Noe godt bringer dette året med seg også på klimafronten: For første gang har klimaforskerne fått observasjoner som er så langt utenfor normalen at de våger å konkludere at man nå kan se direkte resultater av at kloden blir hetere. Da er det naturlig at miljøvernorganisasjonene spiller videre på dette, som her:

This is what Global Warming looks like from NRDC Broadcast Videos on Vimeo.

Tabloid? Helt klart. Men det er jo det aller meste av mediavinklingen for tiden, særlig den som faktisk blir lest, hørt og sett. Spørsmålet er nok heller: Virker det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk nylig en hyggelig henvendelse fra en leser som lurte på om jeg kunne besvare to spørsmål som jeg skriver om i boken min, men formulert for lesere på ungdomsskolenivå. Her er forsøket på det:

1. Hva kan og bør vi gjøre når vi nå står overfor klimakrisen?

Vi bør alle fortsette å fokusere på de små tingene: Kjøre og fly mindre, kaste mindre mat, kjøpe færre ting vi ikke behøver, generelt velge de miljøvennlige løsningene. Når mange nok gjør dette, er klart at det i sum vil ha praktisk betydning. Men samtidig gir det oss større bevissthet om vår egen rolle. Det er noe vi har et sterkt behov for!

Likevel er det som må skje innenfor politikken langt viktigere. Nå for tiden har vi politikere som er flinkere til å dilte etter, enn til å lede. De er redde for at hvis de gjør noe som faktisk er til nytte for miljøet, så vil de ikke bli gjenvalgt. Derfor er det viktig at vi engasjerer oss også politisk. Da blir vi ikke så lett ofre for bedrag – eller selvbedrag. I dag tror mange på illusjonen av Norge som en miljønasjon. I virkeligheten er vi verdens tredje største eksportør av gass, den femte største innenfor olje, og vi utvinner kull fra gruver som ligger mellom naturreservatene på Svalbard. Vi er først og fremst en langer av det fossile dopet som verden er så avhengig av – men vi bruker litt av pengene vi får fra dette salget til å kjøpe oss et bedre image.

Vi må akseptere at vi ikke skal ha opp den siste dråpen av olje, det siste pffft! av gass, det siste kilo av Svalbardkull. Greit nok at det ikke er realistisk å stoppe utvinningen der den allerede er satt i gang. Men nordområdene må fredes for utvinning av olje og gass; det gjelder både Lofoten, Vesterålen og Barentshavet. Det er dette, og ikke teknologiske månelandinger eller penger til å redde andre lands skoger, som vil være det viktigste norske bidraget for å redusere de fremtidige klimaendringene: At vi helhjertet går inn for å skifte fra fossil til fornybar energi, ikke fordi vi har gått lens, men fordi det er nødvendig at noen går foran og gjør det riktige.

Det viktigste tiltaket som kan gjøre dette mulig, i Norge og alle andre land, er å få en riktigere pris på olje, gass og kull, siden det er disse energikildene som skaper farlige klimaendringer. Det betyr priser som ikke bare inkluderer effekten av forurensning, men også de langsiktige virkningene på klimaet. Vi må derfor legge en temmelig høy skatt på olje, gass og kull. Men folk liker ikke skatter, forståelig nok. Så for å få aksept for denne karbonskatten er det viktig at den tilbakebetales helt og fullt til hver enkelt av oss. Rett inn på konto, hver måned: Vær så god, her er din karboninntekt! Den kan du bruke på hva du vil, og da er det ikke mange av oss som vil være så dumme at vi kjøper olje, gass eller kull for pengene. Når noe blir mye dyrere, da kjøper vi mindre av det, ikke sant? Og så er det jo millioner av andre ting å bruke pengene på, hvor nesten er alle et bedre valg for klimaet. En slik karbonskatt vil altså verken gjøre oss fattigere eller rikere, men den vil gjøre det fornuftig å velge de klimavennlige løsningene, også økonomisk sett.

Har du ikke hørt om denne løsningen før? Det er nok fordi den er så effektiv at Norge helt sikkert vil selge mindre olje, kull og gass når den blir innført…

2. Hvordan skal vi unngå å bli klimadeppa?

Det første vi kan gjøre, er å fire på kravet om konstant lykke. Det er ikke noen naturlig tilstand. Heller ikke er det et krav, og jeg tror ikke en gang det bør være et ønske eller mål. Å leve kun for sin egen lykkes skyld, det står for meg som et temmelig meningsløst liv.

Prøv heller å være til nytte. Gjøre en forskjell. Forlat plassen litt bedre enn den var da du fant den, enten det er en leirplass i skogen eller plassen din i livet. Det er hundre tusen måter å gjøre det på, og du har muligheten hver dag.

Klarer du det, da vil du oppnå mer enn de fleste. Du slipper nok likevel ikke unna en del depping på veien – men jeg kan garantere at du vil få smake litt ekte lykke også! Ikke sånn kortsiktig kjøpelykke som tilbys overalt, med rabatt og bytterett til nye garanterte skuffelser. Men den fortjente sorten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du kan lære mer av å se denne videoen på under 10 minutter, enn ved å følge bloggen til klimanekternes yppersteprest Anthony Watts i tre år…

Jeg kommer snart til å følge opp med en oppsummering av hva som har skjedd med havisen i nord i 2010, siden bunnen passeres i disse dager.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et problem jeg strevde med da jeg skrev min nye bok, var at det er så mye enklere å identifisere problemene enn løsningene. Det vil si: Løsningene finnes, og det grunnleggende er å få en riktigere prising av fossil energi. Men det er svært vanskelig å se hvordan vi kommer dit, gitt vår avhengighet av olje, kull og gass på den ene siden, og leverandørenes enorme politiske og økonomiske makt på den andre. Vi er avhengig av en kunnskap og vilje blant folk flest som i dag ikke finnes, og en beslutningsevne og politisk mot hos vårt lederskap vi ikke har sett snurten av så langt.

Derfor er det godt at noen tenker store tanker, slik vår klimaprofessor Jørgen Randers og klimaaktivisten Paul Gilding gjør i videoklippet nedenfor. De har innsett at folk per i dag ikke er klare for den store omleggingen som må komme. Men ikke desto mindre, argumenterer de, må vi begynne planleggingen av en rask og effektiv – mange vil si brutal – overgang til en mer klimavennlig tilværelse.

Randers og Gilding ser for seg at selve implementeringen vil kunne begynne rundt 2018; først da vil vi oppleve “the Great Awakening” – altså at befolkningen blir tilstrekkelig overbevist – og skremt – til ikke bare å godta den nødvendige omleggingen, men til å ønske den ut fra sunn egeninteresse. Det vil ifølge Randers og Gilding altså skje lenge før vi nærmer oss det togradersmålet for global oppvarming verden så frimodig – og uansvarlig – har satt per i dag. Og som vi er på god vei til å overskride, gitt dagens mangel på handling. Randers og Gilding mener at vi må begrense oss til maksimalt én grads oppvarming, derav overskriften, og planlegger altså for hvordan dette skal kunne være mulig.

En lenger og mer dyptpløyende versjon av intervjuet finnes også. Jeg har nettopp kommet over dette, takket være Aleksander Melli i Norsk klimanettverk, og har verken tenkt gjennom det skikkelig eller vurdert realismen i forslagene. Det jeg derimot vil si, er at det er prisverdig at noen våger å tenke utenfor boksen. Dessuten er det, ett år etter at intervjuet ble tatt opp, gledelig at det på noen fronter faktisk går raskere enn hva Randers og Gilding ser ut til å tenke seg. For eksempel når det gjelder overgangen til biler som enten er helt elektriske eller ladbare hybrider. Mer om det kan du lese her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er stort sett omgitt av oppegående mennesker. Faren med det er at man av og til tar ting for gitt. Så blir man sittende og gape når en nær bekjent plutselig sier noe sånt som: “Global oppvarming? Hah! Har du ikke sett ‘The Great Global Warming Swindle’ på YouTube?”

Denne uken har Ryanairs toppsjef og bajas Michael O’Leary gitt verden en ny påminnelse om regelen som sier at enhver sjef forfremmes til sitt inkompetansenivå. I et intervju med The Independent klarer han å lire av seg en god del underholdende sitater. Som disse:

“Do I believe there is global warming? No, I believe it’s all a load of bullshit. But it’s amazing the way the whole fucking eco-warriors and the media have changed. It used to be global warming, but now, when global temperatures haven’t risen in the past 12 years, they say ‘climate change’.”

(En gammel myte, se http://www.skepticalscience.com/global-warming-stopped-in-1998.htm )

“Scientists argue there is global warming because they wouldn’t get half of the funding they get now if it turns out to be completely bogus.”

(Så eksportører av fossil energi, som Norge, Venezuela og Australia, ville ikke vært interessert i å finansiere forskning som viser at eksporten er uproblematisk – og ingen kull- eller oljeselskaper ville betalt for forskning som viser at deres utslipp ikke bidrar til global oppvarming? Ingen flyselskaper ville støttet forskning som frikjente deres virksomhet i miljøsammenheng? Hm… )

“The scientific community has nearly always been wrong in history anyway. In the Middle Ages, they were going to excommunicate Galileo because the entire scientific community said the Earth was flat…”

(En myte. Folk i middelalderen visste godt at jorden er rund, se http://en.wikipedia.org/wiki/Flat_Earth_myth )

“I mean, it is absolutely bizarre that the people who can’t tell us what the fucking weather is next Tuesday can predict with absolute precision what the fucking global temperatures will be in 100 years’ time. It’s horseshit.”

(En vanlig misforståelse. Å forutse været på en liten flekk på kloden om en uke er en helt annen øvelse enn å modellere global gjennomsnittstemperatur om 100 år. Hvis du ikke forstår hvorfor, så tenk over dette: I dag er den globale gjennomsnittstemperaturen cirka 14 grader. Det vil den også være neste tirsdag. Men om utviklingen fra de siste tiårene fortsetter, vil den være cirka 0,2 grader høyere i 2020. Værmelding har ikke noe med saken å gjøre.)

Bare tullball fra O’Leary, altså. Men det er jo alltid fint når noen vil stå frem og gi uvitenheten et ansikt. I The Independents artikkel blir han forøvrig også enkelt og greit satt på plass av en klimaforsker.

Det som faktisk er interessant i denne sammenhengen, er tanken om at flybransjen selv kan regulere sine utslipp, uten pålegg fra myndighetene. Med Ryanair som Europas tredje største flyselskap vet vi nå hvor realistisk det er.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For de fleste er han verdens fremste klimaforsker, professor ved Columbia University og sjef for NASAs klimaforskning. For noen er han en rabiat aktivist. Det siste er en morsom tanke dersom du har møtt ham. Eller ser dette videointervjuet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er tredje og siste kommentar til en serie på tre artikler som sto i Dagbladet i forrige uke. Tidligere har jeg tatt for meg artiklene til Aslak Sira Myhre og Brendan O’Neill. Denne gangen er det artikkelen til Aleksander Melli jeg vil si noen ord om.

Jeg er ute av trening. Da jeg solgte stiler på ungdomsskolen og videregående likte jeg å velge det motsatte synspunkt av det jeg selv hadde, og så skrive så overbevisende jeg kunne ut fra en vinkel som slett ikke var min. Men etter mange år med å blogge klare meninger, og to bøker rett fra eget hjerte, er ikke dette lenger noe som faller meg naturlig. Jepp: Jeg har blitt for lat. Dessuten er det en bedre øvelse for en ung provokatør enn for en nesten voksen mann.

