Klimabloggen.no

“…men det har ikke vært noe varmt!”, protesterer min åtte år gamle datter. Hun hører dermed blant de mange som ikke vet at vi nordmenn kun okkuperer 3 promille av jordkloden, og at vårt desembervær dermed er fullstendig irrelevant for den globale temperaturen. Men rett nok: Det har vært kaldt i store deler av Europa, Asia og USA også. Så er det lett å overse at det har vært uvanlig varmt mange andre steder…

Det gjør heldigvis ikke de tusenvis av målestasjoner over hele kloden, som samlet gir oss et langt bedre bilde enn våre personlige erfaringer. Da kan det i stedet se slik ut:

Kaldt hos oss, ja. Men varmt på Grønland og i det øvrige Arktis, i Alaska og Canada, i det aller meste av Asia, hele Afrika og Australia, og store deler av Sør-Amerika.

Jeg tar med dette bare for å vise (igjen) at temperaturen på et bestemt punkt (altså: det punktet man selv befinner seg på akkurat for øyeblikket) er irrelevant i den store sammenhengen.

Det neste jeg skal nevne er også langt på vei irrelevant. Derfor skal jeg først vise at jeg faktisk har fått med meg det viktige. For ikke bare har vi nå fått temperaturmålingene for desember, vi har dermed også både hele 2009 og 00-tallet komplett. Og det som betyr noe er dette:

• 1970 – 79: 0
• 1980 – 89: 18
• 1990 – 99: 32
• 2000 – 09: 51

Dette er gjennomsnittlig global temperatur per tiår, målt i hundredeler over normalen,  i henhold til målinger foretatt av NASA (GISS). Vi ser en temmelig jevn økning på 0,17 grader per tiår. Det er interessant å sammenligne dette med estimatet til James Hansen, leder for NASAs klimaforskning, kom med da han forklarte global oppvarming for den amerikanske kongressen i 1988. Det anslaget var på 0,2 grader per tiår.

Sammenlign gjerne dette med Onar Åms superpatetiske innlegg i det som også kaller seg klimabloggen her på VGB, hvor han virvler opp feilinformasjon fra den ultrakonservative bloggosfæren, og skriver om tidlig snø i London og snø i de forente arabiske emiratene, og dermed kortslutter at vi er på vei inn i en ny istid. Han distraherer med andre ord maksimalt med akkurat den type lokal informasjon man ikke skal ta til inntekt for globale endringer.

Klima defineres gjerne i et 30 års perspektiv, for at ikke den “støy” som ligger i tilfeldige årlige variasjoner skal lede oss på ville veier. Men så er det jo slik at vi mennesker lever korte, utålmodige liv. Greit nok, noe forståelse kan vi hente ut av kortere tidsserier også. Men da bør vi i det minste se på globale tall, og ikkje berre heimbygdi, og helst sette det i en større sammenheng. Slik som NASA nå har gjort med året 2009 her:

Konklusjonen er altså at 2009 ble det nest varmeste året i perioden som er målt, det vil si fra og med 1880. Det endte på 0,57 grader over basisperioden (1951-1980). Rangeringen for årene er nå: 2005 (0,63), 2009 (0,57), 1998 (0,57), 2007 (0,56), 2002 (0,56), 2003 (0,55), 2006 (0,54), 2004 (0,49), 2001 (0,48), 2008 (0,43). Alle de ti varmeste, så nær som 1998 (hjulpet av forrige århundres sterkeste El Niño) inntraff altså på 2000-tallet. Dermed kan vi fullstendig se bort fra dem som mener å se en kjølende trend; de overfortolker de tilfeldige kortsiktige endringene (”støyen i signalet”) slik det passer dem best, uten basis i virkeligheten.

Til slutt en liten unnskyldning for min sløve bloggoppdatering. Det har vært god og hyggelig oppmerksomhet rundt boken jeg lanserte i september, noe som har ført til at forlaget og jeg har blitt enige om en ny bok neste høst, dog med et helt annet tema. De kvelds- og nattestimer jeg normalt ville hatt til bloggen, går nå i stor grad med til research og skriving på dette nye prosjektet. Men jeg har tenkt å være litt flinkere på bloggfronten også, og da særlig i denne!

PS:

Jeg har ikke skrevet noe om København. Det var fordi det 1) gikk som jeg hadde trodd, og 2) det er jeg temmelig fornøyd med. Men det er et nytt innlegg…

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG kan i dag melde at statsminister Jens Stoltenberg er skuffet over USAs klimapolitikk. Jeg på min side har i mange år vært skuffet over klimapolitikken til Jens, eller rettere sagt over at noen slik politikk ikke finnes. Men det til side, så klinker kritikken fra Jens temmelig likt dopselgeren som mener at kunden bør slutte med stoff. Det er vi som selger dopet, remember?

Som for å illustrere mitt poeng kommer Jens selv med en salig smørje som handler om klima, eller julebord, eller salg av bonger, eller et eller annet:

- Vi ønsker å redusere drikkingen. Så på neste års julebord får alle bare to bonger hver. Da går drikkingen kraftig ned. Enkelte blir kanskje godt påseilet også da, men det skjer i så fall ved at de kjøper bonger av andre, som da drikker lite eller ingenting. Den samlede drikkingen har uansett gått ned. Dessuten har alle festdeltagerne nå fått et motiv til å drikke mindre, fordi kostnaden ved å drikke for mye har gått opp.

Den eneste mulige konsekvensen jeg kan se av dette, er litt kjedeligere julebord neste år. Utslippene av klimagasser, derimot, blir neppe redusert i 2010.

Vurdert til: av 43 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I natt vedtok Stortinget regjeringens forslag om innføring av en avgift på biodiesel. Det var uhyre uklokt. Ikke fordi biodiesel, slik produksjonen av den fremstår i dag, er noe spesielt godt klimatiltak. Det hefter mange problemer ved biodrivstoff som er fremstilt av for eksempel raps, soya eller mais. En side ved saken er at selve fremstillingen er energiintensiv, og dermed i mange tilfeller også gir betydelige utslipp av klimagasser. En annen er at man legger beslag på et jordbruksareal som, i hvert fall i en mer rettferdig verden, kunne vært brukt til å produsere mat til de som sulter.

Dette er helt greie innvendinger, selv om de fleste ekspertene er enige om at biodrivstoff tross alt gir en betydelig reduksjon i utslipp i forhold til bruk av fossilt brennstoff. I dag er det fortsatt slik at matmangel i første rekke er et fordelingsproblem, ikke reell knapphet. Dette vil nok endre seg på noen års sikt, siden kraftig befolkningsvekst er nesten sikkert og redusert matvareproduksjon sannsynlig.

Viktigere er dette: Nye generasjoner av biodrivstoff, for eksempel basert på cellulose, vil gi betydelig større reduksjon av utslipp, og det uten de etiske komplikasjonene som følger av redusert matproduksjon. Men innføringen av denne type klimavennlig drivstoff vil også bli forbindret, eller i det minste utsatt, som en følge av avgiftsøkning og bedriftsnedleggelser i bransjen. Både utbygging av distribusjonsapparat for nytt drivstoff og utvikling av motorer som bedre tåler det blir også hemmet. Det er først og fremst av disse grunnene at den nye avgiften er elendig miljøpolitikk.

Det som imidlertid overrasker meg, er hvordan man lar statsminister Jens Stoltenberg gang på gang slippe unna med direkte løgn. Et eksempel er den nærmest programforpliktede (og fullstendig latterlige) påstanden at et 7% fall på meningsmålingene er helt uten betydning. Verre er at han bevisst kommer med misvisende tall, og sier at det å ikke innføre avgiften vil koste 16 milliarder kroner. Ikke bare er dette fullstendig i strid med finansdepartementets egne tall (det forutsatte at alle øyeblikkelig skiftet til 100% biodiesel…), det er også en merksnodig måte å regne kostnader på. Han kunne like gjerne kommet med “kostnaden” ved at vi ikke har 40% moms i stedet for 25%, en avgift på skrukorker, eller 5% høyere marginalskatt. Etter Stoltenbergs metode er alle potensielle skatter og avgifter som ikke er innført det samme som kostnader.

Idiotiet krones ved at statsministeren hevder at en samlet regjering står bak avgiftsforslaget, samtidig med at sengekameratene i SV og SP er overalt i media med sterke markeringer av sin uenighet. Og alle satser de på at dette patetiske og uverdige spillet snart skal være glemt. Jeg har vanskelig for å tro at de får rett i dette.

Det bekymrer meg at vi for tiden fører en elendig miljøpolitikk, basert på knapper og glansbilder (les: usannsynlige teknofikser og høye mål så langt inn i fremtiden at ingen av dagens politikere behøver ta ansvar for dem). Men det spørs om det ikke bør være like egnet til bekymring at vår statsminister er en patologisk løgnhals.

Vurdert til: av 72 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mye tyder på det. Ihvertfall den undersøkelsen som er referert i Dagbladet i dag. Av den fremgår det at mens kun én av ti svensker, dansker og finner ikke har forstått at menneskeheten forårsaker vesentlige klimaendringer, så er det én av fem nordmenn som ikke har forstått det.

La meg velvillig få forklare hvor Klimabloggen står i dette spørsmålet. Hvis du fortsatt går i barneskolen, er det greit å tro at de store observerte klimaforandringene i vår tid bare er noe som skjer, sånn naturlig og helt av seg selv, uavhengig av at vi har pumpet milliarder av tonn med varmeabsorberende gasser ut i atmosfæren. Hvis du er voksen og tror det samme er du enten seriøst feilinformert – i den grad at du aktivt må ha gått inn for å bli det – eller det du er det vi pleide å kalle “kort innpå”. “Efterbliven”, sier forresten svenskene, og det synes jeg er et fint uttrykk. Men ja, altså, siden det ikke finnes noen særlig diplomatisk måte å si dette på: Du er dummere enn 90% av svenskene.

Det er håp, heldigvis. Slutt å tro at du har forstått klimavitenskap bedre enn alle klimaforskerne.

Det interessante er selvsagt hvorfor 20% av nordmennene er dumme, mens bare 10% av svenskene er det. Svenskenes tidligere statsminister, nå miljøforkjemper, Göran Persson, skylder på Fremskrittspartiet. Her er jeg til en viss grad enig: Det er definitivt noe undermåls ved et parti som foreslår en rekke tiltak for å bekjempe et problem de selv ikke tror eksisterer.

Men jeg tror ikke dette kan være hele forklaringen. Jeg tror i stedet vi må lete frem begrepet kognitiv dissonans. Nordmenn skylder sin rikdom, sin plass i verden, til utvinningen av den olje og gass som amerikanerne fant for oss i Nordsjøen i 1968. Per hode er vi blant de som er ansvarlig for de største utslippene av klimagasser i verden – når vi inkluderer verdien av eksporten av de varene vi faktisk lever av, og selvsagt må vi det. Vi har blitt de menneskene våre besteforeldre advarte oss mot: De som rensker hagen for epler mens naboen sover, driter på trappa hans og pisser i brønnen. Samtidig er vi de som snakker om bærekraftig utvikling, fornybar energi og viktigheten av kutt i de klimagassene vi stadig øker egne utslipp av.

Does not compute, sier hjernen da. Kognitiv dissonans. Vi er ikke de menneskene, den nasjonen, vi så gjerne vil tro vi er. Vi hører på Jensemann, og oppfatter bare lyden av luft som fisler ut av et hull i ballongen. Vi ser at Solheim vil, og ikke får det til. Men dette er da ikke oss? Dette kan da ikke være våre ledere?

Men det er det. Så da må det være noe galt med fysikken. Noe forskerne ikke har forstått.

Vurdert til: av 359 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Adolf Erik Nordenskiöld klarte det på ett år, fra juli 1878 til juli 1879. Amundsen behøvde to, fra juni 1918 til juli 1920. Men han hadde til gjengjeld også seilt Nordvestpassasjen. Det tok hele tre år. Med de siste års isforhold kan den seiles i løpet av noen få uker, med vanlige seilbåter. Det er etter hver mange som har bevist det.

Nå har en ny rekord falt: To tyske lasteskip har seilt gjennom Nordøstpassasjen, uten at det var nødvendig å gjøre bruk av isbrytere. Det representerer åpningen av kommersiell transport mellom Europa og Asia via polare strøk, og rederiet, Beluga Shipping, planlegger nye seilinger i 2010. Med dette sparer man tusenvis av nautiske mil, og dermed store kostnader. Det er takket være den globale oppvarmingen dette er mulig, melder den stolte sjefen for rederiet, Niels Stolberg.

All grunn til å juble, altså.

Vurdert til: av 104 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En tverrfaglig gruppe bestående av klimaforskere fra Bjerknessenteret, havforskere fra Havforskningsinstituttet og ingeniører fra SWECO AS og Rambøll Norge AS har gått sammen om en meget interessant rapport om de utfordringer Bergen står overfor på grunn av forventet havstigning i inneværende århundre. Den kan lastes ned fra Havstigning.no.

Illustrasjon fra rapporten, Bergen 2100 uten tiltak

Det er utvilsomt at havet kommer til å stige. Den prosessen er allerede i gang, og skyldes to forhold: Havene ekspanderer som en følge av at de blir varmere, og de inneholder mer vann fordi landbasert is smelter. Denne smeltingen skjer for de aller fleste av verdens isbreer, og er størst fra Grønland og den antarktiske halvøy.

Rapporten har som beste anslag at vannstanden i Bergen ved slutten av dette århundret vil stå 75 cm høyere enn i dag. Det innebærer et nivå ved stormflo på 2,37 meter over normal vannstand. Det er da tatt hensyn til den (mye langsommere) landstigning som skjer i området.

Dersom man ikke gjør tiltak i forhold til dette, vil det blant annet medføre at:

• Bystasjonen, jernbanestasjonen og hele området rundt blir lagt under vann
• Nygårdshøydetunnelen blir fylt med vann
• Kloakksystemet vil bli overfylt og vil ikke fungere
• Strømnettet i sentrum vil bryte sammen
• Bryggen og Torget vil bli lagt under vann
• Nøsteområdet med veier og terminaler blir lagt under vann
• Sjøen vil dekke hele Sandvikstorget og blokkere Sjøgaten, som er hovedveien gjennom Sandviken.
• Skoltegrunnskaien, Slakthustomten og alle dagens kaier i Vågen vil bli oversvømmet.

Og man konkluderer: “Dette er ikke ”worst case”-scenarier, men noe som mest sannsynlig vil inntreffe regelmessig om ikke tiltak blir iverksatt.”

Bortsett fra at konsekvensene er såpass spesifikt oppgitt er det lite som er nytt i dette. Det mest spennende med rapporten er at den går videre til å vurdere hva som kan gjøres for å tilpasse seg denne nye situasjonen. En rekke tiltak vurderes, fra ytre stengsler i fjordmunningene, via sperring av Vågsområdet og Damsgårdssundet, til det å sikre særlig utsatte punkter, som Bryggen, Vågsområdet og Store Lungegårdsvann.

Kostnadene varierer vidt. Ytre sperringer i fjordarmene beregnes, dersom det i praksis lar seg gjøre, til over 30 milliarder kroner, og vurderes derfor som urealistisk. Indre sperringer kan man derimot få til under milliarden, men nytteverdien vil være begrenset da store områder faller utenfor. Gjenstående alternativ, som vurderes som det aktuelle, er:

• En indre barriere ved Strømmen, < 30 mill
• Spuntløsning for Gamle Bryggen, < 50 mill
• Skjerming av enkeltområder og bygg, <100.000 per løpemeter

Det siste synes jeg er enklest å omregne til 1 mill per 10 meter. Forutsatt at man bare behøver å sikre sjøsiden – det vil si at naboene gjør det samme – vil det altså koste ca. 22 mill å sikre det nye leilighetskomplekset på vestsiden av Nordnes. Det bør ikke være uoverkommelig. Verre er det kanskje om man er så heldig å ha privat bolig med 50 m strandlinje…

Det ser altså ut til å la seg gjøre å punktsikre sentrumsnær eiendom og infrastruktur til en overkommelig penge. Men hva med de mange mil med mer sparsomt bebygd strandlinje på fastlandssiden nord og sør for byen – hva med Sotra, Askøy, Osterøy, Lindås..? Rapportens konklusjon er klar: Verdien av eksisterende bygningsmasse kan ikke forsvare noen ytre barrierer. En får punktsikre det viktigste og mest verdifulle der det lar seg gjøre. Utover det må en regulere slik at det ikke bygges der hvor man er sårbar for havstigning. Et annet ord for dette: Tilbaketrekning. Løsningen er å la det som ligger ved havet gå til grunne i løpet av sin resterende brukstid, og ikke bygge nytt.

Så langt Bergen. En rent praktisk årsak til at man ikke kan regne med 30 milliarder til å sikre hele byen her, er at man samtidig vil måtte føre samme kamp i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Trondheim – og en rekke mindre byer.

Punktsikring og retrett til høyere land. Det er altså hva verdens rikeste land kan møte havstigningen med.

Vurdert til: av 86 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mer enn 100 land har tiltrådt målet om at vi skal unngå en global oppheting på mer enn 2 grader. Det er gode grunner for det, og i forrige innlegg fortalte jeg hva forskningen sier vil bli konsekvensene av å overskride dette målet. Nerdebladet New Scientist har en annen god beskrivelse av det, i en artikkel som heter “How to survive the coming century“. Der tar man utgangspunkt i at vi ender opp rundt 4 grader, noe stadig flere nå mener er realistisk – og svært lite ønskelig!

Bildet er hentet fra Failblog.org

Problemet med målet på maksimum 2 grader er at det ikke forteller noe om hva som skal til for å oppnå det. Dette er det nå forsket på. Denne forskningen er publisert i artikkelen “Greenhouse-gas emission targets for limiting global warming to 2°C” av Meinshausen et al i Nature, etter dette prestisjebladets sedvanlige halvårlige fagfellevurdering og kontroll. Det tar tid å være grundig.

Det forskerne finner er at for å ha en rimelig grad av sikkerhet – definert som 75% – for å komme inn under to grader, må utslipp av CO2 i årene 2000 – 2050 være under 1000 Gt (milliarder tonn). Av dette har vi allerede sluppet ut cirka 300 Gt i årene 2000 – 2008, og har dermed 700 Gt igjen. Det tilsvarer 20 år til med samme utslippsrate som vi har hatt så langt i dette årtusen. Ikke i praksis, selvsagt: Da måtte vi hatt null utslipp det resterende århundret, og det er en umulig tanke. Vi har med andre ord verken 10 eller 20 år på oss før utslippene må kraftig ned.

Personlig synes jeg for øvrig ikke at 75% sannsynlighet for å unngå en katastrofe er “rimelig grad av sikkerhet”. Jeg ville for eksempel ikke tatt en flytur hvis det gikk bra 3 av 4 ganger. Kall meg gjerne en risikoavers pudding, men slik er det. Hvis vi legger samme tankegang til grunn for CO2-utslipp betyr det at vi har betydelig mindre enn 700 Gt å gå på. Bare så det er sagt.

Interessant blir dette når vi setter det opp mot verdens kjente reserver av olje, gass og kull. Jeg skal ikke kjede dere med utregningene, men basert på bransjens egne tall, hentet fra WorldEnergy.org og omregnet til rent karbon, utgjør dette henholdsvis 98 Gt fra olje, 87 Gt fra gass og 633 Gt fra kull, totalt 818 Gt. Ved forbrenning gir karbon 3,7 ganger så mye CO2, og kjente reserver tilsvarer dermed litt over 3 000 Gt CO2. Det er mer enn fire ganger de 700 Gt vi har mulighet til å slippe ut om vi skal beholde verden tilnærmet slik vi kjenner den.

Det som er benyttet her er de kjente reservene av fossile energikilder. Det vil si det vi allerede i dag har på hånd og kan hente ut. De totale ressursene er mye større, men inneholder da forekomster som ikke lar seg utvinne med dagens teknologi, eller som ennå ikke er funnet. Og altså: Vi kan bare tillate oss å ta ut cirka 25% av allerede konstatert drivverdige funn.

Implikasjonene er vidtrekkende. Leting etter, og åpning av, nye områder for produksjon av olje og gass er meningsløs i en situasjon hvor vi allerede har langt mer enn vi kan tillate brukt. (Det samme gjelder i aller høyeste grad kull, men det har vært kjent lenge.) Hvorfor ta med olje her, når utslippene av kjente reserver av denne “bare” vil utgjøre 360 Gt CO2? Fordi mens det kan tenkes (og håpes) at vi vil få på plass effektive løsninger for CO2-rensing av gass og kull som brukes til elproduksjon, så finnes ingen slik mulighet for olje (eller gass) som benyttes i forbrenningsmotorer. For øvrig er det et spørsmål om ikke CO2-rensing uansett vil utgjøre for lite, for sent. Det er ihvertfall sikkert om det patetiske norske “månelandingsprosjektet” skal tjene som eksempel. Det har kun én funksjon: Soveputens.

Jeg hører og leser ofte dette at “steinalderen tok ikke slutt på grunn av mangel på stein”, og at “man sluttet ikke å bruke hest og kjerre av mangel på høy”. Det er riktig. Men har man forstått hva det innebærer? Overgangen fra fossilt brennstoff til fornybar kraft må skje mens det ennå er store reserver av fossilt brennstoff igjen. Faktisk rundt 75%, om man ikke finner mer fra i dag til evigheten, eller i løpet av bare noen få år er på banen med anvendt renseteknologi for gass og kull.

Samtidig er politikken både i Norge og de fleste andre land å hente ut mest mulig, raskest mulig. Men skal man ha noen mulighet til å unngå en katastrofal utvikling må man ha på plass internasjonale avtaler omkring hvilke reserver som skal forbli ubenyttet.

Spørsmålet er: Ligger det absolutt nødvendige innenfor det politisk mulige?

Vurdert til: av 95 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange av verdens industrialiserte land – blant disse USA, EU og Norge – har formulert et mål om at den globale opphetingen ikke må få overstige to grader i forhold til førindustriell tid. Av disse er cirka 0,8 allerede et faktum, og en halv grad til er opptatt i havet og vil ende i atmosfæren uansett hva vi gjør. Men mange klimaforskere har sagt at ved et raskt kutt i utslipp av CO2 og andre klimagasser vil vi kunne klare å holde oss innenfor 0,7 grader ekstra økning, og dermed 2 grader totalt.

Det vil si: De mente det. Men ettersom det nye årtusen bare har brakt tomt prat og stadig økende utslipp av klimagasser, er det nå stadig flere som sier at målet om mindre enn to graders økning er foreldet allerede før man har oppnådd enighet om det. Og mens politikerne har vært uhyre trege til å oppfatte forskernes advarsler, er de nå raske til å innrømme at målet kan være for tøft.

Det er mulig at dette er riktig. Men det som mangler i debatten er hva konsekvensene av mer enn to graders oppvarming er. Det høres jo ikke så mye ut. Mange vet nok ikke en gang at et snitt på to grader ikke vil fordele seg jevnt. Temperaturen vil øke mer over land enn vann, og mer jo lenger bort man kommer fra ekvator. To grader globalt betyr for eksempel cirka seks grader i Norge. Og Grønland, hvor seks meter havstigning ligger lagret i form av is.

