Norge og klimakrisen»
—
Det er i Mexico det skjer for tiden: en orgie i initialord og en omgang med store bokstaver som savner sidestykke i sin løsaktighet. COP16 er i gang, i regi av UNFCCC. Håpet er å videreføre CMP, og i den forbindelse deltar også SBI og SBSTA. Dessuten AWG-KP og AWG-LCA, men med en framdrift i revers etter COP15 sannsynligvis mest som supperåd. Det er likevel et visst håp om fremgang innen REDD+, mens vi inderlig får håpe at Norge og Saudi-Arabia ikke lykkes med å lure CCS inn i CDM. Du kan lese mer om om dette i FCCC/CP/2010/1, forutsatt at du har Paracet innen rekkevidde.
Dette er ikke en prosess, folkens. Langt mindre er det veien til en fornybar fremtid på en klode som ikke har blitt mer enn to grader varmere. Det er en forbannet labberundt. A fucking train wreck. Un tren de mierda y un maldito desastre, for å legge ordene i munnen på en meksikansk delegat som er like frustrert som han er imaginær. Det er veien til helvete, minus de gode intensjonene. De falt av toget da det sporet av i København. Nå er det grådigheten som rår, i alles kamp mot alle. Og følelsen det gir meg er perfekt beskrevet av et klokere hode enn mitt, med en enda sintere penn:
Og jeg som skulle være som en pil!
Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!
De som vet veien, ofrer ikke med.
(Jens Bjørneboe, Ynglingen)
Ikke alle føler det slik, og dere har min fulle støtte, alle dere unge og engasjerte miljøaktivister som deltar på klimatoppmøtet. Det er på ingen måte dere det står på, og jeg oppmuntres når dere kan feire små seire, selv når de er så små at jeg ikke skjønner hva de går ut på. Men dere er ingen match for pengene og makten. Ingen match for et Japan som fornekter sitt Kyoto, et Canada som har kjent den rike eimen av tjæresand og et Norge som sikkert igjen vil kjøpe seg klimaglorie med oljepenger.
Hvor dysfunksjonelt er klimatoppmøtet? Det vil verden oppdage etter hvert, så jeg vil sammenligne det med en annen oppdagelsesreise til Sør-Amerika. Nemlig den til Cristobal Colón, som hos oss går under et navn han selv ikke ville ha kjent igjen: Christofer Columbus. Da han dro ut, visste han ikke hvor han skulle. Da han kom frem, visste han ikke hvor han var. Og da han kom tilbake, visste han ikke hvor han hadde vært. Jeg føler meg usedvanlig sikker på at dette vil være en passende parabel for kalkunen fra Cancun.
Problemet er ikke bare at man ikke ser ut til å komme frem til noen enighet, men at den enigheten man eventuelt en gang kommer frem til, vil være fundamentert på leirgrunn. Ta Kyotoavtalen som eksempel: Den var svært lite ambisiøs. Kun et forsiktig skritt i riktig retning, ment å følges av større kutt i flere land. Men dersom Kyotoavtalen i 2012 innfris totalt sett (mange land vil bryte den, deriblant Norge), så skyldes det i hovedsak to slumpetreff: Et økonomisk sammenbrudd i den forhenværende østblokken og en uventet global økonomisk krise, med den reduksjon i produksjon og utslipp som nødvendigvis fulgte. Dessuten ett triks i ludo: muligheten til å skape klimakvoter av tynn luft i utviklingslandene. Dette siste betyr i praksis at man kan øke utslippene både lokalt og globalt, men likevel kjøpe seg inn under de utslippsgrensene man har forpliktet seg til. Altså kreativ bokføring, slik vi økonomer godt kjenner til. En løgn bygget på en god tanke.
OK, nok elendighet. Den eneste grunnen til å marinere dere i den, er å komme med en bedre løsning. Utgangspunktet for den er G20. Altså verdens 19 største økonomier, pluss EU. Dermed er også Norge med, gjennom et pseudomedlemskap (EØS) hvor vi både betaler mer og følger EUs regler bedre enn de fleste som er innenfor, men frivillig har avstått fra å ha stemmerett.
G20 inneholder både de landene som i hovedsak har skapt klimakrisen (USA, EU), de viktigste nåværende og fremtidige leverandørene av det fossile dopet verden er avhengig av (Saudi-Arabia, Brasil, Canada, Russland, Australia) og de med den største avhengigheten (USA, EU, Kina, India). Dessuten de landene som har det vesentligste av regnskogene som i dag er truet (Brasil, Indonesia). Dette betyr at alle de viktigste grupperingene er med, men med 20 delegasjoner som virkelig betyr noe, ikke en salig smørje av stort og smått.
Jeg forutsetter selvsagt at foregangsnasjonen Norge frivillig vil innordne seg et slikt regime under EØS. Det som da hovedsaklig vil mangle, er små land og fattige land med lave utslipp. Det er mindre viktig, men viktig nok til at FNs gigantmøter fortsatt vil ha en hensikt: Å sørge for en best mulig tilpasning mellom G20s samkjørte klimapolitikk og de øvrige landene.