Saken er at det er lite i Mellis artikkel “Ut av klimapassivismen” jeg er uenig i. Brendan O’Neill er rabiat veiviser til helvete, og det er det viktig å gjøre synlig. Aslak Sira Myhre har valgt en (litt for) snedig vinkling – “perspektiv”, ville han sikkert kalt det – og så vandret ut på retorikkens ville veier med akademikerspråket som en blytung klamp om foten. Men Aleksander Melli virker å være en fornuftig fyr. Han er dessuten forfatter, og kan skrive sine meninger langt bedre enn jeg kan gjenta dem. Oppfordringen blir derfor ganske enkelt å lese hva han skriver. Ikke minst fordi Melli i motsetning til sine to forgjengere kan by på ren leseglede.

På ett punkt skiller jeg lag med Melli. I sin fremstilling av fornuft og moderasjon både hos seg selv og miljøbevegelsen, snakker han varmt om de små vaktmestergrepene: den viktige summen av alle de hverdagslige tingene vi alle kan gjøre for å bidra i en mer klimavennlig retning. Det er et forståelig valg. Men forskningen han selv støtter seg på, tyder på at dette på langt nær vil være nok. Det store dilemmaet er at moderasjon sannsynligvis er det eneste det kan være stemning for i folket, samtidig som virkeligheten kaller på de store, politiske grepene – på karbonskatten, vernet av nordområdene og en global overgang til fornybar energi som i første omgang koster mer enn den smaker.

Jeg ser uansett poenget med å lirke, heller enn å dytte. Det er en følge av at vi i dag ikke har politikere med den overbevisning, karisma og integritet som behøves for å lede. Dermed er det opp til folket å gå foran, med en temmelig uglesett miljøbevegelsen både som stifinnere og pådrivere. Fortsatt er det altfor få som klarer å se en katastrofe i emning, og for mange som foretrekker å flire av “dommedagsprofetene”.

Fort kommer det ikke til å gå, men håpet til Melli er altså at vi stort sett vil bevege oss i riktig retning. Får vi bare folket til å rusle ut på den samme veien, vil det kanskje også lære å løpe etter hvert.

Jeg ville ikke veddet på det. Men det er akkurat det vi gjør.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går skrev jeg en kommentar til en artikkel i Dagbladet hvor gammelraddisen Aslak Sira Myhre gir et feilslått håndslag til Frp, klimanektere og motstandere av miljøbevegelsen. I artikkel nummer to av tre har man oversatt en tekst av den engelske journalisten Brendan O’Neill. Han er redaktør for onlinemagasinet Spiked, en perifer liberalistisk knøttepublikasjon som forkaster tanken om en menneskeskapt global oppvarming og generelt er mot miljøvern.

Tross at han ikke har noen relevant utdannelse, har O’Neill blitt en postergutt for de fremtidsoptimistene som mener at kloden har plass til titalls milliarder mennesker som stadig blir rikere, friskere og lykkeligere. Hans artikkel i Dagbladet heter “Ingen grunn til panikk“, og har tidligere stått i Spiked Online. Den begynner med en kombinasjon av å fortelle om den befolkningsveksten vi allerede har bak oss og de dommedagsprofetier den har blitt møtt med, før det sentrale poenget kommer:

Det denne summariske historiske gjennomgangen av folketallsrelatert skremselspropaganda bør kunne bevise, er følgende: Malthusianere tar alltid feil når det gjelder alt. Det går ikke an å overvurdere hvor feil de tar. Gang på gang har de påstått at for høye folketall vil føre til mer hungersnød og fattigdom, men så har nøyaktig det motsatte skjedd: Verdens folketall har økt eksponentielt de siste 40 årene, og i samme periode har svært mange menneskers levestandard og forventede levealder økt betraktelig.

I min nyeste bok har jeg et kapittel om økonomen Thomas Robert Malthus (1766 – 1834) og hans ofte misforståtte teori om befolkningsvekst og matproduksjon. Her skal jeg bare trekke frem et par momenter som viser hvorfor O’Neills fremtidsoptimisme er fullstendig ubegrunnet.

For det første: Malthus skrev ikke om globale forhold, men beskjeftiget seg med eksempelet “The Island”, hvilket hans hjemlige England jo befinner seg på. Dette har stor betydning: Noen malthusiansk begrensning på matproduksjonen oppstår ikke dersom man stadig kan oppdrive mer land å dyrke. Det kan man selvsagt mye lenger i global enn lokal målestokk. For eksempel finnes det knapt egnet jordbruksareal igjen i Nederland (Europas tettest befolkede land), mens situasjonen i Norge er en annen: Mye av vårt brukbare (men marginale) jordbruksareal ligger brakk. Men en sultkatastrofe i Nederland er selvsagt en absurd tanke så lenge vi snakker om et velfungerende demokrati som både har penger å betale med og naboland å kjøpe mat fra. Mange land ligger langt dårligere an for alle disse faktorene. Ikke minst i et uår som 2010, hvor flere viktige matprodusenter slutter å eksportere viktige varer, av hensyn til egen befolkning.

For det andre: Man kan utsette en malthusiansk katastrofe (sult, krig, folkemord…) ved rovdrift på ressursene. Dagens matproduksjon er helt avhengig av fossil energi, både for å opprettholde et mekanisert jordbruk, og for å produsere kunstgjødsel som øker produktiviteten. Men fossil energi en en knapp og ikke fornybar ressurs med sterkt fluktuerende priser. I 2008 så vi at høye oljepriser gjør det umulig for mange av verdens fattige bønder å kjøpe kunstgjødsel, fordi kostnadene ved produksjon og transport overskred deres betalingsevne. Samtidig rapporterer FN at nærmere 80% av havets fiskeressurser i dag overbeskattes, noe som nødvendigvis vil føre til kollaps om det fortsetter. Mange bestander har allerede kollapset. Det siste tiåret har fangsten fra havet går ned, mens jordbruksproduksjonen har stagnert. Verdens matvareproduksjon følger altså ikke den lykkekurven O’Neill og andre fremtidsoptimister forutsetter. Den holder ikke en gang takt med den observerte befolkningsveksten.

For det tredje har historien gitt Malthus rett, gang på gang. Det mest kjente eksempelet er nok Påskeøya, en i utgangspunktet frodig og ressursrik øy hvor hurtig befolkningsvekst førte til utarming, kollaps, sult, kannibalisme og massedød. Det finnes en lang rekke parallelle eksempler fra andre isolerte samfunn. Fra vår egen tid har folkemordet i Rwanda klare malthusianske trekk: I forkant av myrderiene hadde rask befolkningsvekst gjort at nærmere halvparten av gårdene ikke lenger kunne brødfø de som bodde der.

Hvor håpløs O’Neills argumentasjon er, kommer imidlertid kanskje aller best frem i det han skriver her:

…selv om det fremdeles eksisterer sosiale problemer knyttet til fattigdom og feilernæring, sulter flere hundre millioner mennesker ikke til døde. Og India klarer seg ganske bra. I 1971, på den tida da Ehrlich skrev, bodde det 550 millioner mennesker i India; i dag bor det 1,1 milliard der. Fattigdommen eksisterer riktignok fremdeles, men inderne sulter ikke…

FNs matvareprogram (FAO) kan opplyse om at 43% av Indias barn er underernærte, cirka halvparten av disse i en grad som hemmer veksten. Totalt rammer kronisk sult nå 1 milliard mennesker, hvorav mer enn 200 millioner er indere.

I dag sulter altså 1 av 7 mennesker. Det malthusianerne nå frykter – med all mulig grunn – er at vår globaliserte verden har blitt Malthus’ “The Island”. En isolert øy på verdensrommets uendelige hav, hvor dagens urettferdige fordeling av maten (verden har omtrent like mange fete som sultende) snart vil gå over til en situasjon hvor det uansett er for lite mat til fordeling.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagbladet har kjørt en serie på tre artikler på klimafronten den siste uken. Først en meget tvilsom sak, som vil bli kommentert her. Deretter det ytterste visvas, som jeg tar i neste innlegg. Til slutt et eksempel på velformulert fornuft, som jeg vil kommentere til slutt.

Aslak Sira Myhres artikkel har fått navnet “De nye dommedagsprofetene”, og har dette utgangspunktet:

Miljøbevegelsen bruker klima til å grunnlegge en ny religion for den vestlige middeklassen. Til sist er det miljøsakene som taper på dette.

Jeg kommer ikke til å gjenta hele argumentasjonen her. Du, kjære leser, kommer altså ikke utenom å lese Myhres artikkel først, noe som betyr at du må slite deg gjennom formuleringer som denne: “Anti-modernismen er en viktig del av miljøsakens metafysikk.” Altså liksomdypsindig akademikerspeak for at miljøbevegelsen synes alt var bedre før. Men det som virker å være selve poenget, skal få stå frem her i all sin prakt:

Det ville vært lettere å få gjennomslag for å bygge ut alternative energikilder om man ikke nevnte miljø som begrunnelse i det hele tatt.

Greit. Jeg vil gjøre en vri denne gangen, og rett og slett komme med noen av de spørsmålene jeg, etter en rask gjennomlesning av artikkelen, hadde notert i håp om å slippe til i det Dagsnytt 18 jeg ble liggende syk til sengs og høre på:

• Hvem er dommedagsprofetene Sira Myhre sikter til? De fleste miljøvernorganisasjonene ser ut til å bøye unna når det gjelder å formidle den virkelighetsbeskrivelsen klimaforskerne kommer med, ref. for eksempel professor James Hansen. Er det da forskerne som er dommedagsprofetene? Hvor sannsynlig er det at de med sine sine vitenskapelig publiserte, fagfellevurderte rapporter ønsker å mane frem hysteri? Hvem er bedre egnet enn forskerne til å beskrive virkeligheten?

• Som et eksempel på miljøbevegelsens unnvikelse kan jeg nevne at debatten om utslipp av CO2 nesten har vært fraværende når det gjelder åpning av nordområdene for utvinning av olje og gass. I stedet fokuserer man på den langt mer umiddelbare faren for lokal forurensning. Det må da være helt etter Myhres oppskrift?

• Er det en realistisk beskrivelse av virkelighetens Norge at vi har en overklasse som ønsker at alle andre enn dem selv skal forandre seg? Er det ikke heller slik at svært mange av oss føler en privat maktesløshet overfor klimakrisen, og nettopp derfor ønsker politikere som kan følge opp ord med handling?

• Hvor hensiktsmessig er det av Myhre å gjøre høyrepopulistenes språkbruk om dommedagsprofetier, klimareligion og moralisme til sin egen? Uansett hvilken hensikt han måtte ha, opplever jeg at han går klimanekternes ærend – noe diskusjonstråden som følger artikkelen ser ut til å bekrefte.

• Er det mulig at menneskene i utviklingslandene, når de går ut fra at en “overgang til moderniteten” vil medføre uopprettelige økologiske skader, faktisk bare forholder seg til den virkeligheten de allerede ser rundt seg? Vil det for eksempel være en bedre strategi for bolivianerne på høyslettene å fornekte at isbreene som gir dem vann snart har smeltet bort? Kan russere velge ikke å dø under en hetebølge? Skal pakistanere som står til halsen i vann velge å se bort fra problemet? Skal vi bare trykke penger, slik at fattige i Afrika som nå opplever at kornprisene stiger med 80% kan kjøpe like mye korn som tidligere?

• Er det alvorlig ment av Myhre at vi best kan løse klimautfordringene ved å se bort fra dem, og heller fokusere på vikarierende motiver?

Svaret ligger i spørsmålene, og jeg har sjelden lest en tekst som i større grad har rammet avsenderen midt i eget påstått interessefelt. Retorikken er så feilslått at man bare må måpe over hva et skrivende menneske kan klare å få til, og med venner som Aslak Sira Myhre behøver ikke miljøbevegelsen fiender. Men det har den, og Frp vil måtte lete en stund etter en bedre alliert enn Sira Myhre fremstår som i sin artikkel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende