Dagbladet har kjørt en serie på tre artikler på klimafronten den siste uken. Først en meget tvilsom sak, som vil bli kommentert her. Deretter det ytterste visvas, som jeg tar i neste innlegg. Til slutt et eksempel på velformulert fornuft, som jeg vil kommentere til slutt.

Aslak Sira Myhres artikkel har fått navnet “De nye dommedagsprofetene”, og har dette utgangspunktet:

Miljøbevegelsen bruker klima til å grunnlegge en ny religion for den vestlige middeklassen. Til sist er det miljøsakene som taper på dette.

Jeg kommer ikke til å gjenta hele argumentasjonen her. Du, kjære leser, kommer altså ikke utenom å lese Myhres artikkel først, noe som betyr at du må slite deg gjennom formuleringer som denne: “Anti-modernismen er en viktig del av miljøsakens metafysikk.” Altså liksomdypsindig akademikerspeak for at miljøbevegelsen synes alt var bedre før. Men det som virker å være selve poenget, skal få stå frem her i all sin prakt:

Det ville vært lettere å få gjennomslag for å bygge ut alternative energikilder om man ikke nevnte miljø som begrunnelse i det hele tatt.

Greit. Jeg vil gjøre en vri denne gangen, og rett og slett komme med noen av de spørsmålene jeg, etter en rask gjennomlesning av artikkelen, hadde notert i håp om å slippe til i det Dagsnytt 18 jeg ble liggende syk til sengs og høre på:

• Hvem er dommedagsprofetene Sira Myhre sikter til? De fleste miljøvernorganisasjonene ser ut til å bøye unna når det gjelder å formidle den virkelighetsbeskrivelsen klimaforskerne kommer med, ref. for eksempel professor James Hansen. Er det da forskerne som er dommedagsprofetene? Hvor sannsynlig er det at de med sine sine vitenskapelig publiserte, fagfellevurderte rapporter ønsker å mane frem hysteri? Hvem er bedre egnet enn forskerne til å beskrive virkeligheten?

• Som et eksempel på miljøbevegelsens unnvikelse kan jeg nevne at debatten om utslipp av CO2 nesten har vært fraværende når det gjelder åpning av nordområdene for utvinning av olje og gass. I stedet fokuserer man på den langt mer umiddelbare faren for lokal forurensning. Det må da være helt etter Myhres oppskrift?

• Er det en realistisk beskrivelse av virkelighetens Norge at vi har en overklasse som ønsker at alle andre enn dem selv skal forandre seg? Er det ikke heller slik at svært mange av oss føler en privat maktesløshet overfor klimakrisen, og nettopp derfor ønsker politikere som kan følge opp ord med handling?

• Hvor hensiktsmessig er det av Myhre å gjøre høyrepopulistenes språkbruk om dommedagsprofetier, klimareligion og moralisme til sin egen? Uansett hvilken hensikt han måtte ha, opplever jeg at han går klimanekternes ærend – noe diskusjonstråden som følger artikkelen ser ut til å bekrefte.

• Er det mulig at menneskene i utviklingslandene, når de går ut fra at en “overgang til moderniteten” vil medføre uopprettelige økologiske skader, faktisk bare forholder seg til den virkeligheten de allerede ser rundt seg? Vil det for eksempel være en bedre strategi for bolivianerne på høyslettene å fornekte at isbreene som gir dem vann snart har smeltet bort? Kan russere velge ikke å dø under en hetebølge? Skal pakistanere som står til halsen i vann velge å se bort fra problemet? Skal vi bare trykke penger, slik at fattige i Afrika som nå opplever at kornprisene stiger med 80% kan kjøpe like mye korn som tidligere?

• Er det alvorlig ment av Myhre at vi best kan løse klimautfordringene ved å se bort fra dem, og heller fokusere på vikarierende motiver?

Svaret ligger i spørsmålene, og jeg har sjelden lest en tekst som i større grad har rammet avsenderen midt i eget påstått interessefelt. Retorikken er så feilslått at man bare må måpe over hva et skrivende menneske kan klare å få til, og med venner som Aslak Sira Myhre behøver ikke miljøbevegelsen fiender. Men det har den, og Frp vil måtte lete en stund etter en bedre alliert enn Sira Myhre fremstår som i sin artikkel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende