I et innlegg i 2007 spurte jeg om Grønland snart ville være grønt igjen. Det var et retorisk spørsmål: Isen der er mange steder flere kilometer tykk, og forsvinner ikke med det første. Godt er det, for skulle den bli borte, vil det gi en havstigning på cirka 7 meter fra dagens nivå. Det vil drukne de fleste av verdens storbyer, som for en stor del ligger enten direkte ved havet eller i elvedeltaer nær havet.

Verdens andre store landliggende isklump finner vi i Antarktis. Der er ismengdene enda større. Ved en total nedsmelting er det nok is der til å heve havnivået med over 60 meter. Det vet vi av flere grunner, ikke minst at kloden har vært isfri tidligere – dog lenge før den menneskelige sivilisasjon oppsto. Lenge før homo sapiens fantes som art, faktisk.

Disse totaltallene er uansett hypotetiske. Det spiller liten rolle for de fleste som lever i dag om havet stiger med 20 eller 70 meter i løpet av noen årtusener. Derimot bør det være av stor interesse hva som skjer i løpet av det inneværende århundre. For hvor stor – og hvor rask – havøkning tåler den sivilisasjonen vi har bygget opp? Hver prosent av de nevne ismassene som smelter bort gir cirka 70 centimeter havstigning. Usle 3 prosent vil altså få havet til å øke med mer enn 2 meter. I tillegg kommer den økningen som følger av at stadig varmere hav ekspanderer. Per i dag er denne effekten størst: Cirka 2/3 av den årlige havstigningen på noe over 3 millimeter er et direkte resultat av oppvarmingen.

Tiden er av avgjørende betydning. En meter høyere hav frem til år 2100 skal vi nok klare. Men hva om vi får en utvikling tilsvarende den for 14 000 år siden, da issmelting ved utgangen av istiden fikk havet til å stige med cirka 5 meter i århundret? Vi vet ikke hvordan enkle samfunn av jegere og sankere opplevde situasjonen da. Men vi vet at de ikke hadde byer som New York, London, Hong Kong, Athen og Sidney liggende i vannkanten. Eller for den saks skyld Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Da jeg skrev om dette i 2007, viste tall fra NASA at det i de foregående årene hadde smeltet bort cirka 200 milliarder tonn (gigatonn, Gt) per år fra hver av disse gigantiske ismassene. Målingene er gjort på finurlig vis: Satelittprogrammet GRACE måler nærmest kontinuerlig gravitasjonskraften fra Grønland og Antarktis, og endringen i denne angir  temmelig nøyaktig hvor mye is som netto smelter bort.

I og med at jeg ikke har hørt så mye om dette de siste årene – tross at jeg følger godt med – har jeg antatt at det ikke har skjedd så store endringer i nedsmeltingen. Noen hundre milliarder tonn i året er uansett ikke småplukk. Men i dag må jeg si at jeg sperret øynene opp da jeg ble kjent med nye tall fra NASA, samt trenden de siste årene.

Issmelting fra Grønland og Antarktis

På Grønland har utviklingen i løpet av få år gått fra en smelting på 137 Gt per år i 2002-2003 til 286 Gt i 2006-2009. For Antarktis er endringen fra 104 Gt i 2002-2006 til 246 Gt i årene 2006-2009. Tallene er fra Velicogna 2009, som har studert NASAs målinger.

Samlet sett snakker vi om mer enn en dobling i løpet av noen få år. Men mer skremmende enn disse tallene er trendlinjene. De krummer nedover gjennom hele det målte tidsrommet, i et klart og typisk tegn på eksponentiell utvikling. Nedsmeltingen fortsetter ikke: Den fortsetter å øke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende