Fornybare Norge

desember 14th, 2010

Mitt tredje og siste innlegg fra KlimaOppmøte:

Har Stoltenberg fått deg til å miste troen på siviløkonomer? Frode Fanebust gjenreiser fagets verdighet. Møt ham og andre i morgen kl 15.30 i KlimaOppmøte-debatt om Statoil og tjæresand. Klimaforsker James Hansen stiller på videolink fra USA, og Statoil stiller til åpen debatt om spørsmålet for første gang.

I går skrev jeg om landet vårt som en atmosfærisk stormakt som er i den heldige situasjonen at vi kan yte et stort bidrag mot klimakrisen ved å la være å gjøre noe. Mer spesifikt ved å la være å åpne nordområdene våre for utvinning av olje og gass, la være å eksportere kull fra Svalbard, og la være å involvere vårt statseide oljeselskap i tjæresand. Det er selvsagt ikke alt vi kan gjøre, og heller ikke alt vi behøver gjøre. Men det vil være en meget god start.

I en undersøkelse som ble gjengitt i Finansavisen denne uken, er det Statoil de fleste nevner som Norges mest bærekraftige selskap. På ramme alvor! Dette viser at uttrykket bærekraft nå ikke bare er kidnappet av oss blårusser, men også torturert og maltraktert til det ugjenkjennelige. Bærekraft er knyttet til fornybarhet og fornuftig måtehold; et generasjonsregnskap hvor vi i dag ikke stjeler fra våre barn og barnebarn. (Noen sier riktignok «låne» i stedet for stjele, men jeg har aldri sett noen tilbakebetalingsavtale, og det som er forbrukt, kan man ikke arve.) Statoils oppgave er å pumpe opp og selge mest mulig av ikke-fornybare ressurser, og de har satt seg fore å gjøre det så raskt som mulig. Det finnes ikke det minste snev av mulighet for at deres virksomhet kan fortjene betegnelsen bærekraftig. Men tross at selve begrepet har norsk opprinnelse, kan mange så lite om det at man lar Statoil vinne en konkurranse hvor de ikke en gang er kvalifisert til å delta.

Jeg tror forvirringen skyldes oljefondet. For vi har da ikke brukt alle oljepengene, vi har investert en stor andel av dem i utenlandske aksjer og obligasjoner? Det er riktig. Men det er fortsatt hakkende galt å forveksle økologisk bærekraft med finansiell sparing. Du kan ikke spise Exxonaksjer eller Repsolobligasjoner. Heller ikke bygge, fyre eller gjødsle med dem. I vår tidsalder har de faktisk ingen fysikk overhodet; de eksisterer kun som digitale konsepter. Langt på vei har det gått samme vei med penger, hvor verdien av gullmyntens vekt nå er erstattet av den kollektive troen på pengenes bytteverdi.

Oljefondet er et godt eksempel på fornuftig sparing, ikke på bærekraft. Men det er i dag verdens tredje største investor, noe som gir enorme muligheter. Ikke minst gir det anledning til å investere i en fornybar fremtid – og til å definere ut selskaper som har fremtiden bak seg. Det er ikke sløsing, men en fornuftig investeringsstrategi. Og det er ikke slik at vi over natten må gjøre hele fondet «fornybart». Begynn gjerne med 25% og trapp opp med 5% i året. 750 milliarder kroner er også penger…

For en ukes tid siden solte regjeringen seg i mediaglansen etter å ha gitt Statkraft 18 milliarder kroner. Det var en gledelig investering, men det kom kanskje ikke så tydelig frem at det egentlig handlet om tilbakebetaling av noen av de titalls milliarder kronene staten har tatt i utbytte fra selskapet gjennom årene. Samtidig får Statoil ufortrødent bygge opp sin egenkapital, som nå er på godt over 200 milliarder. Det er langt mer enn selskapet klarer å finne noen fornuftig anvendelse for på norsk sokkel, og en viktig årsak til at man roter rundt i kanadisk tjæresand og amerikansk skifergass. Løsningen på det er like enkel og kurant for Statoil som for Frontline; en tilbakebetaling til aksjonærene som virkelig monner. Den norske staten er en utmerket kapitalist i det internasjonale markedet, og da kan man like gjerne lære av John Fredriksen hvordan man flytter pengene dit de gjør mest nytte for seg – og vips har man mange titalls milliarder til som kan investeres fornybart.

Pengene har vi altså. Dessuten betydelig kompetanse, både innenfor forskningsmiljøer, allerede etablerte selskaper i fornybar sektor – og ikke minst som et konvertibelt gode etter 40 år med olje og gass.

Spørsmålet er om vi kan finne den nødvendige kombinasjonen av visjoner og vilje.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Look to Norway!

desember 13th, 2010

Her kommer blogg 2 av 3 fra min deltakelse i Klimanettverkets bloggemaraton.

Da president Franklin D. Roosevelt sa dette i en tale i 1942, var det uten snev av ironi. Hans poeng var  at Norge var en liten nasjon, men en stormakt på havet. Norsk tonnasje hadde stor betydning for de alliertes forsyning gjennom hele 2. verdenskrig, og med det gjenvant vi vår stolthet, etter forsmedelsen ved først å ha latt oss overrumple av et varslet overfall.

Norge er fortsatt et lite land, men i dag er vi både en atmosfærisk og en finansiell stormakt, begge deler som en direkte effekt av våre reserver av fossil energi. I dag vil jeg skrive litt om den førstnevnte rollen, i morgen følger jeg opp om mulighetene våre finansielle muskler gir.

Vi er i dag verdens tredje største eksportør av gass, og den femte største på olje. I tillegg eksporterer vi kull fra ellers stort sett vernede Svalbard, ironisk nok et av de stedene i verden som opplever de største klimaendringene.

Ifølge FootPrintStandards.org har vår klode en biokapasitet på 1,8 hektar per person. Nordmenn legger beslag på cirka 4,2. Ganske breialt, men takket være vannkraften ikke horribelt. Dersom vi inkluderer effekten av vår eksport av fossil energi, øker imidlertid vårt karbonavtrykk per nordmann til over 17. Det er altså denne som gjør oss til en av verdens desiderte klimaverstinger, og til en atmosfærisk stormakt. Er det så riktig å inkludere effekten av eksporten vår? Svaret på det ligger i disse to spørsmålene: 1) Hvem bestemmer over disse ressursene, og 2) hvem sitter igjen med pengene? Riktig, det er oss. Nok sagt.

Spiller det så noen rolle hva vi gjør? Jens Stoltenberg liker å argumentere for at vår olje og gass er renere enn tyskernes kull, slik at nettoeffekten er positiv. Han glemmer da for det første å nevne at Norge også eksporterer cirka 2,5 millioner tonn kull av temmelig luguber kvalitet, hovedsaklig til Tyskland. Hensynet til vår territoriale tilstedeværelse på Svalbard går her udiskutabelt foran ethvert miljøhensyn, både lokalt og globalt. For det andre velger han å se bort fra at vår fossile eksport også fortrenger fornybar energi, som jo generelt er noe dyrere. Det er altså her som så ofte ellers med vår statsminister: Det han sier høres plausibelt ut i forbifarten, men beholder troverdigheten bare til du får tenkt deg om.

Oljeprisen er nå høy, og stigende. Jo høyere den blir, jo mer konkurransedyktige blir de fornybare alternativene. Dette betyr at for hvert fat med olje, hver kubikkmeter med gass og hvert tonn med kull Norge velger ikke å produsere, reduserer vi ikke bare de utslippene som følger med utvinning og forbruk: Vi bidrar også til å gjøre fornybar kraft mer attraktiv.

Politikerne vil gjerne fokusere på bilkjøring og tetting av vinduslister. Det er helt riktig at vi alle kan bidra på mange små og enkle vis. Men det er ikke der nøkkelen til Norges bidrag i klimakampen ligger, og fokuset er en politisk ansvarsfraskrivelse av dimensjoner. I stedet kan vi ta til oss det James Hansen har sagt: Det er helt avgjørende at en stor del av allerede påviste reserver av fossil energi blir værende under jorden, og at vi ikke går løs på de ukonvensjonelle kildene.

Dette leder meg naturlig til de store, viktige og umiddelbare tiltakene Norge kan bidra med i klimakampen: Sørg for varig vern fra utvinning først av Lofoten, Vesterålen og Senja, deretter også for den norske delen av Barentshavet. Bruk eiermakt til å trekke Statoil permanent ut av tjæresand, flytt en betydelig del av egenkapitalen over i fornybare virksomheter, og la selskapet fullføre sin virksomhet i Nordsjøen på best mulig måte. Dessuten – og dette er så selvsagt at det er en skam å måtte komme med det – legg ned den bare marginalt lønnsomme gruvedriften på Svalbard. Tilstedeværelsen der kan vi ivareta ved en kraftig styrking av universitetet, og ved å legge til rette for at Svalbard blir et internasjonalt senter for klimaforskning.

Hvis dette høres radikalt ut, så er det bare fordi man sjelden tenker over at det uansett går i denne retningen. Norsk oljeproduksjon fra Nordsjøen er allerede  raskt dalende, og med bakgrunn i manglende nye gassfunn har Gassnova denne uken meldt at det ikke er hold i statens planer om kraftig økt gassproduksjon. Vern av nordområdene er fornuftig, også ut fra andre hensyn enn klimaet. Poenget er at vi kan planlegge og til en viss grad ta kontroll over situasjonen, heller enn igjen å la oss overrumple av en varslet overraskelse.

Klimatoppmøtet som akkurat nå pågår i Cancun viser hvor sårt verden trenger noen som går foran. Det er vanskelig å tenke seg en kandidat som er bedre egnet enn oss. Så kan vi omsider igjen med rette slå oss på brystet og si: Look to Norway!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klimakalkunen fra Cancun

desember 13th, 2010

Etter endelig å ha gjenfunnet mitt passord til denne bloggen, legger jeg nå ut noen innlegg som jeg nylig har hatt på Klimanettverkets blogg. :-)

Takk for maten, den var god, jeg betaler ikke no …? Søndagens første post er skrevet av Frode Fanebust, siviløkonom, og forfatter av «Selvbedraget. Norge og klimakrisen»

Det er i Mexico det skjer for tiden: en orgie i initialord og en omgang med store bokstaver som savner sidestykke i sin løsaktighet. COP16 er i gang, i regi av UNFCCC. Håpet er å videreføre CMP, og i den forbindelse deltar også SBI og SBSTA. Dessuten AWG-KP og AWG-LCA, men med en framdrift i revers etter COP15 sannsynligvis mest som supperåd. Det er likevel et visst håp om fremgang innen REDD+, mens vi inderlig får håpe at Norge og Saudi-Arabia ikke lykkes med å lure CCS inn i CDM. Du kan lese mer om om dette i FCCC/CP/2010/1, forutsatt at du har Paracet innen rekkevidde.

Dette er ikke en prosess, folkens. Langt mindre er det veien til en fornybar fremtid på en klode som ikke har blitt mer enn to grader varmere. Det er en forbannet labberundt. A fucking train wreck. Un tren de mierda y un maldito desastre, for å legge ordene i munnen på en meksikansk delegat som er like frustrert som han er imaginær. Det er veien til helvete, minus de gode intensjonene. De falt av toget da det sporet av i København. Nå er det grådigheten som rår, i alles kamp mot alle. Og følelsen det gir meg er perfekt beskrevet av et klokere hode enn mitt, med en enda sintere penn:

Og jeg som skulle være som en pil!
Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!
De som vet veien, ofrer ikke med.

(Jens Bjørneboe, Ynglingen)

Ikke alle føler det slik, og dere har min fulle støtte, alle dere unge og engasjerte miljøaktivister som deltar på klimatoppmøtet. Det er på ingen måte dere det står på, og jeg oppmuntres når dere kan feire små seire, selv når de er så små at jeg ikke skjønner hva de går ut på. Men dere er ingen match for pengene og makten. Ingen match for et Japan som fornekter sitt Kyoto, et Canada som har kjent den rike eimen av tjæresand og et Norge som sikkert igjen vil kjøpe seg klimaglorie med oljepenger.

Hvor dysfunksjonelt er klimatoppmøtet? Det vil verden oppdage etter hvert, så jeg vil sammenligne det med en annen oppdagelsesreise til Sør-Amerika. Nemlig den til Cristobal Colón, som hos oss går under et navn han selv ikke ville ha kjent igjen: Christofer Columbus. Da han dro ut, visste han ikke hvor han skulle. Da han kom frem, visste han ikke hvor han var. Og da han kom tilbake, visste han ikke hvor han hadde vært. Jeg føler meg usedvanlig sikker på at dette vil være en passende parabel for kalkunen fra Cancun.

Problemet er ikke bare at man ikke ser ut til å komme frem til noen enighet, men at den enigheten man eventuelt en gang kommer frem til, vil være fundamentert på leirgrunn. Ta Kyotoavtalen som eksempel: Den var svært lite ambisiøs. Kun et forsiktig skritt i riktig retning, ment å følges av større kutt i flere land. Men dersom Kyotoavtalen i 2012 innfris totalt sett (mange land vil bryte den, deriblant Norge), så skyldes det i hovedsak to slumpetreff: Et økonomisk sammenbrudd i den forhenværende østblokken og en uventet global økonomisk krise, med den reduksjon i produksjon og utslipp som nødvendigvis fulgte. Dessuten ett triks i ludo: muligheten til å skape klimakvoter av tynn luft i utviklingslandene. Dette siste betyr i praksis at man kan øke utslippene både lokalt og globalt, men likevel kjøpe seg inn under de utslippsgrensene man har forpliktet seg til. Altså kreativ bokføring, slik vi økonomer godt kjenner til. En løgn bygget på en god tanke.

OK, nok elendighet. Den eneste grunnen til å marinere dere i den, er å komme med en bedre løsning. Utgangspunktet for den er G20. Altså verdens 19 største økonomier, pluss EU. Dermed er også Norge med, gjennom et pseudomedlemskap (EØS) hvor vi både betaler mer og følger EUs regler bedre enn de fleste som er innenfor, men frivillig har avstått fra å ha stemmerett.

G20 inneholder både de landene som i hovedsak har skapt klimakrisen (USA, EU), de viktigste nåværende og fremtidige leverandørene av det fossile dopet verden er avhengig av (Saudi-Arabia, Brasil, Canada, Russland, Australia) og de med den største avhengigheten (USA, EU, Kina, India). Dessuten de landene som har det vesentligste av regnskogene som i dag er truet (Brasil, Indonesia). Dette betyr at alle de viktigste grupperingene er med, men med 20 delegasjoner som virkelig betyr noe, ikke en salig smørje av stort og smått.

Jeg forutsetter selvsagt at foregangsnasjonen Norge frivillig vil innordne seg et slikt regime under EØS. Det som da hovedsaklig vil mangle, er små land og fattige land med lave utslipp. Det er mindre viktig, men viktig nok til at FNs gigantmøter fortsatt vil ha en hensikt: Å sørge for en best mulig tilpasning  mellom G20s samkjørte klimapolitikk og de øvrige landene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noe godt bringer dette året med seg også på klimafronten: For første gang har klimaforskerne fått observasjoner som er så langt utenfor normalen at de våger å konkludere at man nå kan se direkte resultater av at kloden blir hetere. Da er det naturlig at miljøvernorganisasjonene spiller videre på dette, som her:

This is what Global Warming looks like from NRDC Broadcast Videos on Vimeo.

Tabloid? Helt klart. Men det er jo det aller meste av mediavinklingen for tiden, særlig den som faktisk blir lest, hørt og sett. Spørsmålet er nok heller: Virker det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

To spørsmål, to svar

september 23rd, 2010

Jeg fikk nylig en hyggelig henvendelse fra en leser som lurte på om jeg kunne besvare to spørsmål som jeg skriver om i boken min, men formulert for lesere på ungdomsskolenivå. Her er forsøket på det:

1. Hva kan og bør vi gjøre når vi nå står overfor klimakrisen?

Vi bør alle fortsette å fokusere på de små tingene: Kjøre og fly mindre, kaste mindre mat, kjøpe færre ting vi ikke behøver, generelt velge de miljøvennlige løsningene. Når mange nok gjør dette, er klart at det i sum vil ha praktisk betydning. Men samtidig gir det oss større bevissthet om vår egen rolle. Det er noe vi har et sterkt behov for!

Likevel er det som må skje innenfor politikken langt viktigere. Nå for tiden har vi politikere som er flinkere til å dilte etter, enn til å lede. De er redde for at hvis de gjør noe som faktisk er til nytte for miljøet, så vil de ikke bli gjenvalgt. Derfor er det viktig at vi engasjerer oss også politisk. Da blir vi ikke så lett ofre for bedrag – eller selvbedrag. I dag tror mange på illusjonen av Norge som en miljønasjon. I virkeligheten er vi verdens tredje største eksportør av gass, den femte største innenfor olje, og vi utvinner kull fra gruver som ligger mellom naturreservatene på Svalbard. Vi er først og fremst en langer av det fossile dopet som verden er så avhengig av – men vi bruker litt av pengene vi får fra dette salget til å kjøpe oss et bedre image.

Vi må akseptere at vi ikke skal ha opp den siste dråpen av olje, det siste pffft! av gass, det siste kilo av Svalbardkull. Greit nok at det ikke er realistisk å stoppe utvinningen der den allerede er satt i gang. Men nordområdene må fredes for utvinning av olje og gass; det gjelder både Lofoten, Vesterålen og Barentshavet. Det er dette, og ikke teknologiske månelandinger eller penger til å redde andre lands skoger, som vil være det viktigste norske bidraget for å redusere de fremtidige klimaendringene: At vi helhjertet går inn for å skifte fra fossil til fornybar energi, ikke fordi vi har gått lens, men fordi det er nødvendig at noen går foran og gjør det riktige.

Det viktigste tiltaket som kan gjøre dette mulig, i Norge og alle andre land, er å få en riktigere pris på olje, gass og kull, siden det er disse energikildene som skaper farlige klimaendringer. Det betyr priser som ikke bare inkluderer effekten av forurensning, men også de langsiktige virkningene på klimaet. Vi må derfor legge en temmelig høy skatt på olje, gass og kull. Men folk liker ikke skatter, forståelig nok. Så for å få aksept for denne karbonskatten er det viktig at den tilbakebetales helt og fullt til hver enkelt av oss. Rett inn på konto, hver måned: Vær så god, her er din karboninntekt! Den kan du bruke på hva du vil, og da er det ikke mange av oss som vil være så dumme at vi kjøper olje, gass eller kull for pengene. Når noe blir mye dyrere, da kjøper vi mindre av det, ikke sant? Og så er det jo millioner av andre ting å bruke pengene på, hvor nesten er alle et bedre valg for klimaet. En slik karbonskatt vil altså verken gjøre oss fattigere eller rikere, men den vil gjøre det fornuftig å velge de klimavennlige løsningene, også økonomisk sett.

Har du ikke hørt om denne løsningen før? Det er nok fordi den er så effektiv at Norge helt sikkert vil selge mindre olje, kull og gass når den blir innført…

2. Hvordan skal vi unngå å bli klimadeppa?

Det første vi kan gjøre, er å fire på kravet om konstant lykke. Det er ikke noen naturlig tilstand. Heller ikke er det et krav, og jeg tror ikke en gang det bør være et ønske eller mål. Å leve kun for sin egen lykkes skyld, det står for meg som et temmelig meningsløst liv.

Prøv heller å være til nytte. Gjøre en forskjell. Forlat plassen litt bedre enn den var da du fant den, enten det er en leirplass i skogen eller plassen din i livet. Det er hundre tusen måter å gjøre det på, og du har muligheten hver dag.

Klarer du det, da vil du oppnå mer enn de fleste. Du slipper nok likevel ikke unna en del depping på veien – men jeg kan garantere at du vil få smake litt ekte lykke også! Ikke sånn kortsiktig kjøpelykke som tilbys overalt, med rabatt og bytterett til nye garanterte skuffelser. Men den fortjente sorten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Videosnutt om havisen i Arktis

september 16th, 2010

Du kan lære mer av å se denne videoen på under 10 minutter, enn ved å følge bloggen til klimanekternes yppersteprest Anthony Watts i tre år…

Jeg kommer snart til å følge opp med en oppsummering av hva som har skjedd med havisen i nord i 2010, siden bunnen passeres i disse dager.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Éngradskrigen

september 14th, 2010

Et problem jeg strevde med da jeg skrev min nye bok, var at det er så mye enklere å identifisere problemene enn løsningene. Det vil si: Løsningene finnes, og det grunnleggende er å få en riktigere prising av fossil energi. Men det er svært vanskelig å se hvordan vi kommer dit, gitt vår avhengighet av olje, kull og gass på den ene siden, og leverandørenes enorme politiske og økonomiske makt på den andre. Vi er avhengig av en kunnskap og vilje blant folk flest som i dag ikke finnes, og en beslutningsevne og politisk mot hos vårt lederskap vi ikke har sett snurten av så langt.

Derfor er det godt at noen tenker store tanker, slik vår klimaprofessor Jørgen Randers og klimaaktivisten Paul Gilding gjør i videoklippet nedenfor. De har innsett at folk per i dag ikke er klare for den store omleggingen som må komme. Men ikke desto mindre, argumenterer de, må vi begynne planleggingen av en rask og effektiv – mange vil si brutal – overgang til en mer klimavennlig tilværelse.

Randers og Gilding ser for seg at selve implementeringen vil kunne begynne rundt 2018; først da vil vi oppleve “the Great Awakening” – altså at befolkningen blir tilstrekkelig overbevist – og skremt – til ikke bare å godta den nødvendige omleggingen, men til å ønske den ut fra sunn egeninteresse. Det vil ifølge Randers og Gilding altså skje lenge før vi nærmer oss det togradersmålet for global oppvarming verden så frimodig – og uansvarlig – har satt per i dag. Og som vi er på god vei til å overskride, gitt dagens mangel på handling. Randers og Gilding mener at vi må begrense oss til maksimalt én grads oppvarming, derav overskriften, og planlegger altså for hvordan dette skal kunne være mulig.

En lenger og mer dyptpløyende versjon av intervjuet finnes også. Jeg har nettopp kommet over dette, takket være Aleksander Melli i Norsk klimanettverk, og har verken tenkt gjennom det skikkelig eller vurdert realismen i forslagene. Det jeg derimot vil si, er at det er prisverdig at noen våger å tenke utenfor boksen. Dessuten er det, ett år etter at intervjuet ble tatt opp, gledelig at det på noen fronter faktisk går raskere enn hva Randers og Gilding ser ut til å tenke seg. For eksempel når det gjelder overgangen til biler som enten er helt elektriske eller ladbare hybrider. Mer om det kan du lese her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klimakunnskap fra Ryanair

september 14th, 2010

Jeg er stort sett omgitt av oppegående mennesker. Faren med det er at man av og til tar ting for gitt. Så blir man sittende og gape når en nær bekjent plutselig sier noe sånt som: “Global oppvarming? Hah! Har du ikke sett ‘The Great Global Warming Swindle’ på YouTube?”

Michael O'Leary

Denne uken har Ryanairs toppsjef og bajas Michael O’Leary gitt verden en ny påminnelse om regelen som sier at enhver sjef forfremmes til sitt inkompetansenivå. I et intervju med The Independent klarer han å lire av seg en god del underholdende sitater. Som disse:

“Do I believe there is global warming? No, I believe it’s all a load of bullshit. But it’s amazing the way the whole fucking eco-warriors and the media have changed. It used to be global warming, but now, when global temperatures haven’t risen in the past 12 years, they say ‘climate change’.”

(En gammel myte, se http://www.skepticalscience.com/global-warming-stopped-in-1998.htm )

“Scientists argue there is global warming because they wouldn’t get half of the funding they get now if it turns out to be completely bogus.”

(Så eksportører av fossil energi, som Norge, Venezuela og Australia, ville ikke vært interessert i å finansiere forskning som viser at eksporten er uproblematisk – og ingen kull- eller oljeselskaper ville betalt for forskning som viser at deres utslipp ikke bidrar til global oppvarming? Ingen flyselskaper ville støttet forskning som frikjente deres virksomhet i miljøsammenheng? Hm… )

“The scientific community has nearly always been wrong in history anyway. In the Middle Ages, they were going to excommunicate Galileo because the entire scientific community said the Earth was flat…”

(En myte. Folk i middelalderen visste godt at jorden er rund, se http://en.wikipedia.org/wiki/Flat_Earth_myth )

“I mean, it is absolutely bizarre that the people who can’t tell us what the fucking weather is next Tuesday can predict with absolute precision what the fucking global temperatures will be in 100 years’ time. It’s horseshit.”

(En vanlig misforståelse. Å forutse været på en liten flekk på kloden om en uke er en helt annen øvelse enn å modellere global gjennomsnittstemperatur om 100 år. Hvis du ikke forstår hvorfor, så tenk over dette: I dag er den globale gjennomsnittstemperaturen cirka 14 grader. Det vil den også være neste tirsdag. Men om utviklingen fra de siste tiårene fortsetter, vil den være cirka 0,2 grader høyere i 2020. Værmelding har ikke noe med saken å gjøre.)

Bare tullball fra O’Leary, altså. Men det er jo alltid fint når noen vil stå frem og gi uvitenheten et ansikt. I The Independents artikkel blir han forøvrig også enkelt og greit satt på plass av en klimaforsker.

Det som faktisk er interessant i denne sammenhengen, er tanken om at flybransjen selv kan regulere sine utslipp, uten pålegg fra myndighetene. Med Ryanair som Europas tredje største flyselskap vet vi nå hvor realistisk det er.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For de fleste er han verdens fremste klimaforsker, professor ved Columbia University og sjef for NASAs klimaforskning. For noen er han en rabiat aktivist. Det siste er en morsom tanke dersom du har møtt ham. Eller ser dette videointervjuet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De små vaktmestergrepene

september 6th, 2010

Dette er tredje og siste kommentar til en serie på tre artikler som sto i Dagbladet i forrige uke. Tidligere har jeg tatt for meg artiklene til Aslak Sira Myhre og Brendan O’Neill. Denne gangen er det artikkelen til Aleksander Melli jeg vil si noen ord om.

Jeg er ute av trening. Da jeg solgte stiler på ungdomsskolen og videregående likte jeg å velge det motsatte synspunkt av det jeg selv hadde, og så skrive så overbevisende jeg kunne ut fra en vinkel som slett ikke var min. Men etter mange år med å blogge klare meninger, og to bøker rett fra eget hjerte, er ikke dette lenger noe som faller meg naturlig. Jepp: Jeg har blitt for lat. Dessuten er det en bedre øvelse for en ung provokatør enn for en nesten voksen mann.

Saken er at det er lite i Mellis artikkel “Ut av klimapassivismen” jeg er uenig i. Brendan O’Neill er rabiat veiviser til helvete, og det er det viktig å gjøre synlig. Aslak Sira Myhre har valgt en (litt for) snedig vinkling – “perspektiv”, ville han sikkert kalt det – og så vandret ut på retorikkens ville veier med akademikerspråket som en blytung klamp om foten. Men Aleksander Melli virker å være en fornuftig fyr. Han er dessuten forfatter, og kan skrive sine meninger langt bedre enn jeg kan gjenta dem. Oppfordringen blir derfor ganske enkelt å lese hva han skriver. Ikke minst fordi Melli i motsetning til sine to forgjengere kan by på ren leseglede.

På ett punkt skiller jeg lag med Melli. I sin fremstilling av fornuft og moderasjon både hos seg selv og miljøbevegelsen, snakker han varmt om de små vaktmestergrepene: den viktige summen av alle de hverdagslige tingene vi alle kan gjøre for å bidra i en mer klimavennlig retning. Det er et forståelig valg. Men forskningen han selv støtter seg på, tyder på at dette på langt nær vil være nok. Det store dilemmaet er at moderasjon sannsynligvis er det eneste det kan være stemning for i folket, samtidig som virkeligheten kaller på de store, politiske grepene – på karbonskatten, vernet av nordområdene og en global overgang til fornybar energi som i første omgang koster mer enn den smaker.

Jeg ser uansett poenget med å lirke, heller enn å dytte. Det er en følge av at vi i dag ikke har politikere med den overbevisning, karisma og integritet som behøves for å lede. Dermed er det opp til folket å gå foran, med en temmelig uglesett miljøbevegelsen både som stifinnere og pådrivere. Fortsatt er det altfor få som klarer å se en katastrofe i emning, og for mange som foretrekker å flire av “dommedagsprofetene”.

Fort kommer det ikke til å gå, men håpet til Melli er altså at vi stort sett vil bevege oss i riktig retning. Får vi bare folket til å rusle ut på den samme veien, vil det kanskje også lære å løpe etter hvert.

Jeg ville ikke veddet på det. Men det er akkurat det vi gjør.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går skrev jeg en kommentar til en artikkel i Dagbladet hvor gammelraddisen Aslak Sira Myhre gir et feilslått håndslag til Frp, klimanektere og motstandere av miljøbevegelsen. I artikkel nummer to av tre har man oversatt en tekst av den engelske journalisten Brendan O’Neill. Han er redaktør for onlinemagasinet Spiked, en perifer liberalistisk knøttepublikasjon som forkaster tanken om en menneskeskapt global oppvarming og generelt er mot miljøvern.

Tross at han ikke har noen relevant utdannelse, har O’Neill blitt en postergutt for de fremtidsoptimistene som mener at kloden har plass til titalls milliarder mennesker som stadig blir rikere, friskere og lykkeligere. Hans artikkel i Dagbladet heter “Ingen grunn til panikk“, og har tidligere stått i Spiked Online. Den begynner med en kombinasjon av å fortelle om den befolkningsveksten vi allerede har bak oss og de dommedagsprofetier den har blitt møtt med, før det sentrale poenget kommer:

Det denne summariske historiske gjennomgangen av folketallsrelatert skremselspropaganda bør kunne bevise, er følgende: Malthusianere tar alltid feil når det gjelder alt. Det går ikke an å overvurdere hvor feil de tar. Gang på gang har de påstått at for høye folketall vil føre til mer hungersnød og fattigdom, men så har nøyaktig det motsatte skjedd: Verdens folketall har økt eksponentielt de siste 40 årene, og i samme periode har svært mange menneskers levestandard og forventede levealder økt betraktelig.

I min nyeste bok har jeg et kapittel om økonomen Thomas Robert Malthus (1766 – 1834) og hans ofte misforståtte teori om befolkningsvekst og matproduksjon. Her skal jeg bare trekke frem et par momenter som viser hvorfor O’Neills fremtidsoptimisme er fullstendig ubegrunnet.

For det første: Malthus skrev ikke om globale forhold, men beskjeftiget seg med eksempelet “The Island”, hvilket hans hjemlige England jo befinner seg på. Dette har stor betydning: Noen malthusiansk begrensning på matproduksjonen oppstår ikke dersom man stadig kan oppdrive mer land å dyrke. Det kan man selvsagt mye lenger i global enn lokal målestokk. For eksempel finnes det knapt egnet jordbruksareal igjen i Nederland (Europas tettest befolkede land), mens situasjonen i Norge er en annen: Mye av vårt brukbare (men marginale) jordbruksareal ligger brakk. Men en sultkatastrofe i Nederland er selvsagt en absurd tanke så lenge vi snakker om et velfungerende demokrati som både har penger å betale med og naboland å kjøpe mat fra. Mange land ligger langt dårligere an for alle disse faktorene. Ikke minst i et uår som 2010, hvor flere viktige matprodusenter slutter å eksportere viktige varer, av hensyn til egen befolkning.

For det andre: Man kan utsette en malthusiansk katastrofe (sult, krig, folkemord…) ved rovdrift på ressursene. Dagens matproduksjon er helt avhengig av fossil energi, både for å opprettholde et mekanisert jordbruk, og for å produsere kunstgjødsel som øker produktiviteten. Men fossil energi en en knapp og ikke fornybar ressurs med sterkt fluktuerende priser. I 2008 så vi at høye oljepriser gjør det umulig for mange av verdens fattige bønder å kjøpe kunstgjødsel, fordi kostnadene ved produksjon og transport overskred deres betalingsevne. Samtidig rapporterer FN at nærmere 80% av havets fiskeressurser i dag overbeskattes, noe som nødvendigvis vil føre til kollaps om det fortsetter. Mange bestander har allerede kollapset. Det siste tiåret har fangsten fra havet går ned, mens jordbruksproduksjonen har stagnert. Verdens matvareproduksjon følger altså ikke den lykkekurven O’Neill og andre fremtidsoptimister forutsetter. Den holder ikke en gang takt med den observerte befolkningsveksten.

For det tredje har historien gitt Malthus rett, gang på gang. Det mest kjente eksempelet er nok Påskeøya, en i utgangspunktet frodig og ressursrik øy hvor hurtig befolkningsvekst førte til utarming, kollaps, sult, kannibalisme og massedød. Det finnes en lang rekke parallelle eksempler fra andre isolerte samfunn. Fra vår egen tid har folkemordet i Rwanda klare malthusianske trekk: I forkant av myrderiene hadde rask befolkningsvekst gjort at nærmere halvparten av gårdene ikke lenger kunne brødfø de som bodde der.

Hvor håpløs O’Neills argumentasjon er, kommer imidlertid kanskje aller best frem i det han skriver her:

…selv om det fremdeles eksisterer sosiale problemer knyttet til fattigdom og feilernæring, sulter flere hundre millioner mennesker ikke til døde. Og India klarer seg ganske bra. I 1971, på den tida da Ehrlich skrev, bodde det 550 millioner mennesker i India; i dag bor det 1,1 milliard der. Fattigdommen eksisterer riktignok fremdeles, men inderne sulter ikke…

FNs matvareprogram (FAO) kan opplyse om at 43% av Indias barn er underernærte, cirka halvparten av disse i en grad som hemmer veksten. Totalt rammer kronisk sult nå 1 milliard mennesker, hvorav mer enn 200 millioner er indere.

I dag sulter altså 1 av 7 mennesker. Det malthusianerne nå frykter – med all mulig grunn – er at vår globaliserte verden har blitt Malthus’ “The Island”. En isolert øy på verdensrommets uendelige hav, hvor dagens urettferdige fordeling av maten (verden har omtrent like mange fete som sultende) snart vil gå over til en situasjon hvor det uansett er for lite mat til fordeling.

Det denne summariske historiske gjennomgangen av folketallsrelatert skremselspropaganda bør kunne bevise, er følgende: Malthusianere tar alltid feil
når det gjelder alt.

Det går ikke an å overvurdere hvor feil de tar. Gang på gang har de påstått at for høye folketall vil føre til mer hungersnød og fattigdom, men så har nøyaktig det motsatte skjedd: Verdens folketall har økt eksponentielt de siste 40 årene, og i samme periode har svært mange menneskers levestandard og forventede levealder økt betraktelig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagbladet har kjørt en serie på tre artikler på klimafronten den siste uken. Først en meget tvilsom sak, som vil bli kommentert her. Deretter det ytterste visvas, som jeg tar i neste innlegg. Til slutt et eksempel på velformulert fornuft, som jeg vil kommentere til slutt.

Aslak Sira Myhres artikkel har fått navnet “De nye dommedagsprofetene”, og har dette utgangspunktet:

Miljøbevegelsen bruker klima til å grunnlegge en ny religion for den vestlige middeklassen. Til sist er det miljøsakene som taper på dette.

Jeg kommer ikke til å gjenta hele argumentasjonen her. Du, kjære leser, kommer altså ikke utenom å lese Myhres artikkel først, noe som betyr at du må slite deg gjennom formuleringer som denne: “Anti-modernismen er en viktig del av miljøsakens metafysikk.Altså liksomdypsindig akademikerspeak for at miljøbevegelsen synes alt var bedre før. Men det som virker å være selve poenget, skal få stå frem her i all sin prakt:

Det ville vært lettere å få gjennomslag for å bygge ut alternative energikilder om man ikke nevnte miljø som begrunnelse i det hele tatt.

Greit. Jeg vil gjøre en vri denne gangen, og rett og slett komme med noen av de spørsmålene jeg, etter en rask gjennomlesning av artikkelen, hadde notert i håp om å slippe til i det Dagsnytt 18 jeg ble liggende syk til sengs og høre på:

  • Hvem er dommedagsprofetene Sira Myhre sikter til? De fleste miljøvernorganisasjonene ser ut til å bøye unna når det gjelder å formidle den virkelighetsbeskrivelsen klimaforskerne kommer med, ref. for eksempel professor James Hansen. Er det da forskerne som er dommedagsprofetene? Hvor sannsynlig er det at de med sine sine vitenskapelig publiserte, fagfellevurderte rapporter ønsker å mane frem hysteri? Hvem er bedre egnet enn forskerne til å beskrive virkeligheten?
  • Som et eksempel på miljøbevegelsens unnvikelse kan jeg nevne at debatten om utslipp av CO2 nesten har vært fraværende når det gjelder åpning av nordområdene for utvinning av olje og gass. I stedet fokuserer man på den langt mer umiddelbare faren for lokal forurensning. Det må da være helt etter Myhres oppskrift?
  • Er det en realistisk beskrivelse av virkelighetens Norge at vi har en overklasse som ønsker at alle andre enn dem selv skal forandre seg? Er det ikke heller slik at svært mange av oss føler en privat maktesløshet overfor klimakrisen, og nettopp derfor ønsker politikere som kan følge opp ord med handling?
  • Hvor hensiktsmessig er det av Myhre å gjøre høyrepopulistenes språkbruk om dommedagsprofetier, klimareligion og moralisme til sin egen? Uansett hvilken hensikt han måtte ha, opplever jeg at han går klimanekternes ærend – noe diskusjonstråden som følger artikkelen ser ut til å bekrefte.
  • Er det mulig at menneskene i utviklingslandene, når de går ut fra at en “overgang til moderniteten” vil medføre uopprettelige økologiske skader, faktisk bare forholder seg til den virkeligheten de allerede ser rundt seg? Vil det for eksempel være en bedre strategi for bolivianerne på høyslettene å fornekte at isbreene som gir dem vann snart har smeltet bort? Kan russere velge ikke å dø under en hetebølge? Skal pakistanere som står til halsen i vann velge å se bort fra problemet? Skal vi bare trykke penger, slik at fattige i Afrika som nå opplever at kornprisene stiger med 80% kan kjøpe like mye korn som tidligere?
  • Er det alvorlig ment av Myhre at vi best kan løse klimautfordringene ved å se bort fra dem, og heller fokusere på vikarierende motiver?

Svaret ligger i spørsmålene, og jeg har sjelden lest en tekst som i større grad har rammet avsenderen midt i eget påstått interessefelt. Retorikken er så feilslått at man bare må måpe over hva et skrivende menneske kan klare å få til, og med venner som Aslak Sira Myhre behøver ikke miljøbevegelsen fiender. Men det har den, og Frp vil måtte lete en stund etter en bedre alliert enn Sira Myhre fremstår som i sin artikkel.

Miljøbevegelsen bruker klima til å grunnlegge en ny religion for den vestlige middeklassen. Til sist er det miljøsakene som taper på dette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har skapt furore at Helge Lund for noen dager siden sa til Stavanger Aftenblad at Statoils satsing på fornybar energi kan være over om tre-fire år. Men er det noen grunn til å være i opprør over dette? Neppe…

For det første er Statoils grønne satsing i utgangspunktet minimal. Tar vi bort Hywind er det ikke mye annet igjen enn den halvhjertede og evneveike innsatsen på CO2-lagring, og Hywind var et prosjekt man fikk med på kjøpet da Hydro ble fusjonert inn. Entusiasmen for dette virker å være liten i Statoil – faktisk så liten at dersom man taster inn Hywind.no i dag, ender man fortsatt opp hos Hydro. Helge Lund sier selv at Statoil er 99,5% olje og gass.

For det andre er det ikke gitt at oljeselskapene har noe fortrinn på utvikling av fornybar energi. For eksempel har ikke British Petroleums forsøk på å gå “Beyond Petroleum” vært noen kommersiell suksess, men derimot en PR-messig fadese etter katastrofeutslippet i Mexicogulfen.

For det tredje har ikke Helge Lund ansvaret for norsk klimapolitikk. Han har ansvar overfor selskapets aksjonærer om å tjene mest mulig penger for dem. Riktignok heter det seg hos Statoil at dette skal skje på en bærekraftig måte, men investeringen i oljesand i Canada og skifergass i Nord-Amerika viser at dette bare er tåkeprat. Som jeg skriver om i min nye bok er det uansett svært vanskelig å drive bærekraftig innenfor olje og gass – det er rett og slett ikke det norsk politikk går ut på. Eller noen andres, for den saks skyld. Det er feil å anklage Statoil for dette. De gjør det de er satt til å gjøre, stort sett innenfor lovens rammer.

Og til slutt: Det er også mulig at Helge Lund her sender ut et signal om at myndighetene i Norge må legge til rette for at fornybar energi skal få bedre rammebetingelser og høyere lønnsomhet, som i andre land i Europa. I så tilfelle gjør han det med all mulig rett.

Selv synes jeg altså det er helt i orden dersom Statoil velger å fokusere på fossil energi. Det viktige blir da de politiske rammene for virksomheten deres, ikke minst at man forhindrer utvinning av olje og gass i Lofoten, Senja, Vesterålen og den norske delen av Barentshavet. Trekker selskapet ut av oljesand i Canada og skifergass i USA. Dessuten må man snu opp ned på dagens statlige utbyttepolitikk, hvor det fornybare Statkraft blir tappet for midler, mens det fossile Statoil bygger opp en enorm egenkapital. En fornuftig satsing på en fornybar fremtid innebærer at vi gjør akkurat det motsatte.

Det er vanlig praksis at man tar store utbytter og/eller reduserer egenkapitalen i selskaper som har gjort det svært godt, og i stedet benytter kapitalen i andre og mer interessante sammenhenger. Skipsreder – og nå laksemagnat – John Fredriksen er kanskje det fremste “norske” eksemplet. Mitt forslag er altså at i stedet for å presse Statoil til å bli grønnere, mot sin vilje, kan eieren (staten, oss) flytte penger over i andre selskaper – nye og eksisterende – som har grønn energi som sitt viktigste satsningsområde. Dette vil selvsagt redusere Statoils muligheter for vekst i utlandet, noe som også er meningen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når temaet er global oppheting, er temperaturen utenfor stuevinduet ditt relativt uinteressant. Det er nemlig ingen som spår at det vil bli varmt, overalt, hele tiden. Selv i varme år vil det bli satt kulderekorder, bare sjeldnere. Det er altså lett å spå at vår nære fremtid er fullspekket med lokale varmerekorder – 19 land har satt ny “all time high” så langt i år – men de blir ikke enerådende.

Er dagens temperatur alltid irrelevant? Ikke om den er et globalt gjennomsnitt. Det kan vi nå finne, daglig oppdatert, på en nettside som morsomt nok driftes av “klimaskeptikeren” dr. Roy Spencer. Satellittene og målingene er det imidlertid NASA som står for. Det er vanlig å referere til en høyde av 14 000 fot. Her kan man selv sammenligne de årene man ønsker, for eksempel slik som dette:

Daglig globalt gjennomsnitt(Klikk for større, lesbart bilde, og så “Tilbake”)

Hittil i år ligger kurven betydelig over 2005, som er det varmeste året i NASAs statistikk, og selvsagt enda mye lenger over gjennomsnittet for de årene man har data for. Den siste dagen som er lagt inn er for tre dager siden, og da lå temperaturen 0,34 C over samme dato for 2005 og 2009. Men det er nødvendig å pleie litt forsiktighet i omgangen med disse tallene. De ferskeste målingene er for rådata å regne. Tendensen er klar og troverdig, men ikke ned til siste desimal.

Går vi ett skritt videre har NASA også ferdigbehandlet statistikk per måned, sammenlignet med andre varme år:

Månedlige temperaturer fra NASA(Klikk for større)

Alle månedene så langt i år er varme, men mars, april og mai er blant de varmeste noensinne målt. Om det blir varmere enn de tidligere rekordårene 2005 og 1998, det gjenstår å se – noe som bringer oss over til den grafen for global temperatur som oftest presenteres:

Årlige temperaturer fra 1880, NASA(Klikk for større)

Utålmodige som vi er fokuseres det ofte på det årlige resultatet. Men dette er sterkt påvirket av om året preget av El Niño (som 1998) eller av La Niña (som 2009), eller om det var nøytralt i så måte. Store vulkanutbrudd har en tilsvarende betydning: kjølende på kort sikt, oppvarmende på lang. Begge deler får vi delvis, men ikke helt, tatt hensyn til dersom vi i stedet fokuserer på 5 års løpende gjennomsnitt – den “roligere” grafen i senter.

En viktig og kjent faktor gjenstår imidlertid, og det er solens syklus på cirka 11 år. Skal vi ta hensyn også til denne – og det bør vi – er det naturlig å bruke et gjennomsnitt som favner hele syklusen. Det betyr at når for eksempel juli 2010 inkluderes i gjennomsnittet, så går juli 1999 ut. Resultatet ser slik ut, igjen med data fra NASA:

Global temperatur fra NASA, 11 års snitt(Klikk for større)

Det har nå blitt mange grafer, med observasjoner per dag, måned, år, 5 år og 11 år. Alle er relevante; spørsmålet er hva vi er ute etter. Hvis vi for eksempel vil vite betydningen av El Niño eller vulkanutbrudd, er det de første. Men dersom vi ønsker å vite om det faktisk skjer en langsiktig klimaendring uavhengig av disse fenomenene og solens syklus, så er det denne siste.

Og den skulle da være klar nok?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter hard jobbing gjennom vinteren og våren skal jeg innrømme at det er en spesiell følelse å holde “babyen” sin mellom hendene. Faktisk – og til min overraskelse – var det like stort som da jeg kom ut med min første bok i fjor. Spesielt var det også å holde det første “miniforedraget” om boken på pressekonferansen, og å bli intervjuet av noen som faktisk har lest den.

Coveret til Selvbedraget - Norge og klimakrisen

Coveret av designeren Jesper Egemar er jeg godt fornøyd med. Verdt 1 000 ord, minst… Forlagets omtale av boken er her.

Jeg er økonom, ikke klimaforsker. Derfor bruker jeg minimalt med tid på klimavitenskap i denne boken. I tillegg vier jeg bare beskjeden plass – et halvt kapittel eller så – til å vise hvorfor klimanektere og “klimarealister” tar feil. Undersøkelser viser at cirka 3 av 4 nordmenn tror at klimaforskerne forstår klimaendringene bedre enn de selv gjør. Det er dette flertallet det er interessant å henvende seg til. De som mener de har mer kompetanse enn forskerne, er ikke flere enn at de godt kan ignoreres.

Med det sagt, tenkte jeg at jeg skulle by på en ørliten smakebit – nærmere bestemt bokens innledning. Den gir en god pekepinn på hva som er mitt hovedtema. Bokens kildehenvisninger er for enkelhets skyld fjernet her. Ellers går slik:

PARADOKSET

Det vi mangler mest av alt, er selvinnsikt. Her er hvem vi er: et lite land som tilfeldigvis ligger like ved noen av verdens største ressurser av fossil energi, og som har blitt rikt på å selge olje, gass og kull ut i verden. Lenge visste vi ikke at vi gjorde noe galt, og det er oss vel unnskyldt. Men så fikk vi ny viten. Det vi trodde var et ufarlig produkt, viste seg å være dop, og våre kunder var avhengige. Vi forsto at vårt bidrag til klimaendringene som har begynt, og som vil fortsette i århundrer, var langt større enn vårt lille folketall skulle tilsi. Da begynte vi å si de rette tingene. Vi begynte å slå oss på brystet, høyrøstede og nyrike, med våre store planer og høye mål. Så betalte vi noen kroner i avlat, slik at vår venner ikke skulle avsløre dobbeltheten vår, men heller smittes av den. Så betalte vi noen kroner til de fattige, så de skulle holde kjeft og ta den børen vi har lastet over på dem. Og hele tiden fortsatte vi å gjøre som før.

Idet dette skrives, har hele Norge den ekstremt kalde vinteren 2009/2010 friskt i minne. Den var så ekstrem at vi må helt tilbake til vinteren 1978/1979 for å finne en som var kaldere. Faktisk betydelig kaldere. Før det, vinteren 1965/1966, som var rene istiden i forhold.

De lave vintertemperaturene utenfor stuedøren kjenner vi direkte på kroppen. Men hvor mange vet at vi globalt nettopp har lagt bak oss de varmeste 12 månedene som noensinne er målt? Målingene går tilbake til 1880, men det er også fastslått – med mer enn 95 prosent sikkerhet – at jorden er varmere akkurat nå enn på 1 300 år. Vår moderne sivilisasjon har aldri opplevd en hetere klode. Klimaforskerne forteller at den snart vil bli varmere. Mye varmere.

Dette er et ekstremt mye viktigere faktum, med langt mer vidtrekkende implikasjoner, enn en kald norsk vinter. I stedet kretser debatten omkring lokale uvesentligheter. Ikke bare forveksler vi vær og klima, men vi unnlater også temmelig elegant å ta med i beregningen at Norge utgjør bare 3 promille av klodens areal. Målt i hvilken plass vi legger beslag på, finnes vi nesten ikke, og vårt vintervær ett bestemt år er nesten helt uten relevans. Målt i eksport av fossil energi er vi blant de største i verden. Det har vi vært i flere tiår, og vi planlegger å være det i flere tiår til. Vi har tjent oss søkkrike på olje og gass, og er nær verdenstoppen i utslipp av klimagasser. Samtidig reiser vår statsminister rundt i verden som et norsk klimaalibi mens han rundhåndet strør om seg med miljøfloskler og oljepenger.

Det er et paradoks her. Den sunne fornuften mange mener de er i besittelse av, har i akkurat denne viktige sammenhengen vist seg å være verken sunn eller fornuftig. Den er egentlig bare en fornektelse av realitetene.

Noen vil kanskje mene at vi har blitt bedratt – lurt av politikere, bedriftsledere og klimadilettanter uten faglig ballast. Dessverre er det nok riktigere å si at vi har funnet det behagelig å bedra oss selv. Fortsatt er det noen som ikke innser at vi har et problem, mens langt flere har latt seg forlede til å tro at vi faktisk er i ferd med å løse det. Sannheten er at vi er i ferd med å bli akterutseilt av virkeligheten, og at få, om noen, har vært tregere til å oppfatte det enn nordmennene.

Vi har en utfordring å ta fatt på, men akkurat i det vi skal til å ta sats, svikter knærne. Det er en kollektiv svikt som rammer både hos oss og i utlandet. Klimatoppmøtet som skulle redde verden – intet mindre – endte i munnhuggeri og fingerpeking. Det er naturlig om folk flest konkluderer med at et spørsmål som møtes med den grad av politisk handlingslammelse, ikke kan være særlig alvorlige likevel. De kan ikke høre hva som blir sagt, gjennom kakofonien som fyller mediene. Men de ser hva som blir gjort. De ser statslederne som bekjemper klimatrusselen ved å ankomme i privatfly og gå på kongelig ball i kjole og hvitt, før de flyr hjem igjen.

I stedet for et luftig svev mot bakkerekord i den nye Holmenkollen krysset vi skiene på hoppkanten og falt hodestups. Det så ikke pent ut, og er lite å være stolt av. Men alt avhenger av at vi nå samler oss og setter utfor igjen. Klokere av skade, mer fokusert på oppgaven, mer klar over våre egne begrensninger – altså med større kunnskap om hvem og hva vi er.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kan virke som om naturen går berserk for tiden. Flommer i Pakistan har til nå rammet nærmere 14 millioner mennesker, og er de verste i nasjonens historie. Minst 1 700 er døde, men tallet kan være mye større, siden ingen i dag har noen reell oversikt. Det som er sikkert, er at en enorm humanitær katastrofe er under oppseiling. Og den vil koste.

Hetebølge og tørke øker faren for skogbrann

Det gjør også brannene i Russland. Flere tusen bygninger og minst 50 mennesker har blitt flammenes rov. Det har likevel større konsekvenser at 1/5 av Russlands hveteavlinger er ødelagt av branner og tørke. Dette har fått myndighetene til å beslutte stopp i eksporten av korn ut året, med muligheter for forlengelse. Prisene på verdensmarkedet har derfor nesten doblet seg på få uker. Dermed rammer det direkte den nødhjelpen som betydelige deler av Afrika sør for Sahara nå er avhengige av. Tørken der fører også til svikt i avlingene, og antallet som behøver hjelp er større enn på mange år. Men nå må man konkurrere om hjelpen med hundretusener av jordskjelvofre på Haiti og millioner av flomofre i Pakistan – samtidig som høyere matpriser fører til mindre hjelp per krone eller dollar.

Årsaken bak brannene er en utrolig intens hetebølge over Russland – en hetebølge som eksperter der sier ikke har sett sin like på 1 000 år. I kombinasjon med giftig røyk tar den langt flere liv enn brannene. I Moskva er dødeligheten omtrent doblet i forhold til normalen, noe som innebærer at heten bare der koster rundt 300 mennesker livet hver dag. Men hetebølgen dekker et enormt område, hvor Moskva bare utgjør en liten del.

Dr. Jeff Masters ved Weather Underground har i dag en analyse som tilsier at minst 15 000 allerede har er døde som en følge av heten. Den vil fortsette i overskuelig fremtid, og de endelige tallene kan lett vise seg å overgå hetebølgen over Frankrike og Italia i 2003, som tok livet til anslagsvis 40 000 mennesker. Årets hetebølge er både mer intens og større i utbredelse, men forhåpentligvis blir den ikke like langvarig.

Er det tilfeldig at disse katastrofene inntreffer akkurat da vi har lagt bak oss de 12 varmeste månedene som er målt? Det er mulig, men synes lite sannsynlig. En varmere atmosfære øker sannsynligheten for hetebølger. Samtidig holder den på mer fuktighet, noe som gir potensiale for sterkere monsunregn og større flommer. Regnet som nå faller, kommer hakk i hæl på en hetebølge også i Pakistan, blant annet med den høyeste temperaturen noensinne målt i Asia: 53,5 grader! Men i områder hvor regnet ikke faller, tørker heten også raskere ut jordsmonnet og gjør konsekvensene av antenning mye større.

Sammenhengen mellom hetebølger og skogbranner er velkjent og godt dokumentert. Nå er den også demonstrert: Det Russland som akkurat nå kjemper mot mer enn 500 skogbranner, er blant de 17 landene som har satt nye varmerekorder i år, målt tilbake til 1880. Disse landene dekker 19% av klodens totale landareal. Det er flere land, og et større område, enn de som har satt kulderekord de siste 10 årene.

Man kan ikke legge skylden for hvert styrtregn, hver flom eller hver brann på den globale opphetingen. Derimot kan vi si at økningen av slike fenomener er det vi forventer på en varmere klode, og at det vi nå ser, er i tråd med klimaforskernes prediksjoner. Samtidig er den stadig voksende befolkningen med på å gjøre konsekvensene større.

Optimistene – noen av disse kaller seg faktisk klimarealister – mener at det bare er å tilpasse seg. I så måte er det interessant å se at tilpasningen til hetebølge og branner er doblet dødelighet, tross at de som har mulighet holder seg innendørs eller rømmer fra området. Tilpasningen til monsunregn og flom er å flykte til høyere land – eller opp i trærne! – mens man venter på at hjelpen skal komme.

La oss håpe at den gjør det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stiger havet?

august 5th, 2010

Nei, mener de virkelighetsresistente sopprøykerne som kaller seg klimarealister, samt deres medsammensvorne i det store utland. Jo, men bare litt, og ikke mer enn før, mener en av deres fremste talsmenn, geologen (og kreasjonisten) Willy Fjeldskaar, i en herlig hummer- og kanarikommentar som er en oppvisning i kreativ sannhetsomgåelse. Andre viser til at noen øyer i Stillehavet ikke ser ut til å synke likevel.

I  virkeligheten er det ikke lenger nødvendig å tro eller synse noe om dette. Vi har nemlig målinger - satellittmålinger som oppdateres månedlig. Det er NASA som står for disse, men University of Colorado har den nettsiden det som regel henvises til. Grafisk tar det seg slik ut:

Global havstigning

Det som er av interesse her er selvsagt den langsiktige trenden. Og den viser en gjennomsnittlig global havstigning på 3,2 millimeter per år.

Er det mye? Ikke i forhold til hva som skjedde for 14 000 år siden, da issmelting ved utgangen av en istid fikk havet til å stige med fem meter i århundret, altså 5 centimeter i året. Men man bør ta med i betraktningen at havnivået sto stille i et par tusen år, før det over det siste århundret eller så begynte forsiktig med 1 millimeter i året, deretter to, så tre…

Sa jeg at det sto stille? Det er sant nok, sett fra havet side. Men landmassene er i bevegelse. Noen stiger, som Norge rundt Oslofjorden. Andre synker, som det sørlige England og kysten av Louisiana. Så lenge den faktiske havstigningen er liten, er det ikke noe i veien for at disse lokale effektene kan dominere. Men de vil aldri kunne konkurrere med det tempoet havet kan stige med.

Bekymringen ligger altså ikke i de 3 millimeterne med årlig havstigning vi har i dag. Den ligger i at havstigning er et nytt fenomen for vår sivilisasjon, og at den akselerer.

Hva har vi vente for dette århundret? FNs klimapanel anslo i 2007 48 centimeter. Det inkluderte knapt noen smelting fra Grønland og Antarktis, og som vi har sett, er også denne kraftig økende. I tillegg er det ukjent hvor mye havene vil ekspandere som en følge av at de tar opp mer energi etter hvert som atmosfæren blir varmere. Denne effekten står i dag for cirka 2/3 av havstigningen, mens reduksjon av landliggende is utgjør 1/3. Et tentativt konsensus blant klimaforskerne ligger i dag rundt 80 centimeter frem til år 2100. Men usikkerhetsmarginene er fortsatt svært store, og to meter eller mer kan ikke utelukkes. En viktig årsak til det er at vi i dag ikke kan vite hvor effektiv menneskeheten vil være i å få ned utslippene av klimagasser.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I et innlegg i 2007 spurte jeg om Grønland snart ville være grønt igjen. Det var et retorisk spørsmål: Isen der er mange steder flere kilometer tykk, og forsvinner ikke med det første. Godt er det, for skulle den bli borte, vil det gi en havstigning på cirka 7 meter fra dagens nivå. Det vil drukne de fleste av verdens storbyer, som for en stor del ligger enten direkte ved havet eller i elvedeltaer nær havet.

Verdens andre store landliggende isklump finner vi i Antarktis. Der er ismengdene enda større. Ved en total nedsmelting er det nok is der til å heve havnivået med over 60 meter. Det vet vi av flere grunner, ikke minst at kloden har vært isfri tidligere – dog lenge før den menneskelige sivilisasjon oppsto. Lenge før homo sapiens fantes som art, faktisk.

Disse totaltallene er uansett hypotetiske. Det spiller liten rolle for de fleste som lever i dag om havet stiger med 20 eller 70 meter i løpet av noen årtusener. Derimot bør det være av stor interesse hva som skjer i løpet av det inneværende århundre. For hvor stor – og hvor rask – havøkning tåler den sivilisasjonen vi har bygget opp? Hver prosent av de nevne ismassene som smelter bort gir cirka 70 centimeter havstigning. Usle 3 prosent vil altså få havet til å øke med mer enn 2 meter. I tillegg kommer den økningen som følger av at stadig varmere hav ekspanderer. Per i dag er denne effekten størst: Cirka 2/3 av den årlige havstigningen på noe over 3 millimeter er et direkte resultat av oppvarmingen.

Tiden er av avgjørende betydning. En meter høyere hav frem til år 2100 skal vi nok klare. Men hva om vi får en utvikling tilsvarende den for 14 000 år siden, da issmelting ved utgangen av istiden fikk havet til å stige med cirka 5 meter i århundret? Vi vet ikke hvordan enkle samfunn av jegere og sankere opplevde situasjonen da. Men vi vet at de ikke hadde byer som New York, London, Hong Kong, Athen og Sidney liggende i vannkanten. Eller for den saks skyld Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Da jeg skrev om dette i 2007, viste tall fra NASA at det i de foregående årene hadde smeltet bort cirka 200 milliarder tonn (gigatonn, Gt) per år fra hver av disse gigantiske ismassene. Målingene er gjort på finurlig vis: Satelittprogrammet GRACE måler nærmest kontinuerlig gravitasjonskraften fra Grønland og Antarktis, og endringen i denne angir  temmelig nøyaktig hvor mye is som netto smelter bort.

I og med at jeg ikke har hørt så mye om dette de siste årene – tross at jeg følger godt med – har jeg antatt at det ikke har skjedd så store endringer i nedsmeltingen. Noen hundre milliarder tonn i året er uansett ikke småplukk. Men i dag må jeg si at jeg sperret øynene opp da jeg ble kjent med nye tall fra NASA, samt trenden de siste årene.

Issmelting på Grønland og Antarktis

Issmelting fra Grønland og Antarktis

På Grønland har utviklingen i løpet av få år gått fra en smelting på 137 Gt per år i 2002-2003 til 286 Gt i 2006-2009. For Antarktis er endringen fra 104 Gt i 2002-2006 til 246 Gt i årene 2006-2009. Tallene er fra Velicogna 2009, som har studert NASAs målinger.

Samlet sett snakker vi om mer enn en dobling i løpet av noen få år. Men mer skremmende enn disse tallene er trendlinjene. De krummer nedover gjennom hele det målte tidsrommet, i et klart og typisk tegn på eksponentiell utvikling. Nedsmeltingen fortsetter ikke: Den fortsetter å øke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Møte med James Hansen

juni 27th, 2010

Fredag hadde jeg gleden av å få være til stede på et klimaseminar ved universitetet i Bergen. Den var i regi av Norsk Klimastiftelse, som hadde gjort skupet å få professor James Hansen til å komme over fjellet, etter at han hadde plukket opp Sofieprisen sin i Oslo.

Hansen viste seg å være en mann som både står godt til sitt jordnære etternavn og sin oppvekst i Iowa. Der finner man Amerikas jærbønder: Rolige og fornuftige mennesker som ikke sier mer enn det som må sies, sier det sakte, og tar seg selv lite høytidelig. I utgangspunktet ingen stor kommunikator – noe han gladelig innrømmer selv – men kanskje nettopp derfor en god talsmann for vitenskapen likevel. Det er temmelig vanskelig å forestille seg denne mannen komme med ville overdrivelser, slik noen vil ha det til at han gjør. Han fremstår som ekstremt faglig dyktig, og ellers i hele sitt vesen som rolig, gjennomtenkt, stødig.

Og fortvilet, siden han oppfatter sitt prosjekt som mislykket. Fortsatt har ikke Joe Public, altså den amerikanske varianten av Ola Nordmann, tatt til seg budskapet. Det har for så vidt ikke Ola heller, ihvertfall ikke Ola Dunk, som – avhengig av hvor og når man måler – utgjør mellom 20 og 40 prosent av oss. Hansen snakker hele tiden om gapet mellom hva klimaforskerne vet og hva folk flest tror forskerne vet. Dette gapet har bare blitt større det siste året, etter tullballet med “Climategate” og en kald vinter i deler av Europa og USA. Det til tross for at vi globalt er inne i det varmeste året noensinne målt, at isen smelter i rekordtempo i Arktis, Antarktis og på Grønland, at havstigningen øker i tempo, at stadig nye land setter temperaturrekorder (53,5 grader i Pakistan den 26. mai er den høyeste målt i Asia) – og så videre…

Suksessen er høyst blandet også når det gjelder politikerne. De sier riktignok de rette tingene. Men de følger ikke opp med handling. Tvert imot. Når det gjelder Norges rolle var Hansen forbilledlig klar: “It would have an enormous impact if Norway were not to take the business opportunity in tar sands”. Dette hadde han skrevet brev til Jens Stoltenberg om, og fått et tullesvar fra oljeministerens assistent om at dette helt og fullt er Statoils beslutning. Noe som selvsagt er det pureste bullshit (mitt ord, ikke Hansens) når staten eier 67% av selskapet, og oljeministeren har den hele og fulle makten på generalforsamlingen. Hansens forklaring på dette: “The biggest problem is to overcome the political clout of the fossile industry”. Dette gjelder minst like mye i Norge som USA, siden det hos oss er et temmelig åpent spørsmål om det er staten som styrer Statoil, eller motsatt.

Hansen har langt på vei gitt opp både Joe Public og politikerne. Derimot har han fortsatt tro på rettssystemet. Han er med i en gruppe som forbereder søksmål mot USA og andre land som har et egnet rettsapparat – Norge kan være ett av disse, basert på vår Grunnlov – på vegne av dagens unge og med staten som motpart. Grunnlaget vil være deres, og fremtidige generasjoners,  rett til ikke å få kloden ødelagt av de som i dag sitter med makten.

Har dette noe for seg? Det finnes betydelig juridisk ekspertise som mener det. Som eksempel kan man ta de sakene som er vunnet mot tobakksindustrien, og som har ført til enorme erstatninger som bransjen må betale. Faktisk kan saken stå enda bedre, siden røykerne har en mulighet til selv å slutte, mens fremtidige generasjoner ikke kan velge hvilket miljø de overtar. Kravet, som er etterkommet, om at BP skal opprette et fond på 20 milliarder dollar til dekning av de tap som følger deres utslipp i Mexicogulfen, er også relevant.

Om denne strategien vil kunne gi resultater – i USA, EU og land som Norge – blir interessant å se. Det vil sannsynligvis være en lang prosess. Men neppe så lang som å få politikerne til å følge opp ord med handling.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har nevnt det tidligere: at Norge kun utgjør cirka 3 promille av klodens overflate, mens USA utgjør cirka 3 prosent. Grunnen til at det er verdt å vite, er at det forteller noe om hvor lite relevant været akkurat der vi bor egentlig er. Ingen klimaforskere har sagt at hele kloden skal bli varmere, overalt og til enhver tid. Faktisk har de sagt det stikk motsatte: Også på en varmere klode vil vi regionalt oppleve uvanlig kalde perioder.

Den siste vinteren har gitt oss et eksempel på dette. Et stikk av kald luft fra nord har gitt Sør-Norge og store deler av det nordlige europeiske kontinentet en kald vinter. Riktignok ikke så eksepsjonelt kald som noen vil ha det til: Vinteren 1978/79 var betydelig kaldere. Vinteren 1965/66 mye kaldere enn det igjen. Noen år før den tid var en vinter som årets helt vanlig. Mine besteforeldre vokste opp i et annet klima enn meg, bokstavelig talt: Ikke bare omtrent 1,5 grader kaldere, i gjennomsnitt, men også med 20% mindre årlig nedbør.

Men altså, det er regionalt. Globalt ser det ganske annerledes ut, noe denne grafen kan fortelle:

Global temperatur (NASA)(Global temperatur siden 1880, per år til venstre, glidende gjennomsnitt til høyre. Kilde: NASA/GISS)

Grafen til venstre vil være kjent for mange. Den viser at fjoråret var det nest varmeste som er målt, mens 2005 er året som topper statistikken. Det nye er imidlertid grafen til høyre. Den har grunnlag i nøyaktig de samme data. Men i stedet for å gå på årsbasis, har man her regnet gjennomsnittet av de siste 12 månedene. Det gir mer mening, for ut fra et større perspektiv er det ikke noe spesielt med akkurat de månedene som utgjør et år. At året begynner med januar og slutter med desember, er noe vi selv har funnet på – det vil si, noen av oss, siden det finnes flere nasjoner med avvikende tidsregning. For å komplisere dette ytterligere har det innen vær- og klimaforskning vært vanlig å regne “meteorologiske år” som går fra desember til november.

Dataene som er grunnlag for grafen ovenfor går til og med april 2010, og gir grunnlag for flere observasjoner:

  • Global gjennomsnittstemperatur er cirka 0,9 grader høyere i dag enn for 100 år siden. Vi har vært vant til å si 0,8 grader, men det er altså ikke lenger riktig.
  • Det meste av oppvarmingen har kommet etter 1970.
  • Vi er akkurat nå på et rekordnivå, med den høyeste globale temperaturen for hele måleperioden, som går tilbake til 1880.

Bruk av løpende gjennomsnitt vil være tema for en vitenskapelig artikkel som publiseres av professor James Hansen (lederen for NASAs klimaforskning) i nær fremtid. I tråd med det jeg har skrevet ovenfor, er det all grunn til å tro at fokus for fremtiden vil være mer på dette, og mindre på den mer tilfeldige rankingen av det enkelte år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klimakur 2020

februar 17th, 2010

Førsteinntrykket av det arbeidet som Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF) har gjort når de har funnet 160 forslag til kutt i utslipp av klimagasser, er positivt. Det er godt at man nå går fra luftige ideer, til konkrete tiltak.

Skjønt, gjør man det? Dagens melding fra miljøvernminister er at forslagene nå skal ut på høring. Så skal man formodentlig pusle litt rundt med svarene i regjeringen, nedsette en komité eller to, og starte implementeringen neste år. Muligens.

Det endrer jo saken litt: bra av KLIF, håpløst av regjeringen. Og mens vi nå sikter mot 2020 – hvordan ligger vi egentlig an i forhold til målet for Kyoto-avtalen, altså 2008 – 2012?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2009: Det nest varmeste året

januar 18th, 2010

“…men det har ikke vært noe varmt!”, protesterer min åtte år gamle datter. Hun hører dermed blant de mange som ikke vet at vi nordmenn kun okkuperer 3 promille av jordkloden, og at vårt desembervær dermed er fullstendig irrelevant for den globale temperaturen. Men rett nok: Det har vært kaldt i store deler av Europa, Asia og USA også. Så er det lett å overse at det har vært uvanlig varmt mange andre steder…

Det gjør heldigvis ikke de tusenvis av målestasjoner over hele kloden, som samlet gir oss et langt bedre bilde enn våre personlige erfaringer. Da kan det i stedet se slik ut:

Temperaturavvik desember

Kaldt hos oss, ja. Men varmt på Grønland og i det øvrige Arktis, i Alaska og Canada, i det aller meste av Asia, hele Afrika og Australia, og store deler av Sør-Amerika.

Jeg tar med dette bare for å vise (igjen) at temperaturen på et bestemt punkt (altså: det punktet man selv befinner seg på akkurat for øyeblikket) er irrelevant i den store sammenhengen.

Det neste jeg skal nevne er også langt på vei irrelevant. Derfor skal jeg først vise at jeg faktisk har fått med meg det viktige. For ikke bare har vi nå fått temperaturmålingene for desember, vi har dermed også både hele 2009 og 00-tallet komplett. Og det som betyr noe er dette:

  • 1970 – 79: 0
  • 1980 – 89: 18
  • 1990 – 99: 32
  • 2000 – 09: 51

Dette er gjennomsnittlig global temperatur per tiår, målt i hundredeler over normalen,  i henhold til målinger foretatt av NASA (GISS). Vi ser en temmelig jevn økning på 0,17 grader per tiår. Det er interessant å sammenligne dette med estimatet til James Hansen, leder for NASAs klimaforskning, kom med da han forklarte global oppvarming for den amerikanske kongressen i 1988. Det anslaget var på 0,2 grader per tiår.

Sammenlign gjerne dette med Onar Åms superpatetiske innlegg i det som også kaller seg klimabloggen her på VGB, hvor han virvler opp feilinformasjon fra den ultrakonservative bloggosfæren, og skriver om tidlig snø i London og snø i de forente arabiske emiratene, og dermed kortslutter at vi er på vei inn i en ny istid. Han distraherer med andre ord maksimalt med akkurat den type lokal informasjon man ikke skal ta til inntekt for globale endringer.

Klima defineres gjerne i et 30 års perspektiv, for at ikke den “støy” som ligger i tilfeldige årlige variasjoner skal lede oss på ville veier. Men så er det jo slik at vi mennesker lever korte, utålmodige liv. Greit nok, noe forståelse kan vi hente ut av kortere tidsserier også. Men da bør vi i det minste se på globale tall, og ikkje berre heimbygdi, og helst sette det i en større sammenheng. Slik som NASA nå har gjort med året 2009 her:

GISS 1880-2009

Konklusjonen er altså at 2009 ble det nest varmeste året i perioden som er målt, det vil si fra og med 1880. Det endte på 0,57 grader over basisperioden (1951-1980). Rangeringen for årene er nå: 2005 (0,63), 2009 (0,57), 1998 (0,57), 2007 (0,56), 2002 (0,56), 2003 (0,55), 2006 (0,54), 2004 (0,49), 2001 (0,48), 2008 (0,43). Alle de ti varmeste, så nær som 1998 (hjulpet av forrige århundres sterkeste El Niño) inntraff altså på 2000-tallet. Dermed kan vi fullstendig se bort fra dem som mener å se en kjølende trend; de overfortolker de tilfeldige kortsiktige endringene (”støyen i signalet”) slik det passer dem best, uten basis i virkeligheten.

Til slutt en liten unnskyldning for min sløve bloggoppdatering. Det har vært god og hyggelig oppmerksomhet rundt boken jeg lanserte i september, noe som har ført til at forlaget og jeg har blitt enige om en ny bok neste høst, dog med et helt annet tema. De kvelds- og nattestimer jeg normalt ville hatt til bloggen, går nå i stor grad med til research og skriving på dette nye prosjektet. Men jeg har tenkt å være litt flinkere på bloggfronten også, og da særlig i denne! :-)

PS:

Jeg har ikke skrevet noe om København. Det var fordi det 1) gikk som jeg hadde trodd, og 2) det er jeg temmelig fornøyd med. Men det er et nytt innlegg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG kan i dag melde at statsminister Jens Stoltenberg er skuffet over USAs klimapolitikk. Jeg på min side har i mange år vært skuffet over klimapolitikken til Jens, eller rettere sagt over at noen slik politikk ikke finnes. Men det til side, så klinker kritikken fra Jens temmelig likt dopselgeren som mener at kunden bør slutte med stoff. Det er vi som selger dopet, remember?

Som for å illustrere mitt poeng kommer Jens selv med en salig smørje som handler om klima, eller julebord, eller salg av bonger, eller et eller annet:

- Vi ønsker å redusere drikkingen. Så på neste års julebord får alle bare to bonger hver. Da går drikkingen kraftig ned. Enkelte blir kanskje godt påseilet også da, men det skjer i så fall ved at de kjøper bonger av andre, som da drikker lite eller ingenting. Den samlede drikkingen har uansett gått ned. Dessuten har alle festdeltagerne nå fått et motiv til å drikke mindre, fordi kostnaden ved å drikke for mye har gått opp.

Den eneste mulige konsekvensen jeg kan se av dette, er litt kjedeligere julebord neste år. Utslippene av klimagasser, derimot, blir neppe redusert i 2010.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jens, du lyver

november 27th, 2009

I natt vedtok Stortinget regjeringens forslag om innføring av en avgift på biodiesel. Det var uhyre uklokt. Ikke fordi biodiesel, slik produksjonen av den fremstår i dag, er noe spesielt godt klimatiltak. Det hefter mange problemer ved biodrivstoff som er fremstilt av for eksempel raps, soya eller mais. En side ved saken er at selve fremstillingen er energiintensiv, og dermed i mange tilfeller også gir betydelige utslipp av klimagasser. En annen er at man legger beslag på et jordbruksareal som, i hvert fall i en mer rettferdig verden, kunne vært brukt til å produsere mat til de som sulter.

Dette er helt greie innvendinger, selv om de fleste ekspertene er enige om at biodrivstoff tross alt gir en betydelig reduksjon i utslipp i forhold til bruk av fossilt brennstoff. I dag er det fortsatt slik at matmangel i første rekke er et fordelingsproblem, ikke reell knapphet. Dette vil nok endre seg på noen års sikt, siden kraftig befolkningsvekst er nesten sikkert og redusert matvareproduksjon sannsynlig.

Viktigere er dette: Nye generasjoner av biodrivstoff, for eksempel basert på cellulose, vil gi betydelig større reduksjon av utslipp, og det uten de etiske komplikasjonene som følger av redusert matproduksjon. Men innføringen av denne type klimavennlig drivstoff vil også bli forbindret, eller i det minste utsatt, som en følge av avgiftsøkning og bedriftsnedleggelser i bransjen. Både utbygging av distribusjonsapparat for nytt drivstoff og utvikling av motorer som bedre tåler det blir også hemmet. Det er først og fremst av disse grunnene at den nye avgiften er elendig miljøpolitikk.

Det som imidlertid overrasker meg, er hvordan man lar statsminister Jens Stoltenberg gang på gang slippe unna med direkte løgn. Et eksempel er den nærmest programforpliktede (og fullstendig latterlige) påstanden at et 7% fall på meningsmålingene er helt uten betydning. Verre er at han bevisst kommer med misvisende tall, og sier at det å ikke innføre avgiften vil koste 16 milliarder kroner. Ikke bare er dette fullstendig i strid med finansdepartementets egne tall (det forutsatte at alle øyeblikkelig skiftet til 100% biodiesel…), det er også en merksnodig måte å regne kostnader på. Han kunne like gjerne kommet med “kostnaden” ved at vi ikke har 40% moms i stedet for 25%, en avgift på skrukorker, eller 5% høyere marginalskatt. Etter Stoltenbergs metode er alle potensielle skatter og avgifter som ikke er innført det samme som kostnader.

Idiotiet krones ved at statsministeren hevder at en samlet regjering står bak avgiftsforslaget, samtidig med at sengekameratene i SV og SP er overalt i media med sterke markeringer av sin uenighet. Og alle satser de på at dette patetiske og uverdige spillet snart skal være glemt. Jeg har vanskelig for å tro at de får rett i dette.

Det bekymrer meg at vi for tiden fører en elendig miljøpolitikk, basert på knapper og glansbilder (les: usannsynlige teknofikser og høye mål så langt inn i fremtiden at ingen av dagens politikere behøver ta ansvar for dem). Men det spørs om det ikke bør være like egnet til bekymring at vår statsminister er en patologisk løgnhals.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mye tyder på det. Ihvertfall den undersøkelsen som er referert i Dagbladet i dag. Av den fremgår det at mens kun én av ti svensker, dansker og finner ikke har forstått at menneskeheten forårsaker vesentlige klimaendringer, så er det én av fem nordmenn som ikke har forstått det.

La meg velvillig få forklare hvor Klimabloggen står i dette spørsmålet. Hvis du fortsatt går i barneskolen, er det greit å tro at de store observerte klimaforandringene i vår tid bare er noe som skjer, sånn naturlig og helt av seg selv, uavhengig av at vi har pumpet milliarder av tonn med varmeabsorberende gasser ut i atmosfæren. Hvis du er voksen og tror det samme er du enten seriøst feilinformert – i den grad at du aktivt må ha gått inn for å bli det – eller det du er det vi pleide å kalle “kort innpå”. “Efterbliven”, sier forresten svenskene, og det synes jeg er et fint uttrykk. Men ja, altså, siden det ikke finnes noen særlig diplomatisk måte å si dette på: Du er dummere enn 90% av svenskene.

Det er håp, heldigvis. Slutt å tro at du har forstått klimavitenskap bedre enn alle klimaforskerne.

Det interessante er selvsagt hvorfor 20% av nordmennene er dumme, mens bare 10% av svenskene er det. Svenskenes tidligere statsminister, nå miljøforkjemper, Göran Persson, skylder på Fremskrittspartiet. Her er jeg til en viss grad enig: Det er definitivt noe undermåls ved et parti som foreslår en rekke tiltak for å bekjempe et problem de selv ikke tror eksisterer.

Men jeg tror ikke dette kan være hele forklaringen. Jeg tror i stedet vi må lete frem begrepet kognitiv dissonans. Nordmenn skylder sin rikdom, sin plass i verden, til utvinningen av den olje og gass som amerikanerne fant for oss i Nordsjøen i 1968. Per hode er vi blant de som er ansvarlig for de største utslippene av klimagasser i verden – når vi inkluderer verdien av eksporten av de varene vi faktisk lever av, og selvsagt må vi det. Vi har blitt de menneskene våre besteforeldre advarte oss mot: De som rensker hagen for epler mens naboen sover, driter på trappa hans og pisser i brønnen. Samtidig er vi de som snakker om bærekraftig utvikling, fornybar energi og viktigheten av kutt i de klimagassene vi stadig øker egne utslipp av.

Does not compute, sier hjernen da. Kognitiv dissonans. Vi er ikke de menneskene, den nasjonen, vi så gjerne vil tro vi er. Vi hører på Jensemann, og oppfatter bare lyden av luft som fisler ut av et hull i ballongen. Vi ser at Solheim vil, og ikke får det til. Men dette er da ikke oss? Dette kan da ikke være våre ledere?

Men det er det. Så da må det være noe galt med fysikken. Noe forskerne ikke har forstått.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Adolf Erik Nordenskiöld klarte det på ett år, fra juli 1878 til juli 1879. Amundsen behøvde to, fra juni 1918 til juli 1920. Men han hadde til gjengjeld også seilt Nordvestpassasjen. Det tok hele tre år. Med de siste års isforhold kan den seiles i løpet av noen få uker, med vanlige seilbåter. Det er etter hver mange som har bevist det.

Nå har en ny rekord falt: To tyske lasteskip har seilt gjennom Nordøstpassasjen, uten at det var nødvendig å gjøre bruk av isbrytere. Det representerer åpningen av kommersiell transport mellom Europa og Asia via polare strøk, og rederiet, Beluga Shipping, planlegger nye seilinger i 2010. Med dette sparer man tusenvis av nautiske mil, og dermed store kostnader. Det er takket være den globale oppvarmingen dette er mulig, melder den stolte sjefen for rederiet, Niels Stolberg.

All grunn til å juble, altså.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når Bergen drukner i havet

september 12th, 2009

En tverrfaglig gruppe bestående av klimaforskere fra Bjerknessenteret, havforskere fra Havforskningsinstituttet og ingeniører fra SWECO AS og Rambøll Norge AS har gått sammen om en meget interessant rapport om de utfordringer Bergen står overfor på grunn av forventet havstigning i inneværende århundre. Den kan lastes ned fra Havstigning.no.

Illustrasjon fra rapporten, Bergen 2100 uten tiltak

Illustrasjon fra rapporten, Bergen 2100 uten tiltak

Det er utvilsomt at havet kommer til å stige. Den prosessen er allerede i gang, og skyldes to forhold: Havene ekspanderer som en følge av at de blir varmere, og de inneholder mer vann fordi landbasert is smelter. Denne smeltingen skjer for de aller fleste av verdens isbreer, og er størst fra Grønland og den antarktiske halvøy.

Rapporten har som beste anslag at vannstanden i Bergen ved slutten av dette århundret vil stå 75 cm høyere enn i dag. Det innebærer et nivå ved stormflo på 2,37 meter over normal vannstand. Det er da tatt hensyn til den (mye langsommere) landstigning som skjer i området.

Dersom man ikke gjør tiltak i forhold til dette, vil det blant annet medføre at:

  • Bystasjonen, jernbanestasjonen og hele området rundt blir lagt under vann
  • Nygårdshøydetunnelen blir fylt med vann
  • Kloakksystemet vil bli overfylt og vil ikke fungere
  • Strømnettet i sentrum vil bryte sammen
  • Bryggen og Torget vil bli lagt under vann
  • Nøsteområdet med veier og terminaler blir lagt under vann
  • Sjøen vil dekke hele Sandvikstorget og blokkere Sjøgaten, som er hovedveien gjennom Sandviken.
  • Skoltegrunnskaien, Slakthustomten og alle dagens kaier i Vågen vil bli oversvømmet.

Og man konkluderer: “Dette er ikke ”worst case”-scenarier, men noe som mest sannsynlig vil inntreffe regelmessig om ikke tiltak blir iverksatt.

Bortsett fra at konsekvensene er såpass spesifikt oppgitt er det lite som er nytt i dette. Det mest spennende med rapporten er at den går videre til å vurdere hva som kan gjøres for å tilpasse seg denne nye situasjonen. En rekke tiltak vurderes, fra ytre stengsler i fjordmunningene, via sperring av Vågsområdet og Damsgårdssundet, til det å sikre særlig utsatte punkter, som Bryggen, Vågsområdet og Store Lungegårdsvann.

Kostnadene varierer vidt. Ytre sperringer i fjordarmene beregnes, dersom det i praksis lar seg gjøre, til over 30 milliarder kroner, og vurderes derfor som urealistisk. Indre sperringer kan man derimot få til under milliarden, men nytteverdien vil være begrenset da store områder faller utenfor. Gjenstående alternativ, som vurderes som det aktuelle, er:

  • En indre barriere ved Strømmen, < 30 mill
  • Spuntløsning for Gamle Bryggen, < 50 mill
  • Skjerming av enkeltområder og bygg, <100.000 per løpemeter

Det siste synes jeg er enklest å omregne til 1 mill per 10 meter. Forutsatt at man bare behøver å sikre sjøsiden – det vil si at naboene gjør det samme – vil det altså koste ca. 22 mill å sikre det nye leilighetskomplekset på vestsiden av Nordnes. Det bør ikke være uoverkommelig. Verre er det kanskje om man er så heldig å ha privat bolig med 50 m strandlinje…

Det ser altså ut til å la seg gjøre å punktsikre sentrumsnær eiendom og infrastruktur til en overkommelig penge. Men hva med de mange mil med mer sparsomt bebygd strandlinje på fastlandssiden nord og sør for byen – hva med Sotra, Askøy, Osterøy, Lindås..? Rapportens konklusjon er klar: Verdien av eksisterende bygningsmasse kan ikke forsvare noen ytre barrierer. En får punktsikre det viktigste og mest verdifulle der det lar seg gjøre. Utover det må en regulere slik at det ikke bygges der hvor man er sårbar for havstigning. Et annet ord for dette: Tilbaketrekning. Løsningen er å la det som ligger ved havet gå til grunne i løpet av sin resterende brukstid, og ikke bygge nytt.

Så langt Bergen. En rent praktisk årsak til at man ikke kan regne med 30 milliarder til å sikre hele byen her, er at man samtidig vil måtte føre samme kamp i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Trondheim – og en rekke mindre byer.

Punktsikring og retrett til høyere land. Det er altså hva verdens rikeste land kan møte havstigningen med.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den siste olje

september 6th, 2009

Mer enn 100 land har tiltrådt målet om at vi skal unngå en global oppheting på mer enn 2 grader. Det er gode grunner for det, og i forrige innlegg fortalte jeg hva forskningen sier vil bli konsekvensene av å overskride dette målet. Nerdebladet New Scientist har en annen god beskrivelse av det, i en artikkel som heter “How to survive the coming century“. Der tar man utgangspunkt i at vi ender opp rundt 4 grader, noe stadig flere nå mener er realistisk – og svært lite ønskelig!

Bildet er hentet fra morsomme Failblog.org

Bildet er hentet fra Failblog.org

Problemet med målet på maksimum 2 grader er at det ikke forteller noe om hva som skal til for å oppnå det. Dette er det nå forsket på. Denne forskningen er publisert i artikkelen “Greenhouse-gas emission targets for limiting global warming to 2°C” av Meinshausen et al i Nature, etter dette prestisjebladets sedvanlige halvårlige fagfellevurdering og kontroll. Det tar tid å være grundig.

Det forskerne finner er at for å ha en rimelig grad av sikkerhet – definert som 75% – for å komme inn under to grader, må utslipp av CO2 i årene 2000 – 2050 være under 1000 Gt (milliarder tonn). Av dette har vi allerede sluppet ut cirka 300 Gt i årene 2000 – 2008, og har dermed 700 Gt igjen. Det tilsvarer 20 år til med samme utslippsrate som vi har hatt så langt i dette årtusen. Ikke i praksis, selvsagt: Da måtte vi hatt null utslipp det resterende århundret, og det er en umulig tanke. Vi har med andre ord verken 10 eller 20 år på oss før utslippene må kraftig ned.

Personlig synes jeg for øvrig ikke at 75% sannsynlighet for å unngå en katastrofe er “rimelig grad av sikkerhet”. Jeg ville for eksempel ikke tatt en flytur hvis det gikk bra 3 av 4 ganger. Kall meg gjerne en risikoavers pudding, men slik er det. Hvis vi legger samme tankegang til grunn for CO2-utslipp betyr det at vi har betydelig mindre enn 700 Gt å gå på. Bare så det er sagt.

Interessant blir dette når vi setter det opp mot verdens kjente reserver av olje, gass og kull. Jeg skal ikke kjede dere med utregningene, men basert på bransjens egne tall, hentet fra WorldEnergy.org og omregnet til rent karbon, utgjør dette henholdsvis 98 Gt fra olje, 87 Gt fra gass og 633 Gt fra kull, totalt 818 Gt. Ved forbrenning gir karbon 3,7 ganger så mye CO2, og kjente reserver tilsvarer dermed litt over 3 000 Gt CO2. Det er mer enn fire ganger de 700 Gt vi har mulighet til å slippe ut om vi skal beholde verden tilnærmet slik vi kjenner den.

Det som er benyttet her er de kjente reservene av fossile energikilder. Det vil si det vi allerede i dag har på hånd og kan hente ut. De totale ressursene er mye større, men inneholder da forekomster som ikke lar seg utvinne med dagens teknologi, eller som ennå ikke er funnet. Og altså: Vi kan bare tillate oss å ta ut cirka 25% av allerede konstatert drivverdige funn.

Implikasjonene er vidtrekkende. Leting etter, og åpning av, nye områder for produksjon av olje og gass er meningsløs i en situasjon hvor vi allerede har langt mer enn vi kan tillate brukt. (Det samme gjelder i aller høyeste grad kull, men det har vært kjent lenge.) Hvorfor ta med olje her, når utslippene av kjente reserver av denne “bare” vil utgjøre 360 Gt CO2? Fordi mens det kan tenkes (og håpes) at vi vil få på plass effektive løsninger for CO2-rensing av gass og kull som brukes til elproduksjon, så finnes ingen slik mulighet for olje (eller gass) som benyttes i forbrenningsmotorer. For øvrig er det et spørsmål om ikke CO2-rensing uansett vil utgjøre for lite, for sent. Det er ihvertfall sikkert om det patetiske norske “månelandingsprosjektet” skal tjene som eksempel. Det har kun én funksjon: Soveputens.

Jeg hører og leser ofte dette at “steinalderen tok ikke slutt på grunn av mangel på stein”, og at “man sluttet ikke å bruke hest og kjerre av mangel på høy”. Det er riktig. Men har man forstått hva det innebærer? Overgangen fra fossilt brennstoff til fornybar kraft må skje mens det ennå er store reserver av fossilt brennstoff igjen. Faktisk rundt 75%, om man ikke finner mer fra i dag til evigheten, eller i løpet av bare noen få år er på banen med anvendt renseteknologi for gass og kull.

Samtidig er politikken både i Norge og de fleste andre land å hente ut mest mulig, raskest mulig. Men skal man ha noen mulighet til å unngå en katastrofal utvikling må man ha på plass internasjonale avtaler omkring hvilke reserver som skal forbli ubenyttet.

Spørsmålet er: Ligger det absolutt nødvendige innenfor det politisk mulige?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2009 så langt

august 16th, 2009

Først vil jeg beklage de siste måneders inaktivitet. Dels skyldes det at jeg faktisk har feriert – fire uker i Hellas, hvorav tre under egne seil, fra øy til øy. Dels har det meste av min “skrivetid” vært satt av til en bok som kommer i salg i midten av neste måned. Nå er siste manus levert, og skrivekløen straks tilbake.

Det passer derfor godt med en liten oppsummering. Klimabloggen har jo en liten spådom gående for året 2009. Den ligger her.

Global temperatur

Amerikanske myndigheter har en god tjeneste for overvåkning av klimaet gjennom National Oceanic and Atmospheric Organization, NOAA. Deres siste månedsrapport inkluderer perioden fra januar til og med juli. I grafisk presentasjon ser det slik ut (klikk for større):

Blått er kaldere enn gjennomsnitt for 1961-1990, rødt er varmere, og størrelsen på prikkene angir avvik fra snittet. Vi ser raskt at av landområder er stort sett alle land unntatt Canada varmere enn normalen. Av havområdene er også de aller fleste varmere enn normalt, unntatt Sørishavet og Stillehavet langs USAs og Canadas vestkyst.

Over til tallenes tale: Globalt er 2009 så langt det 6. varmeste året siden 1880, + 0,54 C over gjennomsnittet for 1961 – 1990. Dette altså ifølge NOAA, brukt her fordi jeg ville gjøre bloggens lesere oppmerksomme på den glimrende “samlesiden” de har for klimaovervåkning. Men normalt er det jo NASAs måleserie GISS jeg bruker. Den viser at vi så langt er +0,53 over basisperioden 1951-1980, og syvende varmest siden 1880 – én hundredels grad under 2003 og 2006 (+0,54), som deler femteplassen. Fjerde varmest er 2002 (+0,55). 2007 og 1998 deler på andreplassen (+0,56), mens 2005 er det varmeste året som er målt, +0,62 over snittet.

En interessant ting er at temperaturen har økt betydelig de siste tre månedene. Forklaringen er grei nok: El Niño begynner å få tak igjen. En varmere havoverflate i Stillehavet betyr økt varmeutveksling mot atmosfæren og høyere global temperatur. GISS har følgende måleserie fra januar til juli: +53, +43, +47, +46, +56, +64, +60 (alt i hundredeler over snitt). Hvis resten av året holder samme snitt som mai – juli vil 2009 ende opp som det nest varmeste året som er målt. Dette avhenger i stor grad av El Niño. Den tidligere globale temperaturrekorden fra 1998 ble satt i en El Niño-episode av av gedigent format – den sterkeste som er målt. Noe slikt er neppe i vente nå, men med 11 nye års utslipp av klimagasser er det heller ikke nødvendig. NOAA er inne på dette når de i sin månedsrapport for juli skriver at “if El Niño conditions continue to mature as projected by NOAA, global temperatures are likely to continue to threaten previous record highs.”

Oppsummert: 2009 er så langt marginalt varmere enn spådd av Klimabloggen. Fortsatt er det en mulighet for at jeg treffer, men faktisk ligger året nå an til å bli betydelig varmere. Ikke 7. varmest som spådd, men 5. eller til og med nest varmest. Jeg er konservativ og antar 5. varmest.

Sommeris i Arktis

Første del av spådommen er allerede i boks: Vi er allerede under gjennomsnittlig bunnotering fra årene 1979-2000, og det med mer enn en måned igjen av den forventede smeltesesongen.

At vi skal tangere eller gå under fjorårets areal på 3 mill. km2 virker derimot stadig mindre sannsynlig. Det blir neppe noen ny minimumsnotering verken for arealet (som følges på Cryosphere Today og denne grafen) eller utstrekningen. Derimot tror jeg årets volum blir det minste noensinne, men det får vi ikke vite noe om før utpå nyåret. Får jeg rett i dette er det klart at den nedadgående trenden for sommeris i Arktis fortsetter – det vet vi allerede nå – men det er for tidlig å si om den forsterkes.

Noen klikk på de ulike områder, slik man kan gjøre på Cryosphere Today, vil avsløre en annerledes og meget spesiell smeltesesong. Langs hele Russlands enorme nordområde har isen smeltet tidlig og markant. I stor grad forsvant den bare, lenge før normalt i smeltesesongen. Men dette har til en viss grad blitt kompensert av mer is i selve det arktiske bassenget – ikke i forhold til et normalår, men i forhold til 2007 og 2008.

Nå gjenstår en spennende måned, for som en kan se her (16.08.09) er det mye “råtten” is som fort kan smelte. Eller kanskje ikke. Men under 2007 ser vi heldigvis ikke ut til å komme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Keiserens nye vann

mai 31st, 2009

Det er mye og mangt som kan provosere når det gjelder hvordan vi ikke gjør selv de enkleste ting for å vise at vi tar klimatrusselen på alvor. Men bare én ting gjør meg øyeblikkelig pisse sur og forbannet, og det er å bli servert vann fra et annet kontinent enn det jeg befinner meg på.

Som omreisende fant (en annen debatt) opplever jeg det ofte. Å sitte på restaurant i Bolivia og få vann fra Sveits, eller i Krakow og få vann fra Canada, eller i Miami og drikke den allestedsnærværende franske Perrier. Den får jeg også ofte i Norge, når jeg i vanvare glemmer å spesifisere at det er springvann jeg (selvsagt!) skal ha. Friskt springvann jeg allerede har betalt noen øre for gjennom skatter og avgifter, i stedet for månedsgammelt vann til 60 kroner literen. Jeg kan godt forstå at restauranten helst ønsker å selge meg det siste, men det er meg komplett ubegripelig hvorfor jeg skulle ønske å kjøpe det. Jeg vil ha norsk vann, på en lekker karaffel, klirrende med is.

Det samme på alle norske hoteller. Hvilke idioter er det som henter 20 cl gammelt fransk vann i minibaren og betaler en literpris på en god hundrelapp, når de kan helle i seg ubegrenset – gratis – fra springen? Noen steder må man kjøpe vann på flasker. Norge er ikke ett av dem. Enhver reisehåndbok kan fortelle hva som gjelder der man befinner seg. Hotellets resepsjon også.

Men så viser det seg selvsagt at det ikke egentlig er vann det handler om. Det er livsstil. Ved å drikke det rette vannet signaliserer man gruppetilhørighet og sosiale ambisjoner, om ikke til og med virkelighet. Sløser man bort penger på overhypede Voss kommer man visst nærmere Madonna og sosieteten i Hollywood, i det minste i sitt eget forvirrede hode. Eller man kan markere avstand til denslags forfengelighet ved å kjøpe et annet merke som signaliserer andre verdier. Abba-verdier? Eller “Dasani”, for eksempel. Dermed støtter man the Coca Cola Company i stedet, og det er jo litt av en protest. For øvrig måtte Coca Cola nylig innrømme at dette vannet bare var springvann fylt på flasker. Det er et vanlig triks som bidrar til å gjøre idiotiet komplett. Cirka 25% av flaskevannet som selges i USA kommer rett fra springen, eller “fra kommunale kilder”, som omskrivingen gjerne er. Det er ingen grunn til å tro at det er mindre andre steder.

Kaldt vann er godt, selv om noen foretrekker varmt flaskevann. Blindtest etter blindtest har vist at hva som står på etiketten ikke gjør utslag overhodet. Man smaker ikke forskjell. En god illustrasjon: I sitt program “Bullshit” demonstrerte komikerne Penn & Teller at restaurantgjester ikke kunne merke forskjell på flaskevann og vann fra restaurantens hageslange. Naturlig nok, siden det som oftest ikke er noen, og en eventuell forskjell like gjerne kan gå i flaskevannets disfavør. Her er videoen deres:

Markedet for flaskevann er estimert til rundt 500 milliarder kroner i året. Det meste av dette går til markedsføring (massiv merkevarebygging må til for å sikre at alle kundesegmenter får “sitt” vann), emballasje og transport. Selve vannet utgjør en svært liten prosent.

Hva er problemet? Milliarder av flasker produsert av plast, og dermed olje. En enorm og energikrevende transport på kryss og tvers av kontinenter, hvor vann fra Sveits går til Sør-Amerika, vann fra Canada til Europa, vann fra Norge til USA og vann fra Frankrike til overalt. Alt for å stille betalingsvillige dårers behov for å føle seg annerledes ved å konsumere det riktige vannet, tross at de  ikke kan kjenne forskjell. Det er så dumt at det må være sant.

Selvfølgelig behøver vi vann på flasker. Noen ganger, noen steder. Lokalt vann, ikke fra Fiji, Voss eller Grønland. Men dagens situasjon er et eksempel på en verden gått av hengslene. Det kan vi ikke regne med at verken myndigheter eller produsenter gjør noe med. Det burde de heller ikke behøve. Hver og en med en smule fornuft kan i stedet bruke sin egen forbrukermakt: Ikke kjøp flaskevann i Norge. Må du, så behold flasken for senere påfyll – det er bare en brøkdel som blir resirkulert, og også det er energikrevende. Er du på restaurant og kelneren kommer med en flaske fransk eller amerikansk skvip, så spør hva i all verden som er hensikten med det. Be om springvann i stedet. Kort sagt: Ikke kjøp det du kan få gratis.

Blir du mindre kul da? Mindre sofistikert? Noen vil kanskje synes det. Men helt sikkert er at du blir mindre lettlurt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Solforskerne ved NOAAs ekspertgruppe regner nå med at desember 2008 markerte slutten på solsyklus 23 og begynnelsen på nummer 24. Lengden på syklus 23 ble dermed 12 år og 7 måneder. Det er betydelig lengre enn normalen på 11 år. Samtidig er denne normalen såpass variabel at det ikke er noe oppsiktsvekkende ved dette. Mer vitenskapelig formulert: Resultatet faller innenfor to ganger standardavviket. Noen grunn til de mange spådommene fra klimanekterne om at solen sto foran en varig svekkelse var det altså ikke. Men vi må tilbake til 1823 for å finne en lenger syklus, og 23 var den tredje lengste siden man begynte målingene i 1755.

Kan vi si dette med 100% sikkerhet? Selvsagt ikke. Men en klar og enkel indikasjon finner vi her: Desember var så godt som uten solflekker. 2009 begynte på samme måte. Men nå har antallet dager uten solflekker på kort tid falt til dagens 83% – regnet for hele 2009. Dette ifølge nettstedet SpaceWeather.com, hvor du selv kjapt og enkelt kan se hva solen har fore.

Den nevnte ekspertkomite anslår at solsyklus 24 vil nå sin topp i mai 2013, noe som er cirka ett år senere enn tidligere antatt og reflekterer det dype solminimum som nylig er passert. De forventer ved neste maksimum cirka 90 daglige solflekker. Det vil i så tilfelle innebære en ganske moderat topp – den svakeste siden 1928 – men igjen ikke noe oppsiktsvekkende.

En forskningsartikkel (Kamp & Tung, 2007) indikerer at forskjellen på solarmax og minimum utgjør cirka 0,18 grader på global temperatur. NASA har kommet frem til liknende resultater. Dette innebærer at vi kan forvente å oppleve en klode varmere enn noensinne tidligere målt rundt 2012 – 2014. Toppåret så langt var 2005 med 0,62 grader over snittet for 1951-80, mens 2008 var det niende varmeste med 0,44 (NASAs tall). Interessant (og  i stor grad tilfeldig) nok er differansen 0,18 grader. Legg til virkningen av nye, årlige utslipp av klimagasser og av balansering av energi mellom hav og atmosfære, og grunnlaget for nye rekorder er på plass. Men deretter kommer også nye, kaldere år, akkurat som denne gang. Og med det formodentlig nye fornektelser fra en stadig svinnende skare klimatullinger på vei inn i en ny istid.

To vanlige forbehold må med: En eller flere store vulkanutbrudd kan forsinke neste varmetopp noe. Det kan også en kraftig La Niña-episode, men her er nok sannsynligheten vel så stor for at en El Niño kan gi en tidligere rekord. Hvilket for øvrig ikke er noe å strebe etter, selv om vi ser ut til å gjøre vårt beste.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg begynner med digresjonen: Har jeg diktet opp et nytt ord? Jeg finner ikke “sensajournalisme” eller avledninger av ordet på Google eller Kvasir, men det betyr jo bare at det ikke er skrevet på nettet i en søkbar tekst. Hadde vært moro å vite. Men uansett:

Pål Prestrud, direktør for Cicero senter for klimaforskning, har i dag vært i nettmøte hos Dagbladet og besvart lesernes spørsmål. Det forløp helt udramatisk og skal ikke kommenteres nærmere her.

Det morsomme er at mens nettmøtet pågikk hadde Dagbladet.no dette som toppsak på sin forside. Det skjedde med et flott panoramabilde over et iskaldt arktisk landskap, under fete typer som proklamerte at “Ja, det blir kaldere“.

Under bilde og overskrift følger en saklig og grei artikkel hvor poenget er at vår klode blir varmere og havisen i Arktis stadig reduseres. Men dette er de langsiktige trendene. På kort sikt kan naturlige svingninger gi perioder med nedgang. I Dagbladets artikkel illustreres dette med perioden 2002-2008. Dette er altså den totalt misvisende “begrunnelsen” for Dagbladets sensajournalistiske overskrift.

Hva er så disse mystiske “naturlige svingningene”? Utvekslingen av varme mellom hav og atmosfære er én, eksemplifisert ved den viktige El Niño-effekten. Vulkanutbrudd er en annen, da de kan føre til rask men kortsiktig nedkjøling. Endring i solstyrke er en tredje. De er ikke mystiske i annen forstand enn at de er vanskelige å anslå i forkant, selv om de er målbare (og dermed kan korrigeres for) i etterkant.

Men vent nå litt… Hvordan vet vi at nedgangen fra 2002 til 2008 ikke er innledningen på en langvarig global nedkjøling? Isolert sett kan ingen si det sikkert. Men før du trekker kjappe kortslutninger kan det være greit å ha dette i mente: Trenden 2000 – 2006 er positiv. 2001 – 2007 også. Og 2000 – 2008. Og så videre. Nettstedet SkepticalScience har en god artikkel om dette: Is the climate warming or cooling? Den viser at selv i en periode med meget sterk økning, nemlig 1975 – 2009, så kan man finne en rekke korte intervaller med synkende global temperatur.

Dersom vi avslutter denne banale leken med tall og heller ser på de bakenforliggende årsaker, så måtte en langsiktig synkende global temperatur skyldes en endring i klodens energibalanse. Det krever enten permanent svakere sol og/eller lavere drivhuseffekt tross stadig stigende innhold av CO2 og andre klimagasser i atmosfæren. Det første er usannsynlig, det andre er umulig. Vi går derfor mot varmere tider.

Ah, du himler litt med øynene nå, min klimakompetente leser. Og du har helt rett, for alt jeg har skrevet så langt er førskolepensum i klimaskolen. Til det må jeg innvende: Les kommentarene under Dagbladets artikkel! Altså ikke selve diskusjonen med Prestrud, men det generelle ordgyteri i det frie forum. Jeg mangler ord på å beskrive hvor lavt kunnskapsnivået er der, og hvor dårlig argumentasjon som bedrives. Mange har åpenbart heller ikke kommet lenger enn til overskriften før de hev seg inn i diskusjonen, og tror dermed at de har journalisten med seg på laget.

Dette er altså en påminnelse. Aldri ta for gitt at den du diskuterer med har forstått selv de mest basale sammenhenger om klima. Mange har faktisk ikke det – ennå! Dersom man for eksempel ikke deler en felles forståelse om at CO2 og metan er drivhusgasser vil det meste av diskusjon på klimaområdet bli meningsløs.

PS:

Det siste året som med en viss rett kan kalles “kaldt”, det vil si under gjennomsnittet for NASAs 30-årige referanseperiode (1951-1980), er 1976.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke Antarktis jeg tenker på; det har i praksis alltid vært ubeboelig. Jeg tenker på Australia. En rik, industralisert nasjon med 22 millioner innbyggere. Nummer fire på FNs utviklingsindeks som omfatter alle verdens nasjoner. Et enormt land med 24 ganger Norges areal.

Tilfeldigvis er det også landet med klart høyest utslipp av CO2 per innbygger i verden. Grunnen til det er at de overveiende (84%) baserer seg på kullkraft for produksjon av sin elektrisitet. I tillegg er de fullstendig avhengige av sine biler, lastebiler og fly, både for person- og varetransport. Og paradoksalt: Landets politiske claim to fame er at det på få år gikk fra å være USAs eneste allierte utenfor Kyotoavtalen til å kaste en regjering nesten utelukkende fordi den var i utakt med folket i klimaspørsmålet. Aldri tidligere har klimaspørsmålet vært avgjørende for et regjeringsvalg.

Men å si det er lettere enn å gjøre det. For noen dager siden kom beskjeden fra statsminster Kevin Rudd om at man utsetter de planlagte klimatiltak med ett år på grunn av den økonomiske krisen som også rammer Australia.

Dette er i og for seg trist, men i en verden av sinker ikke noe jeg skal bekymre meg videre over her. Mer interessant er igjen paradoksene. Verdens første “klimaregjering” må nå tåle krass kritikk fra mange hold for sin klimapolitikk. Kritikk fra internasjonalt hold, enten den kommer fra andre lands politikere eller utenlandsk presse, kan av og til samle folket til støtte for eget styre. Men i denne saken må Rudd og hans regjering tåle kraftig motbør også fra egen presse og egne velgere. Nylig har også mange av landet fremste klimaforskere gått sammen om et brev som blant annet sier følgende:

Evidence is mounting that climate change is occurring faster than previously predicted and we are perilously close to a number of tipping points which, if passed, would amplify the effects of climate change and make it much more difficult to bring further warming under control. We cannot emphasize enough just how serious the situation has become.

Brevet konkluderer som følger:

It is our considered view that no new coal-fired power stations, except ones that have ZERO emissions, should be allowed to be commissioned in Australia. [...] Genuine action on climate change will mean that coal-fired power stations cease to operate in the near future.

Dette er omtrent som om norske forskere skulle anbefalt en øyeblikkelig stans av norsk kraft ved vannkraft, fordi man har forsket seg fram til at vannkraft har katastrofale langsiktige virkninger. En åpenbar politisk umulighet, ikke sant?

Saken er at vi ikke umiddelbart kan forstå Australias situasjon. Den er en helt annen enn vår. Australia har alltid vært et ekstremt sted å bo. Ekstremt stort. Ekstremt varmt. Ekstremt vått. Ekstremt tørt.

Men nå er det i ferd med å bli mer ekstremt, og det overraskende hurtig. I løpet av få tiår har klimaet endret seg betraktelig. At det har blitt varmere en bare én side av saken. Verre er den økte forekomsten av hetebølger, tørke og skogbranner i sør og flommer i nord. LA Times har en grundig artikkel som jeg bare skal sitere litt fra. Den heter ‘What will global warming look like? Scientists point to Australia‘, og er mildt sagt lesverdig i sin helhet.

Frank Eddy pulled off his dusty boots and slid into a chair, taking his place at the dining room table where most of the critical family issues are hashed out. Spreading hands as dry and cracked as the orchards he tends, the stout man his mates call Tank explained what damage a decade of drought has done .

“Suicide is high. Depression is huge. Families are breaking up. It’s devastation,” he said, shaking his head. “I’ve got a neighbor in terrible trouble. Found him in the paddock, sitting in his [truck], crying his eyes out. Grown men — big, strong grown men. We’re holding on by the skin of our teeth. It’s desperate times.”

A result of climate change?

“You’d have to have your head in the bloody sand to think otherwise,” Eddy said.

[...] With few skeptics among them, Australians appear to be coming to an awakening: Adapt to a rapidly shifting climate, and soon. Scientists here warn that the experience of this island continent is an early cautionary tale for the rest of the world.

“Australia is the harbinger of change,” said paleontologist Tim Flannery, Australia’s most vocal climate change prophet. “The problems for us are going to be greater. The cost to Australia from climate change is going to be greater than for any developed country. We are already starting to see it. It’s tearing apart the life-support system that gives us this world.”

[...] “We are already very flat and very dry as a continent,” Flannery said. “There is just this little margin that is inhabitable. We don’t have a lot of options.”

Most Australians live on the coast, where they are vulnerable to flooding because of rising sea levels, projected to increase by [up to] 6 1/2 feet this century.

“Some places are pretty close to being bloody unlivable anymore,” Cocklin said.

“When you start talking about places where 45 degrees is commonplace, that raises the question of ‘Can you really live in that?’ “

Av og til ikke i det hele tatt. Jeg leste nylig at australske myndigheter for første gang har stengt av en stor del av av sitt indre (et halvt Norge) for turister sommerstid, fordi de har en lei tendens til å dø av heteslag. Det er i og for seg ikke noe stort problem. Som nevnt har Australia et enormt areal (turister er det også mange å ta av). Men mange småsamfunn lever allerede på marginalen, og kan bli de første som fraflyttes rett og slett på grunn av hete.

Det setter storbyene under press. De ligger ved havet, og vil tåle temperaturøkning. Et større problem på lang sikt er havstigning, og på kort sikt mangel på ferskvann. Grunnvannet har sunket farlig lavt nær flere store australske byer, og å desalinere havvann er svært energikrevende. Dermed har konseptet “toilet to tap” begynt å bre om seg. Det er nemlig mye billigere å rense kloakk til drikkevann enn å ta det fra havet. Det samme er ventet å bli løsningen for statene sørvest i USA, hvor klimaforskere mener at situasjonen rundt 2040 vil likne på Australia i dag.

Australia står foran enorme utfordringer – rettere sagt problemer - i løpet av dette århundret. Det bringer meg tilbake til mitt spørsmål: Kan man tenke seg et Australia uten forurensende kullkraft, og det endatil i nær fremtid? Det er selvsagt fysisk mulig: Kontinentet har enorme “reserver” av blant annet sol- og vindkraft. Men politisk?

James Hansen har et råd når dette spørsmålet dukker opp (og det er ofte): Forskere bør aldri ta hensyn til hva som er “politisk mulig” når de kommer med sine anbefalinger. Det kan endre seg langt raskere enn hva som er fysisk mulig. Faktisk avhenger det kun av hva politikerne oppfatter at deres velgere ønsker, noe som gjør det til en ubrukelig målestokk. Australias klimaforskere har tydeligvis forstått dette, og fulgt Hansens råd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klimahumoristene

april 18th, 2009

Klimarealistene er en organisasjon som ifølge sin nettside ble etablert 15. mai 2008 og konstituert 21. februar 2009. Det må sies å være en usedvanlig langt stiftelsesperiode for en så liten forening. Men som alle viktige organisasjoner har man et formål:

Formålet er å bidra med fakta om klimaet i media og være et forum for utveksling av kunnskaper i klimadebatten.

Det er et formål Klimabloggen kan støtte fullt ut. Er vi så klare for medlemskap? Kanskje ikke helt, og det skyldes det som står aller øverst på nettsiden, altså før formålet og med langt større bokstaver:

En organisasjon for deg som ikke tror på FNs klimapanel, IPCC, når de påstår at utslipp av CO2 endrer klimaet dramatisk. CO2 er derimot en ufarlig og livsviktig gass som er helt nødvendig for alt liv på jorda.

Vi har altså å gjøre med en organisasjon for fakta og utveksling av kunnskaper om klima som allerede i utgangspunktet avskriver de ledende klimaforskeres fakta og kunnskaper. Med andre ord et forum hvor amatører kan møtes over en klimapizza (neste gang på Peppes 29.4.) og utveksle synspunkter på andres fag.

Til neste møte på Peppes vil jeg foreslå at man setter oksygen (O) på diskusjonsplanen. O er en helt naturlig gass som er livsviktig for alt liv på jorden. Mennesker klarer seg faktisk bare noen få minutter uten. Men i likhet med CO2 er O dødelig om man får for mye av den, enten på grunn av høy konsentrasjon eller forhøyet partialtrykk. Altså: Passe mye oksygen er nødvendig for å leve, for mye dreper deg. Parallellen til CO2 er nær nok til at selv en klimarealist vil kunne snuble over den. Verken O eller CO2 er dermed “ufarlige” gasser, og såpass bør en organisasjon for utveksling av fakta og kunnskaper klare å få med seg. Jeg regner med at de retter opp denne feilen på nettsiden nå som dette er påpekt.

Jeg sakser videre:

Vi vil delta i klimadebatten hovedsakelig på tre områder:

1: I hvilken grad er klimaendringene naturlige eller menneskeskapte,
2: Hva er konsekvensene av klimaendringer, og
3: Hvordan møter vi dem.

Med å “delta i debatten” ser det ut til at klimarealistene mener å skrive fordummende kommentarer i forlengelsen av nettavisenes artikler. Det er der jeg som oftest støter på dem. Og svaret de har innenfor de tre områdene ser ut til å være 1: “De er naturlige”, 2: “Hvis det blir varmere vokser plantene bedre, men faktisk blir det kaldere!”, og 3) “Møter hva da?”.

Men nå er jeg litt urettferdig. For man forsøker, eller nærmest krever, å få trykket innlegg i avisene. Dersom dette ikke lykkes er man dypt forurettet. Det blir tatt som en bekreftelse på det synet man har om at alle som ikke er smittet av den nye klimareligionen har blitt fratatt sin rettmessige ytringsfrihet. Her er min alternative tolkning: Avisene foretrekker skribenter med kompetanse innenfor sitt tema. Det er derfor man heller ikke ser rørleggere skrive artikler om kreftforskning, selv om de nok har minst like godt grunnlag for dette som medlemmer av Klimarealistene har til å skrive om klima.

La oss uansett ikke glemme det komiske element. På Klimarealistenes nettside finnes mange gullkorn. La meg ta et par:

“Japanske forskere tror ikke lenger på “menneskeskapt” global oppvarming”

Her kan man lese at tre av fem japanske forskere avviser FNs klimapanel. Og da mener jeg bokstavelig talt tre av fem navngitte forskere, ikke 60% av japanske forskere generelt. Dette har for øvrig ikke fremkommet i noen vitenskapelig publisert artikkel, men i en rapport skrevet på vegne av en japansk støttegruppe for energi og ressurser. Undres hva andre av Japans mange tusen forskere synes om dette – og mer spesifikt, vil Japans klimaforskere ikke lenger delta i FNs klimapanel? Det ville vært noe mer oppsiktsvekkende…

“Global Cooling is Here.”

Klart det. 1980 – 89 var 0,18 grader over gjennomsnittet for 1950-1989, 1990 – 99 var 0,32 grader over, mens 2000 – 2009 så langt ligger på 0,5 over. Alle kan vel se at det bare blir kaldere og kaldere… (Tall fra NASA.)

“Er det farleg for isbjørnen med global oppvarming?”

Klimaforskere og biologer med isbjørner som fag sier ja og har gitt tydelig varsko. Amerikanske myndigheter, normalt ikke de mest klimavennlige, har akseptert problemet og setter i gang tiltak. Klimafar Per Engene (selv biolog og pensjonert rektor) svarer derimot nei, og linker til Frps nettsider. Ubetalelig!

“Kan utslepp av CO2 kan påverke klimaet?”

Kanskje ikke det best formulerte spørsmål, men Engene svarer uansett at nei, “det er fysisk umogleg”. Han viser her til en bok han har skrevet sammen med en Tullberg. Men skulle det, tross umuligheten, faktisk bli varmere, så er det slik at “høgare CO2-innhald i atmosfæren og eit varmere klima hadde vært gunstig for alt som veks”. Det er ganske fantastisk at ikke biologen Engene vet at “alt som veks” er nøye tilpasset sitt habitat, og bare enkelt går ut fra at varmere er bedre.

Jo da, Klimarealistene er verdt et innlegg, men neppe så mye mer. De er litt som “Flat Earth Society”, bare at humoren er ufrivillig…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forskere som overvåker Wilkinsisen i Antarktis melder at den siste, smale isbroen som holder den til festet til land på lørdag begynte å sprekke, og nå ser ut til å være i full oppløsning.

ESA

Noen av bruddene i Wilkinsisen. Kilde: ESA

Akkurat dette har vært rapportert i media over hele verden, og også her i Norge. Følger du alminnelig godt med har du sannsynligvis allerede ha fått det med deg. Dette er en kulminasjonen av en prosess som for alvor begynte i desember i fjor. Selve smeltingen går imidlertid tilbake til 1990-tallet. Før det regner man med at området har vært under kontinuerlig isdekke i minst 10.000 år. Artikkelen i Wikipedia er kort men gir både god bakgrunnsinformasjon og oversikt over den prosessen som nå er i gang.

Tidligere brudd i isen har ført til at den er redusert med ca. 2.000 km2. Det som gjenstår, og som nå ser ut til å kunne flyte fritt av gårde, er ca. 14.000 km2. At norske aviser får mye av sitt stoff ferdig pakket er tydelig når det overalt sammenlignes med størrelsen på Jamaica. For det første er det få nordmenn som vet noe særlig om hvor stort Jamaica er, og for det andre er det en dårlig sammenligning. Jamaica er bare 11.100 km2 stor. Mange norske fylker er imidlertid rundt 15.000 km2. For eksempel Hordaland, Buskerud og Møre og Romsdal.

Skulle dette skje – og slik ser det altså ut – så innebærer det et større isflak på avveie enn noensinne tidligere observert. Faktisk fire ganger større enn viden kjente Larsen B som forbløffet forskerne i 2002. Men isflak er feil betegnelse, siden det som gjerne skjer er en pulverisering, hvor tidligere faste ismasser bryter opp. Man forventer da at mye vil føres til havs med strømmen og smelte bort. En del vil nok fryse fast igjen, kanskje langt borte fra Wilkinssundet. Det går jo nå mot vinter i sør.

Et artikkel fra det vitenskapelige magasinet Nature i 1978 er verdt å nevne her. Der ble følgende sagt:

One warning sign that a dangerous warming is beginning in Antarctica, will be a breakup of ice shelves in the Antarctic Peninsula just south of the recent January 0C isotherm; the ice shelf in the Prince Gustav Channel on the east side of the peninsula, and the Wordie Ice Shelf; the ice shelf in George VI Sound, and the ice shelf in Wilkins Sound on the west side.

Hva med de andre som er nevnt? Alle er nå borte. Den siste som forsvant var Wordie. Den brakk løs i mars 2008. Ett år senere er det ikke noe igjen.

En viktig ting: Wilkinsisen er allerede flytende. Om den nå forsvinner bidrar ikke det direkte til at havene stiger. Men forskerne mener at den har fungert som hinder for den bakenforliggende isen, den som ligger på land. Det er grunn til å tro at denne nå vil flyte raskere mot havet.

Ikke noe av dette er nytt for den som følger litt med på klimafronten. Eller i denne bloggen. Det som fikk meg til å skrive dette innlegget er min private hoderysten etter å ha lest en del av innleggene i debatten etter Dagbladets artikkel, “Isflak så stort som Jamaica bryter seg løs på Sydpolen“. Journalisten er tydeligvis heller ikke helt på topp. Problemet med Jamaicas størrelse er nevnt. Dessuten er det mer enn 2.000 kilometer fra Wilkinsisen til Sydpolen. Og i motsetning til Nordpolen ligger Sydpolen på fast grunn. Det er lite trolig at havis skal drive av gårde derfra…

Men kommentarene! Uvitenheten er fantastisk. Innlegget med mest “tomler” sprer fullstendig gal informasjon om at selv om det smelter langs kantene øker isen totalt sett. Det er gammel tro som gjennom NASAs massemålinger er erstattet med ny viten: Det årlige massetapet fra Antarktis er nå i snitt et par hundre milliarder tonn is i  året. (Noen har påpekt feilen, men får langt mindre respons.)

Et annet innlegg trekker inn total utbredelse av havis i Antarktis. Den er for tiden 700.000 km2 i pluss. Så da må jo alt være bra? Bare for den som sjekker fjorårets værmelding før han drar på ski i påskefjellet. Den årlige variasjon i havis for kontinentet som helhet har fint lite å gjøre med at tusenvis av år gammel is forsvinner fra den antarktiske halvøy, og enda mindre med massetapet fra innlandsisen. Det er fullstendig bomskudd – men høres kanskje tilforlatelig ut. (Ingen forskere har sagt at Antarktis kommer til å mangle vinteris i dette århundret.)

Deretter går debatten fullstendig i oppløsning, og det langt raskere enn selv Wilkinsisen. Satelittbilder og rolige professorers uttalelser er helt glemt. Nå går det i kritikk av meningstyranni, klimapanelet, Frp, AP, AUF, Al Gore, klimaspøkelset, klimaindustrien, CO2-hypotesen…noe som besvares vekselvis med forskningsresultater, hets og latterliggjøring av konspiratørene. Noen hevder at Wilkinsisen er på størrelse med en av øyene i Oslofjorden, uten å bli arrestert på det. (Den er tre ganger større enn det samlede arealet til Oslo og Akershus.)

Det er ganske morsom lesning. Men det er bare uvitenheten og evnen til å absorbere eller resirkulere monumentale feilslutninger som er egnet til å imponere. Dersom det er dette som representerer “folk flest”, da er det virkelig grunn til å glede seg over at vi har politikere til å styre dette landet. Det skorter mye også der, men det er de færreste av dem som pranger med sin uvitenhet. Ett parti som vanlig unntatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

USAs vannkrise

april 2nd, 2009

I begynnelsen av hver måned bruker jeg to minutter på å besøke en nettside som viser vannstanden i Lake Mead og denne grafen:

Vannstanden i Lake Mead

Vannstanden i Lake Mead

Lake Mead er sikkert en ukjent plass for mange. Denne kunstige innsjøen er en meget populær plass for båtliv og rekreasjon. Samtidig er det USAs største vannreservoar, og forsyner ca. 22 millioner mennesker i Nevada og California. Det ligger ute i Nevadaørkenen nær Las Vegas, hvor den enorme Hooverdemningen holder tilbake Coloradoelven. Hooverdemningen er også svært viktig for produksjon av elektrisitet.

Normalt skal Lake Mead inneholde ca. 35 km3 med vann, og ha en kystlinje på ca. 88 mil. Men nå er det en god stund siden tilstanden har vært normal. Fra en topp ved årtusenskiftet har vannstanden sunket dramatisk. Definisjonen på tørke er for denne innsjøen satt ved et vannspeil på 1125 for over havnivå. Dette inntraff i april 2007, og har vedvart siden. Vannspeilet har falt med mer enn 30 meter, og reservoaret er nå mindre enn halvfullt. Lokalt har dette fått store konsekvenser, blant annet ved at mange marinaer har måttet flytte eller stenges ned.

Dette er den lengste tørken i reservoarets historie. Ved å se på grafen vil noen umiddelbart protestere på dette og peke på perioden 1955-58. Men periodene er ikke sammenlignbare på grunn av fyllingen av et høyereliggende reservoar kalt Lake Powell fra 1966 og 17 år fremover. I praksis er vi derfor inne i den første tørkeperioden siden dagens reservoar ble tatt i bruk.

Den direkte årsaken er naturligvis enkel å fastslå: For høyt uttak av vann i forhold til innsiget. Uttaket er direkte styrt av behovet til de millioner av mennesker som har sin primære (eller eneste) vannforsyning fra Lake Mead. Myndighetene har allerede knepet inn så mye som mulig på forbruket. En vanlig konsekvens er forbud mot vanning av plen og hage, men verre er problemene med å skaffe nok vann til jordbruket. Det er lite realistisk at man skal klare å redusere mye mer på behovet for vann. Det er tvert imot økende. Enda mer problematisk er at vannstanden er nær ved å synke under slusene, og dermed å gjøre hele reservoaret ubrukelig. Det som her henger høyt i luften er et slikt inntak:

Den lille røde flekken nede ved venstre fot er for øvrig en båt – så får man et inntrykk av størrelsen…

Mer spenning knytter seg til tilsiget av vann, som er nedadgående. Forskerne peker på særlig to årsaker til det. Den ene er mindre nedbør i tilfangsområdet, noe klimamodeller har vist er et forventet resultat av høyere temperaturer. Det andre er at mindre av nedbøren kommer som snø, samtidig som den snøen som kommer smelter tidligere, også det selvsagt knyttet til høyere temperaturer.

Hva vil så fremtiden bringe? Ingen vet. Både myndigheter, forskere og befolkningen generelt har blitt tatt på sengen. Under den forrige administrasjonen var det ikke klima for å ta situasjonen alvorlig, for å si det slik. Det beste man kan håpe på er at teorier og modeller vil vise seg ikke å stemme. Men å satse på dette vil innebære enorm risiko: En nylig publisert forskningsrapport konkluderer med at det er 50% sannsynlighet for at reservoaret vil være tomt innen 2021. En annen viser at muligheten til å produsere elektrisitet ved det gigantiske Hooveranlegget kan falle bort så tidlig som 2017. En tredje at vannspeilet kan falle under hovedslusen som forsyner Las Vegas allerede i 2010. I så tilfelle vil det sette de nærmere 2 millioner innbyggerne som sokner til byen i en fortvilet situasjon, for ingen av de planene man nå er i gang med er i stand til å bringe fram tilstrekkelig med vann fra alternative kilder på så kort varsel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En kald, kald vinter

mars 28th, 2009

La meg begynne med å unnskylde mitt fravær. Jeg har verken mistet interesse eller skrivekløe. Begge deler har imidlertid rent midlertidig måtte styres i en annen retning, fullstendig uten klimarelevans. Resultatet av det er 272 sider i forlagets hender, senkede skuldre, og en (for meg!) etterlengtet hjemkomst til bloggen.

Imens har det vært økonomisk krise for alle penga (jeg må oppdatere metaforene mine) , og klimaet har havnet i bakleksa (seriøst, ingen vet hva bakleksa er lenger). Dessuten har det jo vært så gudsjammerlig kaldt. Snø i sjøkanten i Kroatia i februar var det som overrasket meg mest (og mine kjente der nede). Men det har vært rapportert om sprengkulde fra både Øst-Europa og deler av USA. Den globale oppvarmingen er på hold.

Jeg har jo følt det selv også. Det har vært kaldt til margen for en mann som sjelden har tid til å ta på seg jakke (og ikke liker å kjøre med en). Kulden er ingen venn, bortsett fra de altfor sjeldne anledninger hvor jeg snor meg ned Østerrikes fjellsider i alpedress. Ikke i år. Finanskrise. Kaldt.

Hetebølge i Australia, riktignok. Svære branner. Men der bor det nesten ikke folk. Ødemark. Who cares. I USA har man frosset, akkurat som jeg har.

Så kom jeg til å tenke på en ting, nemlig at verden er stor. Hvor stor? 510 millioner kilometer i areal, ifølge Wikipedia. Norge utgjør 323.800 km2 av dette. Det er 0,06%. Litt over en halv promille. Det slår meg da at ikke bare er min personlige oppfatning av denne vinteren fullstendig irrelevant, men i tillegg er hele Norge en fullstendig ubrukelig målestokk. I global sammenheng finnes vi nesten ikke.

Det kan man ikke si om amerikanerne. Selv i dagens reduserte tilstand er de verdens tyngdepunkt. Så når de har hatt det kaldt må det da bety noe? Nja. Som amerikanere flest kan fortelle deg er USA gigantisk. Men hvor gigantisk? 9.8 millioner km2. Under 2% av vår klodes areal. Eller sagt på en annen måte: 98% av verden ligger utenfor USA. I global sammenheng er erfaringene til en fysen mann i Vermont eller en småbannende Newyorker akkurat like irrelevante som mine.

Men der ligger altså hunden begravet, som man sa på 50-tallet. Vi bor alle lokalt. En kald februar på Røa er like betydningsløst som en hetebølge over Tullaloosa.

Derfor er det fint at vi har forskere som både klarer å lese av et termometer – tusenvis av termometere, faktisk, hver dag – og regne gjennomsnitt. Noen av disse jobber hos NASA, og kan fortelle oss at på vår store, lille klode var januar 0,51 grader over normalen fra 1951-1980, mens februar var 0,41 over. Det blir 0,46 over i snitt. Skulle det holde seg ut året vil 2009 ta fjorårets plass som det 9. varmeste siden målingene startet i 1880, og varmere enn noe år i det forrige århundre, unntatt ekstremåret 1998.

Ikke kaldt i det hele tatt, faktisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Antarktis blir varmere

januar 23rd, 2009

Det er en ny studie som i går ble publisert i Nature som fastslår dette. Fra tidligere forskning har vi visst at den antarktiske halvøy har vist en rask temperaturøkning, faktisk blant de raskeste i verden. Dette er antatt å være årsaken bak sammenbruddet i store breområder der, så som Larsen B i 2002. Men samtidig har man visst at det østlige Antarktis har blitt marginalt – ikke signifikant, som forskerne sier – kaldere. For totalen, det antarktiske kontinent, har det vært mer usikkert. En av årsakene til dette er det såkalte "hullet i ozonlaget". Dette er som kjent et menneskeskapt problem knyttet til "ozonspisende" KFK-gasser, til ettertanke for de som hevder at "mennesker kan ikke påvirke klimaet", og har en netto nedkjølende effekt. For at en oppvarming skal kunne skje også her hvor ozonlaget er på sitt aller tynneste må altså noe annet mer enn kompensere for dette.

Det som nå er avdekket gjennom en kombinasjon av satelittmålinger og stasjonære data, krysskontrollert mot andre kilder, er at kontinentet har økt sin gjennomsnittstemperatur med ca. 0,1 grader per tiår minst de siste 50 år. Både på den antarktiske halvøy og det vestlige Antarktis er økningen høyere, mens den i det indre området og i øst er lavere.

Denne vitenskapelige artikkelen nøyer seg med å angi resultatet og det faktum at samtlige av klodens syv kontinenter nå gjennomgår en oppvarming. Antarktis er ikke det unntaket mange har trodd det var, og begrepet global er på sin plass. Men man går ikke inn på årsakene bak temperaturøkningen. Her inviteres det til videre forskning. 

Så langt studien. Hvorfor skal vi som ikke er forskere bry oss? Først og fremst på grunn av faren for at den issmeltingen som allerede skjer skal skyte fart. Det ligger cirka 65 meter havstigning på "lager" i Antarktis. Der vil det ligge godt og lenge, det aller meste av det. Men vi ønsker ikke engang å se 1% av dette smelte i løpet av dette århundret. 65 centimeter havstigning er mer enn vår sivilisasjon har opplevd og ville være en katastrofe om det skulle inntreffe, særlig på toppen av det som da vil smelte fra Grønland (der ligger 7 meter til) og det som vil komme som følge av at varme hav behøver mer plass enn kalde – de ekspanderer.

Det anslaget som IPCC har per i dag tilsier 30 cm havstigning i løpet av dette århundret. Det er snakk om at dette vil bli oppjustert til rundt 80 cm når neste rapport kommer. Det er imidlertid ikke vanskelig å finne anerkjente forskere som frykter opp mot 2 meter – James Hansen er blant disse.

Her finnes selvsagt ikke noe "riktig" svar: Det er all grunn til å tro at vi kan påvirke resultatet, og vi har ingen informasjon i dag om hvor effektive vi kommer til å være i så måte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klimabloggen spår året 2009

januar 21st, 2009

Det gjorde jeg jo for 2008 også, med blandet hell. Bedre enn det så ut til i utgangspunktet, faktisk. Men noe har vi kanskje lært i året som har gått? Vi får se.

Først en liten "disclaimer". Dette er ikke noe "seriøst" innlegg. Den globale temperaturen på ett års basis har bare marginal innvirkning på den 30 års trenden vi gjerne kaller klima. Om vi får det varmeste året siden målingene startet i 1880 betyr ikke det at den globale oppheting nå har gått berserk og vil fortsette å skyte til værs. Og motsatt: Skulle vi få det første året siden 1975 som er under gjennomsnittet for basisperioden 1951-1980 betyr ikke det at vi går mot en ny istid. Men det er nå en gang slik at vi mennesker lever korte, utålmodige liv og har et betydelig behov for atspredelse. 

Her skal vi altså gjette, fortrinnsvis med en viss begrunnelse, og ikke påberope oss hverken vitenskapelig kompetanse eller gudegitt klarsyn. Når jeg skriver "vi" er det forresten ikke fordi jeg nylig har inntrådt i de kongeliges rekker, men fordi alle og enhver oppfordres til å komme med sine egne "guesstimater" nedenfor.

Jeg kommer ikke til å si noe om forventet orkanaktivitet i år. Jeg finner ikke noe grunnlag for det så tidlig i året. La oss konsentrere oss om to forhold: Global gjennomsnittstemperatur og minimumsareal av arktisk havis.

1. Global gjennomsnittstemperatur i 2009

De ulike måleseriene for temperatur viser nå forbausende godt sammenfall, så valget spiller liten rolle. Jeg bruker som vanlig NASAs GISS.

Vi tar det gradvis fra generelt mot spesifikt:

a) 2009 blir varmere enn 2008 og dermed et av de 8 varmeste årene målt siden starten i 1880

b) 2009 blir det 7. varmeste året

c) 2009 blir 0,5 grader varmere enn basisperioden 1951-1980

Kort begrunnelse: Mengden av CO2 og andre drivhusgasser i atmosfæren fortsetter å øke, og trenden for global temperatur er stigende. Men to kortsiktige virkninger trekker ned: Overflatevannet i Stillehavet er relativt kaldt, og det er godt mulig at en ny La Niña er på vei. Dessuten er solen på sitt svakeste på lenge, noe som er estimert å kunne innebære ca 0,1 grader globalt. Det tilsvarer omtrent effekten av 7 års utslipp av CO2 fra fossilt brennstoff.

Skulle vi i løpet av året få et massivt vulkanutbrudd kan året bli betydelig kaldere enn antatt på grunn av utslipp av aerosoler. Jeg nevner det, men ser ellers bort fra muligheten da noe slikt ikke har skjedd siden 1991 og Mount Pinatubo.

Noen lurer kanskje på når vi igjen setter ny varmerekord, bak 2005 og 2006/1998. Det kan ingen vite, men det er moro å gjette. Jeg tror det vil inntreffe i 2012 og deretter bli fulgt av flere topper i løpet av noen av de påfølgende fem årene, og da under episoder av El Niño.

2. Arktisk havis i 2009

I fjor gjorde jeg den tabben å legge til grunn det minst interessante, nemlig havisens utstrekning. Her teller aller områder med minimum 15% is, noe som er langt mer slush enn is. Vi kommer selvsagt til å kaste noen blikk på denne kurven også i år – det virker å være den som får mest oppmerksomhet i media – men skal konsentrere oss om areal, slik det blir oppgitt på Cryosphere Today. Det var klimanekter Onar Åm som henledet min oppmerksomhet dit, og det synes jeg han gjorde helt rett i. Areal er helt klart et mye mer meningsfullt mål enn utstrekning, og vi skal følge denne grafen.

Spådom om arealet av arktisk havis:

a) Minimumsrealet av arktisk havis vil ligge under snittet for 1979-2000

b) Det vil bli satt ny minimumsrekord i september 2009

c) Minimumsarealet vil bli 2,7 millioner km2

I tillegg vil vi i 2009 få en ny minimumsrekord for volumet av havisen i nord. Dette er imidlertid vanskelig å måle, beheftet med større usikkerhet og ikke mulig å følge fra uke til uke.

Begrunnelse: Trenden de senere år, den stadig mindre andelen av flerårig is, den påviste økte absorbsjon av solenergi som slår ut både på hav- og lufttemperatur.

Nå – hva tror du? :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vår klodes temperatur 2008

januar 19th, 2009

Data er nå på plass fra samtlige organisasjoner som utarbeider sine måleserier. Det ser ut som dette:

Kilde for grafen er RealClimate.org Som det fremgår av de tre ulike måleseriene er de nær identiske, og det spiller derfor liten rolle hvilken av dem vi tar utgangspunkt i. Denne bloggen bruker temmelig konsekvent NASAs målinger, og det er disse som kalles GISTEMP.

I virvaret av linjer er det for øvrig lett å overse den som er viktig: Den svarte linje i midten som representerer trenden. En slik trend må naturligvis være sentrert omkring resultater både på over- og undersiden. Det er ikke bare normalt, det er en nødvendighet. 

Året 2008 var 0,44 grader over gjennomsnittet fra 1959-1980. Det gjør det til det 9. varmeste året som er målt siden 1880. Vi finner alle de 10 varmeste årene innenfor en periode på 15 år. Gjennom det siste året har det vært en del oppslag om at 2008 var et "kaldt" år. Det er altså feil. Men det skulle ha vært kaldt, siden vi har hatt en ganske kraftig La Niña-episode gjennom deler av året, og solen er på det svakeste i sin kjente syklus.

At vi nå er inne i en "kjølig periode" er dessverre en latterlig forestilling, noe vi lett kan se av grafen ovenfor: Trenden er økende innenfor nær sagt ethvert tidsrom siden midten av 80-tallet. Unntaket er året 1992, noe som skyldes det store vulkanutbruddet på Mount Pinatubo i 1991 som ga en kortsiktig nedkjøling. Det er en velkjent effekt. Men etter 1991 har ingen slike store utbrudd forekommet.

Ved å definere svært korte intervaller ut fra en lokal temperaturtopp kan man selvsagt få det til å se ut som om den globale opphetingen har avtatt eller stoppet opp. Det ekstreme 1998 er flittig brukt i så måte. Men dette gir ingen mening. Klima defineres normalt over en periode på 30 år, og ingen forskere har hevdet at enhver periode på 10 år vil vise oppvarming. Det er trenden som har betydning, ikke det enkelte års observasjon. Av trenden ser vi at det har blitt ca. en halv grad varmere fra 1979 til 2008.

Vi kan gjøre det bedre enn dette også. Siden det enkelte år spiller en beskjeden rolle kan vi allerede nå si at det inneværene tiår (hvor 2009 vil være det siste året) blir cirka 0,5 grader varmere enn basisperioden 1959-1980, og med det soleklart varmeste tiår siden målingene begynte i 1880. Det ser vi enkelt av denne grafen:

(Kilde: NASA)

Her er utviklingen i global temperatur over snitt på ti års basis:

  • 1970-79: 0
  • 1980-89: 0,18
  • 1990-99: 0,32
  • 2000-09: 0,50 (estimert. Per i dag: 0,51)

Dette gir et snitt på +0,16 grader per tiår. Det er i seg selv en fryktelig rask temperaturøkning. Men problemet forverres kraftig av at den akkumulerte virkningen av CO2 og andre klimagasser i atmosfæren stadig øker, noe som innebærer stor fare for at takten i temperaturøkningen vil bli høyere noen årtier frem i tid. Særlig dersom den arktiske havisen skulle forsvinne i sommerhalvåret, slik det nå ser ut til kan skje. Da vil mer energi bli absorbert i havet i stedet for å reflekteres ut i rommet av isen, og i tillegg vil energien bli brukt til oppvarming fremfor smelting av isen.

Hva så med året vi nettopp har gått inn i? Det tar vi i neste innlegg…

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 2006 ble det publisert en vitenskapelig artikkel som viste at etter en rask oppvarming det foregående tiår hadde havtemperaturen falt kraftig i 2004 og 2005. Hele 1,5 grader i snitt. Det var mildt sagt underlig, siden det er velkjent at minst 80% av den globale opphetingen kommer i form av temperaturøkning i havet. Blir havene kaldere er det temmelig utenkelig at kloden blir varmere. Klimatvilere fanget naturligvis stor interesse for denne vinklingen.

Her var det noe som ikke stemte. Det viste seg å være  de måledata som artikkelen var basert på. Det kan høres tørt ut, men er det slett ikke om man leser den glimrende artikkelen hos NASA hvor historien bak blir brakt fram i lyset. En må jo ha sympati med forskeren som skulle holde et prominent foredrag om "Ocean Cooling", og så i siste liten måtte endre dette til "Why I Was Wrong…".

Ikke bare var dette prisverdig på det personlige plan, men forskerens oppdagelse gjorde at tidligere store svingninger i observasjonene av havtemperatur nå kunne forklares og korrigeres. Dermed faller tingene lang mer på plass når det gjelder klodens energibalanse. Blant annet har den observerte havstigning kommet i langt bedre overensstemmelse med hva modellene sier at de skulle ha vært:

Det var verken modellene eller virkeligheten det var noe "galt" med, det var observerbare, forklarlige og dermed korrigerbare feil i en del et datagrunnlag som består av millioner av observasjoner. Og det var forskeren selv som ropte varsko her.

På den annen side er det jo trist at han ikke hadde rett. Det hadde vært bedre for oss alle om havene faktisk ble kaldere, og ikke varmere slik virkeligheten dessverre viser.

Kilde og litteraturhenvisninger: NASA.

PS:

Bare for å foregripe en vanlig misforståelse: Dette handler om global gjennomsnittstemperatur i havene, og er selvsagt ikke til hinder for lokale temperaturendringer som følge av sykluser, endringer i havstrømmer osv. Det kan godt bli kaldere noen steder selv om det blir varmere totalt sett, i havet som på land. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fabulert omkring dette tidligere, og da særlig i innlegget hvor jeg oppsummerte utfallet av mine spådommer for 2008. Her er hva jeg skrev om isen:

Egentlig er det vel verken utstrekning eller areal som er aller
mest interesant, men selve mengden av is? Altså isens
masse. Den vil være en funksjon av areal
multiplisert med tykkelse. Og hva skjedde med sistnevnte? Jo, den
ble redusert med hele 10% i 2008 i forhold til de fem
foregående vintre, ifølge en ny forskningsrapport. Årsaken er selvsagt at
is som er ny av året blir tynnere enn den som er
flerårig, og den flerårige blir stadig mer sjelden. Det
betyr at isens masse i 2008 faktisk var lavere enn i
rekordåret 2007.—

Da er det hyggelig – på sett og vis ihvertfall – å se at man i etterkant får støtte fra kompetent hold, nemlig World Meteorological Organization, som nå har uttalt følgende:

Arctic sea ice extent during the 2008 melt season dropped to its second-lowest level since
satellite measurements began in 1979, reaching the lowest point in its
annual cycle of melt and growth on 14 September 2008. Average sea ice
extent over the month of September, a standard measure in the
scientific study of Arctic sea ice, was 4.67 million km2. The record
monthly low, set in 2007, was 4.3 million km2.

Because ice was thinner in 2008, overall ice volume was less than that in any other year.

Det er selvsagt dette som er det mest interessante, og verken utstrekning, vinteris eller hva man ellers måtte følge medd på. Men problemet er at man ikke per i dag kan ha noen daglig statistikk for ismasse på samme måte som man kan ha det for utstrekning og areal. Tykkelse er jo ikke like lett observerbart. Men kanskje på sikt?

For øvrig kan man lese dette:

A
remarkable occurrence in 2008 was the dramatic disappearance of nearly
one-quarter of the massive ancient ice shelves on Ellesmere Island. Ice
70 metres thick, which a century ago covered 9 000 km2, has been
chiselled down to just 1 000 km2 today, underscoring the rapidity of
changes taking place in the Arctic.

Det får man si. Eldgamle isbreer redusert med 88% i løpet av et århundre, hvorav nærmere 25% forsvant bare i løpet av 2008. Det er temmelig oppsiktsvekkende.

Og oppsummert:

The season strongly reinforces the
30-year downward trend in Artic sea ice extent.

En indikasjon på det får vi av denne grafen:

 

 

Den stiplede linjen viser den utviklingen som forskernes modeller har predikert. Som vi ser er endte 2007 og 2008 på et nivå man først forventet etter 2050. Dumme forskere og dårlige modeller? Tja, en har jo visst en stund at is kan reagere mye raskere enn det en så langt har lagt til grunn – det har man sett av smeltingen både av arktisk havis samt isen på Grønland og i Antarktis. Det som mangler er en formalisering av dette, en matematisk funksjon som kan knytte modellene nærmere virkeligheten. Mye kan tyde på at man nå har funnet denne, ihvertfall når det gjelder is i breform, noe som vil gi langt bedre modeller. Det kommer vi snart tilbake til.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

NASA har nå kommet med nye beregninger som viser at siden 2003 har vår klode mistet 2 billioner (altså to tusen milliarder) tonn med landis. Det siste er viktig. Vi snakker altså ikke om havisen i Arktis eller Antarktis her, men om landliggende is som når den smelter bidrar til å heve havnivået.

Cirka halvparten av dette kommer bare fra Grønland. Hastigheten i nedsmeltingen av Grønlandsisen er nå slik at kun den bidrar med en halv millimeter global havstigning per år. En halv til får vi fra annen landis, hovedsaklig i Alaska og Antarktis, hvor en annen undersøkelse viser at istapet der har økt med 75% det siste tiåret.. Dermed utgjør dette nærmere en tredjedel av den totale havstigningen på 3.5 millimeter i året. Det resterende skyldes i hovedsak at havene ekspanderer fordi de blir varmere.

Synes du dette er lite? Da kan det være greit å minne om at frem til at i det nittende århundre hadde vi ingen havstigning de siste tusen år eller så. Den begynte å røre på seg utover 1900-tallet, først med 1, så 2 millimeter i året. Nå er den altså 3.5, og vi snakker om en tredobling på få tiår. Du kjenner også sikkert forskjellene på disse tallseriene: 1,2, 3, 4, 5 versus 1, 2, 4, 8, 16… Eller som NASAs forsker Jay Zwally sier det: "- Det blir ikke noe bedre, og alle tegn tyder på at oppvarmingen og økningen
fortsetter." Den har allerede økt med 50% de siste 15 år…

Så tilbake til den blogghorende overskriften. Den er temmelig meningsløs. Faktisk er det slik at så sent som på 1990-tallet var det ingen netto avsmelting fra Grønland. Nå har den altså vært mer enn tusen milliarder tonn de siste 5 årene. Jeg kunne altså like gjerne ha skrevet at den har doblet seg tusenmilliarderdoblet seg (fra det første tonnet). Som sagt, meningsløst. Men her er cluet: Det ligger seks meter havstigning frosset som is på Grønland, pluss mer enn 60 meter til i Antarktis.

Og vi har vekket kjempen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nær sagt alle land har nå skjønt at det er behov for kraftige kutt i menneskelige utslipp av klimagasser – faktisk i den grad at enkeltmenneskers problemer med å forstå det samme er av mindre betydning og ikke det vi skal bekymre oss om her. Vi har uansett nok av utfordringer, blant annet hvordan kuttene skal skje, og hva som skal erstatte den fossile energi vi i dag for en stor del benytter oss av. Og vi har spørsmålet om hvordan kuttene skal fordeles. Det er det som er tema her.

Straks dette nevnes pleier debatten å dreie inn på Kina og India. Disse landene brukes da gjerne som unnskyldning for at det er nytteløst å gjøre noe, på tross følgende:

  1. Problemet med global oppheting henger sammen med den akkumulerte mengden av klimagasser i atmosfæren, ikke dagens utslipp. Kinas og Indias bidrag er i denne sammenheng nesten ubetydelig: Det er vestlige land som har skapt problemet.
  2. Også i dag er utslipp per person ekstremt mye lavere i Kina (3.8 tonn) og India (1.2 tonn) enn for eksempel i USA (20.6) og Norge (19.1), hvilket jo ytterligere bidrar til å gi oss et elendig moralsk utgangspunkt for å pålegge andre kutt fremfor selv å gå foran.

Samtidig er vi i den situasjonen at ingen land, ikke engang USA eller Kina, står for tilstrekkelig av verdens utslipp til at de selv kan få til de nødvendige kutt. En global løsning er altså absolutt nødvendig uansett. Og igjen er dette noe alle land (ja, også Kina og India) har innsett. Vi har derfor kommet et godt stykke på vei og er fremme ved det vanskeligste: Den praktiske fordeling av byrdene. Hvem begynner når og kutter hvor mye…

At alle kutter like mye er åpenbart ingen løsning. Da vil vi nordmenn fortsatt slippe ut 17.9 tonn når hver inder er i 0. En prosentmessig reduksjon gir litt mer mening, men hvem kan med hånden på hjertet påstå at det er riktig å pålegge en fattig kineser å redusere en like stor andel av sine meget beskjedne utslipp som en amerikaner av sine meget store, slik at kineseren kan være med på å bøte på et problem han i motsetning til amerikaneren knapt har vært med på å skape?

Det er tydelig at vi har behov for bedre løsninger enn som dette. En mulighet er selvsagt å satse på enighet gjennom internasjonale forhandlinger og fordeling av kvoter. Men erfaringer blant annet innenfor handel gir ekstremt liten grunn til optimisme for dette sporet.

Langt bedre er da et forslag som professor Jørgen Randers (BI) og forsker Bjart Holtsmark (SSB) har kommet med og presentert i kortform hos Cicero. Det er som følger: Man fokuserer på utslipp per person, ikke per land, og setter som mål at vi skal klare å komme inn under det FNs klimapanel (og EU, Norge m.fl.) har satt som en farlig grense på 2 graders global temperaturøkning. Rike industriland med høye utslipp (de som har skapt problemet) begynner så med 5% årlig reduksjon i sine utslipp per person. Et land som Kina, med lave utslipp per person, tillates å fortsette å øke sine i denne perioden. Men det tar slutt når deres stigende utslipp kommer på samme nivå som rike lands synkende utslipp. Da må også disse begynne å redusere med 5% per år. Et land som India – enda fattigere med enda lavere utslipp – vil kunne fortsette med økende utslipp noe lenger, men må begynne å redusere når de tar igjen i-landene (som nå inkluderer Kina). Og så videre.

Hva vil være resultatet av denne politikken? Rettferdighet, vil jeg hevde. Rike land med høye utslipp – de som har skapt problemet – er de første som må ta konsekvensen av det, hvilket de selvsagt også er i best posisjon til å gjøre. Dermed får vi store kutt tidlig. Land som Kina og India gis anledning til å løfte seg fra fattigdommen, men på en måte som motiverer til å holde utslippene nede i prosessen, og som forplikter til direkte reduksjon når nivået har kommet så høyt at det blir problematisk. Ved å velge CO2-vennlige løsninger underveis kan de utsette dette i lang tid og skape rom for rikelig økonomisk vekst. Randers og Holtsmark anslår året 2025.

Det vanskelige her er selvsagt for oss i ilandene å klare 5% årlige kutt. Det vil kreve en massiv satsning og betydelige tilpasninger. Men det skyldes jo ikke ulandene: Det er en funksjon av at vi allerede er seriøst ute og kjører i forhold til målet om kun 2 graders global temperaturøkning. Man kan selvsagt avtale 2% eller 3% i stedet, men vil da komme i konflikt med det overordnede målet om akseptabel temperaturøkning. Det ønsker vi definitivt ikke, og årsaken til det kan du lese om her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagens gladnyhet, liksom. Lett å huske, men fullstendig utilstrekkelig. Et par positive ting skal dog nevnes:

  1. Klimakrisen er nå løftet opp på statsledernivå, og er ikke bare en miljøministersak.
  2. Tross den økonomiske krisen vi er oppe i ble de enige om konkrete mål.
  3. Pakken inneholder en betydelig satsning på energikonservering og fornybar energi. 

Alt i alt noe å ta med seg på veien mot betydelig mer ambisiøse mål. Man venter på USA…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tidligere skrevet om den norske stats flaue forsøk på å få godkjent åpenbart urettmessige klimakvoter. Behovet for slikt tullball har oppstått fordi man har sovet for lenge mens andre land har kjøpt tidlig og billig.

Staten kan ikke selv godkjenne kvoter. For det trenger man selskaper sertifisert for slikt som kan foreta de nødvendige undersøkelser og presentere sine anbefalinger for FNs godkjennelseskomité. Det Norske Veritas (DNV) har bygget seg opp til å bli størst i verden på dette. Og nå har de blitt det første selskapet som får suspendert sin rett til å anbefale prosjekter. Det er grøsselig flaut.

Suspensjonen vil sikkert bli opphevet etter at man har gjort de nødvendige forbedringer. Her skal jeg bare uttrykke min glede over at FN i motsetning til den norske stat og kanskje også DNV ser ut til å ta sin oppgave alvorlig.

Hvorfor bry seg? CO2-kvoter er en nødvendig del av nær sagt enhver framtidig klimaløsning, og vi har ikke tid til å rote det hele til med juks og bedrag. Det blir selvsagt ikke bedre når det er staten som forsøker å jukse.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva feiler det solen?

desember 1st, 2008

Fra klimanekternes skrumpende hop har det en stund blitt hvisket og ropt at noe er galt med solen. I den stadig mer (ufrivillig) morsomme klimabloggen her på VGB spådde Onar Åm, mellom reklamestøtene for sin bok, at vi var i ferd med å gå inn i en langsiktig trend med nedkjøling.

 

 

Årsaken til denne "bekymringen" var at solen så ut til å ha tatt seg en pause. Den varierer jo i styrke i en 11 års syklus (for øvrig den eneste solsyklusen vi har noen sikkerhet for), og er for øyeblikket nær bunnen. Det ser man her:

 

 

(Antall solflekker, observert i fortid og estimert i fremtid. Kilde: NASA)

Her er det slik at antall solflekker er korrelert med solenergi: Jo flere solflekker, jo høyere output. Solen "pulserer" altså. Det er en beskjeden puls: Mellom bunn og topp er forskjellen i energi ca 0.1%. Det er betydelig mindre enn det økte pådrivet man regner med fra våre utslipp av CO2, og effekten blekner også i forhold til den kortisiktige klimaeffekten av syklusen El Niño/La Niña. Men dog: Det har selvsagt betydning. Mange mener for eksempel at neste varmerekord vil komme når en El Niño sammenfaller med neste "soltopp", eller i det minste nær toppen og ikke på bunnen hvor vi nå befinner oss.

Det enkelte "fryktet" var at solen nå skulle forbli på permanent lavbluss eller fortsatt svekkes. Dette bygget man på at vi nå har hatt en uvanlig lang periode uten solflekkaktivitet, og dermed uten at solen virker å skulle begynne på neste syklus.

NASA har nylig kommentert dette i to artikler. Den første viser at den stille perioden faktisk faller innenfor 1 ganger standardavviket, hvilket for den som ikke er interessert i statistikk ganske enkelt innebærer at perioden ikke har vært uvanlig lang i det hele tatt. Den andre viser at syklus 24 nå er innledet med økende solflekkaktivitet – faktisk de flekkene du kan se her på det øverste bildet. 

Istiden er altså foreløpig utsatt. Oppvarmingen er det ikke. Og solen feiler ikke noe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den blir ihvertfall kalt det, loven som ble vedtatt av parlamentet nå på tirsdag. I og med den har britiske myndigheter forpliktet seg til å kutte utslippene av klimagasser med hele 80% innen 2050.

EU har et mål om en eller annen reduksjon innen et eller annet tidsrom, men det er ikke lovfestet. Norge har en statsminister som har sagt et eller annet om kutt innen en eller annen gang, men vi vet 1) at vi allerede er håpløst etter i forhold til våre forpliktelser i henhold til Kyotoavtalen, 2) at Jens sier mye rart og 3) at han neppe blir værende statsminister særlig lenge. Norges "løfte" er ikke akkurat hugget i sten, for å si det slik.

Myser vi over til junaiten, så har den kommende president (gudskjelov) Obama satt akkurat samme mål som UK nå har lovfestet: 80% innen 2050. Det blir spennende å se om han klarer å få dette gjennom kongressen og senatet. Majoriteten demokratene nå har fått gjør det mulig, men fortsatt utfordrende. Uansett er jo "klimaskiftet" der borte temmelig ekstremt som en følge av valgresultatet. Vi har vel bare sett noe tilsvarende én gang før, og det var når regjeringen i Australia ble byttet ut i 2007 på grunn av at klimanekteren John Howard (statsminister) kom i utakt med folket.

Spørsmålet som melder seg er selvsagt om det er noe poeng i en slik lov. 2050 er langt fram i tid, og de fleste av dagens politiker vil være under torva innen den tid. Skeptikere (i flere av ordet betydninger) vil kanskje avskrive dette som spill for galleriet.

Ikke jeg. Årsaken til det er ikke at jeg tar det for gitt at målet vil bli oppnådd. Men det forplikter, og jeg kan garantere at den forpliktelsen ikke vil bli glemt. Hver gang et større prosjekt som innebærer utslipp av CO2 kommer opp vil disse plagsomme miljøvernerne stå klar. Hvordan passer dette inn i strategien som loven foreskriver? Hvordan skal det kompenseres for? Er det satt krav om karbonhamstring og lagring? Hvem får bøtene om kravene ikke innfris? Og så videre. Flinke til å bruke media er de også.

Et åpenbart resultat vil blli at det vil bli svært vanskelig å sette i gang noe som helst som innebærer bruk av kull uten hamstring og lagring av karbon. Noen få år til, kanskje (det blir ramaskrik), men etter 2020, glem det.

Dessuten er det signaleffekten. Ingen liker å være den verste gutten i klassen. Hvis USA setter en tilsvarende forpliktelse, så kommer EU etter. Ikke avskriv Kina og India heller; det skjer langt mer der borte på miljøfronten enn vestlige media har vektlagt så langt og – viktig – de har hoppet over det nekterstadiet vestlige land har brukt mer enn 20 år på å karre seg gjennom. De er fullstendig klar over at de – og vi – har et problem. De vil bare presse oss for penger i den sammenheng, siden det er vi som har skapt det. Fair enough, spør du meg.

Får vi en slik utvikling på det lovmessige området, og det synes sannsynlig om langtfra sikkert, så er det straks Norge som vil fremstå som Europas versting, på grunn av vår produksjon av olje og gass. Som fortjent.  Vi snakker stort og gjør lite.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

James Hansen har nettopp publisert artikkelen "Target Athmospheric CO2: Where Should Humanity Aim?" i tidsskriftet The Open Athmospheric Science Journal". To pluss i margen: Han har gått over til å gjøre artiklene åpent tilgjengelige samtidig med publikasjon, og artikkelen er skrevet på et helt forståelig engelsk. Hvem som helst kan altså fritt laste den ned og sannsynligvis ha godt utbytte av å lese den selv. Dersom du, som jeg, er mer enn middels interessert er det sterkt anbefalt. For alle andre kommer løsningen straks. :-)

Et par småting først. Jeg skrev det var Hansens artikkel. Det er riktig nok, siden han er "lead writer". Men med seg har han hatt ni medforfattere fra følgende universiteter: Columbia, Yale, Sheffield, Versailles, Boston, Wesleyan, California. Det er tydeligvis greit å kunne sette folk i arbeid: Referansematerialet omfatter mer enn 90 publiserte vitenskapelige artikler. Det virker å være brukbart solid, for å si det forsiktig. Den som eventuelt tross mitt forrige innlegg skulle ønske å kritisere selve forskningen har altså rikelig med materiale å gripe fatt i her.

Det er mange godbiter gjemt bort i denne artikkelen. Diskusjonen om klimasensitivitet er én ting. I stedet for den evinnelige krangelen (er den 1, 3, 4.5 eller 11?) forklarer Hansen et al. både teoretisk og gjennom praktiske eksempler at  at svaret avhenger både av tidsrommet man måler over og om utgangspunktet er en klode med eller uten is. Annet som tas opp er hvordan energi absorberes i havet og hvor lang tid det tar før dette resulterer i utjevning mot og oppvarming av atmosfæren, samt hvordan is reagerer på økt tilførsel av energi. Her er det mye snacks vi kan komme tilbake til og gi en grundigere behandling siden.

Men nå til selve artikkelen. I god tradisjon begynner den med en oppsummering, og den er så klar at jeg her bare oversetter den til norsk:

Paleoklimatiske data viser at klimasensitivitet er ~3C for doblet CO2 når en bare inkluderer raske feedbackprosesser. Langsiktig klimasensitivitet som gjenoppretter balanse inkluderer langsomme prosesser ved endring i albedo. Denne er ~6C for doblet CO2 når kloden er i stadier mellom istid og et isfritt Antarktis. 

Synkende CO2-nivå var hovedårsak til en trend mot et kaldere klima som begynte for 50 millioner år siden. Kloden hadde vært tilnærmet isfri frem til CO2 falt til 450 +/- 100 ppm. Dersom man ikke raskt endrer politikk vil dette kritiske nivået bli brutt, i den motsatte retning, i løpet av noen tiår. 

Hvis menneskeheten ønsker å bevare en planet som ligner den hvor sivilisasjonen utviklet seg og som det liv som i dag eksisterer er tilpasset viser paleoklimatiske bevis og de pågående klimaendringer at CO2 må reduseres fra dagens nivå på 385 ppm til maksimum 350 ppm, og sannsynligvis mindre enn dette. Det største usikkerhetsmomentet her er mulige endringer i andre pådriv i tillegg til CO2.

Et første mål på 350 ppm kan oppnås ved å fase ut kull, unntatt der hvor det brukes i kombinasjon med utskilling og lagring av CO2, samtidig som man endrer jordbruk og skogbruk med tanke på opptak og lagring av karbon. 

Hvis dagens situasjonen med høyere CO2 enn 350 ppm ikke blir kortvarig vil man kunne få katastrofale og ikke reversible konsekvenser.

Med mindre du har kvalifikasjoner til å imøtegå professor Hansen (alminnelig anerkjent som verdens fremste klimaforsker, hva nå det måtte innebære) og hans internasjonale lag for forskere, så er jeg ikke interessert i ditt syn på selve forskningen. Den lar vi forskerne ta seg av.

Det jeg derimot synes er svært interessant er dette: Mens man politisk diskuterer om en fremtidig grense som vil gjelde lenge etter at dagens politikeres karriere er over skal gå ved 450, 500 eller 550 ppm, så sier altså forskerne her at grensen for katastrofale endringer var 350 ppm og allerede er passert. Hva er din reaksjon på det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

The fish slapping dance. Udødelig. Dette er en kommentar til mitt forrige innlegg, og til de norsklærere, advokater, murere, økonomer, sykepleiere og revisorer som finner det på sin plass å vurdere klimaforskningen, som oftest uten å ha lest (langt mindre forstått) det de kritiserer. Jeg ser på dere som en av rollefigurene i denne sketsjen, og det er ikke den som spilles av John Cleese…

Her er cluet: Jeg er ikke interessert amatørers vurdering av klimaforskningen eller resultatene av denne. I likhet med meg har de færreste noen forutsetning for å mene noe om dette – og i motsetning til meg leser de færreste forskningsrapporter overhodet. Dette er ikke noe å hisse seg opp over: Jeg tviler om noen i det siste har spurt dere om begrunnede meninger om sveiseforskning eller avansert genetikk heller.
Det betyr ikke at vi i almuenikke har mye å diskutere. Her er det interessante: Hvordan skal vi forholde oss til de resultatene klimaforskningen frembringer?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00