Forfatteren Mark Lynas sammenfattet i sin bok “Six Degrees” den tilgjengelige forskning omkring hva ulike grader (bokstavelig talt) av oppheting ville innebære. Dette er kort gjengitt nedenfor, hentet fra et innlegg jeg skrev i 2007, og kan være greit å ha med seg for den som mener at for eksempel fire grader er et mer hensiktsmessig mål enn to. Og jeg repeterer: Dette er basert på hva forskerne i sine vitenskapelige publikasjoner sier vil skje, ikke klimafanatikeres spekulasjoner i hva som kanskje kan skje.

0-1 grad

Her er vi altså i dag, med 0,8 grader. Inntil én grads global oppvarming betyr langt større utslag på sørlige og nordlige breddegrader, da varme transporteres dit fra ekvatoriale områder. Kryosfæren smelter: Isen i Arktis skrumper inn på sommerstid, og på sikt kan den forsvinne helt. De fleste isbreene i Europa og Amerika (sør og nord) smelter bort. Mengden av is på Grønland minker, det samme i det vestlige Antarktis. Is reflekterer ca. 90% av solens energi: Uansett hva som kommer i stedet for den (åpent hav, stein, grønne sletter) vil det reflektere mindre og absorbere mer, noe som forsterker smeltingen. I sum bidrar smeltingen til at havet stiger, men ikke i et tempo som vil virke faretruende for de fleste.

En grads global oppvarming er nok til å utrydde tusenvis av arter av dyr og planter. Økosystemer som regnskoger og korallrev er tette og gjensidig avhengige, hvor en arts undergang kan dra med seg flere andre, og slik sprer det seg som ringer i vannet. Denne prosessen er for lengst i gang, med en utryddelsesrate mer enn tusen ganger over den naturlige.

Én grads global oppvarming innebærer mer energi til å drive været, og da ikke minst orkanene. Denne virkningen har vi sett allerede, og forskere har funnet at orkaner i dag har 40% mer energi enn for noen tiår siden. Orkaner av styrke 5 var tidligere ekstremt sjeldne: Ikke nå lenger, med to bare i 2007. Vi vil også se orkaner oppstå på nye steder hvor overflatevannet ikke tidligere holdt de nødvendige 26.5 grader.

Mellom 1 og 2 grader

Sommeren 2003 opplevde store deler av Europa en hetebølge. Den tok livet av mellom 22.000 og 35.000 mennesker. Nå vil dette representere en relativt normal sommer, mens enkelte somre vil være langt varmere. Middelhavet vil neppe være et intereressant reisemål om midtsommers: I stedet vil europeerne trekkes mot nordligere kyster og strøk.

To graders oppvarming innebærer at vann i jordsmonnet fordamper langt raskere. Det gir tørke og redusert plantevekst hvor avlinger kan svikte og svekke matproduksjonen. Store områder i det sørlige Europa vil bli enda mer utsatt for skogbranner. Disse brannene slipper store mengder CO2 opp i atmosfæren, og etterlater seg store sortbrente områder som absorberer hete.

Et sted mellom 1 og 2 grader forventer man at Amazonasjungelen vil miste evnen til å generere nok fuktighet til å opprettholde dagens nedbørrike klima. Jordsmonnet vil gradvis tørke ut og gi grunnlag for enorme skogbranner i et område som ikke er tilpasset dette. I stedet for å absorbere CO2 kan Amazonas da begynne å gi det tilbake. Enorme mengder, i en ond og selvforsterkende sirkel.

Flere hundre millioner mennesker i Asia er avhengige av vann fra Nepals isbreer, hvor smeltevann fyller de store elvene som renner gjennom mange land på vei mot havet. I dag smelter disse mer i sommerhalvåret enn de bygger seg opp vinterstid, noe som bidrar til god vannføring. Men på to grader vil nedsmeltingen ha kommet så langt at noen av verdens mest folkerike land står overfor en alvorlig vannmangel ettersom elvene tørker ut.

Ved 2 grader globalt har vi forlengst passert de 2.7 grader lokalt på Grønland som man forventer skal forårsake en irreversibel og nær total nedsmeltning, noe som vil bidra til å heve havnivået med 7 meter. Vi har ikke enda gode modeller for hvor raskt dette kan skje. Noen forskere mener at det vil ta noen tusen år. James Hansen, leder for NASAs klimaforskning og den mannen de fleste peker på når verdens fremste klimaforsker skal navngis, er blant de stadig flere som mener at vi allerede i inneværende århundre igjen kan komme i en situasjon hvor havet stiger med flere meter.

Mellom 2 og 3 grader

Intens hete og tørke sprer seg over deler av Afrika. Øynasjoner som Tuvalu, Tegua, Vanatu og Maldivene er allerede tapt til havet. Nå kan vi si farvel til den første nasjonen i Afrika: Botswana. Ørkenspredning vil drive halvannen million mennesker på flukt i et område som er svært ustabilt allerede, til land som selv vil ha store problemer både når det gjelder vann og mat.

Australia vil bli hjemsøkt av enorme skogbranner; “klimabomber” også her gjennom sin kombinasjon av CO2-utslipp og endret albedo. Langvarige tørkeperioder avløst av enorme regnskyll vil sterkt svekke evnen til å drive et effektivt landbruk (allerede i dag finnes betydelige problemer). Dagens hetebølger (ikke sjelden over 40 grader) vil bli vanligere, hetere og mer langvarige. Et stort antall av de gjenværende dyrearter vil gå under. Ironisk nok vil landet som sammen med USA lengst var å regne for “klimaskeptisk” selv bli blant de mest skadelidende.

Amazonasjungelen er nå drevet over kanten og har gått fra å være verdens lunge til å slippe løs enorme mengder klimagasser fra en brennende, døende ødemark. Bare bidraget fra denne skogen hever CO2-innholdet i atmosfæren med 250 ppm og øker den fremtidige globale oppvarmingen med 1.5 grader.

Elvene Indus, Ganges og Brahmaputra får nå så lite smeltevann fra Nepals (forsvunne) isbreer at de i deler av året ikke lenger når havet. Det samme gjelder Colorado river. Dette betyr katastrofe både for befolkning og matproduksjon som gjennom årtusener har basert seg på disse elvene, og kan meget vel også tenkes å bli kilde til konflikt mellom land. Allerede i dag saksøker stater i USA hverandre for å ha tappet for mye vann fra en felles ressurs. Hva da når det samme rammer erkefiendene India og Pakistan?

Nedsmeltningen på Grønland og Antarktis skjer nå i et forrykende tempo, og havet stiger ubønnhørlig. Arktis er isfritt på sommerstid, og bestandene av isbjørn og sel er desimert.

Mellom 3 og 4 grader

Vi har nå “forpliktet” oss til en havstigning på minst 25 meter. Det kan ta lang tid før vi kommer dit, men utviklingen går likevel så raskt i denne retningen at det er nytteløst å forsøke å verne om kystområdene. Byer som New York, London, Sidney og Hong Kong må oppgis – det samme må selvsagt Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø…

Ørkenen sprer seg i Spania, Italia, Frankrike og Hellas, som regelmessig opplever temperaturer minst på høyde med det vi ser i midtøsten i dag. Londons temperaturrekord på 38 grader (11. august 2003) har for lengst falt, og 45 grader ikke uvanlig midtsommers. Oslo har sommerdager med over 40 grader. Vannmangelen i Europa er prekær, da det ikke lenger finnes isbreer i Alpene som gir smeltevann gjennom sommeren. Landbruket har derfor lenge vist en nedadgående trend. Europas uttørkede jordskorpe klarer i liten grad å dra nytte av de fenomenale nedbørsmengdene som faller i løpet av kort tid i intense stormer, og som i stedet resulterer i store flommer som bærer jordsmonn med seg mot havet.

I Asia, Australia, Afrika, det sørlige USA og midtøsten er selve temperaturen nå et altoverskyggende problem sommerstid. Der er man nå langt utenfor den klimasonen mennesker er tilpasset til å leve i, og uten energikrevende aircondition presser man mot grensen av overlevelse.

I Sibir og Alaska har permafrosten lenge vært på vikende front. Allerede i dag kan man observere et landskap i endring, hvor frossen mark tiner og blir til metanboblende innsjøer, mens hus og veier synker i myrene som tidligere var som sement. Nå slipper permafrosten for alvor taket, og 500 milliarder tonn CO2 begynner sammen med enorme mengder metan å sive opp i atmosfæren. Med det har vi satt i gang en tilsvarende positiv feedback som ved Amazonasjungelen. Hvor mange grader med ekstra oppvarming dette innebærer vet vi ikke, og vi ønsker helt sikkert ikke å finne det ut.

4 til 6 grader

Dette er en helt annen klode enn den vi lever på i dag. Havet har erobret enorme landområder og tatt de fleste av våre store byer, men dette er en prosess som fortsetter over årtusener til all permanent landbasert is har smeltet bort og havet står over 70 meter høyrere enn i dag. Menneskeheten er desimert av vannmangel, matmangel, sykdommer og naturkatastrofer. Samfunnsstrukturer har gått i oppløsning. Artsmangfoldet er redusert til en brøkdel av dagens. Menneskene lever fortsatt, om i mindre antall, men sivilisasjonen er død.

Og nå får vi kanskje den verste overraskelsen av alle (skjønt vi lenge har sett den komme). Den varme, døde suppen vi pleide å kalle havet har sluttet å absorbere CO2, og i stedet begynt å avgi denne til atmosfæren. Nå begynner havet å “koke” etter som milliarder av tonn med nedfrosset metanhydrat på havets bunn begynner å frigjøres på grunn av oppvarmingen i vannet. Akkurat slik man regner med at det skjedde under PETM for 55 millioner år siden. Metan er en klimagass med mer enn 20 ganger effekten til CO2, dog over et mye kortere tidsrom. Dette fikk temperaturen i havet til å stige med 5-8 grader på noen få årtusen, noe som sannsynligvis betydde en enda større oppvarming i atmosfæren.

Og det, kjære leser, er slutten på verden slik vi kjenner den.

Vurdert til: av 122 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først vil jeg beklage de siste måneders inaktivitet. Dels skyldes det at jeg faktisk har feriert – fire uker i Hellas, hvorav tre under egne seil, fra øy til øy. Dels har det meste av min “skrivetid” vært satt av til en bok som kommer i salg i midten av neste måned. Nå er siste manus levert, og skrivekløen straks tilbake.

Det passer derfor godt med en liten oppsummering. Klimabloggen har jo en liten spådom gående for året 2009. Den ligger her.

Global temperatur

Amerikanske myndigheter har en god tjeneste for overvåkning av klimaet gjennom National Oceanic and Atmospheric Organization, NOAA. Deres siste månedsrapport inkluderer perioden fra januar til og med juli. I grafisk presentasjon ser det slik ut (klikk for større):

Blått er kaldere enn gjennomsnitt for 1961-1990, rødt er varmere, og størrelsen på prikkene angir avvik fra snittet. Vi ser raskt at av landområder er stort sett alle land unntatt Canada varmere enn normalen. Av havområdene er også de aller fleste varmere enn normalt, unntatt Sørishavet og Stillehavet langs USAs og Canadas vestkyst.

Over til tallenes tale: Globalt er 2009 så langt det 6. varmeste året siden 1880, + 0,54 C over gjennomsnittet for 1961 – 1990. Dette altså ifølge NOAA, brukt her fordi jeg ville gjøre bloggens lesere oppmerksomme på den glimrende “samlesiden” de har for klimaovervåkning. Men normalt er det jo NASAs måleserie GISS jeg bruker. Den viser at vi så langt er +0,53 over basisperioden 1951-1980, og syvende varmest siden 1880 – én hundredels grad under 2003 og 2006 (+0,54), som deler femteplassen. Fjerde varmest er 2002 (+0,55). 2007 og 1998 deler på andreplassen (+0,56), mens 2005 er det varmeste året som er målt, +0,62 over snittet.

En interessant ting er at temperaturen har økt betydelig de siste tre månedene. Forklaringen er grei nok: El Niño begynner å få tak igjen. En varmere havoverflate i Stillehavet betyr økt varmeutveksling mot atmosfæren og høyere global temperatur. GISS har følgende måleserie fra januar til juli: +53, +43, +47, +46, +56, +64, +60 (alt i hundredeler over snitt). Hvis resten av året holder samme snitt som mai – juli vil 2009 ende opp som det nest varmeste året som er målt. Dette avhenger i stor grad av El Niño. Den tidligere globale temperaturrekorden fra 1998 ble satt i en El Niño-episode av av gedigent format – den sterkeste som er målt. Noe slikt er neppe i vente nå, men med 11 nye års utslipp av klimagasser er det heller ikke nødvendig. NOAA er inne på dette når de i sin månedsrapport for juli skriver at “if El Niño conditions continue to mature as projected by NOAA, global temperatures are likely to continue to threaten previous record highs.”

Oppsummert: 2009 er så langt marginalt varmere enn spådd av Klimabloggen. Fortsatt er det en mulighet for at jeg treffer, men faktisk ligger året nå an til å bli betydelig varmere. Ikke 7. varmest som spådd, men 5. eller til og med nest varmest. Jeg er konservativ og antar 5. varmest.

Sommeris i Arktis

Første del av spådommen er allerede i boks: Vi er allerede under gjennomsnittlig bunnotering fra årene 1979-2000, og det med mer enn en måned igjen av den forventede smeltesesongen.

At vi skal tangere eller gå under fjorårets areal på 3 mill. km2 virker derimot stadig mindre sannsynlig. Det blir neppe noen ny minimumsnotering verken for arealet (som følges på Cryosphere Today og denne grafen) eller utstrekningen. Derimot tror jeg årets volum blir det minste noensinne, men det får vi ikke vite noe om før utpå nyåret. Får jeg rett i dette er det klart at den nedadgående trenden for sommeris i Arktis fortsetter – det vet vi allerede nå – men det er for tidlig å si om den forsterkes.

Noen klikk på de ulike områder, slik man kan gjøre på Cryosphere Today, vil avsløre en annerledes og meget spesiell smeltesesong. Langs hele Russlands enorme nordområde har isen smeltet tidlig og markant. I stor grad forsvant den bare, lenge før normalt i smeltesesongen. Men dette har til en viss grad blitt kompensert av mer is i selve det arktiske bassenget – ikke i forhold til et normalår, men i forhold til 2007 og 2008.

Nå gjenstår en spennende måned, for som en kan se her (16.08.09) er det mye “råtten” is som fort kan smelte. Eller kanskje ikke. Men under 2007 ser vi heldigvis ikke ut til å komme.

Vurdert til: av 149 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mye og mangt som kan provosere når det gjelder hvordan vi ikke gjør selv de enkleste ting for å vise at vi tar klimatrusselen på alvor. Men bare én ting gjør meg øyeblikkelig pisse sur og forbannet, og det er å bli servert vann fra et annet kontinent enn det jeg befinner meg på.

Som omreisende fant (en annen debatt) opplever jeg det ofte. Å sitte på restaurant i Bolivia og få vann fra Sveits, eller i Krakow og få vann fra Canada, eller i Miami og drikke den allestedsnærværende franske Perrier. Den får jeg også ofte i Norge, når jeg i vanvare glemmer å spesifisere at det er springvann jeg (selvsagt!) skal ha. Friskt springvann jeg allerede har betalt noen øre for gjennom skatter og avgifter, i stedet for månedsgammelt vann til 60 kroner literen. Jeg kan godt forstå at restauranten helst ønsker å selge meg det siste, men det er meg komplett ubegripelig hvorfor jeg skulle ønske å kjøpe det. Jeg vil ha norsk vann, på en lekker karaffel, klirrende med is.

Det samme på alle norske hoteller. Hvilke idioter er det som henter 20 cl gammelt fransk vann i minibaren og betaler en literpris på en god hundrelapp, når de kan helle i seg ubegrenset – gratis – fra springen? Noen steder må man kjøpe vann på flasker. Norge er ikke ett av dem. Enhver reisehåndbok kan fortelle hva som gjelder der man befinner seg. Hotellets resepsjon også.

Men så viser det seg selvsagt at det ikke egentlig er vann det handler om. Det er livsstil. Ved å drikke det rette vannet signaliserer man gruppetilhørighet og sosiale ambisjoner, om ikke til og med virkelighet. Sløser man bort penger på overhypede Voss kommer man visst nærmere Madonna og sosieteten i Hollywood, i det minste i sitt eget forvirrede hode. Eller man kan markere avstand til denslags forfengelighet ved å kjøpe et annet merke som signaliserer andre verdier. Abba-verdier? Eller “Dasani”, for eksempel. Dermed støtter man the Coca Cola Company i stedet, og det er jo litt av en protest. For øvrig måtte Coca Cola nylig innrømme at dette vannet bare var springvann fylt på flasker. Det er et vanlig triks som bidrar til å gjøre idiotiet komplett. Cirka 25% av flaskevannet som selges i USA kommer rett fra springen, eller “fra kommunale kilder”, som omskrivingen gjerne er. Det er ingen grunn til å tro at det er mindre andre steder.

Kaldt vann er godt, selv om noen foretrekker varmt flaskevann. Blindtest etter blindtest har vist at hva som står på etiketten ikke gjør utslag overhodet. Man smaker ikke forskjell. En god illustrasjon: I sitt program “Bullshit” demonstrerte komikerne Penn & Teller at restaurantgjester ikke kunne merke forskjell på flaskevann og vann fra restaurantens hageslange. Naturlig nok, siden det som oftest ikke er noen, og en eventuell forskjell like gjerne kan gå i flaskevannets disfavør. Her er videoen deres:

Markedet for flaskevann er estimert til rundt 500 milliarder kroner i året. Det meste av dette går til markedsføring (massiv merkevarebygging må til for å sikre at alle kundesegmenter får “sitt” vann), emballasje og transport. Selve vannet utgjør en svært liten prosent.

Hva er problemet? Milliarder av flasker produsert av plast, og dermed olje. En enorm og energikrevende transport på kryss og tvers av kontinenter, hvor vann fra Sveits går til Sør-Amerika, vann fra Canada til Europa, vann fra Norge til USA og vann fra Frankrike til overalt. Alt for å stille betalingsvillige dårers behov for å føle seg annerledes ved å konsumere det riktige vannet, tross at de  ikke kan kjenne forskjell. Det er så dumt at det må være sant.

Selvfølgelig behøver vi vann på flasker. Noen ganger, noen steder. Lokalt vann, ikke fra Fiji, Voss eller Grønland. Men dagens situasjon er et eksempel på en verden gått av hengslene. Det kan vi ikke regne med at verken myndigheter eller produsenter gjør noe med. Det burde de heller ikke behøve. Hver og en med en smule fornuft kan i stedet bruke sin egen forbrukermakt: Ikke kjøp flaskevann i Norge. Må du, så behold flasken for senere påfyll – det er bare en brøkdel som blir resirkulert, og også det er energikrevende. Er du på restaurant og kelneren kommer med en flaske fransk eller amerikansk skvip, så spør hva i all verden som er hensikten med det. Be om springvann i stedet. Kort sagt: Ikke kjøp det du kan få gratis.

Blir du mindre kul da? Mindre sofistikert? Noen vil kanskje synes det. Men helt sikkert er at du blir mindre lettlurt.

Vurdert til: av 161 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Solforskerne ved NOAAs ekspertgruppe regner nå med at desember 2008 markerte slutten på solsyklus 23 og begynnelsen på nummer 24. Lengden på syklus 23 ble dermed 12 år og 7 måneder. Det er betydelig lengre enn normalen på 11 år. Samtidig er denne normalen såpass variabel at det ikke er noe oppsiktsvekkende ved dette. Mer vitenskapelig formulert: Resultatet faller innenfor to ganger standardavviket. Noen grunn til de mange spådommene fra klimanekterne om at solen sto foran en varig svekkelse var det altså ikke. Men vi må tilbake til 1823 for å finne en lenger syklus, og 23 var den tredje lengste siden man begynte målingene i 1755.

Kan vi si dette med 100% sikkerhet? Selvsagt ikke. Men en klar og enkel indikasjon finner vi her: Desember var så godt som uten solflekker. 2009 begynte på samme måte. Men nå har antallet dager uten solflekker på kort tid falt til dagens 83% – regnet for hele 2009. Dette ifølge nettstedet SpaceWeather.com, hvor du selv kjapt og enkelt kan se hva solen har fore.

Den nevnte ekspertkomite anslår at solsyklus 24 vil nå sin topp i mai 2013, noe som er cirka ett år senere enn tidligere antatt og reflekterer det dype solminimum som nylig er passert. De forventer ved neste maksimum cirka 90 daglige solflekker. Det vil i så tilfelle innebære en ganske moderat topp – den svakeste siden 1928 – men igjen ikke noe oppsiktsvekkende.

En forskningsartikkel (Kamp & Tung, 2007) indikerer at forskjellen på solarmax og minimum utgjør cirka 0,18 grader på global temperatur. NASA har kommet frem til liknende resultater. Dette innebærer at vi kan forvente å oppleve en klode varmere enn noensinne tidligere målt rundt 2012 – 2014. Toppåret så langt var 2005 med 0,62 grader over snittet for 1951-80, mens 2008 var det niende varmeste med 0,44 (NASAs tall). Interessant (og  i stor grad tilfeldig) nok er differansen 0,18 grader. Legg til virkningen av nye, årlige utslipp av klimagasser og av balansering av energi mellom hav og atmosfære, og grunnlaget for nye rekorder er på plass. Men deretter kommer også nye, kaldere år, akkurat som denne gang. Og med det formodentlig nye fornektelser fra en stadig svinnende skare klimatullinger på vei inn i en ny istid.

To vanlige forbehold må med: En eller flere store vulkanutbrudd kan forsinke neste varmetopp noe. Det kan også en kraftig La Niña-episode, men her er nok sannsynligheten vel så stor for at en El Niño kan gi en tidligere rekord. Hvilket for øvrig ikke er noe å strebe etter, selv om vi ser ut til å gjøre vårt beste.

Vurdert til: av 174 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg begynner med digresjonen: Har jeg diktet opp et nytt ord? Jeg finner ikke “sensajournalisme” eller avledninger av ordet på Google eller Kvasir, men det betyr jo bare at det ikke er skrevet på nettet i en søkbar tekst. Hadde vært moro å vite. Men uansett:

Pål Prestrud, direktør for Cicero senter for klimaforskning, har i dag vært i nettmøte hos Dagbladet og besvart lesernes spørsmål. Det forløp helt udramatisk og skal ikke kommenteres nærmere her.

Det morsomme er at mens nettmøtet pågikk hadde Dagbladet.no dette som toppsak på sin forside. Det skjedde med et flott panoramabilde over et iskaldt arktisk landskap, under fete typer som proklamerte at “Ja, det blir kaldere“.

Under bilde og overskrift følger en saklig og grei artikkel hvor poenget er at vår klode blir varmere og havisen i Arktis stadig reduseres. Men dette er de langsiktige trendene. På kort sikt kan naturlige svingninger gi perioder med nedgang. I Dagbladets artikkel illustreres dette med perioden 2002-2008. Dette er altså den totalt misvisende “begrunnelsen” for Dagbladets sensajournalistiske overskrift.

Hva er så disse mystiske “naturlige svingningene”? Utvekslingen av varme mellom hav og atmosfære er én, eksemplifisert ved den viktige El Niño-effekten. Vulkanutbrudd er en annen, da de kan føre til rask men kortsiktig nedkjøling. Endring i solstyrke er en tredje. De er ikke mystiske i annen forstand enn at de er vanskelige å anslå i forkant, selv om de er målbare (og dermed kan korrigeres for) i etterkant.

Men vent nå litt… Hvordan vet vi at nedgangen fra 2002 til 2008 ikke er innledningen på en langvarig global nedkjøling? Isolert sett kan ingen si det sikkert. Men før du trekker kjappe kortslutninger kan det være greit å ha dette i mente: Trenden 2000 – 2006 er positiv. 2001 – 2007 også. Og 2000 – 2008. Og så videre. Nettstedet SkepticalScience har en god artikkel om dette: Is the climate warming or cooling? Den viser at selv i en periode med meget sterk økning, nemlig 1975 – 2009, så kan man finne en rekke korte intervaller med synkende global temperatur.

Dersom vi avslutter denne banale leken med tall og heller ser på de bakenforliggende årsaker, så måtte en langsiktig synkende global temperatur skyldes en endring i klodens energibalanse. Det krever enten permanent svakere sol og/eller lavere drivhuseffekt tross stadig stigende innhold av CO2 og andre klimagasser i atmosfæren. Det første er usannsynlig, det andre er umulig. Vi går derfor mot varmere tider.

Ah, du himler litt med øynene nå, min klimakompetente leser. Og du har helt rett, for alt jeg har skrevet så langt er førskolepensum i klimaskolen. Til det må jeg innvende: Les kommentarene under Dagbladets artikkel! Altså ikke selve diskusjonen med Prestrud, men det generelle ordgyteri i det frie forum. Jeg mangler ord på å beskrive hvor lavt kunnskapsnivået er der, og hvor dårlig argumentasjon som bedrives. Mange har åpenbart heller ikke kommet lenger enn til overskriften før de hev seg inn i diskusjonen, og tror dermed at de har journalisten med seg på laget.

Dette er altså en påminnelse. Aldri ta for gitt at den du diskuterer med har forstått selv de mest basale sammenhenger om klima. Mange har faktisk ikke det – ennå! Dersom man for eksempel ikke deler en felles forståelse om at CO2 og metan er drivhusgasser vil det meste av diskusjon på klimaområdet bli meningsløs.

PS:

Det siste året som med en viss rett kan kalles “kaldt”, det vil si under gjennomsnittet for NASAs 30-årige referanseperiode (1951-1980), er 1976.

Vurdert til: av 168 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke Antarktis jeg tenker på; det har i praksis alltid vært ubeboelig. Jeg tenker på Australia. En rik, industralisert nasjon med 22 millioner innbyggere. Nummer fire på FNs utviklingsindeks som omfatter alle verdens nasjoner. Et enormt land med 24 ganger Norges areal.

Tilfeldigvis er det også landet med klart høyest utslipp av CO2 per innbygger i verden. Grunnen til det er at de overveiende (84%) baserer seg på kullkraft for produksjon av sin elektrisitet. I tillegg er de fullstendig avhengige av sine biler, lastebiler og fly, både for person- og varetransport. Og paradoksalt: Landets politiske claim to fame er at det på få år gikk fra å være USAs eneste allierte utenfor Kyotoavtalen til å kaste en regjering nesten utelukkende fordi den var i utakt med folket i klimaspørsmålet. Aldri tidligere har klimaspørsmålet vært avgjørende for et regjeringsvalg.

Men å si det er lettere enn å gjøre det. For noen dager siden kom beskjeden fra statsminster Kevin Rudd om at man utsetter de planlagte klimatiltak med ett år på grunn av den økonomiske krisen som også rammer Australia.

Dette er i og for seg trist, men i en verden av sinker ikke noe jeg skal bekymre meg videre over her. Mer interessant er igjen paradoksene. Verdens første “klimaregjering” må nå tåle krass kritikk fra mange hold for sin klimapolitikk. Kritikk fra internasjonalt hold, enten den kommer fra andre lands politikere eller utenlandsk presse, kan av og til samle folket til støtte for eget styre. Men i denne saken må Rudd og hans regjering tåle kraftig motbør også fra egen presse og egne velgere. Nylig har også mange av landet fremste klimaforskere gått sammen om et brev som blant annet sier følgende:

Evidence is mounting that climate change is occurring faster than previously predicted and we are perilously close to a number of tipping points which, if passed, would amplify the effects of climate change and make it much more difficult to bring further warming under control. We cannot emphasize enough just how serious the situation has become.

Brevet konkluderer som følger:

It is our considered view that no new coal-fired power stations, except ones that have ZERO emissions, should be allowed to be commissioned in Australia. [...] Genuine action on climate change will mean that coal-fired power stations cease to operate in the near future.

Dette er omtrent som om norske forskere skulle anbefalt en øyeblikkelig stans av norsk kraft ved vannkraft, fordi man har forsket seg fram til at vannkraft har katastrofale langsiktige virkninger. En åpenbar politisk umulighet, ikke sant?

Saken er at vi ikke umiddelbart kan forstå Australias situasjon. Den er en helt annen enn vår. Australia har alltid vært et ekstremt sted å bo. Ekstremt stort. Ekstremt varmt. Ekstremt vått. Ekstremt tørt.

Men nå er det i ferd med å bli mer ekstremt, og det overraskende hurtig. I løpet av få tiår har klimaet endret seg betraktelig. At det har blitt varmere en bare én side av saken. Verre er den økte forekomsten av hetebølger, tørke og skogbranner i sør og flommer i nord. LA Times har en grundig artikkel som jeg bare skal sitere litt fra. Den heter ‘What will global warming look like? Scientists point to Australia‘, og er mildt sagt lesverdig i sin helhet.

Frank Eddy pulled off his dusty boots and slid into a chair, taking his place at the dining room table where most of the critical family issues are hashed out. Spreading hands as dry and cracked as the orchards he tends, the stout man his mates call Tank explained what damage a decade of drought has done .

“Suicide is high. Depression is huge. Families are breaking up. It’s devastation,” he said, shaking his head. “I’ve got a neighbor in terrible trouble. Found him in the paddock, sitting in his [truck], crying his eyes out. Grown men — big, strong grown men. We’re holding on by the skin of our teeth. It’s desperate times.”

A result of climate change?

“You’d have to have your head in the bloody sand to think otherwise,” Eddy said.

[...] With few skeptics among them, Australians appear to be coming to an awakening: Adapt to a rapidly shifting climate, and soon. Scientists here warn that the experience of this island continent is an early cautionary tale for the rest of the world.

“Australia is the harbinger of change,” said paleontologist Tim Flannery, Australia’s most vocal climate change prophet. “The problems for us are going to be greater. The cost to Australia from climate change is going to be greater than for any developed country. We are already starting to see it. It’s tearing apart the life-support system that gives us this world.”

[...] “We are already very flat and very dry as a continent,” Flannery said. “There is just this little margin that is inhabitable. We don’t have a lot of options.”

Most Australians live on the coast, where they are vulnerable to flooding because of rising sea levels, projected to increase by [up to] 6 1/2 feet this century.

“Some places are pretty close to being bloody unlivable anymore,” Cocklin said.

“When you start talking about places where 45 degrees is commonplace, that raises the question of ‘Can you really live in that?’ “

Av og til ikke i det hele tatt. Jeg leste nylig at australske myndigheter for første gang har stengt av en stor del av av sitt indre (et halvt Norge) for turister sommerstid, fordi de har en lei tendens til å dø av heteslag. Det er i og for seg ikke noe stort problem. Som nevnt har Australia et enormt areal (turister er det også mange å ta av). Men mange småsamfunn lever allerede på marginalen, og kan bli de første som fraflyttes rett og slett på grunn av hete.

Det setter storbyene under press. De ligger ved havet, og vil tåle temperaturøkning. Et større problem på lang sikt er havstigning, og på kort sikt mangel på ferskvann. Grunnvannet har sunket farlig lavt nær flere store australske byer, og å desalinere havvann er svært energikrevende. Dermed har konseptet “toilet to tap” begynt å bre om seg. Det er nemlig mye billigere å rense kloakk til drikkevann enn å ta det fra havet. Det samme er ventet å bli løsningen for statene sørvest i USA, hvor klimaforskere mener at situasjonen rundt 2040 vil likne på Australia i dag.

Australia står foran enorme utfordringer – rettere sagt problemer - i løpet av dette århundret. Det bringer meg tilbake til mitt spørsmål: Kan man tenke seg et Australia uten forurensende kullkraft, og det endatil i nær fremtid? Det er selvsagt fysisk mulig: Kontinentet har enorme “reserver” av blant annet sol- og vindkraft. Men politisk?

James Hansen har et råd når dette spørsmålet dukker opp (og det er ofte): Forskere bør aldri ta hensyn til hva som er “politisk mulig” når de kommer med sine anbefalinger. Det kan endre seg langt raskere enn hva som er fysisk mulig. Faktisk avhenger det kun av hva politikerne oppfatter at deres velgere ønsker, noe som gjør det til en ubrukelig målestokk. Australias klimaforskere har tydeligvis forstått dette, og fulgt Hansens råd.

Vurdert til: av 155 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klimarealistene er en organisasjon som ifølge sin nettside ble etablert 15. mai 2008 og konstituert 21. februar 2009. Det må sies å være en usedvanlig langt stiftelsesperiode for en så liten forening. Men som alle viktige organisasjoner har man et formål:

Formålet er å bidra med fakta om klimaet i media og være et forum for utveksling av kunnskaper i klimadebatten.

Det er et formål Klimabloggen kan støtte fullt ut. Er vi så klare for medlemskap? Kanskje ikke helt, og det skyldes det som står aller øverst på nettsiden, altså før formålet og med langt større bokstaver:

En organisasjon for deg som ikke tror på FNs klimapanel, IPCC, når de påstår at utslipp av CO₂ endrer klimaet dramatisk. CO₂ er derimot en ufarlig og livsviktig gass som er helt nødvendig for alt liv på jorda.

Vi har altså å gjøre med en organisasjon for fakta og utveksling av kunnskaper om klima som allerede i utgangspunktet avskriver de ledende klimaforskeres fakta og kunnskaper. Med andre ord et forum hvor amatører kan møtes over en klimapizza (neste gang på Peppes 29.4.) og utveksle synspunkter på andres fag.

Til neste møte på Peppes vil jeg foreslå at man setter oksygen (O) på diskusjonsplanen. O er en helt naturlig gass som er livsviktig for alt liv på jorden. Mennesker klarer seg faktisk bare noen få minutter uten. Men i likhet med CO2 er O dødelig om man får for mye av den, enten på grunn av høy konsentrasjon eller forhøyet partialtrykk. Altså: Passe mye oksygen er nødvendig for å leve, for mye dreper deg. Parallellen til CO2 er nær nok til at selv en klimarealist vil kunne snuble over den. Verken O eller CO2 er dermed “ufarlige” gasser, og såpass bør en organisasjon for utveksling av fakta og kunnskaper klare å få med seg. Jeg regner med at de retter opp denne feilen på nettsiden nå som dette er påpekt.

Jeg sakser videre:

Vi vil delta i klimadebatten hovedsakelig på tre områder:

1: I hvilken grad er klimaendringene naturlige eller menneskeskapte,
2: Hva er konsekvensene av klimaendringer, og
3: Hvordan møter vi dem.

Med å “delta i debatten” ser det ut til at klimarealistene mener å skrive fordummende kommentarer i forlengelsen av nettavisenes artikler. Det er der jeg som oftest støter på dem. Og svaret de har innenfor de tre områdene ser ut til å være 1: “De er naturlige”, 2: “Hvis det blir varmere vokser plantene bedre, men faktisk blir det kaldere!”, og 3) “Møter hva da?”.

Men nå er jeg litt urettferdig. For man forsøker, eller nærmest krever, å få trykket innlegg i avisene. Dersom dette ikke lykkes er man dypt forurettet. Det blir tatt som en bekreftelse på det synet man har om at alle som ikke er smittet av den nye klimareligionen har blitt fratatt sin rettmessige ytringsfrihet. Her er min alternative tolkning: Avisene foretrekker skribenter med kompetanse innenfor sitt tema. Det er derfor man heller ikke ser rørleggere skrive artikler om kreftforskning, selv om de nok har minst like godt grunnlag for dette som medlemmer av Klimarealistene har til å skrive om klima.

La oss uansett ikke glemme det komiske element. På Klimarealistenes nettside finnes mange gullkorn. La meg ta et par:

“Japanske forskere tror ikke lenger på “menneskeskapt” global oppvarming”

Her kan man lese at tre av fem japanske forskere avviser FNs klimapanel. Og da mener jeg bokstavelig talt tre av fem navngitte forskere, ikke 60% av japanske forskere generelt. Dette har for øvrig ikke fremkommet i noen vitenskapelig publisert artikkel, men i en rapport skrevet på vegne av en japansk støttegruppe for energi og ressurser. Undres hva andre av Japans mange tusen forskere synes om dette – og mer spesifikt, vil Japans klimaforskere ikke lenger delta i FNs klimapanel? Det ville vært noe mer oppsiktsvekkende…

“Global Cooling is Here.”

Klart det. 1980 – 89 var 0,18 grader over gjennomsnittet for 1950-1989, 1990 – 99 var 0,32 grader over, mens 2000 – 2009 så langt ligger på 0,5 over. Alle kan vel se at det bare blir kaldere og kaldere… (Tall fra NASA.)

“Er det farleg for isbjørnen med global oppvarming?”

Klimaforskere og biologer med isbjørner som fag sier ja og har gitt tydelig varsko. Amerikanske myndigheter, normalt ikke de mest klimavennlige, har akseptert problemet og setter i gang tiltak. Klimafar Per Engene (selv biolog og pensjonert rektor) svarer derimot nei, og linker til Frps nettsider. Ubetalelig!

“Kan utslepp av CO2 kan påverke klimaet?”

Kanskje ikke det best formulerte spørsmål, men Engene svarer uansett at nei, “det er fysisk umogleg”. Han viser her til en bok han har skrevet sammen med en Tullberg. Men skulle det, tross umuligheten, faktisk bli varmere, så er det slik at “høgare CO2-innhald i atmosfæren og eit varmere klima hadde vært gunstig for alt som veks”. Det er ganske fantastisk at ikke biologen Engene vet at “alt som veks” er nøye tilpasset sitt habitat, og bare enkelt går ut fra at varmere er bedre.

Jo da, Klimarealistene er verdt et innlegg, men neppe så mye mer. De er litt som “Flat Earth Society”, bare at humoren er ufrivillig…

Vurdert til: av 156 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forskere som overvåker Wilkinsisen i Antarktis melder at den siste, smale isbroen som holder den til festet til land på lørdag begynte å sprekke, og nå ser ut til å være i full oppløsning.

Noen av bruddene i Wilkinsisen. Kilde: ESA

Akkurat dette har vært rapportert i media over hele verden, og også her i Norge. Følger du alminnelig godt med har du sannsynligvis allerede ha fått det med deg. Dette er en kulminasjonen av en prosess som for alvor begynte i desember i fjor. Selve smeltingen går imidlertid tilbake til 1990-tallet. Før det regner man med at området har vært under kontinuerlig isdekke i minst 10.000 år. Artikkelen i Wikipedia er kort men gir både god bakgrunnsinformasjon og oversikt over den prosessen som nå er i gang.

Tidligere brudd i isen har ført til at den er redusert med ca. 2.000 km2. Det som gjenstår, og som nå ser ut til å kunne flyte fritt av gårde, er ca. 14.000 km2. At norske aviser får mye av sitt stoff ferdig pakket er tydelig når det overalt sammenlignes med størrelsen på Jamaica. For det første er det få nordmenn som vet noe særlig om hvor stort Jamaica er, og for det andre er det en dårlig sammenligning. Jamaica er bare 11.100 km2 stor. Mange norske fylker er imidlertid rundt 15.000 km2. For eksempel Hordaland, Buskerud og Møre og Romsdal.

Skulle dette skje – og slik ser det altså ut – så innebærer det et større isflak på avveie enn noensinne tidligere observert. Faktisk fire ganger større enn viden kjente Larsen B som forbløffet forskerne i 2002. Men isflak er feil betegnelse, siden det som gjerne skjer er en pulverisering, hvor tidligere faste ismasser bryter opp. Man forventer da at mye vil føres til havs med strømmen og smelte bort. En del vil nok fryse fast igjen, kanskje langt borte fra Wilkinssundet. Det går jo nå mot vinter i sør.

Et artikkel fra det vitenskapelige magasinet Nature i 1978 er verdt å nevne her. Der ble følgende sagt:

One warning sign that a dangerous warming is beginning in Antarctica, will be a breakup of ice shelves in the Antarctic Peninsula just south of the recent January 0C isotherm; the ice shelf in the Prince Gustav Channel on the east side of the peninsula, and the Wordie Ice Shelf; the ice shelf in George VI Sound, and the ice shelf in Wilkins Sound on the west side.

Hva med de andre som er nevnt? Alle er nå borte. Den siste som forsvant var Wordie. Den brakk løs i mars 2008. Ett år senere er det ikke noe igjen.

En viktig ting: Wilkinsisen er allerede flytende. Om den nå forsvinner bidrar ikke det direkte til at havene stiger. Men forskerne mener at den har fungert som hinder for den bakenforliggende isen, den som ligger på land. Det er grunn til å tro at denne nå vil flyte raskere mot havet.

Ikke noe av dette er nytt for den som følger litt med på klimafronten. Eller i denne bloggen. Det som fikk meg til å skrive dette innlegget er min private hoderysten etter å ha lest en del av innleggene i debatten etter Dagbladets artikkel, “Isflak så stort som Jamaica bryter seg løs på Sydpolen“. Journalisten er tydeligvis heller ikke helt på topp. Problemet med Jamaicas størrelse er nevnt. Dessuten er det mer enn 2.000 kilometer fra Wilkinsisen til Sydpolen. Og i motsetning til Nordpolen ligger Sydpolen på fast grunn. Det er lite trolig at havis skal drive av gårde derfra…

Men kommentarene! Uvitenheten er fantastisk. Innlegget med mest “tomler” sprer fullstendig gal informasjon om at selv om det smelter langs kantene øker isen totalt sett. Det er gammel tro som gjennom NASAs massemålinger er erstattet med ny viten: Det årlige massetapet fra Antarktis er nå i snitt et par hundre milliarder tonn is i  året. (Noen har påpekt feilen, men får langt mindre respons.)

Et annet innlegg trekker inn total utbredelse av havis i Antarktis. Den er for tiden 700.000 km2 i pluss. Så da må jo alt være bra? Bare for den som sjekker fjorårets værmelding før han drar på ski i påskefjellet. Den årlige variasjon i havis for kontinentet som helhet har fint lite å gjøre med at tusenvis av år gammel is forsvinner fra den antarktiske halvøy, og enda mindre med massetapet fra innlandsisen. Det er fullstendig bomskudd – men høres kanskje tilforlatelig ut. (Ingen forskere har sagt at Antarktis kommer til å mangle vinteris i dette århundret.)

Deretter går debatten fullstendig i oppløsning, og det langt raskere enn selv Wilkinsisen. Satelittbilder og rolige professorers uttalelser er helt glemt. Nå går det i kritikk av meningstyranni, klimapanelet, Frp, AP, AUF, Al Gore, klimaspøkelset, klimaindustrien, CO2-hypotesen…noe som besvares vekselvis med forskningsresultater, hets og latterliggjøring av konspiratørene. Noen hevder at Wilkinsisen er på størrelse med en av øyene i Oslofjorden, uten å bli arrestert på det. (Den er tre ganger større enn det samlede arealet til Oslo og Akershus.)

Det er ganske morsom lesning. Men det er bare uvitenheten og evnen til å absorbere eller resirkulere monumentale feilslutninger som er egnet til å imponere. Dersom det er dette som representerer “folk flest”, da er det virkelig grunn til å glede seg over at vi har politikere til å styre dette landet. Det skorter mye også der, men det er de færreste av dem som pranger med sin uvitenhet. Ett parti som vanlig unntatt.

Vurdert til: av 166 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I begynnelsen av hver måned bruker jeg to minutter på å besøke en nettside som viser vannstanden i Lake Mead og denne grafen:

Vannstanden i Lake Mead

Lake Mead er sikkert en ukjent plass for mange. Denne kunstige innsjøen er en meget populær plass for båtliv og rekreasjon. Samtidig er det USAs største vannreservoar, og forsyner ca. 22 millioner mennesker i Nevada og California. Det ligger ute i Nevadaørkenen nær Las Vegas, hvor den enorme Hooverdemningen holder tilbake Coloradoelven. Hooverdemningen er også svært viktig for produksjon av elektrisitet.

Normalt skal Lake Mead inneholde ca. 35 km3 med vann, og ha en kystlinje på ca. 88 mil. Men nå er det en god stund siden tilstanden har vært normal. Fra en topp ved årtusenskiftet har vannstanden sunket dramatisk. Definisjonen på tørke er for denne innsjøen satt ved et vannspeil på 1125 for over havnivå. Dette inntraff i april 2007, og har vedvart siden. Vannspeilet har falt med mer enn 30 meter, og reservoaret er nå mindre enn halvfullt. Lokalt har dette fått store konsekvenser, blant annet ved at mange marinaer har måttet flytte eller stenges ned.

Dette er den lengste tørken i reservoarets historie. Ved å se på grafen vil noen umiddelbart protestere på dette og peke på perioden 1955-58. Men periodene er ikke sammenlignbare på grunn av fyllingen av et høyereliggende reservoar kalt Lake Powell fra 1966 og 17 år fremover. I praksis er vi derfor inne i den første tørkeperioden siden dagens reservoar ble tatt i bruk.

Den direkte årsaken er naturligvis enkel å fastslå: For høyt uttak av vann i forhold til innsiget. Uttaket er direkte styrt av behovet til de millioner av mennesker som har sin primære (eller eneste) vannforsyning fra Lake Mead. Myndighetene har allerede knepet inn så mye som mulig på forbruket. En vanlig konsekvens er forbud mot vanning av plen og hage, men verre er problemene med å skaffe nok vann til jordbruket. Det er lite realistisk at man skal klare å redusere mye mer på behovet for vann. Det er tvert imot økende. Enda mer problematisk er at vannstanden er nær ved å synke under slusene, og dermed å gjøre hele reservoaret ubrukelig. Det som her henger høyt i luften er et slikt inntak:

Den lille røde flekken nede ved venstre fot er for øvrig en båt – så får man et inntrykk av størrelsen…

Mer spenning knytter seg til tilsiget av vann, som er nedadgående. Forskerne peker på særlig to årsaker til det. Den ene er mindre nedbør i tilfangsområdet, noe klimamodeller har vist er et forventet resultat av høyere temperaturer. Det andre er at mindre av nedbøren kommer som snø, samtidig som den snøen som kommer smelter tidligere, også det selvsagt knyttet til høyere temperaturer.

Hva vil så fremtiden bringe? Ingen vet. Både myndigheter, forskere og befolkningen generelt har blitt tatt på sengen. Under den forrige administrasjonen var det ikke klima for å ta situasjonen alvorlig, for å si det slik. Det beste man kan håpe på er at teorier og modeller vil vise seg ikke å stemme. Men å satse på dette vil innebære enorm risiko: En nylig publisert forskningsrapport konkluderer med at det er 50% sannsynlighet for at reservoaret vil være tomt innen 2021. En annen viser at muligheten til å produsere elektrisitet ved det gigantiske Hooveranlegget kan falle bort så tidlig som 2017. En tredje at vannspeilet kan falle under hovedslusen som forsyner Las Vegas allerede i 2010. I så tilfelle vil det sette de nærmere 2 millioner innbyggerne som sokner til byen i en fortvilet situasjon, for ingen av de planene man nå er i gang med er i stand til å bringe fram tilstrekkelig med vann fra alternative kilder på så kort varsel.

Vurdert til: av 354 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La meg begynne med å unnskylde mitt fravær. Jeg har verken mistet interesse eller skrivekløe. Begge deler har imidlertid rent midlertidig måtte styres i en annen retning, fullstendig uten klimarelevans. Resultatet av det er 272 sider i forlagets hender, senkede skuldre, og en (for meg!) etterlengtet hjemkomst til bloggen.

Imens har det vært økonomisk krise for alle penga (jeg må oppdatere metaforene mine) , og klimaet har havnet i bakleksa (seriøst, ingen vet hva bakleksa er lenger). Dessuten har det jo vært så gudsjammerlig kaldt. Snø i sjøkanten i Kroatia i februar var det som overrasket meg mest (og mine kjente der nede). Men det har vært rapportert om sprengkulde fra både Øst-Europa og deler av USA. Den globale oppvarmingen er på hold.

Jeg har jo følt det selv også. Det har vært kaldt til margen for en mann som sjelden har tid til å ta på seg jakke (og ikke liker å kjøre med en). Kulden er ingen venn, bortsett fra de altfor sjeldne anledninger hvor jeg snor meg ned Østerrikes fjellsider i alpedress. Ikke i år. Finanskrise. Kaldt.

Hetebølge i Australia, riktignok. Svære branner. Men der bor det nesten ikke folk. Ødemark. Who cares. I USA har man frosset, akkurat som jeg har.

Så kom jeg til å tenke på en ting, nemlig at verden er stor. Hvor stor? 510 millioner kilometer i areal, ifølge Wikipedia. Norge utgjør 323.800 km2 av dette. Det er 0,06%. Litt over en halv promille. Det slår meg da at ikke bare er min personlige oppfatning av denne vinteren fullstendig irrelevant, men i tillegg er hele Norge en fullstendig ubrukelig målestokk. I global sammenheng finnes vi nesten ikke.

Det kan man ikke si om amerikanerne. Selv i dagens reduserte tilstand er de verdens tyngdepunkt. Så når de har hatt det kaldt må det da bety noe? Nja. Som amerikanere flest kan fortelle deg er USA gigantisk. Men hvor gigantisk? 9.8 millioner km2. Under 2% av vår klodes areal. Eller sagt på en annen måte: 98% av verden ligger utenfor USA. I global sammenheng er erfaringene til en fysen mann i Vermont eller en småbannende Newyorker akkurat like irrelevante som mine.

Men der ligger altså hunden begravet, som man sa på 50-tallet. Vi bor alle lokalt. En kald februar på Røa er like betydningsløst som en hetebølge over Tullaloosa.

Derfor er det fint at vi har forskere som både klarer å lese av et termometer – tusenvis av termometere, faktisk, hver dag – og regne gjennomsnitt. Noen av disse jobber hos NASA, og kan fortelle oss at på vår store, lille klode var januar 0,51 grader over normalen fra 1951-1980, mens februar var 0,41 over. Det blir 0,46 over i snitt. Skulle det holde seg ut året vil 2009 ta fjorårets plass som det 9. varmeste siden målingene startet i 1880, og varmere enn noe år i det forrige århundre, unntatt ekstremåret 1998.

Ikke kaldt i det hele tatt, faktisk.

Vurdert til: av 147 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en ny studie som i går ble publisert i Nature som fastslår dette. Fra tidligere forskning har vi visst at den antarktiske halvøy har vist en rask temperaturøkning, faktisk blant de raskeste i verden. Dette er antatt å være årsaken bak sammenbruddet i store breområder der, så som Larsen B i 2002. Men samtidig har man visst at det østlige Antarktis har blitt marginalt – ikke signifikant, som forskerne sier – kaldere. For totalen, det antarktiske kontinent, har det vært mer usikkert. En av årsakene til dette er det såkalte "hullet i ozonlaget". Dette er som kjent et menneskeskapt problem knyttet til "ozonspisende" KFK-gasser, til ettertanke for de som hevder at "mennesker kan ikke påvirke klimaet", og har en netto nedkjølende effekt. For at en oppvarming skal kunne skje også her hvor ozonlaget er på sitt aller tynneste må altså noe annet mer enn kompensere for dette.

Det som nå er avdekket gjennom en kombinasjon av satelittmålinger og stasjonære data, krysskontrollert mot andre kilder, er at kontinentet har økt sin gjennomsnittstemperatur med ca. 0,1 grader per tiår minst de siste 50 år. Både på den antarktiske halvøy og det vestlige Antarktis er økningen høyere, mens den i det indre området og i øst er lavere.

Denne vitenskapelige artikkelen nøyer seg med å angi resultatet og det faktum at samtlige av klodens syv kontinenter nå gjennomgår en oppvarming. Antarktis er ikke det unntaket mange har trodd det var, og begrepet global er på sin plass. Men man går ikke inn på årsakene bak temperaturøkningen. Her inviteres det til videre forskning. 

Så langt studien. Hvorfor skal vi som ikke er forskere bry oss? Først og fremst på grunn av faren for at den issmeltingen som allerede skjer skal skyte fart. Det ligger cirka 65 meter havstigning på "lager" i Antarktis. Der vil det ligge godt og lenge, det aller meste av det. Men vi ønsker ikke engang å se 1% av dette smelte i løpet av dette århundret. 65 centimeter havstigning er mer enn vår sivilisasjon har opplevd og ville være en katastrofe om det skulle inntreffe, særlig på toppen av det som da vil smelte fra Grønland (der ligger 7 meter til) og det som vil komme som følge av at varme hav behøver mer plass enn kalde – de ekspanderer.

Det anslaget som IPCC har per i dag tilsier 30 cm havstigning i løpet av dette århundret. Det er snakk om at dette vil bli oppjustert til rundt 80 cm når neste rapport kommer. Det er imidlertid ikke vanskelig å finne anerkjente forskere som frykter opp mot 2 meter – James Hansen er blant disse.

Her finnes selvsagt ikke noe "riktig" svar: Det er all grunn til å tro at vi kan påvirke resultatet, og vi har ingen informasjon i dag om hvor effektive vi kommer til å være i så måte.

Vurdert til: av 233 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det gjorde jeg jo for 2008 også, med blandet hell. Bedre enn det så ut til i utgangspunktet, faktisk. Men noe har vi kanskje lært i året som har gått? Vi får se.

Først en liten "disclaimer". Dette er ikke noe "seriøst" innlegg. Den globale temperaturen på ett års basis har bare marginal innvirkning på den 30 års trenden vi gjerne kaller klima. Om vi får det varmeste året siden målingene startet i 1880 betyr ikke det at den globale oppheting nå har gått berserk og vil fortsette å skyte til værs. Og motsatt: Skulle vi få det første året siden 1975 som er under gjennomsnittet for basisperioden 1951-1980 betyr ikke det at vi går mot en ny istid. Men det er nå en gang slik at vi mennesker lever korte, utålmodige liv og har et betydelig behov for atspredelse. 

Her skal vi altså gjette, fortrinnsvis med en viss begrunnelse, og ikke påberope oss hverken vitenskapelig kompetanse eller gudegitt klarsyn. Når jeg skriver "vi" er det forresten ikke fordi jeg nylig har inntrådt i de kongeliges rekker, men fordi alle og enhver oppfordres til å komme med sine egne "guesstimater" nedenfor.

Jeg kommer ikke til å si noe om forventet orkanaktivitet i år. Jeg finner ikke noe grunnlag for det så tidlig i året. La oss konsentrere oss om to forhold: Global gjennomsnittstemperatur og minimumsareal av arktisk havis.

1. Global gjennomsnittstemperatur i 2009

De ulike måleseriene for temperatur viser nå forbausende godt sammenfall, så valget spiller liten rolle. Jeg bruker som vanlig NASAs GISS.

Vi tar det gradvis fra generelt mot spesifikt:

a) 2009 blir varmere enn 2008 og dermed et av de 8 varmeste årene målt siden starten i 1880

b) 2009 blir det 7. varmeste året

c) 2009 blir 0,5 grader varmere enn basisperioden 1951-1980

Kort begrunnelse: Mengden av CO2 og andre drivhusgasser i atmosfæren fortsetter å øke, og trenden for global temperatur er stigende. Men to kortsiktige virkninger trekker ned: Overflatevannet i Stillehavet er relativt kaldt, og det er godt mulig at en ny La Niña er på vei. Dessuten er solen på sitt svakeste på lenge, noe som er estimert å kunne innebære ca 0,1 grader globalt. Det tilsvarer omtrent effekten av 7 års utslipp av CO2 fra fossilt brennstoff.

Skulle vi i løpet av året få et massivt vulkanutbrudd kan året bli betydelig kaldere enn antatt på grunn av utslipp av aerosoler. Jeg nevner det, men ser ellers bort fra muligheten da noe slikt ikke har skjedd siden 1991 og Mount Pinatubo.

Noen lurer kanskje på når vi igjen setter ny varmerekord, bak 2005 og 2006/1998. Det kan ingen vite, men det er moro å gjette. Jeg tror det vil inntreffe i 2012 og deretter bli fulgt av flere topper i løpet av noen av de påfølgende fem årene, og da under episoder av El Niño.

2. Arktisk havis i 2009

I fjor gjorde jeg den tabben å legge til grunn det minst interessante, nemlig havisens utstrekning. Her teller aller områder med minimum 15% is, noe som er langt mer slush enn is. Vi kommer selvsagt til å kaste noen blikk på denne kurven også i år – det virker å være den som får mest oppmerksomhet i media – men skal konsentrere oss om areal, slik det blir oppgitt på Cryosphere Today. Det var klimanekter Onar Åm som henledet min oppmerksomhet dit, og det synes jeg han gjorde helt rett i. Areal er helt klart et mye mer meningsfullt mål enn utstrekning, og vi skal følge denne grafen.

Spådom om arealet av arktisk havis:

a) Minimumsrealet av arktisk havis vil ligge under snittet for 1979-2000

b) Det vil bli satt ny minimumsrekord i september 2009

c) Minimumsarealet vil bli 2,7 millioner km2

I tillegg vil vi i 2009 få en ny minimumsrekord for volumet av havisen i nord. Dette er imidlertid vanskelig å måle, beheftet med større usikkerhet og ikke mulig å følge fra uke til uke.

Begrunnelse: Trenden de senere år, den stadig mindre andelen av flerårig is, den påviste økte absorbsjon av solenergi som slår ut både på hav- og lufttemperatur.

Nå – hva tror du?

Vurdert til: av 183 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Data er nå på plass fra samtlige organisasjoner som utarbeider sine måleserier. Det ser ut som dette:

Kilde for grafen er RealClimate.org Som det fremgår av de tre ulike måleseriene er de nær identiske, og det spiller derfor liten rolle hvilken av dem vi tar utgangspunkt i. Denne bloggen bruker temmelig konsekvent NASAs målinger, og det er disse som kalles GISTEMP.

I virvaret av linjer er det for øvrig lett å overse den som er viktig: Den svarte linje i midten som representerer trenden. En slik trend må naturligvis være sentrert omkring resultater både på over- og undersiden. Det er ikke bare normalt, det er en nødvendighet. 

Året 2008 var 0,44 grader over gjennomsnittet fra 1959-1980. Det gjør det til det 9. varmeste året som er målt siden 1880. Vi finner alle de 10 varmeste årene innenfor en periode på 15 år. Gjennom det siste året har det vært en del oppslag om at 2008 var et "kaldt" år. Det er altså feil. Men det skulle ha vært kaldt, siden vi har hatt en ganske kraftig La Niña-episode gjennom deler av året, og solen er på det svakeste i sin kjente syklus.

At vi nå er inne i en "kjølig periode" er dessverre en latterlig forestilling, noe vi lett kan se av grafen ovenfor: Trenden er økende innenfor nær sagt ethvert tidsrom siden midten av 80-tallet. Unntaket er året 1992, noe som skyldes det store vulkanutbruddet på Mount Pinatubo i 1991 som ga en kortsiktig nedkjøling. Det er en velkjent effekt. Men etter 1991 har ingen slike store utbrudd forekommet.

Ved å definere svært korte intervaller ut fra en lokal temperaturtopp kan man selvsagt få det til å se ut som om den globale opphetingen har avtatt eller stoppet opp. Det ekstreme 1998 er flittig brukt i så måte. Men dette gir ingen mening. Klima defineres normalt over en periode på 30 år, og ingen forskere har hevdet at enhver periode på 10 år vil vise oppvarming. Det er trenden som har betydning, ikke det enkelte års observasjon. Av trenden ser vi at det har blitt ca. en halv grad varmere fra 1979 til 2008.

Vi kan gjøre det bedre enn dette også. Siden det enkelte år spiller en beskjeden rolle kan vi allerede nå si at det inneværene tiår (hvor 2009 vil være det siste året) blir cirka 0,5 grader varmere enn basisperioden 1959-1980, og med det soleklart varmeste tiår siden målingene begynte i 1880. Det ser vi enkelt av denne grafen:

(Kilde: NASA)

Her er utviklingen i global temperatur over snitt på ti års basis:

• 1970-79: 0
• 1980-89: 0,18
• 1990-99: 0,32
• 2000-09: 0,50 (estimert. Per i dag: 0,51)

Dette gir et snitt på +0,16 grader per tiår. Det er i seg selv en fryktelig rask temperaturøkning. Men problemet forverres kraftig av at den akkumulerte virkningen av CO2 og andre klimagasser i atmosfæren stadig øker, noe som innebærer stor fare for at takten i temperaturøkningen vil bli høyere noen årtier frem i tid. Særlig dersom den arktiske havisen skulle forsvinne i sommerhalvåret, slik det nå ser ut til kan skje. Da vil mer energi bli absorbert i havet i stedet for å reflekteres ut i rommet av isen, og i tillegg vil energien bli brukt til oppvarming fremfor smelting av isen.

Hva så med året vi nettopp har gått inn i? Det tar vi i neste innlegg…

Vurdert til: av 177 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 2006 ble det publisert en vitenskapelig artikkel som viste at etter en rask oppvarming det foregående tiår hadde havtemperaturen falt kraftig i 2004 og 2005. Hele 1,5 grader i snitt. Det var mildt sagt underlig, siden det er velkjent at minst 80% av den globale opphetingen kommer i form av temperaturøkning i havet. Blir havene kaldere er det temmelig utenkelig at kloden blir varmere. Klimatvilere fanget naturligvis stor interesse for denne vinklingen.

Her var det noe som ikke stemte. Det viste seg å være  de måledata som artikkelen var basert på. Det kan høres tørt ut, men er det slett ikke om man leser den glimrende artikkelen hos NASA hvor historien bak blir brakt fram i lyset. En må jo ha sympati med forskeren som skulle holde et prominent foredrag om "Ocean Cooling", og så i siste liten måtte endre dette til "Why I Was Wrong…".

Ikke bare var dette prisverdig på det personlige plan, men forskerens oppdagelse gjorde at tidligere store svingninger i observasjonene av havtemperatur nå kunne forklares og korrigeres. Dermed faller tingene lang mer på plass når det gjelder klodens energibalanse. Blant annet har den observerte havstigning kommet i langt bedre overensstemmelse med hva modellene sier at de skulle ha vært:

Det var verken modellene eller virkeligheten det var noe "galt" med, det var observerbare, forklarlige og dermed korrigerbare feil i en del et datagrunnlag som består av millioner av observasjoner. Og det var forskeren selv som ropte varsko her.

På den annen side er det jo trist at han ikke hadde rett. Det hadde vært bedre for oss alle om havene faktisk ble kaldere, og ikke varmere slik virkeligheten dessverre viser.

Kilde og litteraturhenvisninger: NASA.

PS:

Bare for å foregripe en vanlig misforståelse: Dette handler om global gjennomsnittstemperatur i havene, og er selvsagt ikke til hinder for lokale temperaturendringer som følge av sykluser, endringer i havstrømmer osv. Det kan godt bli kaldere noen steder selv om det blir varmere totalt sett, i havet som på land. 

Vurdert til: av 173 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fabulert omkring dette tidligere, og da særlig i innlegget hvor jeg oppsummerte utfallet av mine spådommer for 2008. Her er hva jeg skrev om isen:

—

Egentlig er det vel verken utstrekning eller areal som er aller
mest interesant, men selve mengden av is? Altså isens
masse. Den vil være en funksjon av areal
multiplisert med tykkelse. Og hva skjedde med sistnevnte? Jo, den
ble redusert med hele 10% i 2008 i forhold til de fem
foregående vintre, ifølge en ny forskningsrapport. Årsaken er selvsagt at
is som er ny av året blir tynnere enn den som er
flerårig, og den flerårige blir stadig mer sjelden. Det
betyr at isens masse i 2008 faktisk var lavere enn i
rekordåret 2007.—

—

Da er det hyggelig – på sett og vis ihvertfall – å se at man i etterkant får støtte fra kompetent hold, nemlig World Meteorological Organization, som nå har uttalt følgende:

Arctic sea ice extent during the 2008 melt season dropped to its second-lowest level since
satellite measurements began in 1979, reaching the lowest point in its
annual cycle of melt and growth on 14 September 2008. Average sea ice
extent over the month of September, a standard measure in the
scientific study of Arctic sea ice, was 4.67 million km2. The record
monthly low, set in 2007, was 4.3 million km2.

Because ice was thinner in 2008, overall ice volume was less than that in any other year.

Det er selvsagt dette som er det mest interessante, og verken utstrekning, vinteris eller hva man ellers måtte følge medd på. Men problemet er at man ikke per i dag kan ha noen daglig statistikk for ismasse på samme måte som man kan ha det for utstrekning og areal. Tykkelse er jo ikke like lett observerbart. Men kanskje på sikt?

For øvrig kan man lese dette:

A
remarkable occurrence in 2008 was the dramatic disappearance of nearly
one-quarter of the massive ancient ice shelves on Ellesmere Island. Ice
70 metres thick, which a century ago covered 9 000 km2, has been
chiselled down to just 1 000 km2 today, underscoring the rapidity of
changes taking place in the Arctic.

Det får man si. Eldgamle isbreer redusert med 88% i løpet av et århundre, hvorav nærmere 25% forsvant bare i løpet av 2008. Det er temmelig oppsiktsvekkende.

Og oppsummert:

The season strongly reinforces the
30-year downward trend in Artic sea ice extent.

En indikasjon på det får vi av denne grafen:

Den stiplede linjen viser den utviklingen som forskernes modeller har predikert. Som vi ser er endte 2007 og 2008 på et nivå man først forventet etter 2050. Dumme forskere og dårlige modeller? Tja, en har jo visst en stund at is kan reagere mye raskere enn det en så langt har lagt til grunn – det har man sett av smeltingen både av arktisk havis samt isen på Grønland og i Antarktis. Det som mangler er en formalisering av dette, en matematisk funksjon som kan knytte modellene nærmere virkeligheten. Mye kan tyde på at man nå har funnet denne, ihvertfall når det gjelder is i breform, noe som vil gi langt bedre modeller. Det kommer vi snart tilbake til.

Vurdert til: av 165 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

NASA har nå kommet med nye beregninger som viser at siden 2003 har vår klode mistet 2 billioner (altså to tusen milliarder) tonn med landis. Det siste er viktig. Vi snakker altså ikke om havisen i Arktis eller Antarktis her, men om landliggende is som når den smelter bidrar til å heve havnivået.

Cirka halvparten av dette kommer bare fra Grønland. Hastigheten i nedsmeltingen av Grønlandsisen er nå slik at kun den bidrar med en halv millimeter global havstigning per år. En halv til får vi fra annen landis, hovedsaklig i Alaska og Antarktis, hvor en annen undersøkelse viser at istapet der har økt med 75% det siste tiåret.. Dermed utgjør dette nærmere en tredjedel av den totale havstigningen på 3.5 millimeter i året. Det resterende skyldes i hovedsak at havene ekspanderer fordi de blir varmere.

Synes du dette er lite? Da kan det være greit å minne om at frem til at i det nittende århundre hadde vi ingen havstigning de siste tusen år eller så. Den begynte å røre på seg utover 1900-tallet, først med 1, så 2 millimeter i året. Nå er den altså 3.5, og vi snakker om en tredobling på få tiår. Du kjenner også sikkert forskjellene på disse tallseriene: 1,2, 3, 4, 5 versus 1, 2, 4, 8, 16… Eller som NASAs forsker Jay Zwally sier det: "- Det blir ikke noe bedre, og alle tegn tyder på at oppvarmingen og økningen
fortsetter." Den har allerede økt med 50% de siste 15 år…

Så tilbake til den blogghorende overskriften. Den er temmelig meningsløs. Faktisk er det slik at så sent som på 1990-tallet var det ingen netto avsmelting fra Grønland. Nå har den altså vært mer enn tusen milliarder tonn de siste 5 årene. Jeg kunne altså like gjerne ha skrevet at den har doblet seg tusenmilliarderdoblet seg (fra det første tonnet). Som sagt, meningsløst. Men her er cluet: Det ligger seks meter havstigning frosset som is på Grønland, pluss mer enn 60 meter til i Antarktis.

Og vi har vekket kjempen.

Vurdert til: av 170 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nær sagt alle land har nå skjønt at det er behov for kraftige kutt i menneskelige utslipp av klimagasser – faktisk i den grad at enkeltmenneskers problemer med å forstå det samme er av mindre betydning og ikke det vi skal bekymre oss om her. Vi har uansett nok av utfordringer, blant annet hvordan kuttene skal skje, og hva som skal erstatte den fossile energi vi i dag for en stor del benytter oss av. Og vi har spørsmålet om hvordan kuttene skal fordeles. Det er det som er tema her.

Straks dette nevnes pleier debatten å dreie inn på Kina og India. Disse landene brukes da gjerne som unnskyldning for at det er nytteløst å gjøre noe, på tross følgende:

1. Problemet med global oppheting henger sammen med den akkumulerte mengden av klimagasser i atmosfæren, ikke dagens utslipp. Kinas og Indias bidrag er i denne sammenheng nesten ubetydelig: Det er vestlige land som har skapt problemet.
2. Også i dag er utslipp per person ekstremt mye lavere i Kina (3.8 tonn) og India (1.2 tonn) enn for eksempel i USA (20.6) og Norge (19.1), hvilket jo ytterligere bidrar til å gi oss et elendig moralsk utgangspunkt for å pålegge andre kutt fremfor selv å gå foran.

Samtidig er vi i den situasjonen at ingen land, ikke engang USA eller Kina, står for tilstrekkelig av verdens utslipp til at de selv kan få til de nødvendige kutt. En global løsning er altså absolutt nødvendig uansett. Og igjen er dette noe alle land (ja, også Kina og India) har innsett. Vi har derfor kommet et godt stykke på vei og er fremme ved det vanskeligste: Den praktiske fordeling av byrdene. Hvem begynner når og kutter hvor mye…

At alle kutter like mye er åpenbart ingen løsning. Da vil vi nordmenn fortsatt slippe ut 17.9 tonn når hver inder er i 0. En prosentmessig reduksjon gir litt mer mening, men hvem kan med hånden på hjertet påstå at det er riktig å pålegge en fattig kineser å redusere en like stor andel av sine meget beskjedne utslipp som en amerikaner av sine meget store, slik at kineseren kan være med på å bøte på et problem han i motsetning til amerikaneren knapt har vært med på å skape?

Det er tydelig at vi har behov for bedre løsninger enn som dette. En mulighet er selvsagt å satse på enighet gjennom internasjonale forhandlinger og fordeling av kvoter. Men erfaringer blant annet innenfor handel gir ekstremt liten grunn til optimisme for dette sporet.

Langt bedre er da et forslag som professor Jørgen Randers (BI) og forsker Bjart Holtsmark (SSB) har kommet med og presentert i kortform hos Cicero. Det er som følger: Man fokuserer på utslipp per person, ikke per land, og setter som mål at vi skal klare å komme inn under det FNs klimapanel (og EU, Norge m.fl.) har satt som en farlig grense på 2 graders global temperaturøkning. Rike industriland med høye utslipp (de som har skapt problemet) begynner så med 5% årlig reduksjon i sine utslipp per person. Et land som Kina, med lave utslipp per person, tillates å fortsette å øke sine i denne perioden. Men det tar slutt når deres stigende utslipp kommer på samme nivå som rike lands synkende utslipp. Da må også disse begynne å redusere med 5% per år. Et land som India – enda fattigere med enda lavere utslipp – vil kunne fortsette med økende utslipp noe lenger, men må begynne å redusere når de tar igjen i-landene (som nå inkluderer Kina). Og så videre.

Hva vil være resultatet av denne politikken? Rettferdighet, vil jeg hevde. Rike land med høye utslipp – de som har skapt problemet – er de første som må ta konsekvensen av det, hvilket de selvsagt også er i best posisjon til å gjøre. Dermed får vi store kutt tidlig. Land som Kina og India gis anledning til å løfte seg fra fattigdommen, men på en måte som motiverer til å holde utslippene nede i prosessen, og som forplikter til direkte reduksjon når nivået har kommet så høyt at det blir problematisk. Ved å velge CO2-vennlige løsninger underveis kan de utsette dette i lang tid og skape rom for rikelig økonomisk vekst. Randers og Holtsmark anslår året 2025.

Det vanskelige her er selvsagt for oss i ilandene å klare 5% årlige kutt. Det vil kreve en massiv satsning og betydelige tilpasninger. Men det skyldes jo ikke ulandene: Det er en funksjon av at vi allerede er seriøst ute og kjører i forhold til målet om kun 2 graders global temperaturøkning. Man kan selvsagt avtale 2% eller 3% i stedet, men vil da komme i konflikt med det overordnede målet om akseptabel temperaturøkning. Det ønsker vi definitivt ikke, og årsaken til det kan du lese om her.

Vurdert til: av 168 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagens gladnyhet, liksom. Lett å huske, men fullstendig utilstrekkelig. Et par positive ting skal dog nevnes:

1. Klimakrisen er nå løftet opp på statsledernivå, og er ikke bare en miljøministersak.
2. Tross den økonomiske krisen vi er oppe i ble de enige om konkrete mål.
3. Pakken inneholder en betydelig satsning på energikonservering og fornybar energi. 

Alt i alt noe å ta med seg på veien mot betydelig mer ambisiøse mål. Man venter på USA…

Vurdert til: av 171 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tidligere skrevet om den norske stats flaue forsøk på å få godkjent åpenbart urettmessige klimakvoter. Behovet for slikt tullball har oppstått fordi man har sovet for lenge mens andre land har kjøpt tidlig og billig.

Staten kan ikke selv godkjenne kvoter. For det trenger man selskaper sertifisert for slikt som kan foreta de nødvendige undersøkelser og presentere sine anbefalinger for FNs godkjennelseskomité. Det Norske Veritas (DNV) har bygget seg opp til å bli størst i verden på dette. Og nå har de blitt det første selskapet som får suspendert sin rett til å anbefale prosjekter. Det er grøsselig flaut.

Suspensjonen vil sikkert bli opphevet etter at man har gjort de nødvendige forbedringer. Her skal jeg bare uttrykke min glede over at FN i motsetning til den norske stat og kanskje også DNV ser ut til å ta sin oppgave alvorlig.

Hvorfor bry seg? CO2-kvoter er en nødvendig del av nær sagt enhver framtidig klimaløsning, og vi har ikke tid til å rote det hele til med juks og bedrag. Det blir selvsagt ikke bedre når det er staten som forsøker å jukse.

Vurdert til: av 164 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fra klimanekternes skrumpende hop har det en stund blitt hvisket og ropt at noe er galt med solen. I den stadig mer (ufrivillig) morsomme klimabloggen her på VGB spådde Onar Åm, mellom reklamestøtene for sin bok, at vi var i ferd med å gå inn i en langsiktig trend med nedkjøling.

Årsaken til denne "bekymringen" var at solen så ut til å ha tatt seg en pause. Den varierer jo i styrke i en 11 års syklus (for øvrig den eneste solsyklusen vi har noen sikkerhet for), og er for øyeblikket nær bunnen. Det ser man her:

(Antall solflekker, observert i fortid og estimert i fremtid. Kilde: NASA)

Her er det slik at antall solflekker er korrelert med solenergi: Jo flere solflekker, jo høyere output. Solen "pulserer" altså. Det er en beskjeden puls: Mellom bunn og topp er forskjellen i energi ca 0.1%. Det er betydelig mindre enn det økte pådrivet man regner med fra våre utslipp av CO2, og effekten blekner også i forhold til den kortisiktige klimaeffekten av syklusen El Niño/La Niña. Men dog: Det har selvsagt betydning. Mange mener for eksempel at neste varmerekord vil komme når en El Niño sammenfaller med neste "soltopp", eller i det minste nær toppen og ikke på bunnen hvor vi nå befinner oss.

Det enkelte "fryktet" var at solen nå skulle forbli på permanent lavbluss eller fortsatt svekkes. Dette bygget man på at vi nå har hatt en uvanlig lang periode uten solflekkaktivitet, og dermed uten at solen virker å skulle begynne på neste syklus.

NASA har nylig kommentert dette i to artikler. Den første viser at den stille perioden faktisk faller innenfor 1 ganger standardavviket, hvilket for den som ikke er interessert i statistikk ganske enkelt innebærer at perioden ikke har vært uvanlig lang i det hele tatt. Den andre viser at syklus 24 nå er innledet med økende solflekkaktivitet – faktisk de flekkene du kan se her på det øverste bildet. 

Istiden er altså foreløpig utsatt. Oppvarmingen er det ikke. Og solen feiler ikke noe.

Vurdert til: av 172 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den blir ihvertfall kalt det, loven som ble vedtatt av parlamentet nå på tirsdag. I og med den har britiske myndigheter forpliktet seg til å kutte utslippene av klimagasser med hele 80% innen 2050.

EU har et mål om en eller annen reduksjon innen et eller annet tidsrom, men det er ikke lovfestet. Norge har en statsminister som har sagt et eller annet om kutt innen en eller annen gang, men vi vet 1) at vi allerede er håpløst etter i forhold til våre forpliktelser i henhold til Kyotoavtalen, 2) at Jens sier mye rart og 3) at han neppe blir værende statsminister særlig lenge. Norges "løfte" er ikke akkurat hugget i sten, for å si det slik.

Myser vi over til junaiten, så har den kommende president (gudskjelov) Obama satt akkurat samme mål som UK nå har lovfestet: 80% innen 2050. Det blir spennende å se om han klarer å få dette gjennom kongressen og senatet. Majoriteten demokratene nå har fått gjør det mulig, men fortsatt utfordrende. Uansett er jo "klimaskiftet" der borte temmelig ekstremt som en følge av valgresultatet. Vi har vel bare sett noe tilsvarende én gang før, og det var når regjeringen i Australia ble byttet ut i 2007 på grunn av at klimanekteren John Howard (statsminister) kom i utakt med folket.

Spørsmålet som melder seg er selvsagt om det er noe poeng i en slik lov. 2050 er langt fram i tid, og de fleste av dagens politiker vil være under torva innen den tid. Skeptikere (i flere av ordet betydninger) vil kanskje avskrive dette som spill for galleriet.

Ikke jeg. Årsaken til det er ikke at jeg tar det for gitt at målet vil bli oppnådd. Men det forplikter, og jeg kan garantere at den forpliktelsen ikke vil bli glemt. Hver gang et større prosjekt som innebærer utslipp av CO2 kommer opp vil disse plagsomme miljøvernerne stå klar. Hvordan passer dette inn i strategien som loven foreskriver? Hvordan skal det kompenseres for? Er det satt krav om karbonhamstring og lagring? Hvem får bøtene om kravene ikke innfris? Og så videre. Flinke til å bruke media er de også.

Et åpenbart resultat vil blli at det vil bli svært vanskelig å sette i gang noe som helst som innebærer bruk av kull uten hamstring og lagring av karbon. Noen få år til, kanskje (det blir ramaskrik), men etter 2020, glem det.

Dessuten er det signaleffekten. Ingen liker å være den verste gutten i klassen. Hvis USA setter en tilsvarende forpliktelse, så kommer EU etter. Ikke avskriv Kina og India heller; det skjer langt mer der borte på miljøfronten enn vestlige media har vektlagt så langt og – viktig – de har hoppet over det nekterstadiet vestlige land har brukt mer enn 20 år på å karre seg gjennom. De er fullstendig klar over at de – og vi – har et problem. De vil bare presse oss for penger i den sammenheng, siden det er vi som har skapt det. Fair enough, spør du meg.

Får vi en slik utvikling på det lovmessige området, og det synes sannsynlig om langtfra sikkert, så er det straks Norge som vil fremstå som Europas versting, på grunn av vår produksjon av olje og gass. Som fortjent.  Vi snakker stort og gjør lite.

Vurdert til: av 187 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

James Hansen har nettopp publisert artikkelen "Target Athmospheric CO2: Where Should Humanity Aim?" i tidsskriftet The Open Athmospheric Science Journal". To pluss i margen: Han har gått over til å gjøre artiklene åpent tilgjengelige samtidig med publikasjon, og artikkelen er skrevet på et helt forståelig engelsk. Hvem som helst kan altså fritt laste den ned og sannsynligvis ha godt utbytte av å lese den selv. Dersom du, som jeg, er mer enn middels interessert er det sterkt anbefalt. For alle andre kommer løsningen straks.

Et par småting først. Jeg skrev det var Hansens artikkel. Det er riktig nok, siden han er "lead writer". Men med seg har han hatt ni medforfattere fra følgende universiteter: Columbia, Yale, Sheffield, Versailles, Boston, Wesleyan, California. Det er tydeligvis greit å kunne sette folk i arbeid: Referansematerialet omfatter mer enn 90 publiserte vitenskapelige artikler. Det virker å være brukbart solid, for å si det forsiktig. Den som eventuelt tross mitt forrige innlegg skulle ønske å kritisere selve forskningen har altså rikelig med materiale å gripe fatt i her.

Det er mange godbiter gjemt bort i denne artikkelen. Diskusjonen om klimasensitivitet er én ting. I stedet for den evinnelige krangelen (er den 1, 3, 4.5 eller 11?) forklarer Hansen et al. både teoretisk og gjennom praktiske eksempler at  at svaret avhenger både av tidsrommet man måler over og om utgangspunktet er en klode med eller uten is. Annet som tas opp er hvordan energi absorberes i havet og hvor lang tid det tar før dette resulterer i utjevning mot og oppvarming av atmosfæren, samt hvordan is reagerer på økt tilførsel av energi. Her er det mye snacks vi kan komme tilbake til og gi en grundigere behandling siden.

Men nå til selve artikkelen. I god tradisjon begynner den med en oppsummering, og den er så klar at jeg her bare oversetter den til norsk:

Paleoklimatiske data viser at klimasensitivitet er ~3C for doblet CO2 når en bare inkluderer raske feedbackprosesser. Langsiktig klimasensitivitet som gjenoppretter balanse inkluderer langsomme prosesser ved endring i albedo. Denne er ~6C for doblet CO2 når kloden er i stadier mellom istid og et isfritt Antarktis. 

Synkende CO2-nivå var hovedårsak til en trend mot et kaldere klima som begynte for 50 millioner år siden. Kloden hadde vært tilnærmet isfri frem til CO2 falt til 450 +/- 100 ppm. Dersom man ikke raskt endrer politikk vil dette kritiske nivået bli brutt, i den motsatte retning, i løpet av noen tiår. 

Hvis menneskeheten ønsker å bevare en planet som ligner den hvor sivilisasjonen utviklet seg og som det liv som i dag eksisterer er tilpasset viser paleoklimatiske bevis og de pågående klimaendringer at CO2 må reduseres fra dagens nivå på 385 ppm til maksimum 350 ppm, og sannsynligvis mindre enn dette. Det største usikkerhetsmomentet her er mulige endringer i andre pådriv i tillegg til CO2.

Et første mål på 350 ppm kan oppnås ved å fase ut kull, unntatt der hvor det brukes i kombinasjon med utskilling og lagring av CO2, samtidig som man endrer jordbruk og skogbruk med tanke på opptak og lagring av karbon. 

Hvis dagens situasjonen med høyere CO2 enn 350 ppm ikke blir kortvarig vil man kunne få katastrofale og ikke reversible konsekvenser.

Med mindre du har kvalifikasjoner til å imøtegå professor Hansen (alminnelig anerkjent som verdens fremste klimaforsker, hva nå det måtte innebære) og hans internasjonale lag for forskere, så er jeg ikke interessert i ditt syn på selve forskningen. Den lar vi forskerne ta seg av.

Det jeg derimot synes er svært interessant er dette: Mens man politisk diskuterer om en fremtidig grense som vil gjelde lenge etter at dagens politikeres karriere er over skal gå ved 450, 500 eller 550 ppm, så sier altså forskerne her at grensen for katastrofale endringer var 350 ppm og allerede er passert. Hva er din reaksjon på det?

Vurdert til: av 165 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

The fish slapping dance. Udødelig. Dette er en kommentar til mitt forrige innlegg, og til de norsklærere, advokater, murere, økonomer, sykepleiere og revisorer som finner det på sin plass å vurdere klimaforskningen, som oftest uten å ha lest (langt mindre forstått) det de kritiserer. Jeg ser på dere som en av rollefigurene i denne sketsjen, og det er ikke den som spilles av John Cleese…

Vurdert til: av 148 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Si at en meget anerkjent svensk sveiseforsker forteller deg at ved sveising med acetylen er en temperatur på 3109 grader optimalt, og at flatenes RELT ikke bør overstige en vinkel på 110 grader. Eller at en forsker på bygningsakustikk gir deg det rådet – gratis – at du heller bør investere i en membran av isometrisk sukkulant enn antistatisk svelt.

Går du ut fra at de farer med løgn og bedrag? Regner du med at du er utsatt for et verdensomspennede komplott iverksatt av verdens sveiseforskere? At myndighetene betaler akkustikkingeniører underhånden for å pushe dårlige membraner?

Neppe.

Men når det gjelder klima er vi visst alle eksperter. Alt som kan krype og gå av klimaforskere sier nå at CO2 er en klimagass ("duh – det var en nyhet i 1896"), og at menneskene gjennom sine massive utslipp av denne gassen fra kull, olje og gass har forårsaket en global oppvarming ("case closed"). Dette har allerede ført til tap av mange arter av dyr og planter, og vil om det får fortsett få katastrofale følger for vår sivilisasjon. 

"Neppe", sier fortsatt en betydelig del av vår befolkning. Så henviser de til hva sveiseforskeren har å si. Om klima…

Det sørgelige faktum er at de fleste ikke kan forklare forskjellen på et molekyl og et atom, stratosfære og ionosfære, infrarødt og bredspektret lys, grader Kelvin og Fahrenheit, og så videre. Men selv uten grunnleggende innsikt i fysikk utgir vi oss -norsklærere, advokater, murere, økonomer, sykepleiere og revisorer – for å ha en inngående forståelse for klimaets fysikk. Så god, faktisk, at vi med største letthet kan avfeie klimaforskerne og insistere på at dette, det skjønner vi selv bedre.

Det står selvsagt ikke til troende overhodet. Men hvordan er det mulig å innbille seg selv slike tåpeligheter?

En interessant hypotese om dette har nå blitt fremsatt. Den går ut på at folk ikke tror klimakrisen er så alvorlig som forskerne hevder fordi de enkelt kan observere at våre politikere ikke tar den alvorlig. For hvis de vi har valgt til å styre faktisk trodde på det de selv sier, og viktigere, trodde på det klimaforskere som for eksempel James Hansen sier, så ville de straks ha satt i gang langt mer kraftfulle tiltak. Noe annet ville jo vært galskap!

Nettopp.

Jeg synes det er en interessant hypotese. Men den har sine åpenbare svakheter. Når var det for eksempel vi begynte å respektere våre politikeres meninger i den grad at det overskygget forskningsresultater? Og når begynte vi å tro at politikere er altruistiske mennesker som gladelig nedprioriterer sine muligheter for gjenvalg for å skape oppmerksomhet om en sak – til alles beste?

Jeg vet ikke svaret. For min del faller det helt naturlig å lytte til ekspertene når jeg beveger meg inn på et område hvor jeg selv har lite kunnskap. Da får jeg et grunnlag for egne meninger, men unngår at for eksempel min egen politiske oppfatning kommer i veien for fakta. Det burde være en helt naturlig tilnærming. Men om det var tilfelle burde vi unngått at de på venstresiden fornekter at de samfunn som ligger nærmest deres idealer ofte har vist seg å være de aller mest klimafiendtlige (slik AP og SV er i Norge), og at de på høyresiden fikk sin informasjon fra amerikanske bloggere i stedet for forskere.

En mulighet er selvsagt at mange egentlig har innsett problemet, men finner det opportunt å fornekte alvoret ut fra en tanke om at vi ikke behøver gjøre i dag det noen andre kan gjøre for oss i morgen. Det gir i så tilfelle et deprimerende innblikk i moralen til de det gjelder – ikke minst om de har barn – men det er jo ikke til hinder for at det kan være sant.

Hva mener du? Hvordan kan det ha seg at mens 96% av klimaforskerne støtter konklusjonene til FNs klimapanel – konklusjoner som viser at vi allerede er i deep shit og må handle straks om vi vil unngå økonomisk, sosial og miljømessig ruin – så diskuterer meningmann i stor grad om vi i det hele tatt har et problem?

Vurdert til: av 144 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Litt tidlig, synes du? Bare tilsynelatende, og det kommer jeg straks til. Men først bør jeg nevne at dette er en oppfølging til mitt tidligere innlegg "Klimabloggen spår 2008". Som nevnt der var det et "skudd fra hoften" og ikke noe forsøk på vitenskapelig analyse (hvilket jeg ikke er kompetent til). Men det var selvsagt heller ikke direkte ubegrunnet…

Min første spådom var denne:

"Vi vil se høyere positive avvik fra normale temperaturer
for de fleste av de resterende månedene i 2008. Dette vil
bringe året som helhet opp fra 19. plass ut mars og opp blant
de 5 varmeste som er målt. (Mer spesifikt og ute på
tynnere is vil jeg si at det blir det 3. varmeste, bak 2005 og
2007/1998.)"

Fasiten er denne: 2008 ligger nå an til å bli det 8. varmeste året som er målt. Dersom november og desember blir ekstremt kalde (altså som et hvilket som helst år før 1980…) kan året ende opp som nummer 9 i stedet, men det er lite sannsynlig. Enda mindre sannsynlig er det at vi får så ekstreme utslag på oppsiden at året blir 7. eller varmere. Som vanlig holder jeg meg til tall fra NASA.

Dermed er det fortsatt slik at alle de 10 varmeste årene som er målt har kommet etter 1997. 2008 ville vært det klart varmeste året i et hvilket som helst tiår siden 1880, unntatt de to siste. Den langsiktige og hurtig varmende trenden vil forbli intakt. Men jeg bommet med min spådom; året kommer ikke inn på topp 5.

Her er neste spådom:

"Vi vil oppleve en rask smelting av isen i Arktis som vil bringe
den ned under fjorårets oppsiktsvekkende minimumsrekord. (Mer
spesifikt: Ny rekord på 3.6 millioner kvadratkilometer mot
fjorårets 4.28)"

Vel, resultatet ble 4,67 millioner km2. Så hva kaller vi dette. Epic fail?

Tja, noen vil sikkert synes det. Greit nok, for jeg bommet med 1 mill km2. Det er ikke småplukk. Selv synes jeg nok først og fremst jeg valgte feil variabel. I stedet for isens utstrekning skulle jeg valgt det mer relevante: Isens areal. Den første variabelen tar nemlig ikke hensyn til at isen i år var lite konsentrert, dvs. med mye åpent vann. Arealet – hvor mye is som faktisk dekket havet – var nemlig like lavt som fjorårets rekord. 

Egentlig er det vel verken utstrekning eller areal som er aller mest interesant, men selve mengden av is? Altså isens masse. Den vil være en funksjon av areal multiplisert med tykkelse. Og hva skjedde med sistnevnte? Jo, den ble redusert med hele 10% i 2008 i forhold til de fem foregående vintre, ifølge en ny forskningsrapport. Årsaken er selvsagt at is som er ny av året blir tynnere enn den som er flerårig, og den flerårige blir stadig mer sjelden. Det betyr at isens masse i 2008 faktisk var lavere enn i rekordåret 2007.

Noen vil si at jeg fossror her. Det er jeg uenig i, men greit nok: Vi får i så fall være enige om at 2008 ble sommeren med nest minst is målt i Arktis, bak 2007, og at dette betyr at den allerede raskt nedadgående trenden ble ytterligere forsterket. 

Siste spådom:

"Vi får en orkansesong i USA og karibien som er mer aktiv
enn i 2006 (5 orkaner) og 2007 (6). (Men ikke like ille som
rekorden på 15 fra 2005. Jeg tipper 10.)"

Normalt sier man at orkansesongen i Karibien begynner i august og varer ut november. Det er ikke lenger sant, for med varmere hav blir det nå stadig mer vanlig med orkaner også i juli og desember. Den siste for 2005-sesongen varte faktisk inn i januar 2006!

Vi er altså fortsatt inne i orkansesongen, og må ta forbehold om at flere kan danne seg i løpet av de neste to månedene. Men allerede nå vet vi at sesongen 2008 i det minste blir den nest mest destruktive vi har opplevd noensinne, kun (eventuelt) slått av 2005, som inkluderte Katrina. Så langt i år er skadene estimert til 54 milliarder dollar. Dette er forårsaket av 8 orkaner. Og det er satt to nye rekorder: Aldri tidligere har man sett "major hurricanes" (styrke 3 eller høyere) forekomme i samtlige måneder fra juli til november, og aldri tidligere har man hatt så sterke, navngitte stormer allerde i mai to år på rad. I tillegg ble Paloma den nest sterkeste orkanen som er målt i november måned (styrke 4). I alle disse tilfellene er høy temperatur – særlig i havet – en antatt forklaringsvariabel.

Det ser altså ut som fullklaff på denne spådommen.

Hva så med 2009? Det kommer vi tilbake til i nytt innlegg i midten av januar…

Vurdert til: av 137 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 (Unnskyld om bildekvaliteten er dårlig – oppdateres etter hjemkomst fra Bolivia.)

Bustefaen romsterer altså rundt i Bolivia for tiden. Sammen med min bror har jeg ansvaret for 21 barnehjem og dagsentere her nede. Når jeg uten blygsel nevner det i enhver nesten passende sammenheng, så er det selvsagt fordi vi alltid har behov for nye faddere til våre nå 850 barn (200/md, 0% administrasjon, 100% videre til barna, fullt innsyn for faddere). Vi har en rundtur med faddere annethvert år for å følge opp at alt går som det skal, justere det som ikke er helt i henhold, samt å planlegge nye prosjekter.

Bolivia er et utrolig spennende land, og i løpet av noen hviledager i et ellers tettpakket program får vi med oss noen ganske eksepsjonelle opplevelser. Møte med sjefen for narkopolitiet i Chaparejungelen, for eksempel (og et besøk hos de norske jentene som sitter i et fengsel i Cochabamba hvor vi pleier å arrangere jul for barna). Rafting i (og rapellering over) avsides jungelelver. Bading i Titicacasjøen og overnatting på Soløya. En fire kilometers tur inn i gruvene i Cerro Rico, fjellet som gjennom 500 år har kostet millioner av menneskeliv, men samtidig var kanskje det viktigste bidraget til å gjøre Spania til en verdensmakt.

Men dette er Klimabloggen, og i den forbindelse vil jeg fortelle om turen vår opp på Chacaltayafjellet. Dette er et av de få steder i verden hvor nær sagt enhver som er i passe god form kan komme seg opp på en høyde av 5.300 meter over havet. Det er mer enn dobbelt så høyt som Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Man starter turen i buss ved hotellet, fortrinnsvis nede i La Paz, og på en god dag kan denne kjøre helt opp til bygget som er avbildet ovenfor. Så kan man, i teorien, sette utfor verdens høyest beliggende skibakke.

Så langt teorien. I praksis er det slutt på skikjøringen, dessverre. Det kommer vi tilbake til. Men heller ikke atkomsten var den enkleste for oss. Et sjeldent snøfall natten før gjorde at vi måtte parkere bussen på ca. 5.000 m.o.h. De siste 300 høydemeterne måtte dermed tas til fots. Det betydde noen kilometers vassing i snø med klær og sko bedre passende for en lett bytur. Dermed var det bare en tredel av oss som kom oss helt opp, den overambisiøse undertegnede selvsagt først – med fare for liv og helse allerede der. Å ta seg frem i denne høyden i lett trav og med blodsmaken i kjeften er en åpen invitasjon til høydesyke, som er en svært ubehagelig og potensielt dødelig tilstand. 

Vel fremme kunne jeg konstatere at skiheisen ikke lenger er i drift. Noen stor overraskelse var dette ikke, men jeg må jo innrømme at jeg hadde et ørlite håp om å få stått ned bakken, uansett hvor beskjeden den måtte være. Det gikk ikke. Men verre enn som så: Jeg kunne heller ikke se hvor eller hvordan det skulle være mulig å stå på ski i det hele tatt, skitrekk eller ikke. Og verst: Jeg klarte heller ikke å finne isbreen som løypa går over.

På spørsmål pekte en hjelpsom indianer den ut for meg. "Estava alli", sa han. Den var der borte. Nå var det bare en steinrøys med litt snø her og der.

Det var derfor vi hadde tatt turen. For et års tid siden så jeg et innslag på CNN om Chacaltaya og dens forsvinnende breer. Når vi nå selv skulle besøke Bolivia ville jeg inkluderer denne lille avstikkeren. Vi inviterte med sjefen for det meteorologiske instituttet i La Paz. Avreisedagen viste det seg at han måtte i møte med regjeringen (er været så viktig?), men han sendte med oss en ypperlig erstatning i form av en kvinnelig meteorolog og klimaekspert. Hun kunne fortelle at siden 1950 har isbreene i området skrumpet inn fra 350 km2 til 48 km2, altså med cirka 85%. En nylig publisert forskningsrapport viste at dette skyldtes tre faktorer: 1) En temperaturøkning på ca 1 grad, 2) endret nedbørsmønster (mer i lavlandet, mindre på Altiplano) og 3) økt opptak av solenergi på grunn av mindre skydekke. På spørsmål om hva som er den bakenforliggende årsaken svarte hun "menneskeskapt global oppvarming". Jeg fulgte opp med å spørre om dette var en oppfatning som ble delt av andre i hennes fagmiljø, inkludert hennes sjef – selve klimahøvdingen – som skulle vært med oss. Svaret var kort og greit: "Absolutt." Og hun la gladelig til for meningmann: "Disse isbreene har vært her i tusenvis av år. Så forsvinner de på noen tiår, samtidig med at temperaturen globalt og lokalt stiger raskere enn noen gang i kjent historie. Det er ikke tilfeldig."

Her tok historien en snodig liten svingom. I grunnen hadde vi leid privat buss med egen guide (og altså klimaekspert). Men vi hadde sagt ja til at en enslig amerikaner også kunne få bli med på turen. Han var fra Alaska, og nå viste deg seg at også han var meteorolog! Her så jeg muligheten for en interessant diskusjon med en stridbar motpart, og vi la derfor i vei sammen oppover fjellet. Men akk, mannen var hjertens enig og ville først og fremst på trykk i Klimabloggen med følgende melding på vegne av USAs meteorologer: "There is so much we know about climate change that it is not politically correct to say in public under the current administration. Fortunately that will change very soon when Obama is elected president, and the US can finally join the reality-based community in doing something about the largest crisis facing our world today!"

Men hva er så krisen her på Chacaltaya, og hvorfor bry seg om disse isbreene? Jo, her er saken: Isbreene er av helt avgjørende betydning for vannforsyningen til cirka to millioner overveiende svært fattige mennesker i tvillingbyene El Alto og La Paz, samt noen hundre tusen til ute på Altiplano. Den dagen breene er borte har de et gedigent problem. Når det vil skje? Vår lokale klimaekspert henviste til en ny studie hvor man har beregnet at det kun handler om 14 år. I så tilfelle er dette en forløper til de problemene man forventer i Pakistan og India når isbreene i Tibet forventes å ha smeltet bort i midten av dette århundret – men der handler det om mange titalls millioner mennesker.

Akkurat nå er verden opptatt av kommende knapphet på olje. Men den store historien for det 21. århundre blir mangelen på vann.

PS:

Å ja. Overskriften. Saken er at i over 5000 meters høyde er været ekstremt ustabilt. Man er for en stor del over skylaget, eller inne i det, og det kan skape overraskelser. Her er et bilde på det:

Dette bildet går nå spøkefullt under betegnelsen "Famous last picture", siden det er av typen som gjerne følger en avisreportasje av det dystrere slaget. For de som kjenner henne er det selvsagt ingen overraskelse at min gode venninne Maria står lett henslengt på en såpeglatt snedekket stein på kanten av et 100 meter høyt stup. Men sjekk håret hennes!

Jeg så det ikke selv når jeg tok bildet. Men sekunder etterpå merket jeg at det kom rare knitrelyder når jeg løftet hendene over hodet. Og så gnistret det av fingertuppene. Da så jeg også at håret til Maria sto rett til værs. Jeg ropte ut en advarsel, og vi rakk akkurat å løpe innomhus før det dundret løs med allerhelvetes lyn og torden. Jeg har blitt truffet av lynet én gang tidligere, og har overhodet ikke lyst til å gjenta den opplevelsen. Det var ekstremt ubehagelig (eller ærligere: jævlig vondt), og jeg var uggen i dagesvis etterpå. Om jeg fikk varige skader finnes det sikkert ulike syn på.

Litt lavere på fjellet opplevde min bror å få massive støt når han dro hendene gjennom håret. En annen venninne hylte til av samme grunn. En tredje opplevde at det begynte å gnistre rundt hele kanten på anorakken, og noterte at håret på en forbipasserende sto rett opp. Vi småløp det vi kunne ned mot bussen, men det var en ubehagelig lang og svært skremmende tur, fremragende motivert av noen skikkelige tordenskrall. Når noen senere spurte vår nye venn, meteorologen, om dette var farlig, hadde han følgende å si: "Absolutely life threatening. I was scared shitless."

Vurdert til: av 148 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frem til 28. oktober er jeg på rundreise i Bolivia. Det er ikke det
optimale landet å blogge fra, så aktiviteten i dene bloggen vil nok
bære preg av det. Men det vil nok være mye å melde når jeg er tilbake, etter blant annet å ha besøkt den snart bortsmeltede Chacaltayabreen i et område hvor en million mennesker trues av vannmangel etter store klimaendringer de siste tiårene, samt Beniregionen som nylig sto under vann i ukesvis – sannsynligvis som en følge av La Niña…

Vurdert til: av 130 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om jeg ikke husker feil var det i 1998 at klimaforskeren Dr. Michael Mann sammen med et kobbel andre forskere publiserte den første undersøkelsen som ble stående igjen i historien med navnet "hockeykøllen". Den gikk cirka 400 år tilbake, og viste at temperaturen på den nordlige halvkule det siste tiåret hadde vært høyere enn noen gang tidligere i perioden.

Kort tid senere ble rapporten utvidet og publisert på nytt, denne gang med 1.000 års historikk og samme konklusjon. Både metode og resultat ble angrepet av en rekke klimanektere, blant dem Stephen McIntyre. De korrigerte gang på gang, påviste etter egen oppfatning feil på feil, og endte da opp med stadig…nye hockeykøllegrafer. Resultatene viste seg altså temmelig robuste i forhold til metodikk. Kontroversen gled etter hvert over, delvis som et resultat av støtte fra blytungt hold som National Academy of Sciences (NAS), men hovedsaklig som en følge av stadig nye undersøkelser fra andre forskere som ga samme resultat. Om du i dag leser i en blogg at "hockeygrafen er tilbakevist!" er det derfor en ren myte. Den er grundig gått til rette med andre steder, og ikke noe vi skal bruke tid på her.

Michael Mann har vært en aktiv krabat i tiåret som har gått, med en rekke vitenskapelige publikasjoner. Han er nå professor ved Penn State university. Nå har han og hans medforskere benyttet det rike tilfanget av nytt materiale til å gå enda lenger tilbake i tid. Rundt regnet 2.000 år, eller mer spesifikt fra år 200 e.v.t. og til i dag. Den nye undersøkelsen har blitt publisert i Proceedings of National Academy of Sciences (PNAS), hvilket er omtrent så fagfellevurdert og velansett som det er mulig å bli. 

Hele artikkelen kan lastes ned som pdf. Det er bra, for den som eventuelt ønsker å kritisere den bør nødvendigvis sørge for å ha lest og forstått den først.

Konklusjonen finner vi i de to grafene ovenfor, hvor den nederste er et utsnitt av den øverste. De fargede linjene er ulike måter å beregne temperaturen på den nordlige halvkule i det aktuelle tidsrommet. Det grå området utgjør usikkerhetsområdet, og er naturlig nok større jo lengre vi går tilbake i tid. Utviklingen for den sørlige halvkule er for øvrig den samme, men der er datagrunnlaget for lite til at det blir signifikant (statistisk sikkert). 

Kort oppsummert: Det er varmere nå enn noen gang de siste 1.800 år.

Vurdert til: av 132 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For en god uke siden skrev klimanekteren Steve Goddard et underholdende blogginnlegg med tittelen "Arctic ice refuses to melt as ordered. There is something rotten North of Denmark". Der kommer han frem til at i stedet for et massivt istap har mengden av havis i nord økt med 30%, og at NSDICs grafe gjengitt nedenfor er feil:

Dessverre viste det seg at hans bastante konklusjoner var basert på fullstendig forvirret metodikk og logiske kortslutninger. Så langt er alt normalt. Men her kommer det unike: Konfrontert med dette av klimaforskerne snudde han 180 grader og publiserte straks en fullstendig tilbakekalling av sitt innlegg. Først forklarer han hvordan hans misforståelse oppsto, før han konkluderer:

"It is clear that the NSIDC graph is correct, and that 2008 Arctic ice
is barely 10% above last year – just as NSIDC had stated."

Dette gjør det hysterisk morsomt å lese alle "hahahaha – hva var det vi sa!"-meldingene fra klimanekterne nedover i bloggen, som kommenterte før forfatteren selv gjorde helomvending. Men selv om skadefryden er stor og ekte, så skal vi ikke glemme hovedsaken her: Å berømme en klimanekter som faktisk åpent og ærlig innrømmer egne feil og retter disse opp offentlig.

Et lite problem, dog: I gleden over endelig å ha fått rett i noe ble Goddards opprinnelige og feilaktige innlegg hyppig referert i klimanekternes blogger. Svært få av disse har fått med seg at han i etterkant snudde fullstendig. Her er imidlertid mitt ørlille bidrag til å kvele også denne myten i fødselen. (Hvilket forresten er en temmelig smakløs frase.) Andre har gjort det samme, selvsagt, som her: "An Olympic record for retraction of a denier talking point".

Hvordan det egentlig går med havisen i nord? Det viser grafen ovenfor. Rakt åt helvetet. Nå i august, og særlig den siste uken, så er den i full oppløsning, med smelting på linje med det man forbinder med sen juni/tidlig juli, når solen står på sitt høyeste. 121.000 km2 forsvant i går. 75.000 km2 per dag er snittet for august, mot 57.000 i fjor og 38.000 i 2006. Det er knapt til å tro. Og endelig begynner media å få dette med seg, etter tidligere fullstendig misvisende oppslag.

Vurdert til: av 140 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For å være helt korrekt heter det El Niño – sørlig oscillasjon (ENSO). Wikipedia har en helt grei artikkel om hva dette er for noe, og det er ikke temaet her. Men kort sagt er El Niño en situasjon hvor overflatevannet i det østlige Stillehavet blir spesielt varmt. Dette begynner gjerne rundt juletider, og derav navnet, som betyr "guttebarnet" på spansk og henspiller på Jesus.

Det motsatte av gutt er jente, og dermed kalles situasjonen med uvanlig kaldt overflatevann i samme område for "La Niña". Piece of cake. Eller pedazo de torta, om du vil holde deg til den spanske lingo.

Dette overvåkes daglig med satellitter, og en god side for å følge med på utviklingen finner du på El Niño Watch. Grafen ovenfor er hentet derfra. Røde perioder er varme, blå er kalde, og for å definere dem som henholdsvis El Niño eller Niña kreves at de er 0.5 grader over eller under normalen tre måneder i strekk. Vi ser altså at vi hadde en ganske ynkelig liten El Niño det siste halvåret i 2006, som ble etterfulgt av en relativt kraftig La Niña i fra siste halvår 2007. Fra og med forsommeren i 2008 har vi hatt en normalsituasjon som muligens viser tegn til å gå over i en El Niño.

Men dette skulle handle om global temperatur…så hvorfor bry seg om en vannskvett i Stillehavet? Fordi havområdene vi her snakker om er temmelig store og svært varme, og dermed påvirker temperaturen i området direkte. I tillegg vil det under El Niño-episoder bli avgitt mye ekstra vanndamp. Dette er en mye kraftigere klimagass enn CO2, men med den vesentlige forskjell at den blir i atmosfæren kun i dager, mens CO2 blir der i hundrevis av år, og dermed bidrar mer over tid. (En annen forskjell: CO2 kan vi gjøre noe med…). Motsatt vil La Niña-episoder virke kjølende i forhold. Eksempler fra de senere år kan vi hente fra 1998, hvor en rekordkraftig El Niño sammen med den underliggende globale oppvarmingen ga oss det forrige årtusens varmeste år, mens den siste La Niña forårsaket en månedstemperatur for januar som bare var 16 hundredeler over gjennomsnitt. Det siste var nok til at enkelte "skeptikere" begynte å snakke om en trend mot global nedkjøling, hvilket må sies å være en svært lite skeptisk omgang med data…

Siden dette som vi ser er svingninger som forekommer temmelig ofte lager det altså litt kaos når en skal finne ut hvor mye varmere verden egentlig blir. Særlig fordi vi mennesker er utålmodige, og nødig vil forholde oss til tredve års trender hele tiden. Dette har skarpe hoder nå funnet en løsning på, i form av en metode for å ENSO-justere temperaturutviklingen. Noe voldsomt hokus-pokus er dette ikke, i og med at man har mange års historikk å undersøke samvariasjonen i. Men smart like fullt, og her er resultatet:

Kilde for grafen er RealClimate.org, som har en grundigere gjennomgang av metodikken med link til to relaterte forskningsartikler. For vår del holder det å vite at GISTEMP og HadCRUT er to alternative sammensatte måleserier for global temperatur – dog som en kan se med små forskjeller og svært lik utvikling. De stiplede linjene er ikke ENSO-korrigerte, mens de heltrukne er det.

Som forventet blir de årlige utslagene nå betydelig lavere. Dessuten ser vi at 1998 fortsatt er varmt, men at den ekstreme temperaturen vi da fikk hadde et betydelig bidrag i den tilsvarende ekstreme El Niño-situasjonen. Vi ser også at det varmeste året målt så langt, 2005, også fikk drahjelp av veslegutten, om ikke på langt nær i samme grad.

Jeg skal ikke bruke mer enn én setning på det åpenbare, nemlig at temperaturen i perioden er stigende. Interessant nok gjelder det også om man tar utgangspunkt i 1998 (slik klimanektere elsker å gjøre), men da er trenden for kort til å være statistisk sikker.

Hva så med de ekstreme fallene i temperatur som av og til oppstår? De sammenfaller med de store vulkanutbruddene Agung (1963), El Chichon (1982) og Pinatubo (1991). En kjent effekt av slik er at de sprer millioner av tonn med aerosoler ut i atmosfæren. Disse reflekterer solstrålende og kjøler ned kloden. Men virkningen er kortsiktig. Hvilket bringer neste spørsmål: Det skulle da ikke være noe problem å justere også for disse, og dermed få en enda bedre representasjon av den underliggende oppvarming?

Vurdert til: av 134 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er åpenbart en klimaskandale at et Norge som allerede ligger langt bakpå i forhold til de forpliktelser man frivillig har påtatt seg i henhold til Kyotoavtalen (kun å øke våre utslipp med 1%) velger å bygge gasskraftverk uten CO2-rensing. Men det er ikke det som er temaet her. Nå skal vi i stedet slå et slag for skadefryden, som jo etter onde tungers oppfatning den eneste sanne form for glede.

Det har seg nemlig slik at etter at vårt nye gasskraftverk i multimilliardklassen, beliggende på Kårstø, ble åpnet med brask og bram 1. november i fjor har det kun vært i produksjon i to uker. Det, kjære leser, er en økonomisk fadese av største format.

Hva har gått galt? Strømprisen. Her har vi nemlig et eksempel på at kraft basert på fossilt brennstoff ikke er i stand til å konkurrere med fornybar kraft. Vann vs gass er lett match, og det skal altså ikke mer til enn noen regnbyger over vårt langstrakte land for å skru av blusset på Kårstø.

Fra selskapet Naturkraft (hva – Bushspeak i Norge?) sine nettsider henter jeg følgende, som igjen er sakset fra TV2-nyhetene den 10. august:

Gasskraftverket har kapasitet til å levere strøm til hele 175.000 husstander, men i dag leverer anlegget, som kostet 2 mrd kr, ikke en eneste kwt. – Vi overtok gasskraftverket kommersielt 14. desember. Da kjørte vi én uke resten av året, og så kjørte vi én uke i 2008. Etter den tid har det ikke vært kommersielt grunnlag for drift, uttaler Dag Lygre, adm. dir. i Naturkraft AS.

Naturkraft eies av StatoilHydro og Statkraft og har 30 ansatte, som i løpet av våren har gjennomført ekstraordinære tiltak for å kunne holde anlegget stengt over en lengre periode. I dag var kun to driftsteknikere på vakt. – Vår oppgave nå er å finne alternative oppgaver til bemanningen og sørge for at de blir godt ivaretatt med andre oppgaver slik at vi til enhver tid kan være i stand til å starte opp igjen gasskraftverket når vi får ordre om det, sier Lygre.

Med de strøm- og gassprisen markedet forventer fremover, vil de ansatte måtte vente lenge. Sigbjørn Seland, senior kraftanalytiker i Nena, sier de forventede prisene i Sør-Norge er for lave til at driften på Kårstø vil kunne bli lønnsom.

Huff & huff. En ting er at 30 ansatte må fylle tiden med pingpong og Nintendo. Det koster neppe mer enn 15 millioner i året. Noe ganske annet er at to milliarder gir null avkastning. Hvis vi regner en alternativ avkastning på 10% på disse har vi bare her et tap på 200 millioner i året. Pluss på 5% årlig kapitalforringelse – alternativt vedlikehold og reinvesteringer for å unngå dette – og vi har 100 mill til. I sum sånn cirka 300 mill i årlige tap, eller 15% av investert kapital.

Regnestykket er åpenbart grovt forenklet. Men så spiller det da også svært liten rolle om jeg har bommet med 50 eller 100 mill. Mitt poeng er nemlig ikke at vi skal være glade for at Naturkraft og StatoilHydro taper en masse penger. Selv etter at jeg solgte min lille pott i StatoilHydro med pen gevinst i fjor er jeg jo i likhet med alle andre nordmenn eier av selskapet, akkurat som jeg er det i Naturkraft. Det er våre penger de har satt over styr, og det er ikke noe å glede seg over.

På den annen side: Enhver investor og selskap, inklusive de to ovennevnte, bør i all overskuelig fremtid snu seg og ta benene fatt om noen nevner mer utbygging av gasskraft. Det som skulle bli en teknologisk triumf har i stedet blitt en demonstrasjon av idiotiet med å bygge gasskraftverk i et land med ekstremt god tilgang på fornybar kraft fra vann (elver, bølger, strøm) og vind.

PS:

Hvor lenge vil strømprisen forhindre lønnsom produksjon av elektrisitet med gasskraft? Det bestemmer hver og en av oss. Spar strøm, spar penger, spar klimaet. Vinn, vinn, vinn.

Vurdert til: av 130 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slik ser det ihvertfall ut på gårsdagens radarbilde:

Jeg har hentet dette fra overvåkningen i regi av universitetet i Bremen, og du finner siste oppdaterte grafe her. 

Kom forresten ikke å si at denne bloggen er kun for klimakompetente bedrevitere. Her legger vi listen slik at alle kan krype over. Derfor har jeg satt inn bokstavene A og B. Tanken er da som følger: Kan du finne en isfri sjøvei fra A til B, da er Nordvestpassasjen åpen. Og det er den, såvidt jeg kan se.

Flisespikkeri: Enkelte andre radar- og satelittbilder vil vise et litt annet bilde. Det er fordi en "issuppe" med 10 eller 20% konsentrasjon blir behandlet litt forskjellig. Det har ingen betydning i vår sammenheng, i og med at det ikke hindrer trafikken. Det skal vi ganske så snart få bekreftet: Minst fire seilbåter er nå på vei gjennom passasjen, og rapporterer utmerket fremdrift.

Neste spørsmål: Hva er så spesielt med dette? Egentlig bare at det ikke har skjedd før kjent historie, bortsett fra i fjor, som jo var et år som knuste alle rekorder for issmelting i Arktis. Over hele verden sitter nå transportører og sikler over muligheten til å spare noen tusen mil – eller en høy avgift til Panama – ved å kunne seile nord for Alaska når man skal fra USAs vestkyst til østkyst eller motsatt.

Ikke skjedd før, sier jeg, og føler en og annen klimanekter hoppe i stolen. Seilte ikke Roald Amundsen gjennom Nordvestpassasjen med sin Gjøa i 1903? Hæ? Hæ? Men nei, han gjorde ikke det. Han stakk riktignok av fra sine kreditorer, lot seg fryse fast i dette farvannet, satte barn på et antall eskimopiker (hvorfor er ikke det faktum om vår nasjonale helt mer kjent?) og drev med isen gjennom passasjen i løpet av tre år. Det er ikke seiling. Ekspedisjon for tøffe menn, absolutt, men ikke seiling. De som er på reise i dag ser ut til å klare turen på en uke eller to. Det skulle han visst, Sir John Franklin, som satte seg fore å komme gjennom passasjen i 1845. Han forsvant sporløst med sine to skip og 128 mann, helt til en av mange leteekspedisjoner 13 år senere fant noen lik og dokumenter. Det viste seg at alle hadde dødd, av årsaker som sult, skjørbuk, frost og, kuriøst nok, sannsynligvis blyforgiftning fra dårlig forseglet hermetikk. Hermetikk var forresten ikke det eneste man spiste; mot slutten spiste man også hverandre.

Men også vår tid har sitt drama. Det faktum at turen som tok livet av så mange harde menn nå snart er en enkel solskinnseilas er definitivt ett. Mer om det kan vi lese i en kanadisk avis og en artikkel publisert i går. Her kommer noen utdrag:

"The Arctic Ocean ice cover, which appeared earlier this summer to be
headed for a moderate recovery after last year’s record-setting
retreat, has begun disintegrating so rapidly in recent weeks that
experts now say the ice loss by mid-September could exceed even 2007’s
history-making meltdown.

The Canadian government’s chief observers of Arctic ice conditions are expressing amazement at the state of the Beaufort Sea.

"We’ve
never seen any kind of opening like this in history," senior ice
forecaster Luc Desjardins said of the Beaufort’s exceptional loss of
ice this summer. "It is not only record-setting, it’s unprecedented. It
doesn’t resemble anything that we’ve observed before."

The persistent retreat of polar sea ice in recent years has convinced
some researchers that the region is fast approaching a "tipping point"
that could see nearly the entire Arctic ice-free during the summer
months as early as 2013.

The melting Arctic ice has been dramatically highlighted in Canada in
recent days by the collapse of portions of the Ward Hunt Ice Shelf off
the north coast of Ellesmere Island and the evacuation of tourists from
Baffin Island’s Auyuittuq National Park — an Inuktitut name meaning
"Land that never melts" — after glacial runoff and slumping permafrost
created risks of flash flooding."

Skumle greier, så skal vi ikke avslutte med litt lett humor? Jeg tar den svart, fra en artikkel fra Reuters med headingen "U.S. ship heads for Arctic to define territory":

"A U.S. Coast Guard cutter will embark on an Arctic voyage this week to
determine the extent of the continental shelf north of Alaska and map
the ocean floor, data that could be used for oil and natural gas
exploration.

Larry Mayer, a university scientist, said melting sea ice, presumably
from global warming, helped last year’s mission. "It was bad for the
Arctic, but very very good for mapping.""

Man kan ikke dikte opp slikt. Virkeligheten toppe heile driden. 

Vurdert til: av 132 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når dette er en gjenganger i Klimabloggen, så er det fordi utviklingen i klodens havis er kanskje den beste indikator vi har fra naturen selv for global klimaendring. Det er den berømte "canary in the coal mine" som bringer bud om hva som venter i mer bebodde områder.

Bildet ovenfor er dagens utbredelse av havis i nord, målt med radar. Du finner det daglig oppdatert her. Legg merke til "istungen" som stikker ut øverst til venstre. Mer om den nedenfor!

Aftenpostens klimajournalist Ole Mathismoen publiserte for fire dager siden en artikkel som kan komme til å bli den med dårligst timing i år. Tittelen er "Ingen rotur til Nordpolen". En mulig konkurrent er "Mer is i Arktis enn normalt" fra samme avis, publisert 21. juli. Den siste er for øvrig totalt misvisende i sin overskrift: Leser man hele NTBs ferdigproduserte snutt fremgår det at det bare handler om området rundt Svalbard, hvilket jo bare er en liten del av Arktis. På tidspunktet artikkelen kom på nett var 2008 året med nest minst havis i Arktis, kun slått av katastrofale 2007.

Hva nå? La alarmen gå. Vi er i fritt fall, folkens. Det "umulige" skjer, og du kan følge det real time. Men la meg introdusere virkeligheten slik du snart vil kjenne den…

De som har fulgt bloggen en stund vil kjenne igjen denne grafen:

Det vi ser er utbredelsen av havis i Arktis i år versus rekordåret 2007 og gjennomsnittet 1979-2000. Kilde er National Snow and Ice Data Center (NSDIC) i USA, og du kan følge utviklingen daglig her. Som du kan se er det noe veldig galt med utviklingenden siste uken eller så, og ting kan tyde på at vi stuper mot ny minimumsrekord. Her er forklaringen på at det kan skje så fort: Med "is" menes helt ned til 15% konsentrasjon, hvilket i praksis er mer suppe med is enn noe isbjørner kan vandre på. Grafen ovenfor skiller ikke mellom 3 meter tykk og mange år gammel is og dagsgammel is som dupper i sjøen. Det gjør derimot solen. Vi vet at det er mye tynn og ny is i Arktis; nå ser det ut til at vi får det demonstrert.

Min bekymring stikker dessverre mye dypere enn dette. Jeg gjør nemlig også en daglig to minutters sjekk av nettsiden "The Cryosphere Today". Her kan man finne daglig oppdaterte oversikter over hvor mye is det finnes i Arktis totalt, samt fordelt på hele 14 forskjellige områder: Nordpolbassenget, Beringhavet, St. Lawrence, Baffin/Newfoundlandbukten, Grønlandshavet, Barentshavet, Karahavet, Laptevhavet, havet i det østlige Sibir, Chuckchi, Beauforthavet, Canadas kyst, Hudsonbukta og havet ved Okthosk.

Det jeg her lenge har kunnet observere er at det i hovedsak er områdene ved Sibir som har utgjort forskjellen på 2008 og rekordåret 2007. (I mange andre områder har det stort sett vært mindre is enn i fjoråret.) Hvor det er? Det er istungen i bildet øverst som jeg lovte å komme tilbake til. En lang tarm, full av store hull hvor den allerede har smeltet og omringet av vann på alle kanter. Det er nå alt som skiller oss fra katastrofen i det klimanekterne mente skulle være det "unike" året 2007. Og akkurat nå smelter det som snøballer i helvete. På én uke er vi plutselig hakk i hæl på fjoråret. Vi kan selvsagt ikke vite at det fortsetter, men usikkerheten er stor, og det er mer enn en måned igjen av normal smeltesesong. Og spiller det egentlig så stor rolle? Det vi nå ser er uansett at tingene kan skje langt raskere enn forskerne og deres modeller ville antatt. I år som i fjor. En av de mest kjente forskerne på havis, professor Mark Serreze, sa det nylig slik i et intervju: "The Arctic is in a death spiral".

Ferdig nå? Snart, men vi rekker én virkelig dårlig nyhet til. For mens nesten alle klimafriker har sine øyne på Arktis, så har klimanektere gjerne fulgt med det langt mindre relevante Antarktis. Hvorfor det ikke er så relevant? Fordi det er vinter der nå, og ingen er bekymret for at vi skal miste vinterisen – særlig siden klimanekterne har likt å kommentere at det stadig blir mer av den. Bortsett fra at heller ikke det stemmer lenger. I løpet av den siste uken har vi også "mistet" cirka 1,5 millioner kvadratkilometer havis i sør. Nei, den har ikke smeltet – den har latt være å fryse slik den normalt skal i løpet av den sørlige vinter. Det betyr at vår klode som helhet plutselig mangler havis av samme areal som Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland og Tyskland til sammen.

Det er mye, det. Og vi står foran en altfor spennende måned i nord. Skremmende.

PS:

1. Mathismoen kan ha bommet med ovennevnte artikkel, men i rettferdighetens navn påpeker han at vi også i 2008 (for en uke siden) var langt under et gjennomsnittsår. Han har dessuten skrevet den så langt beste norske boken om klimaendringene ("Klima – hva skjer?")
2. Definisjonene av isareal er noe forskjellige hos NSDIC og Cryosphere Today. De viser dermed samme utvikling, men med litt forskjellige totaler. Ikke noe galt i det.
3. Jeg ble tipset om utviklingen i Antarktis av den gale professor Rabett i hans blogg.

Vurdert til: av 138 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De aller fleste nordmenn, ifølge dagens undersøkelse fra NTB som er gjengitt i de fleste media, inkludert VG, Aftenposten og Sunnmørsposten. Totalt sett er 2 av 3 enige i utsagnet "Klimaendringene er i hovedsak menneskeskapte".

Undersøkelsen gikk på en skala fra 1 til 10, hvor 1 er helt uenig og 10 er helt enig. Går vi tettere på tallene viser det seg at forskjellen på menns og kvinners oppfatning i dette spørsmålet er liten. Kvinner scorer i snitt like over 7, menn like under. Foruten det gledelige i at et så stort flertall har innsett både at vi har et problem og at det er menneskeskapt, så støtter undersøkelsen opp under det mange allerede har gått ut fra: De gamle scorer lavere enn de unge, og de mindre utdannede lavere enn de med høy utdannelse. 

Politisk er det ingen overraskelse at et stort flertall av SVs velgere (92%) er enige i påstanden om menneskeskapte klimaendringer er et faktum. Sett i lys av det er det kanskje mer overraskende at de er så tannløse medlemmer av en svært lite klimavennlig regjering. I motsatt ende må man glede seg over at Frps velgere i sterk kontrast til sine partiledere er nesten delt på midten: 56% er skeptiske til menneskeskapte klimaendringer, mens 44% har innsett at de finner sted.

Noen journalister har bestemt seg for å være overrasket over at SPs velgere er minst like tvilende som Frps. Det er ikke jeg, siden jeg allerede i utgangspunktet ville antatt at disse velgerne i stor grad falt i kategoriene eldre menn med liten utdannelse…

Til slutt en liten betraktning. Klimaendringer har funnet sted til alle tider, hvilket nødvendigvis innebærer at de som observeres nå for tiden bare delvis kan skyldes menneskelig påvirkning. Det FNs klimapanel har sagt er at forskningen viser at det er minst 90% sannsynlighet for at det mesteparten av den temperaturøkningen vi har sett siden midten av forrige århundre er menneskeskapt. Vi skal derfor ikke legge for stor vekt på at mens minst 96% av norske klimaforskere støtter klimapanelet, så er resultatet blant folk flest i NTBs undersøkelse altså rundt 70%. Spørsmålet er ikke det samme. Personlig ville jeg gitt 10 til klimapanelets konklusjon, og 7 i NTBs undersøkelse nettopp for å markere at mens de siste tiårs oppheting utvilsomt er menneskeskapt og forårsaker klimaendringer, så ville vi også hatt (et mindre antall) forekomster av klimaendring uten denne påvirkningen.

Vurdert til: av 147 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som høyrevridd siviløkonom ser jeg med stort misbehag på myndighetenes evige vilje og evne til å finne nye måter å tildra seg en stadig større del av samfunnets verdiskapning. Jeg er tilhenger av en liten, effektiv stat med klart definerte oppgaver innenfor helse, utdanning, infrastruktur og nasjonal sikkerhet. Litt underlig, derfor, at jeg her skal slå et slag for en ny avgift? Nei da. Men en forklaring kan sikkert være på sin plass.

Først litt om hvilke forutsetninger jeg bygger på. CO2 er en klimagass som er helt nødvendig for vårt liv på jorden. Dessverre er det ikke slik at mer er bedre, og menneskenes forbruk av fossilt brennstoff har allerede forårsaket en betydelig global temperaturøkning som gir destabilisering av vårt klima. Vi må derfor redusere vårt forbruk av karbonbasert energi. Og det må skje raskt. Verdens fremste klimaforsker, James Hansen, har sammen med andre forskere kommet frem til at 350 ppm er en langsiktig grenseverdi for kloden slik vi kjenner den. Den har vi allerede passert med god margin når vi nå nærmer oss 385 ppm. 

Mange forslag har fremkommet når det gjelder å redusere våre utslipp av klimagasser. Disse faller ofte innenfor kategoriene regulering eller teknologioptimisme, og samtidig langs politiske skillelinjer fra rødt til blått, typifisert med forbud, kvoter, rasjonering vs. karbonlagring og frivillige tiltak. Jeg er prinsipielt mot det første, og har liten tro på det siste. Men først og fremst er jeg sikker på dette: Vi må jobbe med markedet, ikke mot det.    

Det soleklart beste forslaget jeg har sett som tar hensyn til dette er en karbonskatt med 100% tilbakebetaling. Skatten bør ilegges ved første salg av kull, olje og gass. Inntekten fra den utbetales så månedlig til alle landets innbyggere, like mye til hver og en av oss. Rett inn på bankkontoen til alle som har personnummer.

Hvordan og hvorfor dette vil fungere illustreres best med et eksempel. La oss si at avgiften på bensin og diesel økes med (milde himmel!) ti kroner literen, og at dette resulterer i en samlet inntekt på 12 milliarder kroner. Det blir 2400 kroner til hver av oss. For de som bruker mye bensin eller diesel er ikke dette i nærheten av å dekke ekstraregningen som avgiftsøkningen medfører. For de som ikke kjører, kjører lite eller kjører elektrisk vil det i stor grad være ren netto. Vi har altså fått et sterkt incitament til å forbruke mindre bensin og diesel.

Tilsvarende løsninger må på plass for kull og gass. Det er ikke noe poeng i denne omgang å definere nøyaktig hvor høye disse avgiftene skal være, men de bør være høye nok til å gi et betydelig incitament til omlegging av forbruket. Vi kan for eksempel starte med det utgangspunkt at hver nordmann i begynnelsen skal kunne forvente å motta en tusenlapp i måneden som karboninntekt. 

Legg merke til hva vi ikke har gjort:

• Vi har ikke økt statens inntekter, bare omdistribuert penger fra borgere med et uønsket forbruksmønster til de med et som i større grad gavner samfunnet.
• Vi har ikke innført forbud, kvoter eller rasjonering. For eksempel vil enhver fortsatt kunne kjøre så mye han eller hun ønsker i akkurat det kjøretøy man ønsker. De som ønsker å bruke gasskomfyr vil fortsatt ha anledning til det. De som vil grille med ekte kull kan fortsatt gjøre det.
• Vi har ikke ødelagt markedet for fossile produkter. Derimot har vi justert for de eksterne virkninger som ikke tidligere var reflektert i prisene, og på den måten korrigert for en markedsfeil. Økonomer som husker sitt pensum i samfunnsøkonomi vil nikke gjenkjennede her, og det er vanskelig å tenke seg et bedre eksempel på en avgift i bedre samsvar med markedsøkonomisk teori.
• Vi har ikke gitt andre bransjer som baserer seg på ren og fornybar energi subsidier eller urettmessige fortrinn. I stedet har vi gitt de bedre konkurransemuligheter i et mer rettferdig marked.
• Vi har ikke skapt et nytt og omfattende byråkrati. Apparatet for innkreving av avgifter har vi allerede, utbetaling av en lik sum opp mot hvert personnummer er en bagatell i forhold til kompleksiteten i for eksempel skatteoppgjør, kontaktstøtte og barnetrygd.

Hva kan vi i praksis forvente ved innføringen av en slik avgift? De med lavere og midlere inntekter vil legge om sitt forbruk i mer klimavennlig retning. Mange velstående vil gjøre det samme, av sosiale om ikke økonomiske årsaker. Energiøkonomisering vil gripe om seg, og en større andel av det som forbrukes vil komme fra fornybare kilder. Dette bør følges opp med å øke CO2-avgiften etter hvert. Innovasjonen innen klimavennlig teknologi vil akselerere og kommersialiseringen øke for å tilfredsstille et hurtig voksende marked. Regn med å se en kraftig økning i investering i fornybar energi fra selskaper som BP, ExxonMobil, StatoilHydro – etter innledende ramaskrik og krisemaksimering, selvsagt.

Til slutt noen kvalifiseringer. Det er ekstremt viktig at prinsippet om 100% tilbakebetaling av innkrevd avgift ikke blir tuklet med, siden avgiften ellers vil miste det meste både av legitimitet og støtte. Dette vil representere en stor fristelse for klåfingrede politikere og må sikres etter modell av handlingsregelen for bruk av våre oljeinntekter. Og for ikke å oppmuntre til økt befolkningsvekst bør utbetaling per familie begrenses til fire andeler. 

Utopi, sier du? Ikke for de millioner av kanadiere som nylig mottok sin første sjekk.  

Vurdert til: av 129 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går holdt James (Jim) Hansen foredrag for USAs kongress, slik han gjorde det for akkurat 20 år siden. Den gang skapte det stor oppmerksomhet og mange kontroverser. For mange var det første gang man hørte om global oppheting, og både politiske og økonomiske interesser følte seg truet av at slangen så til de grader hadde invadert paradiset. Greit nok med en løs kanon som Al Gore, han er jo bare en politiker. Men en bona fide forsker?

Hvem er denne Hansen? Bachelor i matematikk og fysikk, master i astronomi, doktor i fysikk. Topp karakterer, noe som er en forutsetning for å bli trainee hos NASA, slik han var fra 1962 til 1966. Nå har han i mange år vært sjef for NASAs institutt for klimaforskning. Han er også professor ved Columbia University. Han har publisert en rekke forskningsartikler gjennom de siste 30 år, og er fortsatt aktiv på dette feltet.

Hansen er, kort oppsummert, verdens fremste klimaforsker. Eller i det minste den 9 av 10 vil peke på om en slik underlig tittel skulle deles ut.

Så hva er det han har å si? Det kan og bør du lese her, hvor gårsdagens foredrag er gjengitt. Medfølgende presentasjon (PowerPoint eller pdf) er meget god og samler trådene fra en rekke felt og forskere. Med seg i baggasjen har Hansen vissheten om at hans foredrag av 1988 – av mange ansett som ren science ficton på det tidspunktet – har vist seg å stemme nesten på ethvert punkt. Blant annet gjelder det de klimamodeller han presenterte som viste hva man kunne forvente av stigende temperaturer de neste årtiene.

Tok han feil i noe av det han sa i 1988? Nei, men her er det han selv mener han burde gitt større oppmerksomhet den gang:

• Forskjellen på værmessig kaos på kort sikt og klimatrenden på lengre.
• Hvordan små endringer i det globale gjennomsnitt innebærer store endringer i klimaet.
• Hvordan global oppvarming endrer begge ender av vannsyklusen: På den ene siden mer intens tørke, hetebølger og skogbranner. På den annen side mer styrtregn, flere flommer og sterkere stormer (tropiske orkaner, tordenstormer, tornadoer).

Hva har forandret seg på 20 år? Ikke stort, bortsett fra at vi har fått det varmere, har flere hetebølger, flere sterke orkaner, mer tørke, flere flommer, mindre havis i Arktis og smeltende isbreer. Man har fått en langt større avstand mellom hva forskerne vet, og hva folk flest tror man vet. Politisk har det gått med museskritt frem til i fjor.

Uavhengig av sin forskning har Hansen noen forbilledlige personlige egenskaper. Han virker helt fryktløs i forhold til å sette sin karriere på spill, som da han gikk offentlig ut som en følge av Bushregjeringens forsøk på å sensurere ham (han var også kritisk til Clinton pga manglende handlekraft). Og han legger null vekt på det politisk mulige når han kommer med sine anbefalinger, men forholder seg utelukkende til forskningen. Hans enkle begrunnelse for det: Den politiske virkelighet kan forandre seg langt raskere enn den fysiske.

Det siste har ført til at mens man for tiden diskuterer om 450 eller 550 ppm CO2 i atmosfæren skal være vårt fremtidige "mål", så henviser Hansen til forskning som sier at 350 ppm er den øvre grense som er forenlig med en verden slik vi kjenner den. Høyere enn det vil innebære, blant annet, nedsmelting av Grønland og flere meter høyere havnivå. Dette hevder han tross at vi allerede har passert 385 ppm, og altså befinner oss over det kritiske nivå. Hvilket ikke innebærer at vi er dømt til undergangen – men det haster med å komme seg på rett side.

Hvordan vi gjør det? Vel, det finner du i foredraget. Det er i første rekke to ting som skal til. Den ene er at mesteparten av verdens gjenværende kullreserver (samt olje fra tjæresand) må forbli ubenyttet eller bli CO2-renset. Den andre er så omfattende, kreativ og spennende at vi sparer det til et eget innlegg.

Vurdert til: av 133 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Akkurat i dag fikk vi se det skje som mange mente ikke kunne eller ville hende i år: Omfanget av havis i Arktis gikk under fjoråret på samme tidspunkt. Hvorfor det ikke skulle skje? Fordi, som mange klimasinker påpekte for få måneder siden, det faktisk har vært mye is der denne vinteren. Med "mye" mente de da antakelig "mer enn i fjor". Noe som er fett nok og hyggelig det, men temmelig uten betydning. Vel, nå:

(Kilde: NSIDC)

Årsaken til at dette følges med argusøyne av mange flere enn meg er at fjoråret innebar en oppsiktsvekkende rekord i det at man aldri har observert så lite havis. Ikke i nærheten faktisk. Dermed knytter det seg stor spenning til hva som vil skje i år. I fjor så det slik ut:

Som vi ser var smeltingen fra slutten av juni og ut august eksterm i fjor. Det er på ingen måte sikkert at det samme vil skje i år. Vi får håpe – og det gjør jeg så til de grader – at det ikke gjør det, og at det går mange år til vi ser en ny minimumsrekord. Noen mener jo å ha belegg for å hevde det. Jeg har dog spådd noe annet, så dette er et nytt tilfelle av å tro det motsatte av hva man håper. Jeg er ofte i den situasjonen.

Hvorfor bry seg? Det handler bare i liten grad om å synes synd på isbjørner, og i langt større om at vi behøver havisen der oppe for å reflektere solenergi, stabilisere klimaet og forhindre en enda raskere smelting av Grønlandsisen.

Det blir ikke noen ukentlig føljetong om dette, men jeg vil selvsagt skrive om det dersom oppsiktsvekkende ting skjer. Du kan selv finne en daglig oppdatert grafe her.

Vurdert til: av 122 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flyselskapene er blant de aller største miljøsynderne. At det er slik er ikke umiddelbart lett å forstå, siden de bare står for ca. 3% av de menneskelige utslipp av CO2. Dessverre viser forskning at den totale effekten av å fly er 2-5 ganger verre enn hva CO2-utslippet skulle tilsi. Det skyldes blant annet utslippet av vanndamp som danner kondensstriper og skyer som øker drivhuseffekten, samt NOx som bidrar til det samme ved å påvirke ozonlaget.

Forretningsreisende utgjør en stor andel av de som flyr. Av egen erfaring vet jeg at kun en liten andel av businessturene faktisk er nødvendige. Svært ofte kunne man klart seg utmerket med telekonferanser eller andre moderne løsninger for kommunikasjon. Faks, for eksempel.  

Vurdert til: av 128 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du har kanskje også fått denne eposten?

Det er så mye idioti rundt denne aksjonen at det er vanskelig å vite hva man skal gripe fatt i først. Men vi kan jo begynne med at "oppropet" som nå sendes rundt på epost har overskriften "Bensinpris". Det er faktisk dieselprisene som har steget mest og som nå ligger høyest. Jo da, man fyller begge deler på tanken, men det blir ikke det samme for det. For eksempel kan man jo ha en viss sympati med alle de som de siste årene har kjøpt dieselbiler fordi de regnet med at det skulle gi bedre drivstofføkonomi. På den annen side: Alle disse nye dieselbilene har bidratt til å øke etterspørselen etter diesel og presset dermed presset prisene opp over nivået på bensin. Hvem sin feil er så det? 

Men er det nå slik at bensinprisene er så høye her i Norge? I rene kroner, ja. Men det gir jo liten mening uten at vi vurderer kjøpekraften vår. Gjør vi det finner vi ut at man for eksempel i England, med priser på ca. 11.50 for bensin og 12.76 for diesel i forhold skulle tilsvare ca. kr 17,80 og 19,77 her i Norge. Man vil finne samme resultat ved å kalkulere for nær sagt ethvert land i Europa. Nordmenn er blant de som behøver avse aller minst av sin inntekt på drivstoff, og skulle dermed ha mindre å klage over enn andre. 

Og nei, det er faktisk ikke slik at vi burde hatt billig drivstoff i Norge fordi vi er en oljeprodusent. Vår raffineringskapasitet er temmelig beskjeden, så drivstoffet kjøper vi i stor grad fra utlandet. Og viktigere: Hver krone vi subsidierer olje- eller drivstoffprisen med er en krone i tapt inntekt. Det finnes ingen gratis olje når hele verden skriker etter å få kjøpe. Må man virkelig være økonom for å forstå det? 

Men greit nok, la oss ta det lavpannede utgangspunkt, late som om økonomi og inntekt ikke betyr noe, og bare se på prisen per liter. Hvorfor er den høyere i Norge enn i andre land? Jo, fordi staten beregner en avgift på ca. 5 kroner pr. liter, og så legger moms på toppen av denne avgiften. Av en pris i dag på ca. 13,25 er derfor ca. 8 kroner avgifter, mens produktprisen er noe over 5 kroner. Disse 5 kronene skal dekke hele prosessen fra leteboring via råoljeproduksjon til raffinering og distribusjon ut til forbruker. Drivstoff handles internasjonalt, og prisene i Norge er ikke høyere fordi fortjenesten er bedre her; den er det på grunn av høyere avgifter. Med dette som utgangspunkt velger altså norske forbrukere å gå til angrep på oljeselskapene.

Eller rettere sagt: Man går til angrep på bensinstasjonene. Mange av disse er drevet av private innehavere, og har bare avtale med oljeselskapene om levering av drivstoff, profilering og markedsføring. Det vil i første rekke være disse man rammer. En vellykket aksjon vil kunne føre til konkurser og nedleggelse blant bensinstasjonene, noe som gir lavere tilgjengelighet. Hva pleier det å innebære for prisene? 

Men det blir verre. Man har valgt kun å fokusere på to av bensinstasjonkjedene, nemlig Shell og Statoil. De andre selskapene er formodentlig mindre griske, siden de fortjener all den ekstra omsetningen. Eller man har en naiv forestilling om lavere priser på grunn av priskrig mellom kjedene. Som om ikke prisene straks ville gå tilbake til normalen når man begynte å fylle hos Statoil og Shell igjen.

Med utgangspunkt i feil produkt og gale forutsetninger går man altså til et på forhånd mislykket angrep på feil motpart. Fullkomment idiotisk fra begynnelse til slutt. Men lykke til med aksjonen!

For den som ønsker en realitetsorientering: Drivstoffprisene er høye fordi etterspørselen øker raskere enn tilbudet. Lagrene i verden er fallende, og produksjonen går for fullt. Råoljeprisen er høy, ikke på grunn av spekulasjon, men fordi etterspørselen etter drivstoff naturligvis forplanter seg over til råvaren, og man sliter med å pumpe mer olje opp av bakken og ut til kundene enn man i dag gjør. Stadig mer marginale felt vil innebære stadig høyere utvinningskostnader, og vil dermed ikke bli satt i gang uten tilstrekkelig høye oljepriser.

I årene som kommer vil vi ha perioder med lavere priser innenfor en generelt stigende trend. Vi vil se prisene på bensin og diesel passere 17 kroner, som det trues med i epostaksonen, men også 20 kroner, 25 kroner, 30 kroner. Og dette er en god ting. Det sikrer at i stedet for en økonomisk bråstopp med katastrofale følger, slik peak oil-tilhengerne frykter, vil vi få en gradvis overgang til alternative energikilder. Det er dårlig nytt for de som tror at verden vil gå til helvete – og for de som tror at bensin til 10 kroner literen er en del av fremtiden.

Vurdert til: av 129 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En av de store mytene om klimakrisen er at privatbilismen er hovedproblemet. Det er feil av flere grunner, og den første er andelen av totale utslipp den representerer. I Norge slapp vi ut 43,3 millioner tonn CO2 i 2006. Av dette kom 5.3 millioner tonn fra de private husholdningene, inklusive veitransport på ca. 4,6. Det er 10,6% av totalen. Ikke ubetydelig, men langt mindre enn man får inntrykk av fra politikere og media.

Jeg burde vite litt om dette. Kvasse tunger kaller meg en en klimapredikant. De kan jo ikke vite at jeg er dypt forelsket i mine to BMW’er, og ikke så lite glad i motorsykkelen også. Og verre: At jeg har en drivstoffregning på over 70.000 kroner i måneden. (Ja, du leste riktig…og nei, jeg klarer ikke kjøre så mye helt alene. Men jeg er ansvarlig.) Så da singler det vel skikkelig i glasshus? Tja, la oss se.

Hvorfor all denne støyen omkring privatbilismen? Jeg kan tenke meg to viktige årsaker. Den ene er politikernes behov for å fokusere bort fra det egentlige problemet, som altså er de 89,4% av utslippene som kommer fra andre kilder. Her er det i enda større grad de som har ansvaret. Politiske beslutninger ligger til grunn for hvordan industrien får sin kraft, for eksempel, og for utslippene fra produkson av olje og gass, og for landbruket – for å ta de store utslippskildene.

Det andre er medias vinkling. Igjen: Du som privatperson kan ikke gjøre noe med gassutslippene på kontinentalsokkelen. Det har heller ingen direkte påvirkning av din hverdag. Bilen din, derimot, den er du kanskje helt avhengig av. Da fokuserer man på den, og krisemaksimerer.

Fritt frem, bånn gass og no worries, altså? Neida. Det beste du kan gjøre med bilen er å la den stå; sannsynligvis er det noe av det beste du kan gjøre for helsa også. For her er en tanke: Å produsere en ny og “miljøvennlig” bil er i seg selv en stor kilde til utslipp. Hvis du så selger din gamle bensinsluker til noen som kjører mer enn deg, så er det tap på tap. Eneste pluss er en bedre samvittighet, og den har du kun fordi du ikke vet bedre…

Noe bedre blir det selvsagt om du skroter den gamle, og da bidrar du også til en sikrere bilpark. Det miljøriktige valg kan altså godt være å beholde en bil som forurenser mye så lenge du kan, men kjøre den minst mulig – og så bytte den i en mer miljøvennlig bil når det er tid for å vrake den. Våre to biler går ca. 15.000 km pr. år til sammen. Og ja, jeg kjøper CO2-kvoter for de utslippene det innebærer, som for alt annet. Det blir ikke mange kronene.

Hva er så en “miljøvennlig” bil? Først og fremst en elektrisk bil, selvsagt. Her i Norge betyr det fortsatt at du i hovedsak kjører på fornybar vannkraft. Men per i dag finnes det ikke særlig inspirerende elbiler i en fornuftig prisklasse. Derimot noen helt greie bybiler, som Think og Reva. En stor mangel per i dag: Elbiler med fem seter. De er imidlertid like om hjørnet.

Hva med hybrid? Tja. Hvis det innebærer et vesentlig lavere forbruk enn vanlige bensinbiler er det selvsagt en god ting. Toyota Prius er den mest kjente, og opererer med relativt imponerende 0.43 liter per mil ved blandet kjøring. Intet dumt valg. Å “investere” i en Lexus GS 450h som tross hybriddrift bruker 1.16 l/mil er derimot helt meningsløst fra et klimasynspunkt. Min 5-serie BMW bruker 0.9 ved hovedsaklig bykjøring og 0.72 på langtur, uten annen miljøvennlig teknologi enn en flink sjåfør ved rattet…

Diesel? Ikke så mye å skryte av. Partikkelfilter hjelper. Men først og fremst er det viktig at den kan gå på biodiesel – og at du får tak i biodiesel som ikke er produsert ved å fortrenge matproduksjon. Ingen enkel sak per i dag, men bedre løsninger kommer.

Hydrogenbil? Bare tull. Det vet oljeselskapene, og “forsker” derfor ivrig på denne løsningen. Det er helt riktig at man kan få en bil til å gå på hydrogen og kun få vann som utslipp. Men det krever mye energi å produsere hydrogen, og vinningen går som oftest opp i spinningen. Kanskje en gang.

Hva er så løsningen på sikt? Ikke noe hokus pokus, bare bedre utnyttelse av den teknologien vi allerede har. Det vil si hybridbiler som kan lades slik elektriske biler gjør i dag: Ved å plugge i nærmeste kontakt. Dermed får man en bil som i hovedsak går på elektrisitet, hvilket man vil forvente er produsert fra fornybare kilder. Samtidig vil bilen ha en hjelpemotor som kan gå på biofuel. Dermed får man den rekkevidden man trenger og er ikke lenger prisgitt batteriet. Men siden de fleste av oss kjører betydelig mindre enn 20 mil per dag vil man bare unntaksvis behøve å fyre opp forbrenningsmotoren. Skal vi gjette på et gjennomsnittlig forbruk gjennom året på under desiliteren per mil?

Dette er ingen langsiktig fremtidsvisjon: Slike biler er for lengst på tegnebordet og vel så det. Forvent å se de første i salg i løpet av de neste tre årene.

Blir dette privatbilismens død? Selvsagt ikke. Vil alle bilene plutselig bli dørgende kjedelige å kjøre? Se denne videoen og si hva du tror… Men det er fortsatt BMW som vil lage the ultimate driving machines…

Vurdert til: av 137 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ah, where to begin…

Med en illustrasjon som ikke har noe med klima å gjøre, kanskje. Regjeringen gir oss nå et "løft" innenfor høyere utdanning. Det betyr at høyskoler og universiteter får tilbake halvparten av de 300 millionene Djupedal kuttet bort i 2006. Hurra. Hvilket løft.

Men husker dere de 3 milliardene i årlig støtte til forhindring av avskoging som Stoltenberg kuppet klimakonferansen på Bali med? Det var i desember i fjor, hvilket vel er lenge nok til at regjeringen nå regner med at vi alle har glemt saken. Det har de ihvertfall gjort selv: Regnskogen dukker opp i revidert statsbudsjett med 400 millioner, hvorav 225 er friske penger. Til stor skuffelse for naturvernerne, selvsagt.

Å gi 7,5% av lovet beløp er vel noe i nærheten av rekord i smålighet. En kan jo tenke seg harmen og forurettelsen om en krøsus som Fredriksen gikk ut i media og lovet å støtte Rikshospitalet med 100 mill, og så sendte en sjekk på 7,5 i stedet. Men når det er staten som gjør dette, så er det altså helt i orden?

Nei, det er ikke det. En kan ikke gjøre slikt, og så forvente å bli tatt alvorlig i andre sammenhenger. En trenger heller ikke lure på hvor politikerforakten kommer fra, når en med slike blatante løftebrudd gjør det ytterste for å vise seg forakten fortjent. 

Fra finansministeren (hvor ble det av miljøvernministeren og statsministeren som solte seg i glansen på Bali?) lyder forklaringen at man ikke har funnet noe fornuftig å bruke pengene på. Den er syltynn, og tyder på at myndighetene legger listen høyere for bruken av disse midlene enn nær sagt noen andre. Det pleier ellers ikke å være noe vanlig problem at man ikke klarer å bruke opp de offentlige budsjetter.

Men hva om det skulle være tilfelle at man tross et godt dokumentert problem, velkjent gjennom mange år og ivaretatt av en rekke frivillige organisasjoner, ikke har klart å finne noe å bruke pengene på? Da er selvsagt ikke løsningen å kutte den støtte man har lovet å gi. Da beholder man bevilgningen og setter pengene i fond, slik at de er klare til disposisjon når man har somlet seg frem til brukbare prosjekter. Problemet er jo ikke borte; det vokser og blir mer prekært dag for dag.

Vurdert til: av 138 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har nå statistikk for de fleste relevante felt for de første tre måneder i 2008. Kort oppsummert har året så langt "bare" vært det 19. varmeste siden 1880 globalt sett (NASA), havisen i Artis har hatt relativt god utbredelse, Stillehavstemperaturene ser ut til å normalisere seg, og orkanen Nargis er den eneste større naturkatastrofen så langt i år.

(Globale temperaturmålinger siden 1880, NASAs Goddard Institute for Space Studies)

La meg først si at det ikke er prediksjoner jeg skal komme med her. Slike baserer man jo på et vitenskapelig grunnlag, fortrinnsvis modellering. Men nei, her skal jeg kun skyte fra hoften, og så oppsummere ved utgangen av året hvordan det har gått. Nå som dette er sagt, here goes:

1. Vi vil se høyere positive avvik fra normale temperaturer for de fleste av de resterende månedene i 2008. Dette vil bringe året som helhet opp fra 19. plass ut mars og opp blant de 5 varmeste som er målt. (Mer spesifikt og ute på tynnere is vil jeg si at det blir det 3. varmeste, bak 2005 og 2007/1998.)
2. Vi vil oppleve en rask smelting av isen i Arktis som vil bringe den ned under fjorårets oppsiktsvekkende minimumsrekord. (Mer spesifikt: Ny rekord på 3.6 millioner kvadratkilometer mot fjorårets 4.28)
3. Vi får en orkansesong i USA og karibien som er mer aktiv enn i 2006 (5 orkaner) og 2007 (6). (Men ikke like ille som rekorden på 15 fra 2005. Jeg tipper 10.)

Som det vil fremgå er jeg ganske sikker på det som står først, mens parentesen er en (ukvalifisert?) gjetning. Og selvsagt er det mye og mangt man ellers kunne ha tatt for seg (hetebølger? flommer? skogbranner? isbreene? Grønland? tørke?), men de tre ovennevnte har den fordelen at de får en god del oppmerksomhet i media, og at vi slipper å vente lenge på data etter utgangen av 2008.

Et par kjappe begrunnelser, for de som bryr seg om slikt:

1. Drivhuseffekten øker med klimagassutslippene, energibalansen er fortsatt ute av lage, og bakgrunnstrenden med oppvarming er intakt. La Niña er i ferd med å svekkes, og den midlertidige nedkjølingen vi har sett som en følge av en kald overflate i Stillehavet er i ferd med å gi seg. Solen er fortsatt i en svak periode, men bør så smått begynne å øke i effekt igjen ihht. sin 11-års syklus.
2. Jo da, det har vært brukbart med is nå i vinter. Men rekordmye av den er fersk og tynn, og smelter mye raskere bort enn flerårig is. Resultatet kan faktisk bli betydelig verre enn spådd ovenfor.
3. Fraværet av La Niña vil varme området rundt ekvator også på Atlanterhavssiden. Samtidig går vi sannsynligvis ikke rett over i El Niño, som på grunn av jetstrømmer som blir generert i området har det med å dempe orkanaktiviteten. Høy (hav)temperatur uten El Niño er optimale forhold for orkaner: Det oppstår ikke nødvendigvis flere lavtrykk totalt sett, men en større andel av disse utvikler seg til orkaner, som igjen blir sterkere enn de ellers ville ha vært.

Et ørlite forbehold: Dersom en stor meteoritt treffer jorden eller vi får store vulkanutbrudd (større enn det vi så langt har sett i Peru) vil det ha en kjølende effekt som kan motvirke det som er skrevet ovenfor. Mulig, men ikke sannsynlig.

Vurdert til: av 138 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er bare vær, ikke sant?

Jeg skal gladelig innrømme at som værfrik hadde jeg et øye med orkanen Nargis i flere dager før den traff Burma. Den fikk bred dekning på CNN, og i Google Earth var det lett å se både at den hadde enorme dimensjoner og at den kom til å treffe svært, svært uheldig. Så når CNN nå kjører enda større sak og kaller det “shocking and surprising news”, så er jeg faktisk verken shocked eller surprised. Dette var en varslet katastrofe.

I morges var det 351 døde. Midt på dagen i dag passerte man 4.000, og nå anslås det til over 10.000. Flere hundre tusen har mistet sine hjem. Vann og mat er mangelvare. Det lukkede regimet har erklært katastrofetilstand og slipper nå til internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Jeg tenker tilbake til en annen varslet katastrofe, nemlig da Katrina nesten traff New Orleans i 2005. Jeg sier nesten: Mange tror jo at årsaken til at over 1.800 mennesker døde og mer enn en halv million mennesker permanent er borte fra byen var at en monsterorkan fikk inn en fulltreffer. I virkeligheten hadde Katrina blitt redusert fra kategori 5 (sterkeste) til 3 før den traff land, noe den gjorde et godt stykke fra New Orleans. Det kunne altså gått betydelig verre. Og det vil det, siden New Orleans nå engang ligger der den gjør, og man ikke er i nærheten av å sikre byen. Faktisk er man nå bare tilbake til situasjonen før Katrina traff rent sikringsmessig, noe som hjelper mindre år for år på grunn av tre kombinerte, dødelige effekter: 1) Jorderosjon som skyldes at menneskene har endres Mississipis løp, 2) at landet synker og 3) havet stiger. Resultatet er at havet hvert år rykker nærmere en by som ligger under havnivå. New Orleans er dødsdømt, men vet det bare ikke selv ennå.

2005 var året som sprengte alle rekorder i orkansammenheng, både i antall, styrke, mennesker drept og verdier tapt. Det var også det varmeste året som er målt på kloden. Underlig nok er det ikke mange som setter disse to tingene i sammenheng. Eller riktigere: Media gjør det ikke. En rekke publiserte forskningsartikler har derimot gjort det. Sammenhengen er dokumentert og velkjent: Tropiske orkaner henter sin energi fra havet. Jo varmere vann og jo dypere denne varmen går, jo mer energi er tilgjengelig. Det gir ikke nødvendigvis flere stormer, men det gjør at flere av dem blir virkelig farlige orkaner. Velkjent, som sagt, men likevel benektet av den politisk oppnevnte sjefen for USAs National Hurricane Center – til beskjemmet hoderysten blant mange av hans ansatte forskere.

Om Nargis vet vi dette: Den inntraff uvanlig tidlig i den asiatiske orkansesongen, kom i etterkant av en langvarig hetebølge i området, dannet seg over unormalt varmt hav og endte som den største naturkatastrofen i Burma i moderne tid.

Det er fortsatt riktig at vi ikke kan tillegge den globale opphetingen skylden for hver enkelt orkan. Det vi derimot kan si, er at flere sterke orkaner, mer flom, mer tørke, flere og større skogbranner m.m. er helt i tråd med det forskerne forventer av en varmere klode.

Oppdatering kl 0200:

First lady Laura Bush er nå på TV og skjeller ut regimet i Burma for at man ikke advarte befolkningen tilstrekkelig før Nargis traff. Hvilken herlig ironi. Hennes mann lot være å avbryte sin ferie mens mer enn tusen amerikanere døde i New Orleans’ flomvann. I årevis hadde ekspertene advart om at dikene ikke ville tåle en orkan. Det ble produsert avisartikler, offentlige rapporter, forskningsartikler, dokumentarfilmer og bøker. Og hva sa Bush rett etter at katastrofen var et faktum? Jo: “I don’t think anybody could have foreseen that the levees would break…”

Oppdatering 6.5. kl 1600:

Jeg så det gikk galt, men resultatet er verre enn jeg ville trodd. Per nå er anslaget over døde oppe i 22.000, og det kan stige videre. Særlig siden hele 41.000 er savnet. Eller det kan falle, for som så ofte i slike situasjonen er oversikten liten og kaoset hersker. Det er uansett en enorm katastrofe vi her er vitne til.

Et moment har så smått kommet frem det siste døgnet: På grunn av befolkningsvekst har de mangroveskogene som tidligere vernet Rangoon mot havet blitt hugget ned. Dette er en interessant parallell til hva som har skjedd med våtmarksområdene som pleide å beskytte New Orleans. Årsaken bak er en annen, men effekten den samme.

Vurdert til: av 140 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende